Aftenposten leker med tall om alkohol

Aftenposten har en snodig artikkel på trykk i dag: "Prisen på sprit halvert to ganger på 40 år" er overskriften.

Naturligvis er prisen i rene kroner økt betydelig siden 1970. Men hva hvis man justerer for konsumprisindeksen? Vel, ifølge Sirius RusStat, gikk prisene på brennevin ned med knapt 10 prosent fra 1979 til 2008 - ytterpunktene i den beste tabellen jeg klarte å finne.

Naturligvis har Aftenposten valgt å justere for lønnsutviklingen, ikke for prisutviklingen. Altså: spriten er ikke blitt særlig mye billigere enn andre varer på disse årene, men vi har hatt en store levestandardøkning siden 1970. Men dette siste er vel ikke akkurat noe å lage noen stor nyhet av?

For all del, Aftenposten må få lov til å fremme det synspunktet at alkohol er blitt for billig her i landet. Men for redelighetens skyld burde de også nevnt i artikkelen at den vanligste måten å se på prisutvikling nok er å justere for konsumprisindeksen, og nevnt at et slikt regnestykke gir helt andre resultater.

Skummelt å investere i Statoil Fuel & Retail

Det er ikke så ofte jeg får brosjyrer om børsintroduksjoner. Nå har jeg fått et skriv fra Statoil om at de skal utskille bensinstasjonvirksomheten og litt småtteri i et eget selskap: Statoil Fuel & Retail. I brosjyren er det en hel side med risikofaktorer, noe som sikkert har sine opplagte juridiske årsaker - man skal ta alle forbehold som kan tenkes. Men det frister ikke akkurat til å kjøpe, jeg velger ut noen små setninger:

"En investering i Statoil Fuel & Retail er forbundet med risiko og er kun ment for investorer [...] som har råd til å tape hele, eller deler av investeringen."

"Selskapet kan tenkes å ikke lykkes i å iverksette sine strategier."

"Informasjonsteknologi, eller IT, og andre systemer som Selskapet er avhengig av i den daglige driften kan svikte av forskjellige grunner som er utenfor Selskapets kontroll, og Selskapet risikerer også sammenbrudd i infrastruktur eller andre effekter på slike systemer."

"Selskapets driftresultat påvirkes av sesong og vær."

"Selskapet kan tenkes ikke å ha tilstrekkelig forsikring".

Jeg er glad slik aksjejuss ikke også gjelder for annen menneskelig aktivitet. Det ville vært stusslig å skrive et slikt dokument før jeg giftet meg, for eksempel:

"Smestad kan tenkes å ikke lykkes i verken karriere, huslige sysler eller sin økonomiske styring."

"Smestads forsøk på å holde vekta kan svikte av forskjellige årsaker, og treningsplanene risikerer sammenbrudd."

"Smestads humør påvirkes av sesong og vær."

Heldigvis greide det seg isteden med en formulering om "gode og onde dager"...

Gull: Å investere i en idé

Hva er verdiskaping? Dette har vært en diskusjon i Norge den siste uka, hvor Trond Giske har bidratt til nytt lavmål ved å anta at kun ting som kan spises, er av verdi.

Lørdag hadde Dagens Næringsliv en stor artikkel om gull - et yndet investeringsobjekt hver gang aksjemarkeder eller boligmarkeder får en nedtur. Gull har "alltid" vært verdifullt, det er håndfast og det er så kompakt at du kan oppbevare formuen din i en bankboks. I tidligere tider kunne man gå i banken og bytte sedlene i gull - det var det som gjorde sedler verdifulle.

Dessuten er det ikke noe tull med gull. Det er ikke som med diamanter, hvor ulike eksperter kan være uenige om hvor flott en diamant er. Eller som med tulipanløker (som var investeringsobjekt i Nederland på 1630-tallet), som har den kjedelige egenskapen at de ikke er holdbare.

