Pussig om facebook fra filosof: - Demokratiet kan smuldre opp

Forskning.no skriver om Ejvind Hansen, som mener at demokratiet kan smuldre opp som følge av internettdiskusjoner. En pussig påstand? Ja, og pussige er også noen av begrunnelsene.

– Når vi kommuniserer på Facebook, blogger og andre debattsider, er vi ikke forpliktet til å være én person med ett sett holdninger. Vi kan endre avatar og leke med nye idéer og holdninger uten at det får konsekvenser.

Det skyldes at vi på internett ikke må stå til regnskap for det vi skriver. Tenk for eksempel på hvor lett det er å lufte forskjellige holdninger på nettet. Og tenk så på hvor vanskelig det er under diskusjoner i kantinen, hvor man kjenner alle de man snakker med.

Min umiddelbare reaksjon: Er det ikke motsatt?

Når vi kommuniserer til daglig, er vi vant til å kunne endre holdninger og synspunkter alt etter hvem vi snakker med. Vi kan ha mer ytterliggående synspunkter i diskusjon på puben med venner enn når vi drikker kaffe med bestemor. Vi kan være halvrasistiske i en sammenheng og antirasistiske i en annen. Alt avhenger av konteksten. På Facebook, derimot, eller i bloggen vår, vet vi aldri helt hvem som hører på. Det kan være at både gamle skolekamerater, kolleger og bestemor følger med samtidig. Dermed tvinges vi til å holde oss til et mer begrenset utvalg av synspunkter. Kanskje konklusjonen derfor er at demokratiet kan styrkes av Facebook?

Og hva er dette med å "endre avatar"? På Facebook har man gjerne sitt eget navn og holder på det. I bloggen min kan du ikke bare lese hva jeg mener i dag, men også sjekke det opp mot det jeg mente for fem år siden og spørre hvorfor jeg har skiftet mening.

Jeg mener at Hansen har et altfor unyansert syn på internett og internettdiskusjoner i dette utspillet - og håper det er mer nyansert i forskningen hans.

(Takk til Korsets Seier(!) som lenket til denne forskning.no-artikkelen.)

Sosiale og usosiale medier

Marit K. Slotnæs har et riktig kunnskapsløst innlegg om "Usosiale medier" i Morgenbladet. Paul Chaffey dissekerer det nydelig i innlegget "Sosiale medier, nyludditter og Morgenbladet". Men jeg vil likevel ta tak i noe Slotnæs skriver - og Chaffey kommenterer.

Hun skriver: "Det at mange mennesker kobles sammen digitalt, er ikke det samme som at alle blir hørt, eller at ulike meninger brytes mot hverandre. Tvert imot. De sosiale medienes infrastruktur, med «venner» på Facebook og «followers» på Twitter, oppmuntrer til en kultur der man først og fremst oppsøker og diskuterer med dem man allerede er enig med. Gevinsten i demokratiske fora er jo nettopp å bli motsagt. Utfordringen er å fortsette samtalen, også med dem man verken liker eller deler interesser med, slik at man kan komme frem til løsninger som gjør det mulig å leve sammen likevel. Ekte demokratisk dialog er mer nyttig jo mindre lystbetont den er."

Jeg har i øyeblikket 227 venner på Facebook. Dette er tidligere skolekamerater, tidligere studievenner, tidligere filmklubbvenner, tidligere og nåværende kolleger, Venstrevenner, kjente fra LLH, familie, slektninger, kjente fra helt andre steder og også en håndfull jeg rett og slett ikke helt vet hvem er. Hvis det er én ting jeg kan si helt sikkert, så er det at disse vennene mine ikke er enige om alt. Hva taler for at alle mine slektninger også er Venstrefolk? Eller at alle mine tidligere kolleger er for felles ekteskapslov? Eller at alle tidligere filmklubbvenner synes matematikk er et viktig fag i skolen?

Dermed opplever jeg ikke så sjelden at jeg poster ting på Facebook som noen venner er jublende til, mens andre argumenterer mot. (Nylig har jeg vært i en ivrig diskusjon om kvaliteten på lærerutdanningen - med en som mener at lærerutdanningen er altfor dårlig.) Rimelig nok. Noe liknende vil sikkert også Slotnæs oppleve hvis hun blir med.

