Hvorfor jeg stemmer Venstre

Det har blitt lite politisk blogging i denne valgkampen, mye på grunn av at jeg uforvarende har havnet i en (mellom)lederstilling denne høsten, noe som ikke lå inne i de opprinnelige valgkampplanene mine. Men et innlegg om hvorfor jeg stemmer Venstre ved valget må jeg koste på meg.

Liberalismen som ideologi er viktig for meg. Hva ligger i ordet liberalisme? For meg handler liberalisme mye om å stå imot impulsen til å si at "Nei, det er ikke noe for meg, så derfor vil jeg forby det for alle." Liberalisme bygger på den viktige innsikten at det kan være ting og aktiviteter i samfunnet som jeg anser som helt og totalt verdiløst, men som andre anser som det som gir livet mening. Liberalismen tar forskjellighet på alvor ved å nekte å forby alt vi ikke liker. Enkeltmennesket må få søke sin egen lykke uten altfor strenge restriksjoner.

Men så er nå heldigvis menneskene skapt slik at de fleste av oss ikke kan bli ordentlig lykkelige hvis våre medmennesker går til grunne rundt oss. Så naturligvis skal vi gi en hjelpende hånd til de som trenger hjelp til å reise seg. Frivillige organisasjoner viser at en slik omsorg for sine medmennesker ikke er noe kun staten kan ha, men naturligvis har det offentlige en sentral rolle i å gi oss et sikkerhetsnett.

Dette er et verdigrunnlag som jeg deler med Venstre, og som gjør at jeg som oftest er enig i det Venstre står for - og når jeg ikke er enig, forstår jeg i det minste argumentene som blir brukt.

Skal jeg gå til mer konkret politikk, så har Venstre for eksempel alltid vært til å stole på i homopolitikken. Venstres skolepolitikk, med satsning på videreutdanning av lærere, er jeg helt enig i. Og Venstre har troverdighet i miljøpolitikken, som også er viktig for meg.

I økonomisk politikk befinner jeg meg godt i sentrum sammen med Venstre. Jeg opplever Ap+SV+Rødt som altfor dogmatiske i troen på at kommunal og offentlig drift alltid er best. FrP og Høyre kan naturligvis til tider tippe over i å ville konkurranseutsette for mye, mens Venstre ligger i et skjæringspunkt hvor jeg tror de gode løsningene finnes. Ikke alt bør konkurranseutsettes, men ikke alt bør driftes statlig heller.

Jeg er glad i Oslo by, og jeg er svært glad for at det går an å leve et fullverdig liv i denne byen uten å ha et tonn metall med seg overalt. Det til tider glimrende kollektivtilbudet i Oslo er sterkt medvirkende til at jeg trives så godt i denne byen. (Så bor jeg da også rett ved et kollektivknutepunkt; Grorud.) Når jeg vet at Venstre har stått bak at vi har åtte t-baneavganger i timen til byen og sterk nedsettelse av månedskortprisen, er det et kraftig tilleggsargument.

Her i bydelen er det andre saker som avgjør. Bydelen har intenst behov for at politikerne tar styringen og at det blir mer åpenhet om hvordan avgjørelser tas. Det er kanskje den fremste årsaken til at bydelsutvalget vil ha veldig godt av å få inn en Venstremann. I tillegg har Grorud Venstre naturligvis mye god Venstrepolitikk, som satsning på varierte barnehager, nedlegging av det forurensende pukkverket som kjører svære lastebiler gjennom boområdene og mer satsning på frivillighet.

På enkelte politikkområder, som i økonomisk politikk, kunne jeg nok like gjerne stemt KrF, men det er naturligvis helt uaktuelt for meg å stemme på et parti som vil påføre meg en tvangsskilsmisse. I de store, viktige verdispørsmålene havner jeg så og si alltid på Venstres side, og langt unna KrF.

Det var noen av tankene bak at jeg også ved dette valget har stemt på Venstre. Og jeg håper at riktig mange andre også gjør det...

Så hva er ønskene for valget? Vel, jeg håper at når jeg kommer ut av valglokalet på mandag (hvor jeg har deltatt i å ta imot stemmer og etterpå telle dem), så vil det være et solid borgerlig flertall i Oslo, hvor FrP har gått kraftig tilbake og Venstre har gått solid fram, slik at Høyre velger et samarbeid med Venstre (og kanskje KrF). Og i bydelsutvalget ville det gjort seg med et brakvalg og to representanter (selv om vi nok jubler nesten like mye hvis vi får én). Hvis Ap+SV i tillegg mister det rene flertallet i bydelsutvalget, kan det bli reelle diskusjoner i bydelsutvalget også - det ville gjort seg.

Jeg har ihvertfall gjort den aller viktigste delen av jobben: stemt. Og det håper jeg du gjør også.

Slutt på sympatieffekten i Oslo?

"Sympatieffekten er over i Oslo" skriver Aftenposten i dag. En ny meningsmåling viser at partiene er tilbake der de var før terrorangrepene i juli - stort sett.

Terrorhandlingene førte til sterk sympati for Arbeiderpartiet og AUF, og for enkeltmennesker i Arbeiderpartiet og AUF som hadde mistet kjære venner. Det er å håpe at denne sympatien og medfølelsen holder seg i lang tid.

Samtidig begynte folk å snakke om "sympatistemmer" - at velgere ville gå i hopetall til Ap av ren sympati. Meningsmålinger har antydet det. Men det er grunn til å spørre om det egentlig er det meningsmålingene har vist.