Likevel er det noe dypt ulogisk i det. For den enorme prisen på gull er først og fremst basert på at folk er enige om at gull er verdifullt. DN skriver at halvparten av verdens gull er i smykker, mens drøyt en tredjedel er rene investeringsobjekter. Kun en liten del brukes til noe "ordentlig": tannbehandling eller elektronikk osv. Den dagen folk får for seg at gull ikke er så interessant, har gull ikke lenger noen veldig verdi. Investering i gull er et veddemål på at det ikke vil skje.

Jeg har ikke tenkt å vedde imot, det er ikke det. Men det er da noe urovekkende ved å investere pengene sine i noe som kun er verdt noe fordi alle andre mener at det er verdt noe, er det ikke? I motsetning til for eksempel aksjer, som tross alt er verdt noe fordi bedriftene faktisk klarer å produsere pizzaer eller biler eller hva det er og tjene penger på det?

(For øvrig: historien viser at man også ved investering i gull kan risikere å miste bortimot 2/3 av verdien, hvis man er uheldig med kjøps- og salgstidspunktet. Se for eksempel gullprisen de siste 30 åra. )

Furseth revisited

3. april skrev jeg i bloggen om BI-ansatte Peder Inge Furseth, som skal ha sagt til VG at "Legg ned Oljefondet og sett pengene i banken før det er for sent. (...) I banken blir i alle fall ikke pengene borte, de synker ikke i verdi. Man får renter og en viss avkastning i alle fall."

Jeg påpekte at det naturligvis ikke er risikofritt å sette pengene i banken heller, og at det for oljefondets vedkommende ville måtte dreie seg om hundre- eller tusenvis av banker verden over - med valutarisiko i tillegg.

Furseth svarte den gang i kommentarfeltet, uten at vi helt ble enige av den grunn.

I dag tar Are Slettan en ny kikk på Peder Inge Furseth. Furseth spådde i april at "Oljefondet har tapt ca 160 milliarder kroner hittil i år. Det vil sikkert tape 400-500 milliarder til." Nå har det i realiteten gått 595 milliarder kroner i pluss siden den gang. Hva sier Furseth til det?

"De er sikkert fornøyd i dag, men det er ingen overraskelse at det har gått bra etter oppgangen i økonomien." Hvis det ikke er noen overraskelse at det har gått bra, ville det kanskje vært en dårlig idé å sette pengene i banken før oppgangen?

Vi kan vel slå fast at rådet om å sette pengene i banken ville ha ført til en av tidenes dårligste investeringsbeslutninger hvis det var fulgt i april. Isteden ble det bare en av tidenes dårligste reklameframstøt for BI.

(Og som vanlig må jeg komme med en eller annen form for disclaimer om at min arbeidsgiver, Høgskolen i Oslo, sikkert i en eller annen forstand er konkurrent til BI, men at det jeg sier står for egen regning i denne private bloggen, og ikke må anses som min arbeidsgivers synspunkter...)

Tabloid om oljefondet

"Legg ned Oljefondet og sett pengene i banken før det er for sent", sier en BI-ansatt til VG. Videre sier han at "I banken blir i alle fall ikke pengene borte, de synker ikke i verdi. Man får renter og en viss avkastning i alle fall."

Utsagnene vekker ikke tillit. Hvilken "bank" er det han snakker om? Det er ihvertfall ikke en enkelt bank som står klar til å ta imot hele den norske oljeformuen. Skal vi virkelig sette pengene "i banken", vil det innebære å gjøre innskudd i hundre- eller tusenvis av banker, kanskje i mange ulike valutaer. Det er naturligvis ikke risikofritt. I verste fall kan bankene gå under. (Vi vil neppe være omfattet av en innskuddsgaranti...)

Nå mener han sikkert ikke akkurat det han sier. Sannsynligvis mener han at Norge heller bør investere i diverse rentebærende papirer med lav risiko. Men hva "lav risiko" virkelig innebærer vet vi ikke før vi vet hvor dyp krisa blir.

