Jeg, en kjendis?

(Dette innlegget ble ved en inkurie liggende på draft noen år. Men nå legger jeg det ut...)

På kjendisskalaen snakker man vanligvis om A-kjendiser, B-kjendiser og C-kjendiser. A-kjendiser kan være folk som Øystein Sunde, B-kjendiser kan være i klasse med Dennis Storhøi, mens C-kjendiser kan være profiler som Christine Koth (alt ifølge kjendis.no).

Men da stopper man for tidlig. Vi har jo hele alfabetet å ta av, og jeg tenker meg at definisjonen på en Å-kjendis bør være "person som den nærmeste familien har problemer med å huske på en dårlig dag".

I så fall regner jeg med at jeg kan være noe sånt som en Æ-kjendis. Om jeg hadde hatt målsetting om å bli A-kjendis ville jeg neppe ha valgt å bli lærerutdanner. Men jeg merker at det er ørsmå antydninger til at jeg er på vei til å bli en Z-kjendis. Da snakker jeg ikke om at latteren min kom med på "Nytt på nytt" på fredag. Men månedsbladet Blikk var i november gått så tom for folk å skrive om i "Urunde år"-spalta, at de snakket med meg (og to andre som fylte år i november). Der fikk jeg one minute of fame! (At de rotet til tittelen min fælt får jeg bare leve med...)

Og på tirsdag ringte sannelig Bjørn Gabrielsen og spurte hva jeg har på nattbordet. "På nattbordet"-spalta i DN er jo legendarisk (som en Facebookvenn sa: "Nå kan du dø lykkelig, Bjørn. Å havne på nattbordspalta til DN er gull.")

På den annen side: kan du nevne én eneste person som har vært intervjuet i den spalta? Ok, siden du nettopp har lest såpass langt i dette blogginnlegget, må jeg vel øke vanskegraden: kan du nevne to?

Ikke det, nei. Anyway: Jeg må venne meg til tanken om at mine dager som Æ-kjendis er talte, og at jeg i framtida kommer til å bli gjenkjent på gata. Ihvertfall av den aller nærmeste familien.