Hva er et menneskeliv verdt?

Aftenposten har i dag en artikkel om folk som har hjemmerespirator. En person intervjues og sier at "Takket være respiratoren og datamaskinen min føler jeg at jeg har en fullverdig livskvalitet". Prisen for behandlingen anslås til 3-5 millioner kroner pr år pr person.

Spørsmålet "Hva er et menneskeliv verdt?" er lett å svare på. Menneskelivet er uvurderlig, verdien er uendelig - det kan ikke veksles i kroner og øre. Det er det enkle svaret. Men det svaret gir ikke helsevesenet svaret på de prioriteringsspørsmålene de står ovenfor.

Et enkelt tankeeksperiment overbeviser oss om det. Hvis det var en million nordmenn som trengte hjemmerespirator, ville vi rett og slett ikke hatt penger nok til å betale for det - selv om det var vår aller høyeste prioritet. Nordmenns produktivitet er rett og slett ikke stor nok. Og vi kunne være ganske sikker på at det ikke kom penger fra andre land for å hjelpe oss. Grunnen til at vi klarer å betale 3-5 millioner kroner i året for behandlingen av enkelte pasienter, er at det heldigvis er relativt få som trenger det.

I virkelighetens verden er det derfor en grense for hvor store kostnader det offentlige kan dekke, ikke minst når det er mange mennesker det gjelder. Derfor er det lite hjelp i å påstå at hele debatten er "etisk forkastelig", slik Siv Jensen gjør i VG. Men vi kan prise oss lykkelige over at vi lever i Norge, hvor det offentlige altså i dag godtar utgifter på 3-5 millioner kroner i året per person, og ikke i andre land hvor det mer er snakk om tiere eller hundrelapper.

Helsepersonell og homofili

I går var det lansering av LLHs nye brosjyre for helsepersonell - med mange gode foredrag på Litteraturhuset i Oslo. Dette har jeg skrevet om i jobbloggen min.

Rosa kompetanse

I min jobblogg har jeg skrevet om et todagers seminar i regi av Rosa Kompetanse - prosjektet som har som oppgave å heve kompetansen om LHBT-tema i helsevesenet. For meg er dette interessant både fordi kompetansebehovet faktisk ikke er så veldig ulikt det som finnes i skolesektoren, og fordi LLH prøver å få til et tilsvarende prosjekt rettet mot skolen.

Omtalen av seminaret er fordelt på tre innlegg:
Del 1 - Del 2 - Del 3

Ekstremt bra foredrag om velstandsutvikling

Paul Chaffey hadde nylig et innlegg om et helt strålende foredrag om velstandsutviklingen i verden. Hans Rosling viser hvordan vi kan bruke statistikk på innovative måter for å få fram sammenhenger som det er vanskelig å se ved å bare stirre på tall. Foredraget er faglig interessant men også et eksempel på strålende presentasjonsteknikk.

Skikkelig rusakutt nå!

Alvorlig syke mennesker fortjener øyeblikkelig behandling. De fortjener ikke å bli sendt ut i kulda med beskjed om å komme tilbake når det er plass - når nettopp det de blir sendt tilbake til kan gjøre dem sykere eller ta livet av dem.

Tar vi på alvor at rusavhengighet handler om sykdom og ikke "livsstilsvalg", må det bety at rusavhengige som søker hjelp skal få det umiddelbart, og at de ikke sendes hjem igjen uten et forsvarlig tilbud.

Aftenposten skriver om Oslo Universitetssykehus' nedskalering av planene for rusakutt. I fjor ble det nemlig vedtatt at det skulle opprettes en rusakutt som "skulle betjene de rundt 10000 henvendelser Aker beregnet ville komme fra rusavhengige i løpet av ett år. Den skulle kunne ta imot 3000 personer som årlig trenger akutt innleggelse for avgiftning eller observasjon. Dermed hadde man fått utredet rusavhengiges behov slik at de fikk den videre oppfølging de trengte."

Hva blir realiteten? "15. desember starter første fase med et fagteam på syv personer, men ingen sengeplasser. Dette til tross for at daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) i vår garanterte at akutten ville få 12 sengeplasser innen årets utgang."

