Innvandrerne redder helse-Norge

Paul Chaffey gjør oss oppmerksomme på interessant statistikk i bloggen sin: Nær hver femte fastlege i Norge er innvandrere.

I kommuner med under 2000 innbyggere er over 40 prosent av fastlegene innvandrere.

Ja, de innvandrerne. De kommer til Norge og tar jobbene fra norske leger, som nå går arbeidsledige rundt i distriktene... Nei, det er vel ikke helt tilfellet - her som ellers tar innvandrerne de jobbene som nordmenn ikke vil ha. Norske leger søker seg i liten grad til utkantene.

Og det er et interessant poeng Chaffey nevner til slutt: at 20 prosent av fastlegene er innvandrere, mens kun rundt 10 prosent av befolkningen som helhet er det. I innvandrerbefolkningen er altså fastleger overrepresentert. Hadde man stolt på FrP, ville man jo ha trodd at alle innvandrere gikk og solgte narkotika nede ved Akerselva. Det er imponerende at de får tid til det samtidig som de er fastleger i småkommuner rundt om i landet...

FrPs mareritt om Disneyland

To fremtrendende FrP-politikere (Kent Andersen og Christian Tybring Gjedde) har en kronikk i Aftenposten i dag som nok minner de fleste Venstre- og KrF-sympatisører på hvorfor det vil være vanskelig å gå i regjering med FrP. Sikkert rimelig mange Høyre-folk også, forresten.

Det er mye å ta tak i i kronikken, men jeg må jo starte et sted. Så la meg starte her:

Vi som er glad i Norge og som verdsetter tilhørigheten og identiteten landets kulturelle fellesskap representerer, ser med undring og uro på hvordan dette fellesskapet forvitrer og undergraves av en innvandringspolitikk uten bærekraft.

Jeg tilhører kategorien "vi som er glad i Norge". Men jeg er ikke spesielt urolig for at dette fellesskapet skal forvitre. Bruken av "vi som er glad i Norge" for å insinuere at tilhengerne av en liberal innvandringspolitikk ikke er glad i Norge, slår an tonen til et innlegg fullt av demagogi, men med lite konkret argumentasjon.

La meg føye til: jeg er glad i Norge ikke minst nettopp fordi Norge til tider er gode til å hegne om menneskerettighetene. Jada, naturligvis finnes det sterke moteksempler også, men vi har bred politisk enighet om ikke å ha dødsstraff og ei heller sende mennesker ut av landet hvis det vil medføre at de får dødsstraff i sitt hjemland, for eksempel. Dette må vi verne om.

Det er Ap som sørger for at norskkulturelle rømmer flere av Oslos bydeler, og etterlater seg enklaver hvor muslimsk enfold, dogmatisme og intoleranse får stadig sterkere grobunn.

Hvor er dette? Jada, det er mange muslimer for eksempel i bydelen jeg bor i (Grorud), men "muslimsk enfold" er ikke dominerende slik jeg ser det. Enfold har uansett en tendens til å fordele seg likt på ulike folkegrupper. Dessverre er ikke FrPerne konkrete på hvor de mener enfoldet, dogmatismen og intoleransen står så sterkt.

FrPerne gjør forsøk på å "definere" "norsk kultur":

Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap. Det er norsk kultur for alle dere som er tilgjort uvitende. Det er norsk kultur i all sin variasjon - slik alle sterke, stolte kulturer har variasjoner. [...]

Men, vil vi hjelpe Arbeiderpartiet med å bytte ut norsk kultur med «flerkultur»? Aldri!

Å påpeke at mye av dette kommer utenlands fra - at kongehuset kommer fra Danmark, at religionen kommer fra Midtøsten, at mange tradisjoner kommer fra Europa og så videre - det kaller FrPerne for "hersketeknikker og utvanningstaktikk", så det er det vel ingen vits at jeg peker på.

Men jeg tror ikke på at vi bytter ut norsk kultur med flerkultur. Jeg tror ikke noe på at norsk kultur er så svak at den vil bukke under for de nye inntrykkene. Vår historie er fortsatt der, vår kulturarv er der, og landslaget er sannelig blitt bedre av å få John Carew med. Jeg tror nettopp det FrPerne fnyser av: at norsk kultur blir beriket av å være i samspill med andre kulturer. Norsk matkultur lever videre, selv om vi i Norge også setter pris på en masalasaus eller en kebab fra tid til annen. Norsk musikk lever videre, selv med innslag fra andre kulturer, og så videre.

