Jeg løser kreftgåten

Jeg er i full gang med å løse kreftgåten.

Ikke helt alene, naturligvis. Men sammen med andre gjør jeg en liten innsats. Eller strengt tatt er det lille jeg gjør, noe som skjer når jeg ikke gjør noe.

Forvirret? Vel, kanskje du bør ta en kikk på world community grids hjemmeside. Clouet er at hjemmedatamaskiner er blitt så kraftige at selv om man bare utnytter den overflødige kapasiteten i noen hundre av disse, kan de gjøre beregninger som det vil koste store beløp å gjøre på supercomputere.

Derfor har jeg satt opp min hjemme-PC til å gjøre litt beregninger i ledige stunder - som når jeg går fra PCen for å ta en kaffekopp eller se litt på TV. Da jobber den med viktigere ting enn noen gang ellers, som for eksempel å løse problemer som kreftforskere har satt den (og dens PC-kollegaer rundt i verden) til.

Og det var lett å sette opp også - bare et par minutter...

Vil du også løse kreftgåten? Gå til world community grid. (Eller du kan se på BOINC.)

(NB - det er ikke uten videre uproblematisk å sette jobbmaskinen din, for eksempel, til å gjøre frivillig arbeid for andre - spør IT-avdelingen din.)

Pussig om facebook fra filosof: - Demokratiet kan smuldre opp

Forskning.no skriver om Ejvind Hansen, som mener at demokratiet kan smuldre opp som følge av internettdiskusjoner. En pussig påstand? Ja, og pussige er også noen av begrunnelsene.

– Når vi kommuniserer på Facebook, blogger og andre debattsider, er vi ikke forpliktet til å være én person med ett sett holdninger. Vi kan endre avatar og leke med nye idéer og holdninger uten at det får konsekvenser.

Det skyldes at vi på internett ikke må stå til regnskap for det vi skriver. Tenk for eksempel på hvor lett det er å lufte forskjellige holdninger på nettet. Og tenk så på hvor vanskelig det er under diskusjoner i kantinen, hvor man kjenner alle de man snakker med.

Min umiddelbare reaksjon: Er det ikke motsatt?

Når vi kommuniserer til daglig, er vi vant til å kunne endre holdninger og synspunkter alt etter hvem vi snakker med. Vi kan ha mer ytterliggående synspunkter i diskusjon på puben med venner enn når vi drikker kaffe med bestemor. Vi kan være halvrasistiske i en sammenheng og antirasistiske i en annen. Alt avhenger av konteksten. På Facebook, derimot, eller i bloggen vår, vet vi aldri helt hvem som hører på. Det kan være at både gamle skolekamerater, kolleger og bestemor følger med samtidig. Dermed tvinges vi til å holde oss til et mer begrenset utvalg av synspunkter. Kanskje konklusjonen derfor er at demokratiet kan styrkes av Facebook?

Og hva er dette med å "endre avatar"? På Facebook har man gjerne sitt eget navn og holder på det. I bloggen min kan du ikke bare lese hva jeg mener i dag, men også sjekke det opp mot det jeg mente for fem år siden og spørre hvorfor jeg har skiftet mening.

Jeg mener at Hansen har et altfor unyansert syn på internett og internettdiskusjoner i dette utspillet - og håper det er mer nyansert i forskningen hans.

(Takk til Korsets Seier(!) som lenket til denne forskning.no-artikkelen.)

Å komme ut av skapet

Det er mye snakk om at det å komme ut av skapet er helt annerledes nå enn det var for få år siden. Alt er liksom så greit og fint. Det vi har om forskning på temaet tyder imidlertid på at det kan være ganske likt for mange. Og da er det også interessant å se helt ferske komme ut-historier. Amir-Alexander er en 17-åring som forteller komme ut-historien sin i bloggen sin.

Det morsomme er naturligvis at ungdom nå har internett til hjelp i tillegg - hvor man kan fortelle historien sin og også få respons fra andre enn de aller nærmeste. Det kan være en viktig støtte i en periode. Og det å se andres historier på denne måten er sikkert viktig for en del ungdommer.

Aardvark hjelper meg å finne Sony PRS-505 i Shanghai - og alt annet

Som nevnt i min engelske blog har jeg nettopp "oppdaget" Aardvark, en kul ny stille-spørsmål side. En slags intelligent Google...

Den fungerer slik at du stiller et spørsmål, og den prøver å finne et menneske som kan svare på det.

