Dårlig vurderingsevne av en arbeidsgiver

Aftenposten skriver om ambassadør Tore Hattrem, som i sin blogg har skrevet et innlegg om kokken Abdul.

Ambassadøren kritiseres for å fråtse i mat mens folk i landet han er i, sulter. Han viser "mangel på ydmykhet ovenfor lokalbefolkningen" og er "nedlatende, gammelimperialistisk og ovenfra-og-ned".

Jeg henger meg opp i noe litt annet. Hvor god idé er det egentlig å blogge om sine ansatte ved navns nevnelse? For egen del ser jeg helst at sjefene mine ikke blogger om meg. Er de fornøyde med meg vil det naturligvis også være litt hyggelig om de blogger om meg - men desto mer uhyggelig for de av mine kolleger som ikke "når opp" til eget blogginnlegg. Og hvis sjefene mine ikke er fornøyde med meg, vil det bli riktig pinlig om de skriver det i en blogg.

Det kan naturligvis tenkes at ambassadør Hattrem i prinsippet er enig i dette, men gjør et unntak fordi det handler om kokken Abdul, som ikke leser norsk og derfor ikke trenger forholde seg til sjefens blogg. Men "Google Translate" er oppfunnet.

Altså: dagens internettips fra meg: Ikke blogg om dine underordnede - det er et vepsebol. Og viser ikke den diskresjon som utenrikstjenesten tidligere har vært stolt av.

Stemplingsur i akademia neppe god idé

Aftenposten skriver i dag om at Kunnskapsdepartementet, etter påtrykk fra Riksrevisjonen, vurderer innføring av tidsregistrering for vitenskapelig ansatte ved høyskoler og universiteter.

Først litt om hvordan ordningen er i dag: Faglig ansatte (som meg) får en bunke arbeidsoppgaver for året. For eksempel: å undervise en klasse lærerstudenter i matematikk. Samtidig får jeg en ressurs til dette arbeidet. Andre arbeidsoppgaver kan være representasjon i diverse utvalg og ikke minst FoU-arbeid. (FoU=forskning og utvikling) Såfremt jeg har min undervisning til alles tilfredshet anses jobben som gjort og jeg slipper å dokumentere time for time hvordan jeg har brukt arbeidstida. Og hvis jeg tar på meg ekstraoppgaver ut over det som utgjør full jobb, ville jeg - inntil nylig - få betaling for disse ekstraoppgavene.

Dette virker kanskje slepphendt, men erfaringen er at de aller fleste bruker mer enn nok tid på jobben. For eksempel er den potten vi får til administrasjon nok relativt konservativt estimert, slik at vi ender opp med å bruke av fritida på å få gjort den forskningen og det utviklingsarbeidet som vi er så brennende interessert i å få gjort. Slik sett vil det nok snarere være en fordel for arbeidstakerne å få dokumentert arbeidstida.

Likevel er jeg skeptisk til tidsregistrering. Jeg frykter nemlig at den blir fiktiv. Hvis jeg registrerer at jeg bruker fem timer ekstra per uke på jobben min vil nok neppe arbeidsgiver automatisk gi meg mer lønn. Snarere vil nok arbeidsgiveren be meg om å kutte ned på ekstraarbeidet, og da kanskje spesielt FoU-arbeidet. Dette vil jeg naturligvis ikke gjøre (jeg driver ikke FoU-arbeid for å glede arbeidsgiver men for å finne ny kunnskap som jeg kan dele med kolleger og som i siste instans kan bedre undervisningen i skolen). Resultatet kan bli at jeg må føre en fiktivt lav arbeidsinnsats på skjemaene for å unngå problemer.

Hvis så arbeidsgiveren i neste omgang bruker disse tallene som bevis på at jeg ikke jobber mer enn full stilling, blir farsen komplett.

Det er mulig at det er umoderne, men jeg vil likevel insistere på at en del yrker ikke kun kan sees på som en "jobb". Når jeg sitter og skriver på en artikkel om et interessant emne, gjør jeg det ikke for å fylle opp arbeidstida mi. Jeg gjør det fordi jeg mener det er viktig. Også andre yrker er slik: en prest tar vanligvis ikke tida på en samtale med en familie som har mistet et familiemedlem, og er ikke opptatt av å stemple inn først og stemple ut etterpå. Motivasjonen ligger et annet sted.

Å innføre tidsregistrering i akademia vil kreve store ressurser uten at effektene vil forsvare ressursbruken. Derfor bør staten og organisasjonene finne en bedre ordning.

Yrkesforbud for fotballspillere

Det har vært snakk om at fotballspillere fra konkursrammede fotballklubber vil stå arbeidsledige lenge på grunn av fotballens overgangsregler.

Det er et selsomt innlegg om saken i Aftenposten i dag. Stig-Ove Sandnes fra NFF skriver, under tittelen "Ikke yrkesforbud for fotballspillere", blant annet at "Dersom spillere i en Tippeligaklubb blir fristilt fra sine arbeidskontrakter som følge av en konkurs, kan de fritt tegne ny kontrakt og motta lønn fra ny klubb. [...] Fotballens regelverk regulerer når en spiller kan gis tillatelse til å spille kamper for en ny klubb. For profesjonelle spillere kan slik tillatelse bare gis i ett av overgangsvinduene, som for Norge er 8. januar - 31. mars og 1. august - 31. august."

Hvis jeg har forstått det riktig, betyr dette altså at spillere gjerne må ta seg jobb i en ny klubb, "og motta lønn", men de får ikke spille kamper. Det blir som å si til en arbeidsledig snekker at "du får gjerne tegne kontrakt med et snekkerfirma og motta lønn fra dem, men snekre får du ikke lov til".

Det kan sikkert tenkes situasjoner hvor en klubb har lyst til å ansette en spiller og la ham gå i månedsvis uten at han får spille (spesielt hvis det skjer på slutten av en sesong, slik at spilleren blir med på vintertreningen), men som generell ordning virker det noe sært. I verste fall kan spillere bli gående en halv sesong uten å kunne arbeide.