Jeg leser for tida Cecilie N. Seiness' biografi om Jon Fosse: "Poet på Guds jord". Jon Fosse regnes i dag som Norges nest største dramatiker gjennom tidene, skjønt det er litt uklart hvilke kriterier man skal sette opp for det. Nøyaktig hva skal til for at han regnes som større enn Ibsen? Som Fosse selv sier: å sammenlikne Ibsen og Fosse er urettferdig overfor begge to. Men jeg tipper at man om hundre år vil ha opphetede diskusjoner om hvem av dem som er størst.
Men altså: Jon Fosse-biografien. Den er en morsom og interessant gjennomgang av hans liv og diktning til nå - med hovedvekt på diktningen. Fosse framstår som en noe underlig skrue, men også som intelligent og humoristisk. Noe av det morsomste er imidlertid å lese sitater fra teateranmeldelser gjennom karrieren: "Å komme ut var som å få livet tilbake," skrev Aftenpostens Eilif Straume etter å ha sett "Namnet" på Den Nationale Scene i Bergen. Tinic Talén skrev om "Bly og vatn" at "Hvis Gud hadde ment at bøker ble lettere å lese uten tegnsetting, ville han skapt verken komma eller punktum. Men det gjorde han altså, uten at Fosse har latt seg affisere synderlig av det."
Selv har jeg sett noen få Fossestykker ("Svevn", "Skuggar" og "Eg er vinden", samt Fosses versjon av "Døden i Teben"). Det gir en viss glede å se at Jon Fosse trekker fram "Eg er vinden"-oppsetningen som jeg så på Nationaltheatret som en av de aller beste oppsetningene av hans stykker. Det var en opplevelse å se hvor mye menneskelighet man kan få inn i et stykke hvor to menn står stille på scena, uten rekvisitter eller særlig scenografi, gjennom nesten hele stykket.
Showing posts with label bok. Show all posts
Showing posts with label bok. Show all posts
Wednesday, January 06, 2010
Monday, January 04, 2010
Norge i rødt, hvitt og skrått
Hvor går man hvis man ønsker en lett tilgjengelig og underholdende oversikt over homohistorien i Norge de siste 60 årene? Hadde du spurt for noen uker siden hadde jeg sannelig ikke visst hva jeg skulle si. Kim Frieles bidrag i den sammenhengen begynner å dra på åra, og det gjør sannelig også biten om homohistorie i Monica Weglings ”Trine (hjerte) Marit”. Men nå er svaret greit: Jonas Rein Seehuus’ ”Rødt, hvitt og skrått: Homofile og lesbiske i Norge gjennom 60 år” (utgitt av NRK).
Boka tar i seks kapitler for seg de seks tiårene fra og med 50-tallet til og med 2000-tallet. Den gjør det ved å gå tett på enkeltpersoners liv i hvert tiår, og det fungerer svært godt. På 1950-tallet følger vi blant annet Marit Rensvold som leter seg fram til likesinnede og som forelsker seg i skuespilleren i den første filmen hun ser med en lesbisk rollefigur. Og Hans Hjerpekjøn som ikke turte å låne ”Vi som føler annerledes” på biblioteket, og som derfor stjal den.
Kapitlet om 60-tallet innledes med det fantastiske utsagnet fra VGs Niels Chr. Brøgger fra 1965: ”Det som er lite tiltalende ved The Beatles, er ikke de sanglige utskeielser, men deres forkvinneligede utseende, som kan gi skremmende tegn på at vi går et halv-homoseksuelt kulturmønster i møte”. Videre treffer vi Svein Hagesæter, som flyttet til Oslo, begynte på lærerhøyskolen, var i indremisjonsmiljøet – og samtidig utforsket homoarenaer. Vi får blant annet innblikk i hvordan hans foreldre reagerte på hans politiske oppvåkning. Og vi leser om Kim Friele, om Ormsund Roklubb og om Gerd Brantenberg.
Skildringene av enkeltpersonenes opplevelser bygger en forståelse av hvordan det var å være homofil eller lesbisk. De danner samtidig bakgrunnen for den politiske kampen. På 1970-tallet kom den første store seieren: avkriminaliseringen. Vi får også innblikk i diskusjonene mellom ulike feministiske grupperinger og ulike politiske grupperinger – det var et krevende farvann å manøvrere i. Klassekampen, med redaktør Finn Sjue, nektet å ta inn en boligannonse undertegnet ”To lesbiske arbeidere” i 1975, og tilsvarende en boligannonse for to homofile menn i 1977. Og vi kan lese om Soperligaen, med blant annet Claus Drecker, som kan tolkes som et opprør mot en anonym, grensende til selvutslettende, strategi.
