Wednesday, June 29, 2011

Argumenter for og mot surrogati

"Hvorfor er folk så sikre om surrogati?" spurte jeg i forgårs, og havnet på VGs forside og opplevde over 1600 besøk på det innlegget - så langt. Kommentartråden der har også fått over 40 innlegg.

Og jeg har blitt litt klokere. Så jeg tenkte jeg skulle oppsummere noen hovedargumenter i diskusjonen (i en litt tilfeldig rekkefølge).

Argumenter for surrogati:
1. Barn som ellers ikke ville blitt født, blir født.
Dette har jeg ikke så mye å si til. Barn er bra.

2. Foreldre som ellers ikke ville ha kunnet danne en familie og skape et godt hjem for et barn, får muligheten til det.
Et motargument her er at man jo isteden kan adoptere. Det er riktignok en langvarig prosess, og slett ikke alle får lov - for eksempel ikke homofile par. Det er dessuten noen som mener at det er viktig at barn vokser opp med sine biologiske foreldre, og ut fra et slikt perspektiv er surrogati bedre enn adopsjon (naturligvis forutsatt at enten sæd eller egg eller begge deler kommer fra de sosiale foreldrene).


Argumenter mot surrogati:
1. Surrogati er utnyttelse av vanskeligstilte.
Dette argumentet gjelder kun tilfeller hvor surrogatmoren er vanskeligstilt og det er penger involvert. Noen land har valgt å forby pengetransaksjoner i forbindelse med surrogati, og det er jo en løsning.
For å være et gyldig argument må det også være slik at surrogati er en verre utnyttelse av de vanskeligstilte enn alternativene - for eksempel at de jobber under kummerlige kår på t-skjortefabrikker så vi kan kjøpe nok en t-skjorte til under hundrelappen. Noen av de andre argumentene nedenfor handler om det.

2. Surrogati er egoisme - det skjer for de voksnes skyld.
Dette argumentet kjøper jeg ikke. Det er (nesten) alltid egoisme involvert når folk får barn, samtidig som det (nesten) alltid er uegennytte involvert. Måten man får barn på er irrelevant her - jeg ser ingen grunn til å tro at folk som får barn ved surrogati er mindre opptatt av å skape et godt hjem og en god oppvekst for sine barn enn andre er.

3. Det er ingen menneskerett å få barn.
Dette synes jeg ikke er noe argument. Hvis mennesker kun skulle gjøre det som var en menneskerett, ville vi ikke gjort stort. Og jeg har aldri sett noen argumentere for surrogati med begrunnelse i at "det er en menneskerett å få barn".

4. Barna vet ikke hvem moren deres er.
For å rydde litt: Surrogati kan skje både med og uten egne egg og egen sæd. Problemet med å ikke vite hvem moren er, dukker kun opp ved bruk av eggdonor. Og selv ved bruk av eggdonor kan man naturligvis lage regler om at eggdonor ikke skal være anonym - for eksempel som ved sæddonasjon, hvor barnet kan få vite hvem biologisk far er når barnet er 18 år. (Hvis det skal være en rettighet å vite hvem biologisk mor og far er, må imidlertid beskjed om dette sendes barna rekommandert når de når aldersgrensen, og ikke være avhengig av at barna får vite av sine sosiale foreldre at de har andre biologiske foreldre.)

5. Barna får ikke vokse opp med sine biologiske foreldre.
Igjen: dette gjelder i de tilfellene hvor enten sæd eller egg kommer fra donor.
I disse tilfellene blir diskusjonen den samme som ved kunstig befruktning med donorsæd. Hvor stor vekt dette argumentet har, vil avhenge av hvor viktig man synes det biologiske - i motsetning til det sosiale - foreldreskapet er.
Det kan naturligvis også argumenteres med at hvis det å vokse opp med sine biologiske foreldre var så avgjørende viktig, burde vi pålegge foreldre å bo sammen med sine barn, og for eksempel forby skilsmisser. Men her kan det innvendes at det er forskjell på hva staten skal akseptere og hva den aktivt legger til rette for.
Forskning tyder imidlertid på at barn som ikke bor sammen med sine biologiske foreldre har det like bra som barn som bor sammen med sine biologiske foreldre - ihvertfall gjelder dette forskningen på homofile foreldre.

