Hanne Nabintu Herland: Alarm

Alarm – tanker om en kultur i krise, er Hanne Nabintu Herlands mye omtalte nye bok. Etter å ha fulgt hennes innlegg i avisene vet vi hva vi får, men det er jo greit at hun allerede i forordet skriver at ”Jeg har ikke gjort noe forsøk på å være nyansert, slik at enhver side ved tematikken belyses. Den demokratiske debatt bør fungere slik at når noen trekker frem relevante og rasjonelle argumenter, kan andre trå til for å nyansere bildet.” (s. 12) Med det er tonen for boka satt.

Svartmaling
Bokas tittel, ”Alarm”, tilsier jo at boka er skrevet ut fra en kriseforståelse. Dette formuleres på ulike måter gjennom boka. For eksempel: ”Det gamle nestekjærlighetsbegrepet, et annet ord for solidaritet, er med andre ord gått av moten. Det er blitt legitimt bare å tenke på seg selv” (s. 32). Dette samfunnet Herland tegner et bilde av, er et samfunn jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg ser mange eksempler på nestekjærlighet i samfunnet vårt, og har begrenset tro på at ting var bedre før. Boka ville ha tjent på å forsøke å begrunne tesen om at vi er i krise (og da mener jeg ikke bare eksemplifisering av ting som ikke er bra i samfunnet i dag).

”Å si nei til øyeblikkets nytelse for å oppnå noe bedre i fremtiden, er et sjeldent perspektiv i dagens samfunn”, påstår hun på s. 68. Igjen kjenner jeg meg ikke igjen. Det finnes millioner av eksempler på det motsatte – selv noe så banalt som det å gå på jobb om morgenen istedenfor å ta en hedonistisk fridag er et slikt eksempel. Det Herland mener er sjeldent finnes i virkeligheten overalt omkring oss. Og det mangler dokumentasjon på at det er mindre av det i dag enn før.

Herland legger stor vekt på religionenes ”evne til å motivere borgere til solidaritet og empati” (s. 28) og mener at ”solidaritet svekkes i liberale samfunn” (s. 15). Dette er to grunnteser som jeg er svært usikker på gyldigheten av. Religionene har jo gjennom historien også vist stor evne til å motivere borgere til hat og krig, samtidig som liberale samfunn har vært i første linje for å redusere undertrykkingen av for eksempel homofile, noe som kan tolkes som et eksempel på liberale samfunns solidaritet.

Feil
Herland synes å tro at dagens norske forbruk av oljeinntekter vil måtte bortfalle den dagen oljeproduksjonen tar slutt. ”Olje-Norge er i regelrett krise, noe som ikke er lett å forstå dersom man leser landets dagsaviser som overhode [sic] ikke fokuserer på det dramatiske behovet for samfunnsendring for å imøtekomme de økonomiske konsekvensene av de kraftig synkende oljeinntektene for fremtiden.” (s. 36) ”Den norske oljefesten er med andre ord i realiteten over i løpet av en 20-års periode.” (s. 35). Herland berører her ikke handlingsregelen, som jo nettopp er laget for å sikre (teoretisk sett) at vi til enhver tid ikke bruker en større del av oljeinntektene enn at denne andelen kan opprettholdes for evig tid.

Herland bruker en god del plass på den amerikanske boka Ultimate Gay Sex, som på norsk ble utgitt som ”Sexguide for homser”. Jon Reidar Øyan, da leder av LLH og nå politisk rådgiver i Arbeidsdepartementet, sto som tilrettelegger av boka for norske forhold, men boka ble gitt ut av Damm forlag og hadde meg bekjent ingen andre kontaktpunkter med LLH som organisasjon eller LLHs økonomi. Dermed er det irrelevant å peke på hvilken statsstøtte LLH får og direkte galt å kalle boka ”statsstøttet sex-materiale” (s. 77). ”Det er avgjørende at homofile som tar avstand fra denne typen rovdriftsorientert seksualpraksis fremmer motstand mot Landsforeningens linje”, skriver hun videre, til tross for at det altså ikke er Landsforeningens linje hun viser til, men derimot forfatteren Michael Thomas Fords linje. LLH er jo for øvrig de siste årene snarere blitt kritisert for å forherlige ekteskapet og å prioritere kampen for faste, lovfestede rammer rundt samliv og familieliv. (For øvrig en kamp som Herland heller ikke synes å støtte.)