Jeg forstår at det er viktig å forenkle og overse "nyanser" når man uttaler seg til media, men det får da være måte på.

VG-journalister tjener veldig varierende

Jeg har foretatt skattesøk på noen av VG-journalistene som har skrevet skattesøksaker i dag. Det viser seg å være overraskende godt betalt - for noen av dem:

Rune Thomas Ege (26): 488.779
Halstein Røyseland (28): 463.432
Ola E. Stenberg (28): 405.755
Øystein David Johansen (34): 271.007
Stian Eisenträger (24): 215.972
Marianne Vikås (23): 146.338
Lars Akerhaug (27): 45.291
Madeleine Bråthen Bjaaland (23): 37.223

Men det mest overraskende i denne gjennomgangen er kanskje hvor lav gjennomsnittsalder det er på dette tilfeldige utvalget av VG-journalister som har skrevet om skattelistene i dag. Skyldes det at de eldre journalistene holder seg for god til slikt?

Verdier ut av landet?

Sylvia Brustad og Kristin Halvorsen har kritisert forslagene til de borgerlige om at staten bør selge seg ned i en del aksjeselskaper. "Verdier kan forsvinne ut av landet."

Som Kåre Valebrokk forklarer i sin kommentarspalte i Aftenposten i dag, er det vanskelig å forstå hva de mener med dette. Hvis staten selger for eksempel Flytoget til utenlandske investorer, vil det jo komme verdier inn i landet - i form av penger. Sannsynligheten for at kjøperne tar med seg Flytoget ut av landet, er neppe særlig stor.

Naturligvis vil det være en "fare" for at framtidig overskudd i Flytoget føres ut av landet - men det er jo selve poenget med å fastsette en salgspris at man finner fram til et beløp som (begge parter er enige om at) gjenspeiler framtidige inntekter på en balansert måte. Verdiene som strømmer inn i landet nå skal altså tilsvare de som forsvinner ut av landet senere.

Som Sylvia Brustad sier, er dette til syvende og sist snakk om ideologi. Tror man at statlige byråkrater er de beste til å drive Flytog, eller tror man at private eiere med mer direkte incentiver til å drive godt, er de beste?

Her vil høyresida - og store deler av sentrum - mene at Staten først bør konsentrere seg om å få kjernevirksomheten til å fungere godt. Statens kjernevirksomhet er sånt som skole, helsevesen, politi og å tilrettelegge for at de enkelte borgere får frihet, muligheter og sosialt sikkerhetsnett. Staten er ikke helt i mål med å få alt dette til å fungere optimalt, og bør derfor vente med å kjøre tog i tillegg.

Acta og Tupperware

Aftenposten har skrevet om at Acta skal ha brukt tvilsomme metoder for å selge pensjonister spareprodukter som ikke er egnet for amatører, med brosjyrer som gjør det vanskelig å forstå hvor store gebyrer Acta sikrer seg. I kjølvannet av dette har finansminister Kristin Halvorsen uttalt at "Acta opptrer som Tupperware-selgere", ifølge Aftenposten.

Dette virker urettferdig. Selv om det sikkert er mye overdreven hyping av Tupperwareprodukter på Tupperwaremøter og muligens noen skitne salgstriks, har jeg aldri hørt om Tupperwareselgere som gjør at pensjonister setter hele formuen sin i fare. Og en del Tupperwareprodukter er faktisk knakende gode - jeg har selv sett mine nevøer og nieser leke med de samme Tupperwarelekene som jeg lekte med 20 år tidligere, for eksempel.



Bedømt ut fra artiklene i Aftenposten har Acta en del jobb å gjøre for å nå opp i Tupperwares klasse.

Useriøst av Terra

Terra er jo i søkelyset for elendig kundeveiledning, etter at de har solgt finansielle produkter som kundene (noen nordlandskommuner) ikke forsto.