Den rene sympatistemmen går ut på at man stemmer på et parti fordi man synes synd på partiet. Jeg synes det er litt synd hvis valg blir avgjort på bakgrunn av dette, og ikke på bakgrunn av politikk og politikere.

Men det finnes jo som kjent en annen forklaring på Aps store framgang. Den forklaringen er at velgerne har blitt bedre kjent med en del av Aps politikere gjennom sørgeperioden, og at de har likt det de har sett. Spesielt gjelder dette Jens Stoltenberg, men også mange lokalpolitikere, som har framstått imponerende i ei uvirkelig tung tid.

At denne effekten ikke blir så stor i Oslo, er ikke overraskende. Etter hvert som lokalvalgkampen drar seg til, minnes Oslofolk på at Jens Stoltenberg ikke er på valg her - valget står mellom Fabian Stang og Rune Gerhardsen som ordfører og mellom Stian Berger Røisland og Libe Rieber-Mohn. (Joda, det er flere kandidater, ikke minst Odd Einar Dørum som er Venstres ordførerkandidat.) Av disse var det naturligvis Fabian Stang, i egenskap av ordfører, vi ble mest kjent med i etterkant av terrorangrepene.

Slik jeg leser Aftenpostens meningsmåling, betyr dette at folk i liten grad stemmer på partier fordi de synes synd på dem, men heller fordi de liker personene og politikken. Og hvis det er rett, kan effekten av terrorangrepene i juli bli større ved stortingsvalget om to år enn nå - ganske enkelt fordi Stoltenberg har fått ny respekt i store lag av folket.

Lotte Sandberg får en tankevekker

Det er litt artig å følge Lotte Sandbergs skriverier i Aftenposten. Hun er stort sett uenig i det meste. Nå vil hun verne Munchsalen, og dermed hindre at Nasjonalgalleriet får nye, flotte lokaler på Vestbanen i Oslo, bedre egnet for å vise fram de fantastiske samlingene.

Hun er naturligvis irritert når politikere mener noe annet enn fagfolkene på museet. Men nå er hun sannelig også irritert når de mener det samme. I dagens Aftenpost har hun nemlig følgende fascinerende setning:

"Og det er mildt sagt tankevekkende at det nå er Nasjonalmuseets egne ansatte som går i bresjen for en avvikling [altså flytting til nye lokaler, min anm.] som opprinnelig ble unnfanget av politikere fjernt fra fagmiljøet.

Ja, for i Sandbergs verden er det naturligvis politikerne som tar feil, selv når de får støtte fra museets egne eksperter.

Stemmetvang?

Av de mer bisarre forslagene til "mer demokrati" jeg har sett i det siste, er forslaget om stemmetvang. Altså at man skal oppnå valgdeltakelse på nær 100 prosent ved å true velgerne til valglokalene.

Jeg synes forslaget er prinsipielt forkastelig. Jeg mener dessuten at det ikke vil kunne fungere. De to argumentene gjør at jeg altså er imot forslaget...

Hvorfor prinsipielt forkastelig? Fordi jeg mener det er en nødvendig del av demokratiet at man også velger om man vil stemme eller ikke. Dersom man av ulike årsaker innser at man ikke har grunnlag for å velge hvem man skal stemme på, bør ikke den vurderingen overprøves av myndighetene. Som en (potensiell) velger sa til meg på stand her om dagen: når du har vært til sjøs i over 30 år mister du litt interessen for lokalpolitikk i hjemlandet. Det må respekteres.

Og fordi det å stemme er et privilegium. Vi lever i et demokratisk land, og valgdagen er en feiring av dette - av vår rett til å stemme. Å gjøre om dette til et lovpålegg som mange da vil gjøre fordi de må og ikke av glede, er ille.

Hvorfor mener jeg at det ikke vil kunne fungere?
For det første: skal vi ikke fortsatt ha hemmelig valg? For hvis vi skal ha hemmelig valg, oppnår man bare å skremme velgerne til valglokalet hvor de kan stemme blankt hvis de vil.
For det andre: Å utvanne stemmene fra de 60-70 prosent som ønsker å stemme med stemmene til 30-40 prosent som ikke er interessert og som stemmer på måfå, vil også utvanne demokratiet.
For det tredje: Hva skal straffenivået være? Skal det være som med mange andre bøter, at rikfolk kan droppe å stemme (for de har råd til bota), mens fattigfolk må gjøre det?

Vi kaller stemmeretten en borgerplikt - men det er en forkortelse. Det vi mener er at det bør være en viktig samfunnsoppgave for alle som lever i Norge å sette seg inn i hvordan samfunnets styre, gjøre seg opp sin mening om det og så stemme i tråd med dette. Å innføre lovpåbud om kun det siste av disse stegene, er en farlig kortslutning. (Og å innføre lovpåbud om hele prosessen er heldigvis en umulighet.)

Geniene og oss andre

Det mest usmakelige med debatten om Odd Nerdrums påståtte skattesvik og dommen på to års ubetinget fengsel (som er anket) er ikke alle unnskyldningene. Han skal ha Tourettes syndrom og skal dessuten være dårlig med tall. Da er det ikke lett å holde rede på millionene, skal vi tro Nerdrum. Og det kan det være noe i.