6. Det er uetisk å la en kvinne ta på seg risikoen ved svangerskap og fødsel.
Dette er et interessant argument - og det fungerer litt ulikt ved betalt og ikke-betalt surrogati. Hvis det er snakk om betalt surrogati, kan man bruke vanlig arbeidslivsargumentasjon og arbeidsmiljøloven: Å bære fram et barn er såpass risikabelt og forbundet med bivirkninger at det er tvilsomt om det kan aksepteres.
Er det derimot snakk om ikke-betalt surrogati, blir de etiske premissene mer lik de som gjelder for organdonasjoner. Hvor stor risiko kan vi godta at et menneske frivillig utsetter seg for for å hjelpe andre mennesker? Her må det både etiske diskusjoner og konkrete risikoanalyser til.

7. Surrogati er kjøp og salg av mennesker.
Dette argumentet gjelder kun når det er penger involvert. Men selv da kan det nok argumenteres for at det ikke er noe menneske som blir kjøpt eller solgt. Barnet tilhører allerede ved unnfangelsen det paret som det skal vokse opp hos.

8. Vi har allerede for mange mennesker på jorden.
Det er sant at vi har rikelig med mennesker på jorden, men dette problemet løses best ved å heve levestandarden i fattige land (fordi antall barn pr familie gjerne går ned etterhvert som levestandarden øker). Det er etter min mening ikke et problem som bør løses på individnivå.

9. Surrogati gjør at ufruktbare mennesker bringer videre sitt genmateriale.
I den grad dårlig fruktbarhet er arvelig, kan det være sant at det å bedrive surrogati for å hjelpe folk med dårlig fruktbarhet, på sikt vil svekke arvematerialet. Jeg er imidlertid svært skeptisk til en slik argumentasjon som går ut på at noen mennesker ikke bør få barn fordi vi ikke ønsker at arvematerialet deres går videre - det er en type argumentasjon som lett havner ut i den rene fascismen.

10. En halvsøster og en halvbror vil gifte seg med hverandre fordi de ikke vet hvem foreldrene er.
Dette argumentet gjelder kun hvis man har anonym sæd- og eggdonor.
Siden de fleste land har klare grenser for hvor mange barn en sæddonor og en eggdonor kan få, skal det uansett mye til at dette blir et stort problem. For å være litt flåsete: dette problemet er like stort i småsamfunn hvor man har en kjekk og viril postmann...

11. Surrogati er å tukle med det naturlige.
Mange legger stor vekt på hva som er "naturlig", og hvis man legger stor vekt på det er det vanskelig å forsvare kunstig befruktning og surrogati. (For egen del er jeg ikke så opptatt av hva som er "naturlig" - og jeg bruker store deler av livet mitt til å gjøre "unaturlige" ting, som å fly, sitte i Oslo og se på live-bilder fra andre verdensdeler og diskutere politikk med folk jeg ikke engang vet hvor er.)

12. Surrogati medfører at ressurser brukes på dette som heller kunne vært brukt på andre deler av legevitenskapen.
Dette er minst to diskusjoner på en gang. Man kan diskutere om det offentlige helsevesenet skal bruke av sine ressurser på surrogati, på samme måte som de bruker av sine ressurser på kunstig befruktning. Og man kan diskutere om staten bør legge juridisk til rette for at private klinikker kan drive med surrogati.
Med de store oppgavene i helsevesenet er behovet for prioriteringer helt klart, og jeg er ikke sikker på om kunstig befruktning og surrogati bør prioriteres. Men jeg vet da heller ikke hvor mye ressurser det er snakk om.
Når det gjelder å legge til rette for at private kan drive med dette, synes jeg nok at man burde ha forbudt visse skjønnhetsoperasjoner, for eksempel, før man forbyr surrogati, hvis det er den private ressursbruken det er snakk om.

13. Surrogati er på linje med prostitusjon.
Jeg kjøper ikke argumentet om at surrogati og prostitusjon er to sider av samme sak. Prostitusjon handler om å tilfredsstille kundens seksuelle behov, mens surrogati handler om å skape liv og føde et barn inn i en omsorgsfull familie. Surrogati kan derfor oppfattes som mer meningsfylt.
For øvrig er jeg heller ikke for forbud mot prostitusjon, men det er av hensyn til de prostituerte, ikke til kundene.

Konklusjon

Det er fortsatt vanskelig.

Jeg godtar fullt ut argumentene for surrogati - jeg mener det er fint at det blir født barn inn i omsorgsfulle familier. Adopsjon kan være et fint alternativ for mange, men ikke alle.

Mange av argumentene mot surrogati gjelder betalt surrogati med anonym eggdonor. Hvis surrogati skal innføres i norsk helsevesen, synes jeg at det er rimelig med ikke-anonyme donorer og med klare grenser for hvilken kompensasjon man kan få. Ordningen må naturligvis også ha tilfredsstillende medisinsk oppfølging.