Men å ta til motmæle mot FrPernes skrekkpropaganda medfører en fare for å skjønnmale. Det er skummelt, for da kan det virke som man må velge mellom et skjønnmalt og et svartmalt bilde. Selv om jeg mener at hovedbildet er at folk som kommer til Norge beriker det norske samfunnet både ved sin arbeidskraft og kulturell variasjon, er jo ikke bildet rosenrødt. Og problemene må takles med håndfast politikk - og løsningene vil variere fra område til område:

Ja, det kommer kriminelle til Norge for å utnytte vår flyktninge- og asylpolitikk. Det er viktig å få tatt disse og få sendt dem ut av landet igjen. (Generelt må politiet bedres, for alle eksemplene på at politiet ikke kan ta i saker selv med gode beviser er demoraliserende, enten den skyldige er "norsknorsk" eller har utenlandsk bakgrunn.) Blant annet må vi styrke kapasiteten hos de som behandler søknader om opphold, slik at det blir vanskeligere å bløffe seg inn på falskt grunnlag.

Ja, det er en del elever som ikke lærer norsk godt nok, og som står i fare for å havne på utsida av samfunnet. Skolene må styrkes for å gi gode norskkunnskaper til alle. Heldigvis har Osloskolen ganske gode resultater og kan være et eksempel for mange andre deler av landet, men også her er det skoler hvor kompetansen og lærertettheten bør styrkes.

Ja, det finnesd også innvandrere som utnytter det norske velferdssamfunnet, for eksempel ved å jobbe svart. Dette må løses på samme måte som med norske skattesnytere: flere kontroller. Hver enkelt som jobber svart må straffes.

Og joda, det finnes intolerante innvandrere som er i klasse med de mest intolerante nordmenn. For eksempel kan det være tøft å være homofil muslim. Her er det bare opplysning og holdningsarbeid som gjelder. Hver skole skal undervise hver elev om dette.

Fremskrittspartiet skriver fortsatt i sitt prinsipprogram at "Det fundamentale i vårt samfunnssyn er troen på, og respekten for, det enkelte menneskets egenart og retten til å bestemme over eget liv og økonomi." Dette er også en viktig del av mitt verdifundament. Når vi står ovenfor samfunnsproblemer vil ofte de på venstresiden av politikken se på grupper og ikke enkeltindivider. De vil lage forbud og påbud som gjelder alle heller enn å lage løsninger som gir den enkelte mulighet til å løse problemene.

Når det gjelder utfordringene i det flerkulturelle samfunnet må vi se individene og gjøre det mulig for hver enkelt borger av landet vårt å skape seg et godt liv. Og straffe den enkelte som bryter lovene. FrPerne som skriver denne kronikken ser ikke individene, kun grupper.

FrPerne mener for øvrig at "flerkultur" er en drøm fra Disneyland. For dem er det visst et mareritt. For meg er FrPdrømmen om en politikk som har en ren, ubesudlet norsk kultur som mål, et like stort mareritt.

(PS: Jeg er som kjent medlem av Grorud Venstre. Der er en innvandrer som leder. Men jeg tror jeg ville ha ment sånn cirka det samme uansett...)

(PS2: Siv Jensen tar ikke avstand fra kronikken på spørsmål fra VG. Men ville ikke uttrykt seg sånn...)

Innvandring og integrering

Helge Solem Larsen var innleder på et møte i Oslo Venstre om innvandring og integrering på tirsdag. Venstre er i ferd med å utvikle videre sin politikk på disse områdene, og han er sentral i det arbeidet. Det var interessant å høre hans tanker om dette.

Han startet med å minne om at det ikke er de noe opphaussede synspunktene i media som har størst oppslutning i befolkningen - stort sett er alle opptatt av å leve fredelig sammen og få til et godt samfunn, og det meste går rimelig bra. Men samtidig er det en del politikkområder hvor det må gjøres noe.