Det mest usmakelige er derimot at hans påståtte geni brukes som argument. Mener virkelig hans forsvarere, mest patetisk eksemplifisert av Bjørn Li i kronikken "
Alene i sin samtid", at genier med Tourettes skal fritas for straff, mens vanlige dødelige med Tourettes skal gå i fengsel uten å klage?

Det er noe svært ubehagelig over argumentasjon for at folk med særlige evner skal stå utenfor loven.

Så kan man diskutere hvor tungtveiende det er at man har Tourettes når man har penger nok til å betale økonomiske rådgivere - og også hvor mange klager over underkjent geni som er nok til å genierklære et menneske. Men det blir bagateller. Hovedsaken er at idealet for de fleste av oss er et samfunn hvor høyt evnenivå ikke hever noen over loven.

Derfor synes jeg Anne B. Ragdes nyord "genisyting" er så godt og treffende.

NRKs valgomat: godkjent

Så har jeg prøvd NRKs valgomat.

For at en valgomat skal gi mening bør den, etter mitt syn, inneholde en viss bredde av saker som skiller partiene og den bør gi mulighet til å signalisere hvilke saker som er viktige og hvilke som er mindre viktige.

NRKs valgomat fungerer fint slik. For eksempel kan jeg her si meg uenig i eiendomsskatt, men samtidig fortelle valgomaten at jeg egentlig ikke er så opptatt av det. Jeg ville aldri valgt parti ut fra økonomisk politikk alene. Da er jeg mye mer opptatt av verdispørsmål - som lik rett for adopsjon for homofile (skjønt jeg stusser på hva akkurat det spørsmålet har i en lokalvalgkamp å gjøre).

Resultatet ble godkjent for valgomaten - den klarte å finne ut hvilket parti som passer meg best, og klarte også å identifisere partier som jeg virkelig ikke vil stemme på (Demokratene og Fremskrittspartiet). Rødt kommer alltid litt pussig høyt opp på slike valgomater for meg, sannsynligvis fordi de har vennlige intensjoner og i en del verdispørsmål er helt på linje med meg.

Prøv den selv! Her er resultatene mine:

Venstre 78 %
Kristelig Folkeparti 68 %
Miljøpartiet De Grøn... 68 %
Det Liberale Folkepa... 66 %
Arbeiderpartiet 65 %
Rødt 64 %
Høyre 63 %
Norges Kommunistiske... 62 %
Sosialistisk Venstre... 59 %
Kristent Samlingspar... 58 %
Senterpartiet 58 %
Kystpartiet 55 %
Pensjonistpartiet 46 %
Fremskrittspartiet 40 %
Demokratene i Norge 37 %

Multietnisitetens framtid

De siste månedene har jeg fulgt litt med på document.no. Dette har vært en selsom opplevelse. Ikke en rute blir knust i Groruddalen uten at dette slås stort opp på dette nettstedet, og da gjerne som bevis på at innvandringen har tatt overhånd. Ikke en bil settes i brann uten at det tolkes som et tegn på sivilisasjonens siste stadier.

Anders Behring Breivik har vært en formodentlig flittig leser av document.no, og har også lagt inn en god del kommentarer der. Han har vært enig i grunnsynet som preger nettstedet, men trukket konsekvensene i helt andre retninger enn de fleste andre - med grufulle konsekvenser.

Tilfellet Breivik skal nå heldigvis behandles av rettsvesenet. Men underskogen av endetidsprofeter som danner en bakgrunn for ham, må motarbeides på andre vis. De skal motarbeides med ord og argumenter, for all del, men det er ikke nok. (Og de skal definitivt ikke motarbeides ved å benekte at det finnes utfordringer i samfunnet vi lever i.) Først og fremst må de motarbeides ved at vi får samfunnet til å fungere bedre enn i dag. Kun ved å få det multietniske samfunnet til å bli et godt samfunn for de aller, aller fleste som lever i det, bekjempe hverdagsrasismen og gi ungdommen tro på framtida - kun på den måten tar man grobunnen vekk fra de miljøene som mener at landet er på vei utfor stupet.

Breivik tror at vi om 30 år vil se at han hadde rett. Lever han om 30 år, må vi ha fått til et samfunn som gjør at han forstår at han tok feil.

Argumenter for og mot surrogati

"Hvorfor er folk så sikre om surrogati?" spurte jeg i forgårs, og havnet på VGs forside og opplevde over 1600 besøk på det innlegget - så langt. Kommentartråden der har også fått over 40 innlegg.

Og jeg har blitt litt klokere. Så jeg tenkte jeg skulle oppsummere noen hovedargumenter i diskusjonen (i en litt tilfeldig rekkefølge).

Argumenter for surrogati:
1. Barn som ellers ikke ville blitt født, blir født.
Dette har jeg ikke så mye å si til. Barn er bra.

2. Foreldre som ellers ikke ville ha kunnet danne en familie og skape et godt hjem for et barn, får muligheten til det.
Et motargument her er at man jo isteden kan adoptere. Det er riktignok en langvarig prosess, og slett ikke alle får lov - for eksempel ikke homofile par. Det er dessuten noen som mener at det er viktig at barn vokser opp med sine biologiske foreldre, og ut fra et slikt perspektiv er surrogati bedre enn adopsjon (naturligvis forutsatt at enten sæd eller egg eller begge deler kommer fra de sosiale foreldrene).


