Blir Osamadrapet avgjørende for Obama?

Etter drapet på Osama bin Laden har avisene vært fulle av advarsler om at dette ikke betyr at Obama vinner valget i november neste år. Naturligvis. For eksempel vil en økt økonomisk krise kunne gjøre Obama sårbar. Likevel sitter jeg fortsatt med den magefølelsen jeg hadde da jeg hørte at Osama var død: dette kan vise seg å være avgjørende.

Analytikere har jo allerede lenge snakket om at republikanerne er sent i gang med valgkampen. Det er halvannet år til valget, men det skal gjennomføres nominasjonsvalg før den tid, og foreløpog har republikanerne nesten bare uvalgbare kandidater: Palin, Trump og Santorum er neppe aktuelle for det store flertallet av de usikre velgerne. Republikanerne trenger at det dukker opp en mer moderat kandidat. Drapet på Osama kan være det lille ekstra som gjør at en slik kandidat velger å vente fire år til med å gjøre sitt framstøt for å bli president.

For det er jo gjerne slik det fungerer. Demokratene hadde problemer med å finne gode kandidater etter at Bush sr. vant den første Golfkrigen. Men det eksemplet viser også usikkerheten i resonnementet, for den gang dukket "ukjente" Bill Clinton opp, med fokus på økonomien. Mange andre i det demokratiske partiet angret nok fælt på at de ikke var på banen da det avsparket gikk.

Altså: en uke er lang tid i politikken - halvannet år er latterlig lang tid. Det kan skje finanskriser større enn det vi har sett før, det kan skje terrorangreep, det kan skje jordskjelv i San Francisco som Obama takler like dårlig som Bush jr. taklet orkanen i New Orleans. Men likevel: drapet på bin Laden kan ha gitt noen potensielle motkandidater en ekstra grunn til ikke å stille til valg.

Sanity 1 - Honor 0

Mer enn to hundre tusen mennesker deltok på et rally i Washington DC på lørdag - et rally "To Restore Sanity and/or Fear", arrangert av TV-komikerne Jon Stewart og Stephen Colbert. Det er dobbelt så mange som de som deltok på Glenn Becks "Rally to Restore Honor" i august. (Lezgetreal)

Valget i USA er på tirsdag. Valgkampen har delvis vært stygg, men mange vil altså ha litt mer avbalansert, fornuftig samtale og mindre skjellsord i den politiske diskursen. Tenk om politikerne fikk råd av sine PR-folk at velgerne ikke vil ha utskjelling? Det hadde vært deilig.

På tirsdag kommer republikanerne til å ta over flertallet i representantenes hus. Sannsynligvis kommer de ikke til å ta over flertallet i Senatet. Hvis noe fornuftig skal skje i amerikansk politikk de neste to årene, må noen være villige til å samarbeide litt. Det blir en utfordring. Ikke minst blir det interessant hva som skjer blant republikanerne, hvor en stor del av de nyinnvalgte er langt til høyre på skalaen, valgt inn med støtte fra Tea Party-bevegelsen. Disse vil ikke nødvendigvis få med seg de mer moderate delene av partiene i sin motstand mot alt Obama står for.

På tirsdag er det også valg på en del guvernører. De er pussig nok også viktige for presidentvalget i 2012, for innen den tid har resultatene fra folketellingen kommet inn og antall representanter fra de enkelte delstatene er endret. Da har guvernøren en viktig rolle i fastsettingen av grensene for de nye valgdistriktene - og disse grensene settes ikke ut fra geografiske forhold, men ut fra hva som gir guvernørens parti størst sjanse til å få flest mandater. Altså: sørg enten for at motstanderen blir i undertall i alle distriktene, eller, hvis det er umulig å unngå at de får flertall noe sted, sørg for at du pakker disse slik at flest mulig av motstanderne havner i noen få distrikter... Så for Obama er det faktisk viktig hvem som blir guvernør i Florida på tirsdag.

Jeg tipper at jeg blir sittende oppe og følge med på valgssendingene ut over tirsdagskvelden...

Slutt på Obamaæraen

Valget av Barach Obama til president var det beste som har skjedd i USAnsk politikk på ganske lang tid, ikke minst fordi han representerte et radikalt brudd med George W. Bush. Når republikanerne i tillegg kom ned i 40 representanter i Senatet, var det mange som hadde tro på at Obama ville få til store ting. I det minste burde det ligge til rette for en helsereform.

Valget i Massachusetts for ei uke siden gjorde slutt på disse tankene. At demokratene mistet den senatsplassen som nå avdøde Edward Kennedy har sittet på i flere tiår, var en overraskelse. Med denne senatsplassen har republikanerne 41 plasser i senatet, og kan dermed bedrive filibustere mot alt de er uenige i (altså holde debatten gående ved for eksempel å lese opp telefonkatalogen, uten at noen kan oppdrive de 60 stemmene som skal til for å avbryte debatten og gå til avstemning).

I senatsvalgene senere i år er det ingen som tror at demokratene vil kunne komme seg opp i 60 plasser igjen. Det ville stride mot alle de politiske tyngdelovene - partiet med presidenten går nesten alltid tilbake i disse mellomvalgene. I tillegg kom Høyesterett i forrige uke med en avgjørelse som betyr at det er fritt fram for bedrifter og organisasjoner å støtte politikeres valgkamp igjen - noe som nok er en fordel for utfordrerkandidatene. (De som søker gjenvalg har alltid fordelen av å være mer kjente.)

Altså: Obama hadde nesten et år på å få gjennom viktige reformer. Det klarte han ikke. Men det er fortsatt demokratene som har makten - de har fortsatt presidenten og flertall i begge kamrene i Kongressen. Så selv om det er grunn til å være litt deprimert over hvor lite de egentlig fikk ut av dette året, er det tross alt bedre enn med Bush...

Så spørs det om vi får se en slutt på "Don't ask, don't tell" i denne perioden (slik han lovte i sin State of the Union-tale i natt)? Og bevegelse i ekteskapslovgivningen?

Matematikkproblemer i Dagbladet

Dagbladet skriver om at Al Franken er blitt innsatt som senator, og at demokratene dermed har de 60 stemmene (av 100) som trengs for å hindre republikanske filibustre. Men Dagbladet sliter litt med matematikken: "Han ble i går «den 60. senatoren», som dermed gir demokratene det to tredelsflertallet de trenger for å kunne avgjøre saker i senatet."

Sorry, Dagbladet, 60 av 100 er ikke 2/3, heller ikke i USA...

Dagbladet kunne forsåvidt også godt ha tatt seg bryderiet med å si hva "filibuster" er for noe. Det er at en senator holder et innlegg som er så langt at resten av Senatet gir opp å få vedtatt noe - for eksempel ved å lese opp telefonkatalogen. Poenget er at det skal 60 stemmer til for å avbryte en senator som er på talerstolen. Naturligvis er filibuster et så barnslig og saboterende verktøy at det bare brukes i spesielle tilfeller, og hvis en representant velger å bruke det i utide risikerer han naturligvis at også partifeller stemmer for å avbryte ham. Men altså: så lenge et parti har 41 av de 100 senatorene, kan de i prinsippet hindre Senatet i å gjøre noe som helst, og det er dermed et kraftfullt forhandlingskort.

Med sine 58 representanter og med to uavhengige som stort sett stemmer for demokratene, vil altså demokratene, hvis de klarer å mobilisere de gamle og syke senatorene sine også, kunne avbryte enhver filibuster.