Homobevegelsen 60 år

Det var en utmerket, utmerket kveld i går. Etter å ha sett Pop Star on Ice på Skeive Filmer ruslet jeg bort til Rockefeller hvor det var storstilt feiring av Homobevegelsens 60-årsdag.

Oslo Fagottkor sang vakre ting (inkludert en fabelaktig versjon av Gabriellas sång - se YouTubeklipp fra en tidligere framføring nedenfor), det var hilsener fra Venstreleder Trine Skei Grande, byrådsleder Stian Berger Røsland (H) og SVs Heikki Holmås. Mangeårig homoaktivist (med mye mer) Kjell Erik Øie holdt også tale, i likhet med nåværende LLH-leder Karen Pinholt. Og Blikkspaltist Kjersti Eidem Dyrhaug var kyndig og morsom konferansier. Et lite høydepunkt var da de fleste tidligere DNF48/LLH-lederne kom på scena og fikk stående applaus. Men det store høydepunktet var naturligvis da Kim Friele holdt sin tale. Heldige er vi som har henne.

Jeg blir alltid ydmyk og takknemlig når jeg ser og hører Kim Friele. Når man tenker på de holdningene som dominerte i samfunnet på den tida hun startet sin politiske virksomhet, er det vanskelig å forstå at det var mulig å mobilisere mot til å stå opp mot det. Og jeg trenger jo ikke se lenger enn til min egen nesetipp for å forstå hvor utrolig viktig hun og hennes kampfeller har vært. Avkriminaliseringen har gjort at jeg kan si hvem jeg er uten å risikere straff. Avdiagnostiseringen har gjort at jeg kan gjøre min jobb uten at noen kaller meg mentalt forstyrret og krever meg fjernet. Partnerskapsloven (og senere ekteskapsloven) er det som gjør at jeg i det hele tatt kan bo og leve sammen med den mannen jeg elsker over alt annet. Den innsatsen Kim Friele og flere har gjort griper inn i hver dag og hver time av livet mitt.

Det kom mange tankevekkende utsagn fra scena. Kjell Erik Øie var opptatt av at vi ikke må trekke opp stigen etter oss. Situasjonen er mye, mye bedre enn for 60 år siden, men den er nok aller best for de som passer mest friksjonsfritt inn i den heterofile malen - som vil ha mann og barn og hund og rekkehus, som man litt spøkefullt framstiller det. Homokampen har aldri handlet bare om det, og må aldri handle bare om det. Homokampen skal verne om mangfoldet og gi alle muligheter til å velge sitt eget liv. Et av de mest enerverende uttrykk jeg hører er "Jeg forstår ikke hvorfor han..." Jeg behøver ikke forstå hvorfor noen ønsker å gå rundt i lær eller paljetter, jeg behøver ikke forstå transkjønnethet, jeg behøver kort sagt ikke forstå at folk gjør andre valg enn meg selv - alt jeg behøver er å konstatere at folk er forskjellige og kjempe kampen for at forskjellighet skal verdsettes og at alle skal gis muligheten til å leve sitt liv.

Og så var det vel Kim Friele som minnet om at kampen om å beholde oppnådde rettigheter kan være like stri som å få dem i første omgang. Historien forteller oss jo at det også tidligere har vært ganske liberale perioder - det ekstreme tilfellet med tysk mellomkrigstid etterfulgt av homoutryddelsene som del av Holocaust er et grelt eksempel.

Men først av alt var dagen en dag for å feire de som har gått foran og gjort dagens situasjon mulig. Etter middagen ble det "mingling" og prat med massevis av hyggelige mennesker. (Rent bortsett fra at jeg får en anelse skrivevegring av å møte folk som sier at de kjenner meg gjennom bloggen min - men det ligger kanskje i bloggens natur at den vil kunne bli lest av folk jeg ikke kjenner... :-)

Hurra for pionerene! Og har du et glass i nærheten kan vi godt også si "Skål!"

Norge i rødt, hvitt og skrått

Hvor går man hvis man ønsker en lett tilgjengelig og underholdende oversikt over homohistorien i Norge de siste 60 årene? Hadde du spurt for noen uker siden hadde jeg sannelig ikke visst hva jeg skulle si. Kim Frieles bidrag i den sammenhengen begynner å dra på åra, og det gjør sannelig også biten om homohistorie i Monica Weglings ”Trine (hjerte) Marit”. Men nå er svaret greit: Jonas Rein Seehuus’ ”Rødt, hvitt og skrått: Homofile og lesbiske i Norge gjennom 60 år” (utgitt av NRK).