Utdanning er et slikt. For eksempel er det faretruende mange gutter med innvandrerbakgrunn som dropper ut av videregående skole. Men det er også faretruende mange gutter uten innvandrerbakgrunn som dropper ut (ikke minst i Finnmark). Det må gjøres noe alvorlig med den videregående skolen for å gjøre den mer variert - og ikke minst med flere muligheter for de som i den alderen ønsker å arbeide med noe praktisk. Yrkesfagene har blitt for teoretiske.

Bolig er et annet slikt område. Dette handler ikke først og fremst om hudfarge men om sosioøkonomiske indikatorer. Det er uheldig hvis byene blir mer klassedelt, og byutviklingspolitikken har sine virkemidler for å bedre situasjonen.

Arbeidsmarkedet ble nevnt som et tredje område. Venstres politikk vil ta utgangspunkt i at enkeltmennesket må få muligheter til selv å skape seg et godt liv. Arbeid mot diskriminering er da ett område, men et annet område er å gjøre det enklere å starte egne virksomheter. Og NAV må gi arbeidsledige meningsfylte og kvalifiserende aktiviteter, ikke sende folk på en endeløs rekke kortvarige og uproduktive tiltak.

I asylpolitikken er Venstres politikk relativt klar: hovedfokuset skal ikke være på å hindre folk i å søke asyl men på en rask, effektiv og grundig søknadsbehandling. Siden vi ønsker å verne asylinstituttet både ved å la folk søke asyl og ved å kaste ut de som ikke har rett på asyl, må det brukes større ressurser på den viktige jobben med å sjekke folks identitet og kartlegge deres søknadsgrunnlag.

Solem Larsens innledning tok rundt en time, hvilket ga noe mer enn en time til diskusjon. Diskusjonen pendlet en god del rundt individet og grupper. Vi må ta utgangspunkt i det enkelte individ, men likevel må vi ha klart for oss at disse individene er så forskjellige at vi trenger ulike sett med virkemidler, og en inndeling i grupper kan være nyttig i en slik politikkutforming. Naturligvis kan det være store forskjeller på en asylsøker som kommer fra et land som aldri har sett fred og en asylsøker som har opplevd demokrati og fred i store deler av livet. Og det er forskjell på analfabeter og doktorer.

Det ble også pekt på at vi ikke har kommet langt i å drøfte hva slags samfunn vi ønsker oss. Ønsker vi oss en "smeltedigel" av ulike kulturer, hvor vi utvikler en felles norsk identitet, eller ønsker vi oss noe som er nærmere "salad bowl"-metaforen, hvor folk beholder store deler av sin opprinnelige kultur og lever side ved side med hverandre?

Hvordan kan man arbeide med å bedre holdningene til for eksempel kvinner og homofile i en del miljøer? Som Espen Ophaug sa: det er forståelig at en 70-åring som har vokst opp i en landsby i Pakistan eller for den del i Norge i 40-åra, har negative holdninger til homofile, men det er hakket verre hvis barnebarnet som har gått i skole relativt nylig også har det.

På slutten ble det også litt diskusjon om familiegjenforening, hvor Solem Larsen var forbilledlig klar på at det å nekte folk å få leve sammen med den de elsker, aldri vil bli god Venstrepolitikk.

Det var et fint møte, ikke minst fordi det illustrerte at det er mange områder hvor man kan gjøre store og små forbedringer uten å forfalle til ekstreme løsninger slik enkelte ytterliggående norske partier vil.

Og temaet for februarmøtet er næringspolitikk...

Uutdannede bør ikke få gifte seg (Ap)

Regjeringen vil som kjent stramme inn på innvandringspolitikken, og kommer i skade for å ta noen inhumane grep. I dag reagerer jeg likevel nesten like mye på retorikken til Arbeiderpartiet som på selve forslaget.

Det dreier seg om regjeringserklæringens punkt om å "innføre et generelt krav om fire års arbeid og eller utdanning som vilkår for familieetablering" som Dagbladet skrev om før helgen. Selve formuleringen betyr altså at folk som er unge helst ikke bør ha møtt arbeidsledighet hvis de skal ha håp om å gifte seg.