Men om dette er noe det offentlige helsevesenet bør tilby, er jeg mer usikker på. Da er vi inne i en prioriteringsdebatt som omhandler langt mer enn surrogati.

Monday, June 27, 2011

Hvorfor er folk så sikre om surrogati?

Jeg er misfornøyd med surrogatidebatten som raser rundt i mediene nå. Det er sikkert fordi jeg foreløpig ikke har funnet meg noen skyttergrav, men står usikkert midt imellom frontene. Begge sider i saken er så lite treffsikre at det så langt har vært ganske trygt å stå der.

Jeg synes det er fabelaktig når noen er villig til å bære fram et barn til glede for et barnløst par som inderlig ønsker et. Det er til glede for både de vordende foreldre og ikke minst barnet, som ellers ikke ville vært født.

Men jeg synes ikke det er greit hvis en indisk kvinne uten noe egentlig valg får en stusslig slant for å bære fram et barn i slaveliknende forhold.

Altså: jeg ser to ytterpunkter som jeg ser ulikt på, og da må grensen for hva som er bra og hva som ikke er bra, ligge et sted mellom.

Nok om meg og mitt syn. I den norske debatten har det vært lite nyanser, synes jeg (og i denne omgang ser jeg bort fra de tåpelige forsøkene på å si at vår kommende politidirektør "omgår loven" og de like tåpelige forsøkene på å gjøre surrogati til noe som kun angår homofile).

VGs Hanne Skartveit hadde for eksempel et lite reflektert innlegg under tittelen "Barn for voksnes skyld", hvor hun tilsynelatende i fullt alvor sier at "Surrogati skjer av hensyn til de voksne." Som om folk som får barn ved surrogati ikke først og fremst tenker på barnet sitt og hvordan de skal gi barnet den best mulige start i livet. Og som om ikke folk som får barn ved godt, gammeldags, heterofilt seksuelt samkvem også tenker på seg selv når de får barn. (De tenker ikke engang alltid at de ønsker seg barn, som kjent.)

Hanne Skartveit skriver for øvrig om "Noe av det sikre og grunnleggende i livet: vissheten om hvem som er mor. Surrogatbarna blir fratatt denne vissheten." Jojo, det er sikkert noe i det. Men noe av det sikre og grunnleggende i livet er også hvem som faktisk elsker deg, hvem som hele livet har vært der som omsorgspersoner og kun har hatt ditt beste i tankene. Som gir deg trøst når du er lei deg og deler gledene med deg når du er glad. Denne vissheten kan alle barn få, også barn født ved surrogati. (Og som alltid: hvis vissheten er det sentrale, går det an å innføre obligatorisk DNA-test av påstått far, istedenfor dagens pater est-regel, som sier at morens ektefelle automatisk regner som far, uten videre bevis.)

Jeg leser i Vårt Land at Hege Ulstein (i Dagsavisen) har det motsatte syn, og sammenlikner surrogati med organtransplantasjon: "Organtransplantasjon oppfattes som greit, ja, mer enn det. Statsministeren promoterer det. Det drives landsomfattende kampanjer i stor stil. Det er selvfølgelig forskjell på å gi liv og å redde liv, men det er like fullt mange slående paralleller mellom organtransplantasjon og surrogati. Følelser til side, hva er egentlig forskjellen på å donere bort den ene nyren og å bære fram et barn for et par som ikke kan selv?"

Så går hun videre til å beskrive at naturligvis ville også organtransplantasjon hatt et lurvete rykte hvis man bare fikk tak i organer på svartebørs, importert på tvilsomt vis fra fattige land. Men Ulstein går ikke i det hele tatt inn i det som etter min mening er surrogatimotstandernes fremste - kanskje eneste - virkelig argument: Er det riktig å planlegge å få barn som ikke får bli kjent med sine biologiske foreldre?

Slik en del av surrogatimotstanderne uttaler seg virker det riktignok som de egentlig vil ha forbud mot skilsmisse, så viktig er det visst at barna får være sammen med biologiske foreldre. (Og hvis mor har vært utro og fått barn med postmannen, bør hun sannsynligvis flytte sammen med ham sporenstreks, sammen med barnet.) Dette kan bli parodisk. I den mer pragmatiske virkeligheten har man i Norge avskaffet anonymitet ved sæddonasjon, slik at alle barn som forstår at de er barn av en sæddonor kan få vite hans identitet når de blir 18. (Barn av homofile foreldre vil gjerne forstå det på egen hånd, mens barn av heterofile foreldre er avhengig av at foreldrene forteller dem det.)