Argumenter mot surrogati:
1. Surrogati er utnyttelse av vanskeligstilte.
Dette argumentet gjelder kun tilfeller hvor surrogatmoren er vanskeligstilt og det er penger involvert. Noen land har valgt å forby pengetransaksjoner i forbindelse med surrogati, og det er jo en løsning.
For å være et gyldig argument må det også være slik at surrogati er en verre utnyttelse av de vanskeligstilte enn alternativene - for eksempel at de jobber under kummerlige kår på t-skjortefabrikker så vi kan kjøpe nok en t-skjorte til under hundrelappen. Noen av de andre argumentene nedenfor handler om det.

2. Surrogati er egoisme - det skjer for de voksnes skyld.
Dette argumentet kjøper jeg ikke. Det er (nesten) alltid egoisme involvert når folk får barn, samtidig som det (nesten) alltid er uegennytte involvert. Måten man får barn på er irrelevant her - jeg ser ingen grunn til å tro at folk som får barn ved surrogati er mindre opptatt av å skape et godt hjem og en god oppvekst for sine barn enn andre er.

3. Det er ingen menneskerett å få barn.
Dette synes jeg ikke er noe argument. Hvis mennesker kun skulle gjøre det som var en menneskerett, ville vi ikke gjort stort. Og jeg har aldri sett noen argumentere for surrogati med begrunnelse i at "det er en menneskerett å få barn".

4. Barna vet ikke hvem moren deres er.
For å rydde litt: Surrogati kan skje både med og uten egne egg og egen sæd. Problemet med å ikke vite hvem moren er, dukker kun opp ved bruk av eggdonor. Og selv ved bruk av eggdonor kan man naturligvis lage regler om at eggdonor ikke skal være anonym - for eksempel som ved sæddonasjon, hvor barnet kan få vite hvem biologisk far er når barnet er 18 år. (Hvis det skal være en rettighet å vite hvem biologisk mor og far er, må imidlertid beskjed om dette sendes barna rekommandert når de når aldersgrensen, og ikke være avhengig av at barna får vite av sine sosiale foreldre at de har andre biologiske foreldre.)

5. Barna får ikke vokse opp med sine biologiske foreldre.
Igjen: dette gjelder i de tilfellene hvor enten sæd eller egg kommer fra donor.
I disse tilfellene blir diskusjonen den samme som ved kunstig befruktning med donorsæd. Hvor stor vekt dette argumentet har, vil avhenge av hvor viktig man synes det biologiske - i motsetning til det sosiale - foreldreskapet er.
Det kan naturligvis også argumenteres med at hvis det å vokse opp med sine biologiske foreldre var så avgjørende viktig, burde vi pålegge foreldre å bo sammen med sine barn, og for eksempel forby skilsmisser. Men her kan det innvendes at det er forskjell på hva staten skal akseptere og hva den aktivt legger til rette for.
Forskning tyder imidlertid på at barn som ikke bor sammen med sine biologiske foreldre har det like bra som barn som bor sammen med sine biologiske foreldre - ihvertfall gjelder dette forskningen på homofile foreldre.

6. Det er uetisk å la en kvinne ta på seg risikoen ved svangerskap og fødsel.
Dette er et interessant argument - og det fungerer litt ulikt ved betalt og ikke-betalt surrogati. Hvis det er snakk om betalt surrogati, kan man bruke vanlig arbeidslivsargumentasjon og arbeidsmiljøloven: Å bære fram et barn er såpass risikabelt og forbundet med bivirkninger at det er tvilsomt om det kan aksepteres.
Er det derimot snakk om ikke-betalt surrogati, blir de etiske premissene mer lik de som gjelder for organdonasjoner. Hvor stor risiko kan vi godta at et menneske frivillig utsetter seg for for å hjelpe andre mennesker? Her må det både etiske diskusjoner og konkrete risikoanalyser til.

7. Surrogati er kjøp og salg av mennesker.
Dette argumentet gjelder kun når det er penger involvert. Men selv da kan det nok argumenteres for at det ikke er noe menneske som blir kjøpt eller solgt. Barnet tilhører allerede ved unnfangelsen det paret som det skal vokse opp hos.

8. Vi har allerede for mange mennesker på jorden.
Det er sant at vi har rikelig med mennesker på jorden, men dette problemet løses best ved å heve levestandarden i fattige land (fordi antall barn pr familie gjerne går ned etterhvert som levestandarden øker). Det er etter min mening ikke et problem som bør løses på individnivå.

9. Surrogati gjør at ufruktbare mennesker bringer videre sitt genmateriale.
I den grad dårlig fruktbarhet er arvelig, kan det være sant at det å bedrive surrogati for å hjelpe folk med dårlig fruktbarhet, på sikt vil svekke arvematerialet. Jeg er imidlertid svært skeptisk til en slik argumentasjon som går ut på at noen mennesker ikke bør få barn fordi vi ikke ønsker at arvematerialet deres går videre - det er en type argumentasjon som lett havner ut i den rene fascismen.

10. En halvsøster og en halvbror vil gifte seg med hverandre fordi de ikke vet hvem foreldrene er.
Dette argumentet gjelder kun hvis man har anonym sæd- og eggdonor.
Siden de fleste land har klare grenser for hvor mange barn en sæddonor og en eggdonor kan få, skal det uansett mye til at dette blir et stort problem. For å være litt flåsete: dette problemet er like stort i småsamfunn hvor man har en kjekk og viril postmann...