Selv om Oslo Universitetssykehus lover å "bygge opp tilbudet over tid", er dette for lite ambisiøst. Vi har ingen tid å miste når det gjelder å få et ordentlig akuttilbud for rusavhengige på beina. - og dermed stå bedre rustet til å få de rusavhengige på beina i samme slengen.

(Jeg har hørt Venstres Ola Elvestuen snakke varmt om rusakutt ved flere anledninger, og håper at Venstre har påvirkningsmulighet i denne saken, selv om den ligger på et annet nivå enn der Venstre har særlig med makt...)

Kan heterofili kureres?

Det er faktisk en merkedag. Endelig har American Psychological Association (APA) slått fast at homofili ikke kan kureres. Konklusjonen etter en gjennomgang av forskning på området er at "mental health professionals should avoid telling clients that they can change their sexual orientation through therapy or other treatments". Fram til i dag har altså amerikanske psykologer kunnet anbefale å prøve å endre seksuell orientering uten å være i strid med APA-anbefalinger, til tross for at forskning ikke har vist at slik terapi har noen "positiv" effekt og man ikke har grunnlag for å si noe om skadevirkningene.

APA-resolusjonen har ikke undersøkt om heterofili kan kureres.

Prioriteringer i helsevesenet

Aftenposten har hatt noen oppslag om prioriteringer i helsevesenet i det siste. – Det hører med til det medisinske ansvar å prioritere. Det må vi forvalte til beste for pasientene, sier professor og hjertekirurg Odd Geiran på Rikshospitalet til Aftenposten.

Jeg synes det er strålende at disse prioriteringene blir synlige. I intervjuet peker Geiran på at det opplagt ikke er mulig å gi den aller dyreste og beste behandlingen til absolutt alle pasientene. Kommer det en ny kreftmedisin som kan helbrede enhver kreftpasient, og det koster en milliard kroner å utvikle en dose, vil vi naturligvis ikke ha råd til å ta den i bruk, for eksempel.

Måten politikere tradisjonelt har håndtert dette på, er å late som det ikke eksisterer. Man har prøvd å sørge for at avgjørelsene tas på lavest mulig nivå, nærmest pasienten - det vil i praksis si lengst mulig unna politikerne. Og hvis en lege ved en glipp nekter behanling til en rik og ressurssterk pasient med journalister i vennekretsen, overprøver politikerne avgjørelsen, men sørger samtidig for at det i minst mulig grad skaper presedens.

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen gir flere eksempler på pasienter som ikke får behandling: For eksempel: Pasienter med alvorlig hjertesvikt får ikke operert inn hjertepumpe som kan opprettholde liv når pasientens eget hjerte svikter. Kun de som venter på hjertetransplantasjon får slik behandling. "Dette er behandlingsformer som er så ekstremt kostbare og hvor det er så lite å vinne, at vi mener det er feil å bruke helsetjenestens ressurser på det."

Det er mye sunnere at diskusjonene tas på dette nivået enn at hver enkelt sak avgjøres ut fra hvor god den enkelte pasientens familie er til å komme fram i pressen...

Pussig likestillingskrav

"Uakseptabel forskjellsbehandling", sier Therese Rørstadbotten til Aftenposten i dag. Bakgrunnen er at sterilisering, som jo er et betydelig mer omfattende inngrep hos kvinner enn hos menn, har høyere egenandel for kvinner enn for menn.

Hva en rimelig egenandel er, er en sak. Noe helt annet er selve prinsippet: at alt skal koste det samme for menn og kvinner uavhengig av de fysiske forutsetningene naturen har gitt oss. "Til tross for biologiske forskjeller må sterilisering oppfattes som samme tjeneste for kvinner og menn. Det er derfor uakseptabelt at departementet fortsetter med ordningen", sier likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås.

Det er vel økonomen i meg som reagerer. Hvis sterilisering av menn faktisk er et ganske billig inngrep, så er det uøkonomisk at man må ta kunstig høy egenandel på dette bare for å få "rettferdighet". Og omvendt: hvis sterilisering av kvinner faktisk er et ganske dyrt inngrep, er det dumt å ha ekstra incitamenter til å gjøre det inngrepet istedenfor å bruke billigere alternativer.

Jeg venter bare på at kunstig befrukning av menn blir mulig. Vel blir det dyrt, men det skal da ikke gå ut over mennene...