Det jeg reagerer på, er statssekretær Libe Rieber-Mohn (Ap) sin "avdramatisering": "Det vil ikke være noe problem for de aller fleste av oss", for fireårsregelen kun gjelder de som gifter seg med noen utenfor Schengen-området.

Det er da totalt irrelevant hvor mange dette gjelder! Det relevante er konsekvensene for de enkeltmenneskene som rammes. Tror virkelig Arbeiderpartiet at bare en urimelig regel rammer tilstrekkelig få, så gjesper Ola Nordmann og blar videre? Det er mulig de har rett, men det er i så fall skrekkelig trist.

Konsekvensene er altså store for de som er så "uheldige" å forelske seg i ung alder med noen utenfor EØS-området. Mens slike som meg, som forelsker seg i "middel"-alder, og som har lang utdanning og masse yrkeserfaring, ikke skal få noen problemer. Jeg stusser veldig på at min matematikkutdanning og min undervisning gjør meg mer berettiget til å gifte meg med den jeg elsker enn en 20-åring uten tilsvarende utdanning og yrkeserfaring.

La meg med det samme nevne at Norge også fører en inhuman asylpolitikk, hvor homofile irakere sendes tilbake til Irak med beskjed om at de bør "tilpasse seg samfunnet" - hvilket i realiteten betyr å gifte seg med en av motsatt kjønn, få barn og be. Og dette er SV med på?

En hjerterå innvandringspolitikk

Per Sandberg beskriver FrPs innvandringspolitikk i Dagbladet. Blant annet uttaler han seg om familiegjenforening: "Familien skal gjenforenes til det landet der tilknytningen er størst. Er dette Somalia, eller Iran, ja så får familien gjenforene seg der."

Som VamPus beskriver, er dette svært radikalt, og det er en politikk som umulig kan ha støtte i noe flertall av det norske folket.

Noen eksempler: En norsk kvinne reiser til utlandet for å studere. Hun møter en jevngammel mann fra det landet hun studerer i og de gifter seg. Paret kan - etter FrPs politikk - ikke reise sammen til Norge, fordi de har størst tilknytning til hans hjemland.

En mann på 70 år reiser til Thailand og treffer en thailandsk kvinne på 20. De gifter seg og flytter til Norge. Kameraten på 68 år treffer en thailandsk kvinne på 70. De må bli boende i Thailand, for de har størst tilknytning til Thailand.

Naturligvis kan det være at FrPs politikk ikke virkelig er ment så hjerterå som den kom ut i dette tilfellet. Jeg tar gjerne imot tips om offisielle FrP-dokumenter som beskriver kriteriene for familiegjenforening i noe mer detalj.

Dialog eller "freakshow"?

I dag har Abid Raja arrangert et nytt dialogmøte. Denne gang et dialogmøte om imamenes samfunnsansvar. Personlig synes jeg i utgangspunktet at det er fornuftig å dra imamene inn i det offentlige rom og oppmuntre til debatt. Men ønsket om debatt skal naturligvis ikke gli over i passivitet - når man går inn i en dialog gjør man det naturligvis med sine egne standpunkter som bakteppe.

Nå hadde jeg ikke selv overskudd til å gå på dette dialogmøtet, så jeg skal ikke mene så mye om det. Det gjør derimot tilsynelatende Håkon Haugli fra Arbeiderpartiet (som jeg for øvrig til tider har stor sans for).

På twitter kan vi følge følgende diskusjon:
Håkon Haugli: "Reell dialog eller konstruerte konfrontasjoner til ære for media? Abid Rajas dialogmøte om "imamenes samfunnsansvar" er i gang."
Andreas Halse: "@HakonHaugli er du der?"
Håkon Haugli: "@andhalse Nei, freakshow har jeg liten sans for."

Litt senere skriver Håkon Haugli til Trine Skei Grande:
"@Trinesg Jeg forstår Abid Raja underveis i møtet påsto at jeg har kalt dialog med muslimske ledere for "freakshow". Har han det fra deg?"