Boka tar i seks kapitler for seg de seks tiårene fra og med 50-tallet til og med 2000-tallet. Den gjør det ved å gå tett på enkeltpersoners liv i hvert tiår, og det fungerer svært godt. På 1950-tallet følger vi blant annet Marit Rensvold som leter seg fram til likesinnede og som forelsker seg i skuespilleren i den første filmen hun ser med en lesbisk rollefigur. Og Hans Hjerpekjøn som ikke turte å låne ”Vi som føler annerledes” på biblioteket, og som derfor stjal den.

Kapitlet om 60-tallet innledes med det fantastiske utsagnet fra VGs Niels Chr. Brøgger fra 1965: ”Det som er lite tiltalende ved The Beatles, er ikke de sanglige utskeielser, men deres forkvinneligede utseende, som kan gi skremmende tegn på at vi går et halv-homoseksuelt kulturmønster i møte”. Videre treffer vi Svein Hagesæter, som flyttet til Oslo, begynte på lærerhøyskolen, var i indremisjonsmiljøet – og samtidig utforsket homoarenaer. Vi får blant annet innblikk i hvordan hans foreldre reagerte på hans politiske oppvåkning. Og vi leser om Kim Friele, om Ormsund Roklubb og om Gerd Brantenberg.

Skildringene av enkeltpersonenes opplevelser bygger en forståelse av hvordan det var å være homofil eller lesbisk. De danner samtidig bakgrunnen for den politiske kampen. På 1970-tallet kom den første store seieren: avkriminaliseringen. Vi får også innblikk i diskusjonene mellom ulike feministiske grupperinger og ulike politiske grupperinger – det var et krevende farvann å manøvrere i. Klassekampen, med redaktør Finn Sjue, nektet å ta inn en boligannonse undertegnet ”To lesbiske arbeidere” i 1975, og tilsvarende en boligannonse for to homofile menn i 1977. Og vi kan lese om Soperligaen, med blant annet Claus Drecker, som kan tolkes som et opprør mot en anonym, grensende til selvutslettende, strategi.

1980-tallet preges av aids-epidemien, men også en dreining mot mer rettighetsfokus. Og vi møter Morten Rudå (Tootsie Knutsen) som bruker drag som kampmiddel. På 1990-tallet kom endelig partnerskapsloven. Det kom nye familiekonstellasjoner. Og vi kan lese om Bertil Bergs opplevelser i Karlebotn. Og på 2000-tallet kom felles ekteskapslov og nye landsmenn med ulike fordommer.

Det er blitt en lettlest bok og en morsom bok. Og det er viktig å kjenne historien, ikke minst fordi mennesker som har vokst opp på 50-, 60-, 70-, 80- og 90-tallet lever i beste velgående omkring oss. Et grunnlag for å forstå og respektere deres synspunkter i ulike homopolitiske stridsspørsmål er å forstå noe av bakgrunnen. Denne boka er et strålende utgangspunkt for å begynne å sette seg inn i norsk homohistorie. Så får man heller lete etter mer litteratur etterpå hvis man vil ha et grundigere og mer utfyllende bilde.

Boka er laget i sammenheng med TV-serien med samme navn. TV-serien starter opp i kveld (4. januar kl. 22.30 på NRK1). Den går hver mandag i fire uker - med reprise på tirsdager på NRK2.

Åtte års fengsel for homofili

Dagens Nyheter melder at ni menn i Senegal er dømt til åtte års fengsel for homofili. Egentlig er strafferammen fem år, men de får tilleggsstraff for å ha jobbet i en "kriminell organisation" (en organisasjon som jobber med HIV/Aids-spørsmål).

Jeg sitter og leser litt homohistorie i forbindelse med ressurspakka jeg redigerer, og jeg har nettopp lest at vi i Norge hadde dødsstraff for homofili fram til 1842. Dette rykker nærmere når jeg minnes om at vi også i dag har (mange!) regimer rundt om i landet som straffer homofile. Kampen for homofiles rettigheter har bare så vidt begynt.