I denne delen av boka tar Herlands språkbruk helt av, men altså uten grunnlag i faktiske forhold. Jeg synes likevel det er underholdende: ”Hvilken uutgrunnelig ondskap, eller skal man si nesegrus egoisme, ligger til grunn hos ledelsen i LLH når man går til det fordummende skritt å publisere denne type oppskrift til et liv som er tømt for ekte godhet, […] Stakkars norsk homofil ungdom som får denne type makaber søppel i hendene og ikke har bedre rollemodeller enn de hedonistiske drittsekkene som har skrevet og videreformidlet denne boken og til og med med statlig støtte” (s. 78-79). Her er altså Herland ute og sykler i sitt faktagrunnlag.

Hun er også motstander av homoparaden, naturligvis, uten å nevne den historiske bakgrunnen for denne politiske markeringen med et ord (Stonewallopprøret osv). Og hun lar fantasien sin løpe løpsk når hun beskriver innholdet i paradene (og ja, setningen er faktisk så lang): ”Å betrakte de årlige såkalte homoparadene i hovedstaden, der man promoterer en homofil livsstil gjennom en fremvisning av fnisende nakne halverigerte menn på lasteplan med pornoutstyr, vulgære sadomasochistiske selvpiskere som løper gatelangs, hedonister som åpenlyst jukker på unge gutter og såkalte sugar-daddies som stolt har med seg de gutteprostituerte de benytter seg av, og tror at den slags oppvisning skulle mane til respekt og forståelse for homofile fra befolkningen for øvrig, tar grundig feil.” (s. 79). Jeg har sett noen parader, men har vel knapt sett nakne menn, og aldri noen halv- eller helerigerte. Åpenlys jukking har jeg heller ikke sett, og ei heller gutteprostituerte. Og Herland har visst ikke lagt merke til meg når jeg har gått der, relativt grå og unnselig…

Herland hevder for øvrig at ”LLH mottar voldsomme 25 millioner årlig i statsstøtte” (s. 77). Dette er, meg bekjent, en kraftig overdrivelse. Var det enda så vel. :-)

Unødvendig skjev framstilling
Herland skriver at ”over 70 % blant nordmenn tror på en Gud og det overnaturlige, mens HEF representerer marginale 1,8 % av den samme befolkningen” (s. 26). Dette er barnslig misbruk av tall. Enten får man sammenlikne medlemstall ellers får man sammenlikne tro og livssyn i hele befolkningen. Å sammenlikne hvor mange som tror på Gud ifølge statistiske undersøkelser (ISSP 2008) med medlemstallet til HEF blir bare dumt. ISSP 2008 viser for øvrig også (ifølge Herland selv) at kun 2 % av nordmenn går fast i gudstjenester.

Herland er også en tur innom statens rolle i næringslivet: ”På børsen har statens eierandeler alene gått fra 15 % i 1985 til 44 % i 2002, i henhold [sic] til NHO” (s. 88). For at denne statistikken skal være interessant, må man nesten klargjøre hvor stor del av økningen som skyldes at staten har delprivatisert firmaer som tidligere var rent statlige (som Statoil og Telenor). Uten den informasjonen gir statistikken et falskt inntrykk av et voldsomt statlig oppkjøp av private aksjer, mens realiteten vel snarere er at økningen skyldes et betydelig nedsalg av tidligere heleide selskaper.

Avslutning
Jeg synes det er bekymringsverdig at jeg finner såpass mange feil og unøyaktigheter innen de områdene jeg har litt greie på. Det får meg til å lure på hvor mange feil og unøyaktigheter det er i resten av boka. Noe mindre alvorlig, men likevel enerverende, er alle gjentakelsene, ikke minst alle henvisningene til et Habermas-foredrag i Bergen i 2005, som hver gang framstilles som om vi ikke har hørt om det før. Spesielt mange gjentakelser blir det av at Habermas mener at religiøses argumenter ikke automatisk bør avvises, dersom de bare er rasjonelt gyldige.