11. Surrogati er å tukle med det naturlige.
Mange legger stor vekt på hva som er "naturlig", og hvis man legger stor vekt på det er det vanskelig å forsvare kunstig befruktning og surrogati. (For egen del er jeg ikke så opptatt av hva som er "naturlig" - og jeg bruker store deler av livet mitt til å gjøre "unaturlige" ting, som å fly, sitte i Oslo og se på live-bilder fra andre verdensdeler og diskutere politikk med folk jeg ikke engang vet hvor er.)

12. Surrogati medfører at ressurser brukes på dette som heller kunne vært brukt på andre deler av legevitenskapen.
Dette er minst to diskusjoner på en gang. Man kan diskutere om det offentlige helsevesenet skal bruke av sine ressurser på surrogati, på samme måte som de bruker av sine ressurser på kunstig befruktning. Og man kan diskutere om staten bør legge juridisk til rette for at private klinikker kan drive med surrogati.
Med de store oppgavene i helsevesenet er behovet for prioriteringer helt klart, og jeg er ikke sikker på om kunstig befruktning og surrogati bør prioriteres. Men jeg vet da heller ikke hvor mye ressurser det er snakk om.
Når det gjelder å legge til rette for at private kan drive med dette, synes jeg nok at man burde ha forbudt visse skjønnhetsoperasjoner, for eksempel, før man forbyr surrogati, hvis det er den private ressursbruken det er snakk om.

13. Surrogati er på linje med prostitusjon.
Jeg kjøper ikke argumentet om at surrogati og prostitusjon er to sider av samme sak. Prostitusjon handler om å tilfredsstille kundens seksuelle behov, mens surrogati handler om å skape liv og føde et barn inn i en omsorgsfull familie. Surrogati kan derfor oppfattes som mer meningsfylt.
For øvrig er jeg heller ikke for forbud mot prostitusjon, men det er av hensyn til de prostituerte, ikke til kundene.

Konklusjon
Det er fortsatt vanskelig.

Jeg godtar fullt ut argumentene for surrogati - jeg mener det er fint at det blir født barn inn i omsorgsfulle familier. Adopsjon kan være et fint alternativ for mange, men ikke alle.

Mange av argumentene mot surrogati gjelder betalt surrogati med anonym eggdonor. Hvis surrogati skal innføres i norsk helsevesen, synes jeg at det er rimelig med ikke-anonyme donorer og med klare grenser for hvilken kompensasjon man kan få. Ordningen må naturligvis også ha tilfredsstillende medisinsk oppfølging.

Men om dette er noe det offentlige helsevesenet bør tilby, er jeg mer usikker på. Da er vi inne i en prioriteringsdebatt som omhandler langt mer enn surrogati.

Erna Solberg unnskylder lovbrudd

Det er en merkelig affære å se Erna Solbergs uttalelser til Aftenposten om den ulovlige overvåkingen av Arne Treholt. Hun mener at Staten ikke bør unnskylde ulovlighetene.

Erna Solberg har stor forståelse for lovbruddene, selv om hun mener de burde vært "bedre forankret". "Hvis politiet hadde ment at de trengte ekstra lovhjemler for å drive overvåkingen, ville man sørget for at nødvendige regler kom på plass nærmest over natten", skriver Aftenposten at hun mener. (Aftenposten påpeker uvennlig nok at Høyrelandsmøtet så sent som etter at Treholt var arrestert, gikk mot romavlytting.)

Jeg er veldig overrasket. Høyre holder seg altså med en partileder som synes det er greit at staten bryter loven, og begrunner det med at hvis de hadde brydd seg med å følge loven, ville de sikkert fått Stortinget med på å endre lovene...

Jeg gremmes.

OL til TV2 - så bra!

Jeg mener prinsipielt at NRK i våre dager er til for å gi et solid alternativ til de kommersielle kanalene, ved å dekke programområder som er litt smale og gjøre det på en spennende måte. Da er det helt unødvendig å vise ting som ellers uansett vil bli vist på TV. NRK bør bruke pengene sine på å produsere kvalitetsprogrammer som de andre kanalene ikke vil lage, ikke kaste penger etter arrangementer bare for at de skal vises på NRK istedenfor TV2.

Derfor er jeg glad for at TV2 nå har fått rettighetene til et par OL. OL kommer uansett på TV, og NRK har 100 millioner kroner mer å lage andre programmer for. Det blir mye bra Språkteigen for 100 millioner, for eksempel...

Det samme mener jeg om fotball-VM og alle andre begivenheter som TV2 er villige til å betale for å overføre. Jo mer av slike programmer som uansett havner i TV-ruta som havner på andre kanaler, desto mer penger til at NRK kan være et kvalitetsmessig sterkt alternativ.

Snurt Nina Karin Monsen

Jeg ser i Nina Karin Monsens blogg at hun er snurt fordi Aftenposten ikke vil trykke hennes leserinnlegg som svar på Espen Ottosens innlegg her om dagen (som jeg svarte på her i bloggen, for øvrig).

Monsen ønsker å benytte anledningen til å fortelle at det finnes barn født ved kunstig befruktning som ønsker å finne sin biologiske far eller mor. Men jeg forstår Aftenposten godt - det er ikke noe spesielt godt innlegg. Det er relativt poengløst, i den forstand at det ikke er klart hva Monsen ønsker skal gjøres med dette. Ønsker hun slutt på all kunstig befruktning? Eller ønsker hun kun at barna skal ha rett til å få vite hvem biologisk far er (slik situasjonen er i Norge i dag)?