Nå har de prøvd å komme på offensiven, men skyter seg selv i foten. Tilbudet de har kommet med, er nemlig uforståelig for kundene, og det er gitt med 40 timers akseptfrist, noe som ytterligere understreker at Terra ikke forstår sine kunder.

Det er interessant å se på dette sammenstøtet mellom et meglerhus, som er vant til å ta avgjørelser om millioner på sekunder, og en kommune, hvor avgjørelser gjerne tas etter timelange diskusjoner i kommunestyret basert på grundige saksutredninger fra administrasjonen. Ingen av dem har kommet veldig godt ut av denne saken så langt, men det må være verst for Terra, som tross alt lever av å prøve å få kundene til å tro at Terra forstår kundens situasjon.

Idet jeg satte meg ned for å skrive denne korte kommentaren, kom jeg over en VG-artikkel, hvor jusprofessor Jan Fridthjof Bernt sier at 40-timersfristen "er helt uforsvarlig" og "likner utpressing". Det er sterke ord. Men kommunene tar neppe noen stor risiko ved å si nei til tilbudet - slik Terra har opptrådt i denne saken, er det ingen grunn til å tro at de ville tilby kommunene 150 millioner kroner hvis de ikke innså at de uansett ville tape en rettssak om disse pengene.

TERRA og de (nå) fattige kommunene

Tommelfingerregel nummer 1 når det gjelder investeringer, er: "Høres det ut til å være for godt til å være sant, så er det nok det."

Nordlandskommunene Hattfjelldal, Hemnes, Rana og Narvik har investert kraftinntekter på høyst risikabelt vis. Allerede på første side i presentasjonen fra Citigroup orienteres det om at det er mulig å tape alt på investeringen, ifølge Dagens Næringsliv. Dessverre leste ikke politikerne denne presentasjonen. "Jeg orienterte meg kun ut ifra det Terras rådgiver fortalte, og det tror jeg resten av kommunestyret gjorde også", forteller Hemnesordføreren Kjell-Idar Juvik. De trodde dermed tilsynelatende at de ville få bra avkastning men uten risiko. For godt til å være sant. Det er noe alvorlig galt med å være nonchalant med investering av andres penger.

Ifølge media tar disse fondene opp store lån: hvis du investerer 100 kroner, tar fondet kanskje opp 1000 kroner i lån (med sikkerhet i de 100). Dermed kan fondet spekulere med de 1100 kronene, og 10% økning i kursen vil føre til en enorm verdiøkning - når lånet er tilbakebetalt, sitter du igjen med 100 % avkastning (minus rentene på lånet). Dessverre fungerer det også omvendt: hvis kursen går ned 10%, har fondet plutselig ikke nok penger til å betale tilbake lånet, og du - som trodde du bare hadde satset 100 kroner - må gå inn med mer penger for å unngå at fondet går dukken. Det har du nok råd til i mitt eksempel - verre er det med kommunene som gikk inn med beløp i 451 millioner kroner til sammen.

Denne uka måtte de fire kommunene øke sitt garantibeløp til 100 millioner kroner, ifølge Rana Blad. Dette kommer altså i tillegg til de opprinnelige investeringene (450 millioner), som også kan gå tapt. (Til sammen har de fire innbyggerne under 50.000 innbyggere. Tapet kan altså komme på over 10.000 kroner pr innbygger.)

Hvis jeg var kommunepolitiker og bidro til at kommunen tapte mange titalls millioner på rene spekulasjoner, ville jeg neppe bare gått av, jeg ville nok også flyttet fra bygda. Kommunen vil jo uansett ikke ha råd til gamlehjemsplass til alle...

Men hva med Terra, da? Der er det to kjedelige alternativ. Enten forsto ikke engang Terra hva de solgte, og det er temmelig ille. Ellers forsto de det, og det er ikke mye bedre - for de burde da forstått at en kommune ikke bør spekulere så vilt.