Dette synes jeg er interessant av flere grunner. Det viktigste er naturligvis diskusjonen om hva som er tjenlige redskaper for å få til en god dialog. Abid Raja prøver ut en form som ikke har vært så veldig vanlig. Mange har stor sans for dette, ikke minst fordi norsk debatt desperat trenger noe annet enn at den ene siden vil kaste alle utlendingene ut og den andre benekter at det finnes problemer. Raja har fått såpass stor støtte for dette at han utvilsomt blir oppfattet som en trussel av folk i enkelte andre partier.

Et annet interessant moment er hvor offentlig Twitter kan anses å være. Rent praktisk fungerer twitter omtrent som å slå opp en (liten) plakat på en offentlig vegg - hvem som helst kan lese det du skriver, selv om du skulle starte meldingen med et navn. Så har man naturligvis den lille forskjellen at alle i hele verden kan lese det uten rent fysisk å måtte bevege seg til veggen.

Sannsynligvis vil det ta politikerne en periode å venne seg til at twitring - som kan virke så personlig - må gjøres med samme forsiktighet som samtaler med journalister. Hauglis bruk av ordet "freakshow" er et tegn på at denne perioden ikke er over...

Det er forresten første gang jeg har hørt om, i norsk offentlig debatt, at en person har kommentert en debatt han ikke har vært på, og at denne kommentaren har blitt referert til i den samme debatten. Hva vil dette få å si for slike debatter i framtida?

(Jeg tar det for gitt at ordet "freakshow" ikke var gjennomtenkt, og er overbevist om at Haugli ikke mener at noen av deltakerne bør karakteriseres som "freaks".)

(Og så må jeg naturligvis ta forbehold om at mitt utdrag fra dagens twitring kan være misvisende. Heldigvis er twitter åpent for alle, så det kan sjekkes hvem som har sagt hva og i hvilken rekkefølge.)

(Oppdatering: nå skriver VG og Dagbladet om Abdul Mohammad Raufs uttalelser i møtet. Referatene tyder vel forsåvidt på at møtet for hans del fungerte slik offentlighet ofte gjør - man framstår ikke i særlig positivt lys når man blir stilt enkle, klare spørsmål og velger å komme med uklare svar...)

Snikhviterussifisering

Linn Beate påpeker på Facebook at Alexander Rybak er innvandrer. Vi har altså nok et eksempel på at innvandrere beriker samfunnet.

Men snart vil nok Siv Jensen komme på banen og påpeke at Norge snikhviterussifiseres.

Er islam truende?

Vårt Land skriver om Ghufoor Butt fra Independent Labour Party (ILP) som stiller til valg til Stortinget. "Han forstår ikke hvorfor noen nordmenn føler seg truet av islam."

At vi ikke har sex før ekteskap eller drikker alkohol er ikke noen trussel mot Norge. Muslimer elsker Norge, og mange har byttet sitt statsborgerskap for å bli norske. Vi er ingen trussel, sier Butt, som vil forby homofil praksis i Norge.

– Det bør heller ikke være lov for homofile å gifte seg, sier han til Dagbladet.no.

Eh - han forstår altså ikke hvorfor noen nordmenn føler seg truet av islam, samtidig som han vil forby noen nordmenn å ha sex og å gifte seg med den de elsker?

For å presisere: jeg føler meg ikke truet av islam. Jeg vet at det ikke er flertall i Norge for å undertrykke homofile, og jeg har ingen tro på at disse delene av de muslimske miljøene noen gang vil få flertall i Norge. Men hvis jeg først hadde hatt anlegg for fremmedfrykt, ville Ghufoor Butt gjort meg livredd...

Manglende integrering

Vi trenger en debatt om hva slags samfunn vi ønsker at Norge skal være i framtida. Og Siv Jensen må ikke få være alene om å legge premissene for den debatten.

For meg finnes det noen grunnleggende utgangspunkt:
- mennesker er først og fremst enkeltindivider, ikke først og fremst medlemmer av grupper
- det er et mål at alle som blir født i Norge - og alle som kommer til Norge i voksen alder - føler seg som fullverdige borgere med de samme grunnleggende rettigheter og plikter

Det første punktet innebærer ikke at det er uinteressant å snakke om for eksempel "muslimer", men at man må ha klart for seg at gruppen muslimer består av mange enkeltindivider. Alle homofile muslimer mener neppe det samme i alle saker som alle imamene gjør. Kvinnelige muslimer som søker jobb i politiet er heller neppe enige om alt. Og så videre. Å snakke som om Norge er delt i to grupper - muslimer og nordmenn - er fordummende. Det finnes muslimske nordmenn, utlendinger som ikke er muslimer, nordmenn som ikke er muslimer men er enige med flertallet av muslimer i sentrale verdispørsmål og så videre.