Naturligvis "krydrer" Monsen som vanlig innlegget med sårende karakteristikker, som "konstruerte barn" og "lesbiske og single kvinner lar fantasien ta overhånd".

Hvis dette betyr at Aftenposten har innført kvalitetskriterier også ved vurdering av Nina Karin Monsens innlegg, ønsker jeg den utviklingen velkommen.

Espen Ottosen på villspor

Espen Ottosen minner i et innlegg i Aftenposten i dag om at han er veldig opptatt av biologiens betydning, men viser samtidig at han har misforstått noen sentrale fakta.

Espen Ottosen, informasjonssjef i Norsk Luthersk Misjonssamband har sett på Tore på sporet, og ser serien som bevis på at folk er opptatt av sitt biologiske opphav. Og så spør han hvorfor homobevegelsen ikke protesterer på programmet, og viser til at den nye ekteskapsloven visstnok skal ha svekket fars betydning i lovverket.

Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Ottosen bør vel kjenne til "pater est"-regelen, som har vært i lovverket lenge før homobevegelsen fikk gjennomslagskraft. Den regelen sa at det var den sosiale faren (altså den mannen mora var gift med) som ble regnet som far så lenge man ikke visste bedre. Man hadde ikke - og har fortsatt ikke - noen obligatorisk blodprøve for å sjekke hvem som biologisk sett er faren.

Ottosen kjenner vel også til at man i Norge har bedrevet kunstig befruktning med sæd fra donor til heterofile par lenge før homofile fikk rett til dette. Til og med med anonym sæddonor. Det homobevegelsen har kjempet for er å ha like rettigheter som heterofile - så må gjerne Ottosen mene at det lovverket som tidligere fantes for heterofile (og som homofile har adoptert) ivaretok det biologiske for dårlig.

Til slutt skriver Ottosen: "Det vil ikke forundre meg om Tore Strømøys etterfølger om 20 år vil lete opp sædgivere - slik at barn som er unnfanget i et laboratorium, om mulig, kan finne sine biologiske røtter." Her kan jeg berolige Ottosen: barn som i dag blir født ved kunstig befruktning, kan få vite hvem sæddonor er - vi har sluttet med anonyme sæddonorer i Norge. Imidlertid er det et visst forbehold: forutsetningen er at barna får vite at de faktisk er kommet til verden ved kunstig befruktning. Barn med homofile foreldre vil nok mistenke det, mens barn av heterofile kan lures til å tro at de er biologiske barn av sin sosiale far og mor. Men da ringer de neppe heller til Strømøy...

For å oppsummere: Ottosen skylder på homobevegelsen for noe som allerede var ordinær juss før homofile fikk de samme rettighetene, og han virker uinformert om hvordan reglene for kunstig befruktning faktisk fungerer i Norge i dag. Ikke noe godt utgangspunkt for en seriøs debatt.

Øklands "mor, far og barn"

Aftenpostens Ingunn Økland har i dag et innlegg om "den nye barneproduksjonen", og hun gir den felles ekteskapsloven skylden for en mentalitetsendring i samfunnet.

Men hun tar feil. Mentalitetsendringen er ikke så ny, og den har ikke så mye med homofile å gjøre. Men det kan være at enkelte først reagerer når det er noe så merkelig som homofile som får samme rettigheter som "alle andre".

Norge fikk sin første lov om kunstig befruktning i 1987 (Regjeringen) - før partnerskapsloven - og jeg formoder at man har brukt donorsæd like lenge. Men lenge før det ble pater est-regelen tatt i bruk, som sier at det er morens ektemann som i utgangspunktet regnes som barnets far, uten krav om beviselig biologisk tilknytning. Sosial tilknytning ble ansett som viktig nok.

Økland skriver at "den nye ekteskapsloven [...], medførte at lesbiske par fikk samme rett til assistert befruktning som heterofile par." og påstår at "loven har satt et godkjentstempel på høyst diskutable behov og praksiser", skjønt uten å være villig til å konkretisere hva hun mener er diskutable praksiser. For når er det praksisen blir diskutabel? Når andre enn heterofamilier trenger hjelp?

Hun påstår videre at "fremveksten av den nye barneproduksjonen er i grunnen et gigantisk eksperiment, som i sin ideologiske kjerne handler om å nedtone betydningen av biologisk opphav til fordel for betydningen av omsorgspersoner". Aha - på samme måte som pater est-regelen, altså. På samme måte som kunstig befruktning for heterofile. På samme måte som adopsjonsinstituttet. Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvorfor nettopp den felles ekteskapsloven gis skurkerollen i Øklands fortelling.

Kan ikke Økland være litt mer presis, og fortelle nøyaktig hva slags praksiser det er hun er så bekymret for, og som er så mye verre enn de heterofile praksisene som vi har blitt vant til gjennom årtier med kunstig befruktning? Hennes avsluttende iver for "far, mor og barn" tyder på at det egentlig er alle barn som vokser opp med andre enn sin biologiske far og biologiske mor hun er bekymret for. Og da er det langt flere å bekymre seg for enn homoforeldrene.

Å juble over at en mann er drept

Da jeg hørte at Osama bin Laden var drept, var min første reaksjon (på Facebook) "Det var på tide..."

