Snart jul igjen - engleboksesongen er over oss

Norge har en prinsesse som tror hun har helbredende evner. Men isteden for å ta en svipptur innom Rikshospitalet en gang i blant for å helbrede pasientene der, har hun nå skrevet ny bok. Den får hun masse reklame for, blant annet i VG.

Jeg mener fortsatt at det må være både religionsfrihet og ytringsfrihet i Norge, noe som innebærer at mye rart materiale vil bringes til torgs. Det eneste jeg vil kritisere Märtha for er derfor at hun kynisk utnytter sin prinsessetittel til å få oppmerksomhet rundt sin private business.

Og selve boka? Vel, jeg har lest Trond Berg Eriksens anmeldelse:

Kort sagt: Det er en temmelig dårlig bok, fordi den er helt uten alvor. Forfattere og forlag begir seg inn på en bane hvor det faktisk finnes søkende sjeler som de holder for narr. Det dreier seg om en robust porsjon åndelig kvakksalveri som like gjerne kunne rammes av lovboken som de falske apotekervarer man nå kan kjøpe på nettet.

Se også Skepsis blog.

Svarte katter som krysser veien

Et innlegg om "half-beliefs" i Skepsis blog fikk meg til å skrive følgende svar:

Jeg har et par ganger gått tur og sett en svart katt i ferd med å krysse veien foran meg. Da har jeg kjent på valget mellom å sette opp farten et lite hakk, slik at jeg rekker å komme forbi før den svarte katten krysser veien foran meg, eller å fortsette i samme tempo, og rolig se at katten krysser foran meg.

Jeg er naturligvis "hellig" overbevist om at mitt liv vil være helt upåvirket av om en svart katt krysser veien foran meg eller ikke. Samtidig føler jeg en viss indre motstand mot å gjøre ingenting - som du peker på koster det meg veldig lite å sette opp farten litt, slik at katten ikke kommer seg over foran meg...

Og logikken minner meg om Pascals veddemål. (I min sammenheng blir det altså: hvis det skulle være slik at svarte katter ikke påvirker mitt liv, vil det ikke spille noen rolle hva jeg gjør. Hvis svarte katter som krysser veien foran meg, bringer ulykke, bør jeg sette opp farten. Altså bør jeg sette opp farten, fordi det i noen tilfeller kan føre til noe positivt, men aldri noe negativt.)

Naturligvis bryter dette "veddemålet" sammen hvis jeg tar med muligheten av at svarte katter som krysser veien foran meg faktisk bringer lykke. Men det virker som at jeg - og kanskje andre mennesker - har en tanke om at uansett hvor usannsynlig noe er, så er det en anelse mer sannsynlig hvis noen engang har påstått det. Altså: et hierarki av påstander:
1. ting jeg tror på
2. ting jeg ikke tror på, men som jeg har hørt påstått
3. ting jeg ikke tror på, og som ingen heller har påstått.