Når det kommer til det andre punktet, observerer jeg at folk tenker veldig ulikt om hva som står i veien for å nå dette målet. Jeg mener at viktige hindre finnes på "det norske samfunnet" sin banehalvdel. Det at folk med "rare navn" systematisk diskrimineres ved ansettelser, er ett slikt hinder. Hvis politiet oppfattes som rasistisk, vil det være et annet hinder.

Det kan være mange årsaker til at politiet kan oppfattes som rasistisk. Et viktig virkemiddel for å hindre at politiet oppfattes rasistisk, er å få et mer mangfoldig politi. Et mer flerkulturelt politi vil vanskeligere oppfattes som rasistisk. Dermed vil en større andel av befolkningen ha tillit til politiet - og dermed er en sentral byggestein på plass.

Hva så med frykten for at islam skal bli en statsbærende religion i Norge - i vårt århundre, som Fremskrittspartiet fabler om? Selve tanken er jo til å bli livredd av - vi har jo nettopp fått ristet av oss kristendommens kvelende kontroll over våre liv, for eksempel har homofile bare fått lov å gifte seg i knapt to måneder. Men ideen om at Norge snart styres av konservativt islam undervurderer sterkt hvor påvirket folk blir av å leve noen generasjoner i et samfunn. At samtlige av dagens muslimer i Norge skal få barnebarn som vil ha kvinner ut av arbeidslivet - det er eventyrskriving. Alle Fremskrittspartimedlemmer som seriøst mener dette bør ta en prat med sin egen bestefar, og se om de er enige med bestefaren om alt...

Mange norske muslimer har skremmende holdninger på mange områder - for eksempel til kvinners plass i samfunnet og til homofile. Men det finnes sannelig nok av grumsete holdninger blant norske ikke-muslimer også. FrPs valgkamp-skremselspropaganda bidrar ikke positivt. Derimot vil en levende verdidebatt (og kunnskapsrik debatt om alle spørsmål) bidra til holdningsendringer. Vi må være arrogante nok til å tro at demokratiske, liberale synspunkter har styrke nok til å stå seg gjennom diskusjoner?

Biskopene kommer på banen

På søndag nevnte jeg at fredsprisvinner Tutu refser kirken for å ha fokus på seksualitet istedenfor viktigere ting.

Som bestilt kom de norske biskopene på banen i dag, og slakter regjeringen for innstrammingene i asylpolitikken. Det er strålende - fint at kirka av og til mener noe om de virkelig viktige moralske spørsmålene også, og ikke bare om hvem sånne som meg spiser frokost sammen med...

Det skal bli spennende å se hva slags følger Stoltenbergs desperate handlinger får. Det kunne jo vært en fare for at de ville gjøre FrP enda mer stuerene. I øyeblikket virker det som de har fått motsatt (men kanskje fortsatt skremmende) effekt: at Siv Jensen presses til å si enda verre ting. Det kan naturligvis føre til at FrP reduseres, men også at valgkampen blir enda mer guffen.

Det er interessant å tenke på at partiet Venstre vil nekte å gå i regjering med FrP på grunn av stor avstand i slike verdispørsmål, mens Ap begynner å gå i retning av FrP-politikk for å tviholde på regjeringsmakten...

Innvandrer skaffet Norge OL-medalje

Gratulerer til Sara Nordenstam, med en fantastisk og overraskende bronsemedalje på 200 meter bryst. Hvis noen før OL hadde sagt at en innvandrer ville skaffe Norge en individuell OL-medalje, ville jeg vel først og fremst tenkt på Ndure på 100-meter. Men Nordenstam kom ham i forkjøpet. Dette må FrP huske på å få med på plussiden når de styrer med innvandrerregnskapene sine...

(Sara kom til Norge som 10-åring ifølge Aften.)