Men selv om motforestillinger er viktige, er det egentlig ikke det som jeg setter mest pris på. Viktigere er den enorme kunnskapsbasen vennene representerer. Jeg kan stille spørsmål om aparte ting (som "kjenner du til noen matematikkhistorieressurser på norsk som jeg ikke har med på denne lista mi?" eller "har jeg glemt noen kjente homofile musikere her?" eller "kan noen anbefale et godt og rimelig hotell i Wien?") og få utførlige svar - av og til fra folk jeg ikke ante hadde kunnskap om akkurat det. Og aller viktigst er naturligvis det sosiale - å holde kontakten med folk som ellers ville gli helt under horisonten og ut av livet mitt.

Facebook - og Twitter og så videre - er fascinerende og uhyre nyttig på sitt beste. Og så er det naturligvis navlebeskuende og banalt på sitt verste. Men si ikke at ikke også epost, telefonen, trykkekunsten eller skriftspråket også har sine banale bruksområder.

Diskusjoner om sosiale mediers positive og negative sider trengs. Innlegg fra folk uten innsikt i mediene selv, er ikke det som vil drive disse diskusjonene framover.

Facebook viser ny aktivitet

Blant de nye "social plugins" Facebook lanserte nylig, er "activity feeds". Dette er noe så enkelt som en rute som viser hva av innholdet på nettstedet (for eksempel bloggen) som har blitt delt på Facebook i det siste.

Her er eksempler fra mine blogger:





Det er naturligvis morsomst når det faktisk er noen som har delt noe...

Liker du noe?

Legger du merke til den lille endringen i høyremenyen? Den lille knappen som det står "Liker" på?

Jepp, nå kan du klikke på den og dermed fortelle vennene på Facebook at du liker denne bloggen. Du ser også hvilke andre av dine venner som liker den (eller du ser teksten "Bli den første blant dine venner til å like dette." - du får tolke selv om det sier noe positivt eller negativt om vennene dine - eller denne bloggen...)

Å legge slike "liker"-knapper på nettsiden er enkelt: sjekk Facebooks developers-siden. (Å legge "liker"-knapper på hvert blogginnlegg er foreløpig litt mer kronglete - hvis du da ikke ønsker å legge inn hver lenke for seg... Men det kommer sikkert.)

Året gjennom Facebook

En artig liten Facebookapplikasjon laget et bilde med noen sitater fra mine statusoppdateringer på Facebook fra året som har gått. Jeg synes den ble både fin og betegnende for året som har gått.

Unyansert om Facebook

"Dette må du huske på før du drar på ferie" skriver VG, og nevner Facebook som et eksempel: "Det nye er å annonsere ferien sin vi elektroniske kommunikasjonsmidler som Facebook og Nettby. Gjør du det kan du likegodt henge opp en Post It-lapp på døra der det står hvor lenge du skal være borte", sier visstnok Petter Høgli i Oslo-politiet.

Dette er en sannhet med visse modifikasjoner. Den gjelder nok for meg, som i tillegg til å ha en vidåpen Facebookprofil også har Facebookstatusen min åpent på bloggen min. Men folk har jo valgt ulike innstillinger, og for de mest restriktive kunne det vært like riktig å si ""Det nye er å annonsere ferien sin vi elektroniske kommunikasjonsmidler som Facebook og Nettby. Gjør du det kan du likegodt fortelle det til dine nærmeste venner og til familien." Det oppfordrer forresten politiet til å gjøre, blant annet å få venner eller familie til å ta inn post og så videre.

Personlig har jeg av og til fortalt på Facebook at jeg er på reise. Min hovedstrategi for å unngå at verdisaker blir frastjålet meg, har hele tiden vært å ikke eie verdisaker i noen særlig grad. Dessuten vil det jo variere om leiligheta er tom når jeg er ute og reiser, eller om min mann er der eller om den er utlånt til andre. Tyver bør nok derfor velge andre kriterier for å velge et sted å bryte seg inn i enn at en person er på reise...

VG vrir og vender...

Kunnskapsministeren har et nytt interessant innlegg i bloggen sin. Han nøster opp bakgrunnen for VG-oppslaget “Facebook på skolen kan bli forbudt”, og kommer fram til at bakgrunnen for det er følgende sitat fra en konferanse i Bergen:

"Det skal vere opp til den lokale handlefriheten. Det er neppe (riktig) å forby, men å sørge for det samme som ellers. Sette klare grenser, ha klare regler, få elever til å forstå og vere med på dei, ha sanksjonar når dei blir brutt."

