En bedre Nobelkomite?

I Aftenpostens spalter diskuteres Nobelkomiteens sammensetning. Henrik O. Madsen i Det Norske Veritas dro i gang denne runden. Han vil ha en annen sammensetning av Nobelkomiteen fordi Nobelprisen i dag oppfattes som en del av norsk utenrikspolitikk. Det merker Veritas, som mister lisenser i Kina.

For det første: er det noe land i verden som har råd til å miste noen lisenser for å stå opp for menneskerettighetene, så er det Norge. Og i denne konkrete saken tror jeg nok at Kinas reaksjoner på Norge ikke bare skyldes fredsprisen, men også at regjeringen så helhjertet støttet opp om den. Uansett sammensetning av fredspriskomiteen vil undertrykkende regimer reagere mot Norge når norske myndigheter gir anerkjennelse til fredspriser til de undertrykte. Det må vi leve med.

Nils Butenschøn er mer på ballen når han mener at fredsprisen er blitt for vestlig, og at en bredere sammensetning ville gi den mer legitimitet. Det er relativt enkelt å latterliggjøre Nobelkomiteen når den fungerer som en pensjonsordning for avgåtte stortingspolitikere, og når den velges ut fra nasjonale politiske kriterier.

Jeg synes et morsomt og radikalt grep ville vært dette: la komiteen bestå av fem tidligere nobelprisvinnere som fikk prisen for minst fem år siden. Mange ville ikke kunne ta på seg et slikt verv, men en del ville. Thorbjørn Jagland nærmest fnyser av ideen om eksperter i nobelkomiteen - men hvem kan være bedre på fred enn fredsprisvinnerne (som Jagland selv har vært med på å plukke ut...)?

Kanskje kunne vi fått en Nobelkomite bestående av Muhammad Yunus, Mohamed ElBaradei, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Jimmy Carter. Ville det nødvendigvis vært verre enn Thorbjørn Jagland, Kaci Kullmann Five, Sissel Rønbeck, Inger-Marie Ytterhorn og Ågot Valle?

(Men graver vi i historien finner vi også navn vi neppe ville ha hatt i Nobelkomiteen, som Yasir Arafat, Frederik Willem de Klerk, Anwar Al-Sadat og Henry Kissinger...)

Støre og informasjon man ikke trenger

Av og til sitter jeg inne med informasjon som andre definitivt ikke trenger. Da prøver jeg å unnlate å gi den. Og andre ganger er jeg veldig glad for ikke å få informasjon jeg ikke trenger.

Jeg tenker for eksempel på muntlige eksamener. Når jeg er sensor på en muntlig eksamen, er jeg veldig glad for ikke å få vite ting om studentene som skal opp til eksamen. Ting som "Han har nesten ikke vært på undervisningen", "Hun er jo så flittig selv om hun fikk et barn for tre uker siden" eller "Hun har lett for å bli rasende når hun ikke får den karakteren hun vil"... Som sensor skal jeg vurdere kandidatens prestasjon på eksamen, all annen informasjon blir "støy" som jeg aktivt må anstrenge meg for å ignorere. Får jeg for mye slik informasjon, kan jeg nesten bli i tvil om jeg klarer å fortrenge den, eller om jeg underbevisst legger vekt på den likevel.

Og hvis noen forteller meg info om studentene, er det vel og merke ikke så interessant hvor lang tid det tar å gi informasjonen, eller hva som er hensikten med å gi den - den er like lite velkommen uansett.

Som utenriksminister burde Jonas Gahr Støre ha et enda mer reflektert forhold til informasjon enn jeg har. Støre bør forstå at Nobelkomiteen ikke trenger informasjon om hva kinesiske myndigheter sier til norske myndigheter om Nobelkomiteens arbeid. At det å gi slik informasjon er å bryte ned det skillet mellom norske myndigheter og den norske nobelkomite som man alltid ellers insisterer på skal være der.

Når Støre sier at "Det falt meg helt naturlig å fortelle Jagland hva Kinas utenriksminister hadde sagt: At Kina ville anse tildeling av fredsprisen til Liu som en uvennlig handling som ville få konsekvenser for forholdet mellom Norge og Kina" så viser det at han ikke respekterer dette skillet mellom norske myndigheter og nobelkomiteen, og at han blafrer med informasjon uten å tenke nøye gjennom om dette er informasjon som han bør gi. I tidligere tider har det tvert imot vært helt unaturlig for regjeringsmedlemmer å diskutere fredsprisutdelingen med nobelkomiteen.