Hvis jeg skal konkludere med noe, må det vel være at jeg er tilhenger av en surrogati som sikrer full frivillighet og - som ved sæddonasjon - sikrer barnas rett til å få vite hvem de biologiske foreldrene er.

Men jeg er åpen for å høre saklige argumenter fra skyttergravene.

(PS: Dagen skriver i dag at:
"Vi tror tvert imot at stormen mot Mæland ville blitt mye sterkere dersom han ikke hadde hatt denne legningen. For i vanlige tilfeller ville en politidirektør sittet ganske løst i stolen dersom vedkommende foretok seg noe i utlandet som er forbudt i Norge. Men som homofil tilhører han på en måte per definisjon en minoritet som man ikke skal røre i den offentlige debatten." Dette er jo det rene tøv. Folk flest gjør til stadighet ting i utlandet som ikke er tillatt i Norge - som å kjøre bilen på venstre side av veien, handle vin i supermarkeder, se alkoholreklame på TV eller spille på kasino. Norske lovgivere bestemmer selv om lovreglene de vedtar skal gjelde bare i Norge eller også for nordmenn i utlandet (jf. sexkjøploven), og her har de valgt at surrogati ikke skal tilbys i Norge.)

Ukas sjokolade: HITT med lakkris

HITT med lakkris

Litt islandsk sjokolade i dag: Freyjus HITT med lakkris. Sjokolader med lakris har jeg skrevet om før, og det er jo en del variable å variere: hvor store er lakrisbitene? Er lakrisen søt eller salt? og så videre.

HITT utmerker seg virkelig - for her er det ei hel lakrisstang som ligger innbakt i sjokoladen. Lakrisen er en merkelig blanding av søt og salt - som faktisk fungerer ganske bra. Og som om det ikke var nok: lakrisen ligger på et underlag av karamell.

Resultatet blir en riktig artig smak i en uvant kombinasjon, som jeg definitivt kommer til å kjøpe mer av hvis jeg tilfeldigvis slenger innom Island. (Den er forsåvidt også til salgs i Norge.)

Konklusjon:

Saturday, June 25, 2011

Homoparaden 2011

En ny, fin parade gjennom Oslos gater. Denne gang litt skjemmet av tre-fire motdemonstranter, men det gikk nå stort sett fint. Og bildene nedenfor er nok på sin side litt preget av at jeg ble "presset" til å gå i paraden istedenfor å stå på fortauet og se på og ta bilder.

Prisene gikk til: Akershus fotballkrets, Svein Fuglestad og til Homofile med barn.

Thursday, June 23, 2011

Hagekonsert hos Aksept

På tirsdag var jeg på min første hagekonsert hos Aksept. Det var meget bra! Høydepunktet for meg var nok Ingrid Bjørnovs overbevisende insistering på at hele Per Gessles produksjon egentlig handler om et par, Per og Marie, på svenskehandel. (...og idet de var i ferd med å passere grensa på hjemvei, kom det et menneske ut i veibanen og vinket dem bestemt inn til kanten: "Walking like a man, hitting like a hammer/She's a juvenile scam, never was a quitter/Tasty like a raindrop, she's got the look" ... og enden på visa var at Per havnet i fengsel og Marie mistet interessen: "It must have been love, but it's over now/It must have been good, but I lost it somehow"...)

Men også Bobbysocks' overraskelsesbesøk var gøy - og mange av de andre artistene var også veldig bra.

Her er noen bilder fra seansen. Jepp, de er ganske dårlige, for jeg sto aller bakerst...

Wednesday, June 22, 2011

Erna Solberg unnskylder lovbrudd

Det er en merkelig affære å se Erna Solbergs uttalelser til Aftenposten om den ulovlige overvåkingen av Arne Treholt. Hun mener at Staten ikke bør unnskylde ulovlighetene.

Erna Solberg har stor forståelse for lovbruddene, selv om hun mener de burde vært "bedre forankret". "Hvis politiet hadde ment at de trengte ekstra lovhjemler for å drive overvåkingen, ville man sørget for at nødvendige regler kom på plass nærmest over natten", skriver Aftenposten at hun mener. (Aftenposten påpeker uvennlig nok at Høyrelandsmøtet så sent som etter at Treholt var arrestert, gikk mot romavlytting.)

Jeg er veldig overrasket. Høyre holder seg altså med en partileder som synes det er greit at staten bryter loven, og begrunner det med at hvis de hadde brydd seg med å følge loven, ville de sikkert fått Stortinget med på å endre lovene...

Jeg gremmes.