Etterpå har jeg lest flere kommentarer rundt om i media som problematiserer den nesten unisone jubelen: Hvordan kan man være mot dødsstraff og samtidig hilse velkommen at en mann er drept? Og for mitt vedkommende: Hvordan kan man være pasifist og synes det er greit at en mann er drept? Det er gode spørsmål.

La meg først si hva jeg legger i at jeg er pasifist. At jeg er pasifist betyr at jeg på rasjonelt grunnlag har kommet fram til at jeg ikke vil drepe et annet menneske. Det å drepe et annet menneske er grunnleggende problematisk. Vi ser det i spesialtilfellet dødsstraff: selv om man har så sterke ordninger man bare kan, med lange rettssaker og gode ankemuligheter, hender det rett som det er at man dreper mennesker som ikke er skyldige i det de er tiltalt for. Når man ikke engang klarer å få det riktig med forutgående rettssak, skal jeg være bra selvsikker hvis jeg skal ta på meg ansvaret på egen hånd.

Pasifisme oppfyller naturligvis Kants kategoriske imperativ, for eksempel i formuleringen "Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov". Verden ville blitt et riktig bra sted om alle (og da mener jeg alle) ble pasifister. Jeg tror til og med at et militærvesen som USAs kunne blitt ganske effektivt selv om det la vekk drepingen og satset på våpenteknologi som ikke tok liv og isteden tok fanger. (Men det er - for tida - en utopi.)

Samtidig er jeg klar over at det nettopp ikke er en allmenn lov - folk dreper hverandre til stadighet. Jeg mener det er galt å drepe andre mennesker, men forstår at ikke alle er enige med meg. Så kommer et hovedspørsmål: Er det slik at hvis jeg har en etisk regel som jeg handler etter, så bør jeg automatisk fordømme alle som ikke handler etter den samme regelen? Jeg mener nei. Det er fullt mulig å ha strengere regler for seg selv enn det man ønsker å presse på alle andre.

Hvilket bringer meg tilbake til Osama bin Laden. Skulle jeg ønsket at USAs militærvesen hadde prioritert å ta bin Laden til fange? Ja, det skulle jeg. Synes jeg det ville vært nyttig med en rettssak hvor bin Laden måtte svare for sine ugjerninger? Ja. Gir det meg en moralsk plikt til å fordømme USA for å ha handlet som de gjorde? Neppe.

Jeg er glad for at Osama bin Laden, ansvarlig for tusenvis av døde og med ønske om å bli ansvarlig for enda flere, ikke lenger er på frifot. Det er et lite skår i gleden at han ikke kunne tas i live, men jeg hisser meg ikke så veldig opp over det. Av verdens menneskerettighetsbrudd er det andre, som det at Uganda kan komme til å innføre dødsstraff for homofili til uka, som jeg føler at det er mer konstruktivt å hisse seg opp over.

Blir Osamadrapet avgjørende for Obama?

Etter drapet på Osama bin Laden har avisene vært fulle av advarsler om at dette ikke betyr at Obama vinner valget i november neste år. Naturligvis. For eksempel vil en økt økonomisk krise kunne gjøre Obama sårbar. Likevel sitter jeg fortsatt med den magefølelsen jeg hadde da jeg hørte at Osama var død: dette kan vise seg å være avgjørende.

Analytikere har jo allerede lenge snakket om at republikanerne er sent i gang med valgkampen. Det er halvannet år til valget, men det skal gjennomføres nominasjonsvalg før den tid, og foreløpog har republikanerne nesten bare uvalgbare kandidater: Palin, Trump og Santorum er neppe aktuelle for det store flertallet av de usikre velgerne. Republikanerne trenger at det dukker opp en mer moderat kandidat. Drapet på Osama kan være det lille ekstra som gjør at en slik kandidat velger å vente fire år til med å gjøre sitt framstøt for å bli president.

For det er jo gjerne slik det fungerer. Demokratene hadde problemer med å finne gode kandidater etter at Bush sr. vant den første Golfkrigen. Men det eksemplet viser også usikkerheten i resonnementet, for den gang dukket "ukjente" Bill Clinton opp, med fokus på økonomien. Mange andre i det demokratiske partiet angret nok fælt på at de ikke var på banen da det avsparket gikk.

Altså: en uke er lang tid i politikken - halvannet år er latterlig lang tid. Det kan skje finanskriser større enn det vi har sett før, det kan skje terrorangreep, det kan skje jordskjelv i San Francisco som Obama takler like dårlig som Bush jr. taklet orkanen i New Orleans. Men likevel: drapet på bin Laden kan ha gitt noen potensielle motkandidater en ekstra grunn til ikke å stille til valg.

Navlebeskuende UiT-forskere

UiT-forsker Asgeir Brekke har et harmdirrende innlegg i Aftenposten 28. april under tittelen "Takk til Jagland og Nobelkomiteen". Nobelkomiteens upassende omtanke for menneskerettighetssituasjonen til det kinesiske folk har nemlig ført til at Brekke og hans forskningskolleger må vente en uke på sine visa.

"Det er åpenbart at dette er takk for sist fra kinesiske myndigheter der den famøse fredsprisen henger som en rød klut foran ekspedisjonsluken i konsulatet", skriver Brekke, men mener tydeligvis at skylden for dette ligger hos Jagland og Nobelkomiteen, ikke hos kinesisk UD.

Det er deprimerende å se at det finnes norske forskere som ikke bare er navlebeskuende, men også mener at Nobelkomiteen burde vært mer opptatt av norske forskeres navle enn av menneskerettighetene i Kina.