Jepp, jeg vet at saken har figurert noen dager og at den har vært grundig kommentert allerede. Men jeg klarer ikke å dy meg når Støre prøver å bagatellisere denne bommerten. Når han legger vekt på hvor kort samtalen var eller hva hans intensjon var, er det tåkelegging. Samtalen kunne tatt tre sekunder ("Kina vil ikke ha pris til Liu Xiaobo!") uten at det hadde vært noe bedre.

Jens Stoltenberg klarer heller ikke å se alvoret i situasjonen, ser det ut til: "Jeg kjenner Jonas godt nok til at jeg vet at han aldri ville gitt uttrykk for noe press på komiteen. Og jeg kjenner Thorbjørn godt nok til at jeg vet at han ikke lar seg presse" sier han og humrer. Ok, så Stoltenberg mener altså at informasjon om hvilket press norske myndigheter blir utsatt for skal videreformidles til nobelkomiteen helt til vi får en utenriksminister som bevisst prøver å presse og en nobelkomiteleder som lar seg presse. Det blir for dumt.

(Da kan vi like gjerne åpne for gaver til statsråder igjen - men kun til de statsrådene med integritet nok til ikke å la seg påvirke av gavene...)

Jeg håper både Støre og Stoltenberg ser de prinsipielle sidene av saken når de tenker seg om på bakrommet, selv om de ikke er villige til å ta kritikk i offentligheten. Slike glipper bør det ikke begås flere av.

Får Liu Xiaobo fredsprisen?

Spekulasjonene i media nevner stadig Liu Xiaobo (劉曉波/刘晓波) som favoritt til å få Nobels fredspris i morgen. Det vil i så fall være en interessant pris, som vil få kinesiske myndigheter til å bli snurte og norske myndigheter til å bedrive sin vante brannslukking med å fortelle at nobelkomiteen slett ikke står for norsk politikk, til tross for at den er utnevnt av det samme Stortinget som også står bak regjeringen.

Liu Xiaobo deltok i demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989, og har vært i stadige konflikter med myndighetene siden den gang. I 2004 fikk han en pressefrihetspris fra Reportere uten grenser. I 2008 sto han bak Charter 08, en liste med krav til myndighetene, deriblant demokrati, ytringsfrihet og privat eiendomsrett. Dette ble han dømt for og han sitter fortsatt fengslet.

Det skal mye mot til for å kjempe for menneskerettigheter i Kina, og de som gjør det bør kunne forlange at vi på utsiden fra tid til annen også støtter dem. Derfor vil en fredspris til Liu Xiaobo være velkommen.

(Liu Xiaobo blir vel i så fall den første prisvinneren siden 1991 som ikke kan møte opp for å motta den, tror jeg. Den gang var det Aung San Suu Kyi som ikke kunne forlate Burma.)

(Kilde: Wikipedia etc)

(Jepp, han fikk prisen... Se f. eks. VG)

Nobelkomiteen får støtte fra ledende forskere

Dagbladet og VG skriver at "Dommedagsklokka" er skrudd ett minutt tilbake, til seks minutter på tolv. Dommedagsklokka er et PR-stunt som siden 1947 har prøvd å få oppmerksomhet om problemer som gjør at menneskeheten er på randen av utslettelse.

I begrunnelsen, som visstnok 18 tidligere nobelprisvinnere er med på, gis nobelkomiteen indirekte støtte for sitt syn på Barack Obamas innsats: "En nøkkel til det nye samarbeidsklimaet er endringen i USAs orientering. Etter valget av Obama er fokuset rettet mot internasjonale forhandlinger. Med en mer pragmatisk holdning og ønske om problemløsning har Obama ikke bare tatt initiativet til samtaler om våpenreduksjon med Russland, han har også startet forhandlinger med Iran for å stoppe deres program for anrikning av uran. Han har ledet den amerikanske regjeringen på veien mot en global innsats for å sikre atomavfall i løpet av fire år. Han har også vært viktig i FNs sikkerhetsråd hvor han i september støttet en avtale for å redusere atomavfall og oppfordret alle land til å leve opp til sine forpliktelser i nedrustningsavtalene."

("The decision to move the minute hand is made by the Bulletin's Board of Directors in consultation with its Board of Sponsors, which includes 18 Nobel Laureates." - Bulletin of the Atomic Scientists)