Er jeg da ikke enig i noen ting? Jo da, for all del. Bekymringen over en del forhold i samfunnet kan jeg dele med Herland, selv om jeg neppe deler hennes syn på retningen og farten i utviklingen for tida. Og deler av hennes kritikk, for eksempel den ramsalte kritikken av vår prinsesses New Age-butikk og av statskirkeordningen, er jeg helt enig i.

Jeg synes det er fint at Herland har et nyansert syn på for eksempel historiske kjønnsroller. Hun tar ikke uten videre for god fisk påstander om at hjemmeværende kvinner har vært taperen i ekteskapet: ”Det er liten eller ingen forståelse for hvilke forhold menn levde under den gangen de sto ansvarlig som eneforsørgere i familien. Var livet bestandig lett for ham? Mon om han ikke ønsket å tilbringe mer tid med familien, men ikke kunne det av hensyn til økonomien?” (s. 65) Og hun har interessante synspunkter både om abort og kvinnefrigjøring.

Men som oppsummering: boka tegner et bilde av et samfunn i krise som jeg finner det vanskelig å kjenne meg igjen i, og boka har på flere punkter klare feil. Den har i tillegg mengder av gjentakelser og et mylder av skrivefeil og kunne definitivt ha tjent på å ha en mer oppegående redaktør. Den anbefales kun for spesielt interesserte.

Bokelskere

bokelskere.no er et nytt nettsted, startet av André Nesse og Tore Renberg (ja, han med "Mannen som elsket Yngve"). På dette nettstedet kan du oppgi hvilke bøker du leser eller bare har i bokhylla, diskutere bøker, oppdage hva andre leser osv.

Det ser riktig gildt ut, og med det samme jeg oppdaget det følte jeg en sterk dragning mot å bruke frihelga mi på å legge inn alle bøkene jeg har lest i det siste og alle bøkene i bokhylla. Men jeg klarte å besinne meg, og la isteden inn bare de jeg leser akkurat nå.

Sees på bokelskere.no!

(Takk til virrvarr for tips!)

Gyldendal med gratis ebok

Nå kan du laste ned Jørn Lier Horsts bok "Når havet stilner" gratis til lesebrettet ditt, direkte fra Gyldendals hjemmeside. Dette er et forsøk på å få oppmerksomhet om hans nye bok som kommer i høst.

Fint tiltak! Jeg har allerede lastet ned boka til lesebrettet, og vil sikkert vurdere å lese den en gang jeg har lite annet å lese...

Arbeiderpartiet vil ha moms på e-bøker

Framtida for bøker er ikke (hovedsakelig) på papir. Framtida er lesebrett av ulike typer, hvor vi ikke bare vil ha tilgang til de nye bøkene, slik vi har i bokhandlene i dag, eller de bøkene som vårt lokale bibliotek tilfeldigvis har tilgang til - men det aller meste av bøker som noengang er skrevet. Å lese en bok vil ikke kreve hogging av trær.

Bok og samfunn har satt søkelyset på et vesentlig problem for e-bøker, nemlig momsen. I dag er det nemlig moms for bøker i digitale formater, men ikke på bøker som er trykket på døde trær. Dette er en underlig forskjellsbehandling, og Høyre, Venstre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet går inn for momsfritak på e-bøker. Arbeiderpartiet, derimot, er motstandere, mens SV er i tvil.

Hva blir de kulturpolitiske konsekvensene på lang sikt? Arbeiderpartiets holdning setter ihvertfall norsk litteratur i en vanskelig konkurransesituasjon. Man vil altså kunne laste ned e-bøker fra utenlandske forfattere via utenlandske nettsteder uten å tenke på moms, mens norske forfattere ilegges moms.

Arbeiderpartiet argumenterer med at det vil bli vanskelig å avgrense mellom e-bøker og andre digitale produkter. Det kan neppe være noe seriøst argument. I dag betaler vi ulik moms for mat alt etter om vi skal spise den der vi er (da handler vi visstnok en restauranttjeneste) eller om vi skal ta den med oss (da handler vi mat). Det vil neppe være vanskelig å lage en definisjon som sier hva en bok er.