Eksempel:
Jeg spurte for noen minutter siden:
"Is there any shop in Shanghai selling the Sony PRS-505 digital book reader?" (og oppga "Shanghai" som stikkord)

Jeg fikk svar nesten med det samme:
"yes,you can buy it on Taobao, a website like ebay"

Jeg fulgte opp med:
"Thanks. Is it also available in any (physical) shops?"

og fikk svar noen minutter senere:
"I'm not sure. It needs to go and see. But I think it can be found in some Digital Squares, such as Cybermart or EGO or METRO CITY ..."

Altså ikke fulltreff når det gjelder å få et helt presist svar, men ganske bra (tatt i betrakning at hjemmesidene til butikkene i Shanghai stort sett er på kinesisk, så det blir ganske håpløst for meg å lete på egenhånd der. Og at jeg ikke har lyst til å bruke riktig all tida i Shanghai til å lete på måfå.

Og så trykket jeg "Resubmit", slik at Aardvark prøver å finne svar fra en person til - men der har jeg foreløpig ikke fått noe svar.

Anbefales!

Uetisk å publisere Rorschachtesten?

Slashdot har gjort meg oppmerksom på en stor debatt på Wikipedia, om hvorvidt man skal publisere Rorschachtesten på Wikipedia.

Den opprinnelige Rorschachtesten er nå gått ut av copyright, så det er forsåvidt fritt for enhver å publisere den, men en del psykologer mener at det vil være uetisk å publisere dem, siden det vil gjøre testen mindre nyttig - fordi pasienter vil kjenne bildene fra før.

Det er i og for seg et interessant spørsmål, men et rent teoretisk et. I internetts tidsalder vil enhver med det minste av søkekompetanse klare å finne bildene via Google eller andre kilder, selv om Wikipedia skulle velge å ikke publisere dem. Det er også et annet etisk spørsmål: i hvilken grad slike tester kan få lov å være hemmelige i årtier etter årtier, noe som gjør det umulig for utenforstående å delta i eventuelle diskusjoner om dem?

De ti bildene i testen er for tida tilgjengelige på Wikipedia: Rorschach test.

Store Norske Leksikon og Wikipedia

Store Norske Leksikon er fra i dag gratis på nett, og det skal bli spennende om de vil seile opp som en konkurrent til Wikipedia på litt sikt.

Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten skriver om modellen Store Norske har valgt, hvor eksperter kan tjene 1800 kroner på å kvalitetssikre stoff. Han er skeptisk. "Hele hemmeligheten bak Wikipedia er at nettstedet er skrudd sammen for å utnytte brukernes entusiasme. [...] Spør du en wikipedianer om hvorfor han eller hun bruker flere titalls timer ukentlig på å skrive leksikonartikler, er svaret gjerne at de synes det er gøy. Hvordan kan 1800 kroner konkurrere med det?"

Moderne økonomisk populærteori tilsier at skepsisen er berettiget. Boka Freakonomics har flere eksempler på hvordan slike økonomiske incitamenter virker mot sin hensikt. Mekanismen er enkel: jeg kan gjøre en stor innsats gratis og være fornøyd med det, men hvis jeg blir tilbudt 1000 kroner for den samme jobben, opplever jeg det som en nedvurdering av arbeidet mitt og begynner å tenke på hva jeg ellers kunne ha brukt tida mi på. Det blir egentlig som med tips - det er bedre å la være å gi tips enn å gi to kroner. (For eksempel jobber jeg gratis som leksehjelp for Røde Kors. Hvis de begynte å betale meg 50 kroner timen for det, kan det godt hende at jeg ville ha sluttet.)

Altså: Store Norske undervurderer nok dugnadsånden og idealismen. Jeg tipper at wikipedia vil forbli det ledende norske leksikonet på nett.

Artikkelen om Wikipedia i Store Norske
Artikkelen om Store Norske i Wikipedia
(pussig å se at Store Norskes artikkel i øyeblikket er helt uten lenker. Ingen tvil om hvilken av artiklene som er mest brukervennlig så langt...)

Stortingsbygningen 1890-1900

NRKbeta skriver om Library of Congress sitt samarbeid med Flickr, som har resultert i masse spennede bilder på Flickr.

Prøv for eksempel lenka http://www.flickr.com/photos/library_of_congress/tags/oslo for å se alle bildene fra Oslo i denne samlingen.

...og her er et bilde fra der min mor vokste opp - skjønt tatt noen tiår før hun vokste opp der...