Saturday, June 18, 2011

Dårlig vurderingsevne av en arbeidsgiver

Aftenposten skriver om ambassadør Tore Hattrem, som i sin blogg har skrevet et innlegg om kokken Abdul.

Ambassadøren kritiseres for å fråtse i mat mens folk i landet han er i, sulter. Han viser "mangel på ydmykhet ovenfor lokalbefolkningen" og er "nedlatende, gammelimperialistisk og ovenfra-og-ned".

Jeg henger meg opp i noe litt annet. Hvor god idé er det egentlig å blogge om sine ansatte ved navns nevnelse? For egen del ser jeg helst at sjefene mine ikke blogger om meg. Er de fornøyde med meg vil det naturligvis også være litt hyggelig om de blogger om meg - men desto mer uhyggelig for de av mine kolleger som ikke "når opp" til eget blogginnlegg. Og hvis sjefene mine ikke er fornøyde med meg, vil det bli riktig pinlig om de skriver det i en blogg.

Det kan naturligvis tenkes at ambassadør Hattrem i prinsippet er enig i dette, men gjør et unntak fordi det handler om kokken Abdul, som ikke leser norsk og derfor ikke trenger forholde seg til sjefens blogg. Men "Google Translate" er oppfunnet.

Altså: dagens internettips fra meg: Ikke blogg om dine underordnede - det er et vepsebol. Og viser ikke den diskresjon som utenrikstjenesten tidligere har vært stolt av.

Thursday, June 16, 2011

OL til TV2 - så bra!

Jeg mener prinsipielt at NRK i våre dager er til for å gi et solid alternativ til de kommersielle kanalene, ved å dekke programområder som er litt smale og gjøre det på en spennende måte. Da er det helt unødvendig å vise ting som ellers uansett vil bli vist på TV. NRK bør bruke pengene sine på å produsere kvalitetsprogrammer som de andre kanalene ikke vil lage, ikke kaste penger etter arrangementer bare for at de skal vises på NRK istedenfor TV2.

Derfor er jeg glad for at TV2 nå har fått rettighetene til et par OL. OL kommer uansett på TV, og NRK har 100 millioner kroner mer å lage andre programmer for. Det blir mye bra Språkteigen for 100 millioner, for eksempel...

Det samme mener jeg om fotball-VM og alle andre begivenheter som TV2 er villige til å betale for å overføre. Jo mer av slike programmer som uansett havner i TV-ruta som havner på andre kanaler, desto mer penger til at NRK kan være et kvalitetsmessig sterkt alternativ.

Saturday, June 04, 2011

Vakkert Paradise Hotel-øyeblikk



Hvis jeg sier at årets vakreste TV-øyeblikk var i finalen av Paradise Hotel, tror du da at jeg har blitt gal?

Joda, jeg kan forstå det. Det er ikke det at jeg ser mye på den serien heller, men en lei forkjølelse ga litt ekstra TV-tid, og av en eller annen grunn så jeg derfor de to-tre siste episodene. Og ble på sett og vis positivt overrasket. Og da snakker jeg ikke om at serien for første gang hadde en åpent homofil gutt med - det var bare en bonus.

Nei, høydepunktet jeg snakker om skjedde da vinnerparet var kåret. I den såkalte "troskapstesten" sto de to vinnerne, Niklas og Madelen, med hver sin kule. Seks poser med 50.000 kroner i hver ble lagt fram en og en, og hver av de to kunne når som helst slippe sin kule og få hele beløpet som så langt var lagt fram. Når alle 300.000 kronene var lagt fram fikk de fortsatt to minutter til å slippe kula og dermed ta hele beløpet. Først hvis ingen av dem slapp kula, delte de beløpet mellom seg.

I spillteorien ville man diskutert NÅR det var lurt å slippe kula, ikke OM man burde gjøre det. Det er åpenbart mer lønnsomt å slippe kula når 200.000 kroner ligger i potten enn å vente til begge får 150.000 kroner. Det beste er naturligvis å slippe kula når 300.000 kroner ligger i potten, men da risikerer man jo at den andre allerede har sluppet kula og tatt det hele. Det finnes ingen økonomiske incentiver for å vente og dele pengene.

Det vakre er altså at de likevel gjorde det. I løpet av en del uker i Paradise Hotel har altså på forhånd helt ukjente mennesker blitt så nært knyttet at hensynet til hverandre og det de oppfatter som "rettferdig" teller mer enn mengden penger de selv får.

Og da kan vi jo bare spekulere på hvor mektig medmenneskelighet er i dagliglivet utenfor hotellet...