Av hensyn til litteraturen bør det være momsfritak på bøker, så enkelt er det. Med en fortsatt rødgrønn regjering, er det fare for at det fortsatt blir moms på disse bøker.

(Se også:
Jeg har kjøpt Sony PRS-505
E-bøker mest miljøvennlig

Ta bokdelingsdebatten!

Vanlig rutine: jeg kjøper ei bok, leser den og setter den i bokhylla. Der blir den stående i årevis, inntil jeg flytter eller må rydde plass til nye bøker. Da havner boka i ei eske i en bod.

Dette er standard for de fleste bøkene jeg kjøper. Unntakene er de bøkene som havner i bokhylla uten at jeg har tid til å lese dem og de (ytterst få) bøkene som jeg leser flere ganger.

Løsningen er bokdeling, eller bookcrossing som det er blitt hetende. I dette systemet slippes bøkene fri etter at du har lest dem, slik at de kan få oppleve nye lesere, rett og slett ved å legge den fra deg i det offentlige rom. Via nettstedet bookcrossing.com kan man følge boka videre.

Jeg har liksom ikke kommet i gang med å slippe fri bøker i stor stil. Men samtidig merker jeg at jeg ideologisk sett ser på meg selv mer som en bokleser enn som en boksamler, så det burde vært mulig å gi slipp på bøkene...

Hva med deg, kjære leser? Er du klar for å gi bøkene dine en sjanse til å finne en ny leser?

En bunke bøker eller et lesebrett?

På bildet ser du bunken med bøker som var i kofferten min etter en tre ukers tur i Asia. Til høyre ser du mitt nye lesebrett - Sony PRS-505. Det veier 260 gram.



Foreløpig finnes ikke alle bøkene til venstre i bildet som ebøker, men det er nok ikke mange år (eller måneder?) før det aller meste som blir utgitt utgis også som ebøker. Da vil ihvertfall jeg få betydelig mindre problemer med å holde vekta på kofferten under 20 kilo...

Oppdatering: Mine dypeste beklagelser til Barack Obama. Hans "The Audicity of Hope" ble ikke med på bildet, siden den lå i håndbagasjen, ikke kofferten...

Bok: Betre død enn homofil

Arnfinn Nordbø har gått gjennom homofile ungdommers store mareritt: det å komme ut til foreldrene og familien og oppleve at foreldrene blir lei seg og fortvilet. Når han fikk seg kjæreste, ønsket foreldrene at det skulle ta slutt. Nå har han skrevet bok - både om oppveksten i bedehusmiljø og om komme ut-prosessen.

Jeg opplever ikke boka som noe angrep på foreldrene. Historien er fortalt med stor kjærlighet. Nordbø forstår at foreldrenes reaksjoner er på basis av dyp overbevisning. Men det er nettopp den store kjærligheten han har til foreldrene som gjør det ekstra smertefullt at de ikke kan glede seg med ham når han har funnet den han ønsker å dele livet sitt med.

Men Nordbø har også møtt det han tolker som direkte hat mot homofile - spesielt i anonyme meldinger. Det er stadig overraskende at folk som kaller seg kristne kan tillate seg å sende hatefulle meldinger til et ungt medmenneske. Nordbø skiller klart her: mellom det å gi uttrykk for sitt syn på kristendommens syn på homofili og det å komme med direkte hatefulle ytringer.

Det er en sterk historie og den har godt av å bli fortalt. Etter mitt syn framfører Nordbø sitt budskap på en så nøktern måte at det åpner for dialog.

Andre del av boka går gjennom argumentene rundt kristendommens holdninger til homofili, spesielt knyttet til en del bibelsteder. Jeg vil tippe at formålet med dette er todelt: dels å vise at Bibelen kan tolkes på andre måter enn det gjøres i bedehusmiljø, noe som blant annet kan åpne nye muligheter for homofile i deres forhold til religionen. Men formålet er nok også å vise ovenfor de som nok aldri vil skifte syn at også andre har lest Bibelen og reflektert grundig.

For meg er den andre delen av boka langt mindre interessant enn den første. Hovedgrunnen til det er nok at jeg, som ateist, ikke er personlig berørt av hvordan Bibelen tolkes. En annen grunn er at jeg har vært i diskusjoner om likestilling såpass lenge at jeg har fått med meg en god del av argumentasjonen tidligere. Boka er da heller ikke skrevet til meg - den er i større grad skrevet for unge homofile i kristne miljøer og for de kristne miljøene for øvrig.