(Rettelse 1. mai: I Aftenposten står innlegget signert med "Asgeir Brekke, professor, Universitetet i Oslo". Jeg har fått beskjed fra en kollega ved UiO at ingen ved det navn er registrert der, og et raskt Googlesøk tyder på at det er Universitetet i Tromsø han er ansatt ved. Dermed må jeg bare unnskylde til Universitetet i Oslo. Innlegget er rettet i tråd med dette.)

Røykvarsler er oppfordring til å tenne på

Dagbladet forteller at opplæringsdirektør Inger Øvsthus Tønder i Hordaland fylkeskommune mener at kondomdispensere på videregående skoler "kan tolkes som en oppfordring til å ha sex, og det trenger ikke skolen gjøre".

Det blir litt på samme måte som at røykvarslere i taket kan tolkes som en oppfordring til å tenne på bygningen.

Terry Jones drepte ingen

Ifølge Dagbladet har FNs spesialutsending i Afghanistan, Svenske Staffan de Mistura, lagt ansvaret for drapene i Afghanistan på Koranbrenneren Terry Jones i Florida.

Det er å la drapsmennene i Afghanistan slippe altfor lett. Jeg er helt enig med Jonas Gahr Støre når han sier at "gjerningsmennene er de ansvarlige".

Å brenne Koranen er en ytring. Det er en usympatisk ytring, en provoserende ytring og ikke minst en uklok ytring. Men det forblir en ytring - ikke et drap.

Jeg fordømmer Terry Jones' ytring. Å gå løs på hverandres religiøse symboler er stort sett en lite konstruktiv handling. Men jeg fordømmer drap sterkere.

Og ytringsfrihet er en menneskerettighet. Drap er ikke en menneskerettighet.

En bedre Nobelkomite?

I Aftenpostens spalter diskuteres Nobelkomiteens sammensetning. Henrik O. Madsen i Det Norske Veritas dro i gang denne runden. Han vil ha en annen sammensetning av Nobelkomiteen fordi Nobelprisen i dag oppfattes som en del av norsk utenrikspolitikk. Det merker Veritas, som mister lisenser i Kina.

For det første: er det noe land i verden som har råd til å miste noen lisenser for å stå opp for menneskerettighetene, så er det Norge. Og i denne konkrete saken tror jeg nok at Kinas reaksjoner på Norge ikke bare skyldes fredsprisen, men også at regjeringen så helhjertet støttet opp om den. Uansett sammensetning av fredspriskomiteen vil undertrykkende regimer reagere mot Norge når norske myndigheter gir anerkjennelse til fredspriser til de undertrykte. Det må vi leve med.

Nils Butenschøn er mer på ballen når han mener at fredsprisen er blitt for vestlig, og at en bredere sammensetning ville gi den mer legitimitet. Det er relativt enkelt å latterliggjøre Nobelkomiteen når den fungerer som en pensjonsordning for avgåtte stortingspolitikere, og når den velges ut fra nasjonale politiske kriterier.

Jeg synes et morsomt og radikalt grep ville vært dette: la komiteen bestå av fem tidligere nobelprisvinnere som fikk prisen for minst fem år siden. Mange ville ikke kunne ta på seg et slikt verv, men en del ville. Thorbjørn Jagland nærmest fnyser av ideen om eksperter i nobelkomiteen - men hvem kan være bedre på fred enn fredsprisvinnerne (som Jagland selv har vært med på å plukke ut...)?

Kanskje kunne vi fått en Nobelkomite bestående av Muhammad Yunus, Mohamed ElBaradei, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Jimmy Carter. Ville det nødvendigvis vært verre enn Thorbjørn Jagland, Kaci Kullmann Five, Sissel Rønbeck, Inger-Marie Ytterhorn og Ågot Valle?

(Men graver vi i historien finner vi også navn vi neppe ville ha hatt i Nobelkomiteen, som Yasir Arafat, Frederik Willem de Klerk, Anwar Al-Sadat og Henry Kissinger...)

Ap vil forby kjærligheten

Arbeiderpartiets såkalte "integreringsutvalg" har foreslått forbud mot ekteskap mellom personer i nær slekt. Begrunnelsene skurrer.

For det første: det ender gjerne tragisk når man skal overstyre hvem folk skal få gifte seg med. Såpass husker vi vel av Romeo og Julie. Kjærligheten er det tungt å lovregulere.

Den ene begrunnelsen som påberopes er at det er medisinsk problematisk å få barn med sitt søskenbarn. Men jeg har problemer med å forstå at det er medisinsk relevant om foreldrene er gift eller ikke. Sist jeg sjekket, var cirka halvparten av norske barn født utenfor ekteskap - jeg tror vel at et søskenbarnpar som er forelsket klarer å ha sex uten å gifte seg, i likhet med så mange andre.

Den andre begrunnelsen - som nok er den reelle begrunnelsen - er at det vil avverge en del tvangsekteskap. Men det er vanskelig å vite om det er et stort antall som tvangsgiftes med sine søskenbarn og om de ikke ellers ville tvangsgiftes med tremenninger eller andre slektninger. Uansett er relatiteten da at man nekter folk som sier at de elsker hverandre, å leve sammen. Jeg mener at tvangsekteskap må motarbeides ved å gi partene bedre muligheter til å få fram hva de selv mener. Men enkelt er det ikke.