Så har saken gått gjennom et par andre medier før VG altså slår opp som overskrift det motsatte av det Solhjell sa. Artig.

(I oppslaget i VG Nett er overskriften noe tonet ned: "Vil straffe Facebook-bruk i skoletiden". Altså fortsatt ikke helt presist, for å si det mildt - men mer presist ville kanskje blitt for langt: "Vil ha lokale regler for Facebookbruk i skolen og sanksjoner hvis de brytes"...

Hurra, jeg blir mer effektiv!

VG skriver om en studie som viser at arbeidstakere som tar små avbrekk med Facebook, Twitter eller liknende, blir mer effektive.

Forsåvidt minner argumentet om alle de røykerne som gjennom årene har påstått at røykepausene de tar, bidrar til at de jobber bedre når de er på jobb.

Det opplagte spørsmålet er imidlertid: hva skjer når man bruker Facebook og Twitter til jobbrelaterte gjøremål? Blir man da mer eller mindre effektiv?

Vårt Land skader helsa

"Facebook skader helsa" skriver Vårt Land i en artikkel i dag - et grimt eksempel på en nyhetssak hvor overskriften ikke stemmer med innholdet. Når vi leser videre ser vi nemlig en helt annen påstand: "Det kan gå alvorlig utover helsa vår dersom vi bare har kontakt med andre mennesker via Internett, advarer amerikansk forsker."

Jeg slenger meg på den amerikanske forskeren med et liknende utsagn: Det kan gå alvorlig utover helsa vår dersom den eneste kontakten vi har med samfunnet er å lese nyheter i Vårt Land.

Facebook på jobben

Her om dagen nevnte jeg for noen kolleger at jeg bruker Facebook på jobben - og fikk latter tilbake. Det er litt spennende, for det viser stor ulikhet i synet på hva Facebook kan være. (En inspirasjon til denne postingen er også et sitat på slutten av innlegget Klasseskillene forsvinner på nettet på NRKbeta.)

Facebook er jo "tradisjonelt" (i den grad man kan bruke det ordet for noe som bare har eksistert i drøyt fire år) brukt for å holde kontakt med gamle studiekamerater. Men utbredelsen sprer seg oppover i aldersgruppene - for ikke lenge siden hadde jeg nesten ingen "venner" som var eldre enn meg, men nå oppdager jeg stadig flere i den kategorien.

Men er det ikke bare et chattested for å holde kontakt med gamle venner om private ting? Nei, naturligvis er det ikke det - på samme måte som epost ikke bare kan brukes til å skrive meldinger til familie og venner eller internett ikke bare kan brukes til å spille spill...

Noen eksempler på hvordan jeg bruker Facebook i jobben:
1. For et par måneder trengte jeg desperat et spørreskjema som en tyrkisk kollega av meg hadde brukt i en undersøkelse som hun presenterte på en konferanse i sommer. Men hvordan få tak i dette, når jeg stort sett bare visste navnet hennes og at hun nettopp hadde flyttet fra Tyrkia til et USAnsk universitet? Løsningen ble facebook: jeg fant henne der ved et enkelt søk, og fikk mailet skjemaet allerede dagen etter.

2. Jeg er stadig vekk involvert i å arrangere møter av ulike slag - nå sist om "diskriminering på HiO". Den tradisjonelle måten å få oppmerksomhet om et slikt møte er å henge opp plakater rundt om på campus. Et mer moderne supplement er å opprette et "Arrangement" på facebook, invitere alle "venner" som har med HiO å gjøre, og å be de tipse sine kjente.

3. Jeg er involvert i et internasjonalt forskernettverk som heter HPM. For å øke kommunikasjonen innad i denne gruppa vil det være nyttig å samle alle Facebookere som er med i HPM i ei temagruppe. Så langt er det riktignok bare fire medlemmer i denne gruppa (men fra den ene har jeg allerede fått tips om et prosjekt som jeg skal følge nøye med på).

4. Jeg er med på ulike prosjekter som trenger oppmerksomhet for å bli vellykkede. For eksempel jobber jeg jo med ei ressurspakke om homofili for profesjonsutdanningene her ved HiO. Skal den få noen virkning, må målgruppa få vite om den. For meg er det helt naturlig å ta med Facebook i tenkningen om hva vi bør gjøre for å få engasjement rundt den.

Men det er nok en vei å gå for å få flere til å se fordelen med å bruke Facebook i jobben. Og det samme gjelder sikkert blogging...