Det er ei god bok. Les den.

Bok: Vingespenn

Jeg har naturligvis alltid hatt en mistanke om at jenter ikke er så uskyldige som de skal ha det til. Denne boka bekrefter antakelsen.

"Vingespenn" starter med å skildre en tragisk ulykke, hvor ei uskyldig småjente mister sin mor. Uskyldig? Vel, Silvia er som alle andre ungdommer, litt ustyrlig men god på bunnen. Hva som lurer under bunnen avsløres gradvis.

Personlig slet jeg med å henge med på familieforholdene en stund, men for øvrig er det en godt designet dramatisk historie fra et miljø som det ikke skrives særlig mye voksenlitteratur fra: fjortis-jentenes verden. Jeg ble revet med i handlingen og "kunne ikke legge boka fra meg", som klisjeene sier. For fjortis-jenter kan godt "rote seg bort i" ting som ikke er lett å komme ut av.

Guro Sibeko leker med språket, som for eksempel i denne sexscenen tidlig i boka: "Hun blir varm mellom hoftekammene, tørr i munnen, tung i brystet. Som Minte snart har i hånda. Som Silvia snart har mellom tennene. Som Minte snart har over brystknoppen. Som Silvia snart har mellom fingrene. Som Minte snart har langt inne i seg."

For det er sex i denne boka. Og grov vold. Filmen vil få problemer i sensuren når/hvis den kommer, men i bøkenes verden kan vi kose oss over at det går an å være leken med språket og skrive om alvorlige ting samtidig.

Dette er debutromanen til Guro Sibeko. Jeg må vel innrømme at jeg leste den mest fordi jeg kjenner Guro. Men den neste vil jeg lese fordi den første var så god.

Guro Sibeko: vingespenn. Gyldendal.


Andre anmeldelser:
NRK: "dramatisk, tett og spennende".
Aftenposten: "et friskt pust i feltet for smarte krim- thrillerbøker".
Dagsavisen: "Det er som om Sibeko ikke helt stoler på sin egen hovedperson, siden hun omgir henne med så mange lettvinte effekter."
Dagbladet: "Dampende lesbisk erotikk og rå ondskap i litt for ellevilt plott."
Dagens Næringsliv: "Her sneier Fucking Åmål borti American Psycho (...)"

Årets norske opplagsvinner

Aftenposten trykker i dag en bokanmeldelse (ført i pennen av Ivo de Figueiredo) av boka "Telefonkatalogen for Oslo, hvite sider" fra Telenor. "Årets storsatsning fra Telenor kan ikke beskyldes for å by på de helt store overraskelsene. Alt fra Aasbo, Kirsten aner vi hvor det bærer i denne forunderlige genrekonservative utgivelsen."

Anbefales. Anmeldelsen, altså, ikke boka.

(Anmeldelsen ligger i skrivende stund ikke på nett.)

Bok om sex for 9-åringer

Dagbladet ("kulturavisen") bringer utdrag fra Rune Belsviks nye bok "Tjuven". Denne boka har ganske detaljerte beskrivelser av barns seksualitet. For eksempel bruker Dagbladet følgende sitat som tittel på saken: "Vi gnir berre tissen mot rompa".

Siden jeg alltid blir litt snurt når folk (ofte KrF-folk, forresten) uttaler seg om filmer de ikke har sett eller bøker de ikke har lest, skal jeg være forsiktig med å uttale meg om boka. På generelt grunnlag vil jeg si at det sannsynligvis er for mye fortielse og problematisering av barns små utprøvinger - det er nok et større problem enn at det er for mye åpenhet. Her, som på mange andre områder, er det skummelt å "vente til de blir store nok", fordi det ofte i praksis betyr at barna får informasjonen fra sine jevnaldrende isteden. Da kan ofte informasjonen være ganske vill.

På bloggen "Lesbos" diskuteres boka i kommentarfeltene - fra "kjempebra bok" til "avskyelig". Greit med et nyansert syn...