1980-tallet preges av aids-epidemien, men også en dreining mot mer rettighetsfokus. Og vi møter Morten Rudå (Tootsie Knutsen) som bruker drag som kampmiddel. På 1990-tallet kom endelig partnerskapsloven. Det kom nye familiekonstellasjoner. Og vi kan lese om Bertil Bergs opplevelser i Karlebotn. Og på 2000-tallet kom felles ekteskapslov og nye landsmenn med ulike fordommer.
Det er blitt en lettlest bok og en morsom bok. Og det er viktig å kjenne historien, ikke minst fordi mennesker som har vokst opp på 50-, 60-, 70-, 80- og 90-tallet lever i beste velgående omkring oss. Et grunnlag for å forstå og respektere deres synspunkter i ulike homopolitiske stridsspørsmål er å forstå noe av bakgrunnen. Denne boka er et strålende utgangspunkt for å begynne å sette seg inn i norsk homohistorie. Så får man heller lete etter mer litteratur etterpå hvis man vil ha et grundigere og mer utfyllende bilde.
Boka er laget i sammenheng med TV-serien med samme navn. TV-serien starter opp i kveld (4. januar kl. 22.30 på NRK1). Den går hver mandag i fire uker - med reprise på tirsdager på NRK2.
Boka tar i seks kapitler for seg de seks tiårene fra og med 50-tallet til og med 2000-tallet. Den gjør det ved å gå tett på enkeltpersoners liv i hvert tiår, og det fungerer svært godt. På 1950-tallet følger vi blant annet Marit Rensvold som leter seg fram til likesinnede og som forelsker seg i skuespilleren i den første filmen hun ser med en lesbisk rollefigur. Og Hans Hjerpekjøn som ikke turte å låne ”Vi som føler annerledes” på biblioteket, og som derfor stjal den.
Kapitlet om 60-tallet innledes med det fantastiske utsagnet fra VGs Niels Chr. Brøgger fra 1965: ”Det som er lite tiltalende ved The Beatles, er ikke de sanglige utskeielser, men deres forkvinneligede utseende, som kan gi skremmende tegn på at vi går et halv-homoseksuelt kulturmønster i møte”. Videre treffer vi Svein Hagesæter, som flyttet til Oslo, begynte på lærerhøyskolen, var i indremisjonsmiljøet – og samtidig utforsket homoarenaer. Vi får blant annet innblikk i hvordan hans foreldre reagerte på hans politiske oppvåkning. Og vi leser om Kim Friele, om Ormsund Roklubb og om Gerd Brantenberg.
Skildringene av enkeltpersonenes opplevelser bygger en forståelse av hvordan det var å være homofil eller lesbisk. De danner samtidig bakgrunnen for den politiske kampen. På 1970-tallet kom den første store seieren: avkriminaliseringen. Vi får også innblikk i diskusjonene mellom ulike feministiske grupperinger og ulike politiske grupperinger – det var et krevende farvann å manøvrere i. Klassekampen, med redaktør Finn Sjue, nektet å ta inn en boligannonse undertegnet ”To lesbiske arbeidere” i 1975, og tilsvarende en boligannonse for to homofile menn i 1977. Og vi kan lese om Soperligaen, med blant annet Claus Drecker, som kan tolkes som et opprør mot en anonym, grensende til selvutslettende, strategi.
1980-tallet preges av aids-epidemien, men også en dreining mot mer rettighetsfokus. Og vi møter Morten Rudå (Tootsie Knutsen) som bruker drag som kampmiddel. På 1990-tallet kom endelig partnerskapsloven. Det kom nye familiekonstellasjoner. Og vi kan lese om Bertil Bergs opplevelser i Karlebotn. Og på 2000-tallet kom felles ekteskapslov og nye landsmenn med ulike fordommer.
Det er blitt en lettlest bok og en morsom bok. Og det er viktig å kjenne historien, ikke minst fordi mennesker som har vokst opp på 50-, 60-, 70-, 80- og 90-tallet lever i beste velgående omkring oss. Et grunnlag for å forstå og respektere deres synspunkter i ulike homopolitiske stridsspørsmål er å forstå noe av bakgrunnen. Denne boka er et strålende utgangspunkt for å begynne å sette seg inn i norsk homohistorie. Så får man heller lete etter mer litteratur etterpå hvis man vil ha et grundigere og mer utfyllende bilde.
Boka er laget i sammenheng med TV-serien med samme navn. TV-serien starter opp i kveld (4. januar kl. 22.30 på NRK1). Den går hver mandag i fire uker - med reprise på tirsdager på NRK2.
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
