Sosiale og usosiale medier

Marit K. Slotnæs har et riktig kunnskapsløst innlegg om "Usosiale medier" i Morgenbladet. Paul Chaffey dissekerer det nydelig i innlegget "Sosiale medier, nyludditter og Morgenbladet". Men jeg vil likevel ta tak i noe Slotnæs skriver - og Chaffey kommenterer.

Hun skriver: "Det at mange mennesker kobles sammen digitalt, er ikke det samme som at alle blir hørt, eller at ulike meninger brytes mot hverandre. Tvert imot. De sosiale medienes infrastruktur, med «venner» på Facebook og «followers» på Twitter, oppmuntrer til en kultur der man først og fremst oppsøker og diskuterer med dem man allerede er enig med. Gevinsten i demokratiske fora er jo nettopp å bli motsagt. Utfordringen er å fortsette samtalen, også med dem man verken liker eller deler interesser med, slik at man kan komme frem til løsninger som gjør det mulig å leve sammen likevel. Ekte demokratisk dialog er mer nyttig jo mindre lystbetont den er."

Jeg har i øyeblikket 227 venner på Facebook. Dette er tidligere skolekamerater, tidligere studievenner, tidligere filmklubbvenner, tidligere og nåværende kolleger, Venstrevenner, kjente fra LLH, familie, slektninger, kjente fra helt andre steder og også en håndfull jeg rett og slett ikke helt vet hvem er. Hvis det er én ting jeg kan si helt sikkert, så er det at disse vennene mine ikke er enige om alt. Hva taler for at alle mine slektninger også er Venstrefolk? Eller at alle mine tidligere kolleger er for felles ekteskapslov? Eller at alle tidligere filmklubbvenner synes matematikk er et viktig fag i skolen?

Dermed opplever jeg ikke så sjelden at jeg poster ting på Facebook som noen venner er jublende til, mens andre argumenterer mot. (Nylig har jeg vært i en ivrig diskusjon om kvaliteten på lærerutdanningen - med en som mener at lærerutdanningen er altfor dårlig.) Rimelig nok. Noe liknende vil sikkert også Slotnæs oppleve hvis hun blir med.

Men selv om motforestillinger er viktige, er det egentlig ikke det som jeg setter mest pris på. Viktigere er den enorme kunnskapsbasen vennene representerer. Jeg kan stille spørsmål om aparte ting (som "kjenner du til noen matematikkhistorieressurser på norsk som jeg ikke har med på denne lista mi?" eller "har jeg glemt noen kjente homofile musikere her?" eller "kan noen anbefale et godt og rimelig hotell i Wien?") og få utførlige svar - av og til fra folk jeg ikke ante hadde kunnskap om akkurat det. Og aller viktigst er naturligvis det sosiale - å holde kontakten med folk som ellers ville gli helt under horisonten og ut av livet mitt.

Facebook - og Twitter og så videre - er fascinerende og uhyre nyttig på sitt beste. Og så er det naturligvis navlebeskuende og banalt på sitt verste. Men si ikke at ikke også epost, telefonen, trykkekunsten eller skriftspråket også har sine banale bruksområder.

Diskusjoner om sosiale mediers positive og negative sider trengs. Innlegg fra folk uten innsikt i mediene selv, er ikke det som vil drive disse diskusjonene framover.

Jeg fikk et slags svar fra Solhjell

Bård Vegar Solhjell har i bloggen sin krevd garanti fra Sponheim når det gjelder regjeringskabaler etter valget, og må nå ha fått de garantiene han ønsker fra Sponheim - hvis FrP i regjering vil føre FrP-politikk, vil de bli felt av Venstre.

Jeg kommenterte i Solhjells blogg, blant annet at "Det er artig at SV krever svært detaljerte garantier fra Venstre, samtidig som SV ikke kan garantere at de vil gå ut av regjeringen dersom Arbeiderpartiet går inn for oljeboring i nord."

Når han så i neste innlegg signaliserte at han ikke ville ha tid til å svare på innspillene om Sponheim, skrev jeg

Jeg må si dette er veldig interessant. Det slo meg med det samme jeg så innlegget ditt med krav om en enda mer detaljert garanti fra Sponheim, at her ville du få mange reaksjoner som det ville kreve en del tid å svare på. Og at det ville ta seg riktig dårlig ut å lage et innlegg hvor du "krever svar" og så ignorere de som svarer og stiller spørsmål tilbake...

Dette må jo være et av de store dilemmaene når det gjelder sosiale medier: at de sentrale politikerne så gjerne vil være aktivt til stede, men ikke har kapasitet til det når det kommer til stykket.

I dag får jeg svar - om enn ikke på selve saken, men på temaet politikere i sosiale medier: "Og til Bjørn Smestad, som har irritert seg kraftig over mi utfordring til Sponheim og kommenterer at det er typisk politikarar å invitere til synspunkt for så ikkje å svare, vil eg svare at du har rett (om å svare, ikkje om Sponheim!). Eg skulle gjerne vore like aktiv som vanleg, men maktar det ikkje no i valkampen. Forsøker alt eg kan!"

Det var jo hyggelig. I en kommentar på bloggen hans har jeg utdypet synspunktene mine litt for å gjøre enda tydeligere de dilemmaene som dukker opp når politikere bruker sosiale media. (Sikkert ikke så originalt, men sikkert likevel noen som ikke har lest akkurat dette før)

Takk for svar! Om enn ikke om sak. Jeg konstaterer at SV ikke vil gi garantier av samme type som de krever av Sponheim.

Men til min "kraftige irritasjon": det skal bli spennende å se hvordan man kan løse dette framover. "Alle" ønsker at politikerne skal være aktive i sosiale media. Men "alle" blir også irriterte dersom det kommer fram at det ikke er politikerne selv som opptrer, men bare politiske rådgivere etc som bruker politikerens navn. Og politikernes har naturligvis ikke tid til å følge opp de sosiale media slik andre kan gjøre, ved å svare på spørsmål og motforestillinger som kommer fram i kommentarfelt i bloggene, for eksempel.

Dette handler ikke bare om at det er høflig å svare, men det handler også om at en blogg kan virke litt mot sin hensikt hvis det leseren får se er politikerens syn, deretter en masse motforestillinger fra folk som kommenterer, og deretter - ingenting. I andre blogger ville det bli tolket som at "oj, her ble han visst satt skikkelig på plass, så han klarte ikke å svare..."

Løsningen vet jeg ikke. Kanskje politikere som blogger må sette støtteapparatet sitt til å lese kommentarene og svare på dem (dog under sine egne navn, ikke politikerens, og helt åpne om sin rolle)? Men da kan bloggen bli sett på mer som en del av partiapparatet enn som noe "semiprivat"...

Vanskelige dilemmaer. Og likevel setter vi pris på at du forsøker å holde bloggen oppe også under valgkampen!

(Men forsøkene på å mistenkeliggjøre Sponheim har gått langt nok nå. Folk har snart fått med seg at Venstre ikke er noe støtteparti for FrP, og vi bør gå over til å diskutere politisk innhold igjen...)