Geniene og oss andre

Det mest usmakelige med debatten om Odd Nerdrums påståtte skattesvik og dommen på to års ubetinget fengsel (som er anket) er ikke alle unnskyldningene. Han skal ha Tourettes syndrom og skal dessuten være dårlig med tall. Da er det ikke lett å holde rede på millionene, skal vi tro Nerdrum. Og det kan det være noe i.

Det mest usmakelige er derimot at hans påståtte geni brukes som argument. Mener virkelig hans forsvarere, mest patetisk eksemplifisert av Bjørn Li i kronikken "
Alene i sin samtid", at genier med Tourettes skal fritas for straff, mens vanlige dødelige med Tourettes skal gå i fengsel uten å klage?

Det er noe svært ubehagelig over argumentasjon for at folk med særlige evner skal stå utenfor loven.

Så kan man diskutere hvor tungtveiende det er at man har Tourettes når man har penger nok til å betale økonomiske rådgivere - og også hvor mange klager over underkjent geni som er nok til å genierklære et menneske. Men det blir bagateller. Hovedsaken er at idealet for de fleste av oss er et samfunn hvor høyt evnenivå ikke hever noen over loven.

Derfor synes jeg Anne B. Ragdes nyord "genisyting" er så godt og treffende.

Synliggjøring av homovold

Dagsrevyen viste i går at pålegget politiet har fått om å registrere homovold, fører til synliggjøring av volden. I fjor ble det registrert 30 tilfeller av vold i fire av Norges politidistrikter.

Registrering er viktig, fordi det etter hvert vil føre til et press om at man også må gjøre noe med sakene - etterforsker og domfeller de skyldige. Men registrering i seg selv løser ingenting.

Om ufarlige overgrep

"Lommemannen" og "bandasjemannen" skal være tatt. Ikke overraskende blir Tor Erling Staff advokaten hans. Staff rykker ut og bagatelliserer overgrepene, og blir møtt med oppfordringer om å ta livet sitt.

Jeg har en viss forståelse for Staffs situasjon. Hvis politiet har rett i alle sine mistanker mot Staffs klient, dreier det seg om en mann som gjennom en periode på tredve år har forgrepet seg på barn på en planmessig måte. Saken er så omfattende at det er ganske opplagt at forsvareren har lite å spille på. Å prøve å nedtone alvorlighetsgraden er nesten det eneste han kan gjøre.

Å oppfordre Staff til selvmord kan være en forståelig følelsesmessig reaksjon - ihvertfall fra folk som selv har opplevd overgrep. Men det er likevel helt uakseptabelt. Staff er mannens forsvarer, og jeg tror vi skal være glad for at vi har et rettssystem hvor også denne mannen får en forsvarer som gjør sitt ytterste - jeg ville vært mer bekymret hvis mannen fikk en forsvarer som ikke gjorde jobben sin.

Den mer konstruktive reaksjonen på Staffs utspill er derimot å møte ham med kunnskaper. Hva vet vi om barns reaksjoner på slike overgrep? Jeg er ingen psykolog, men antar at vi vet ganske mye, og at vitenskapen mildt sagt ikke støtter Staff.

Men for meg blir det store spørsmålet: hvem fant på navnene "lommemannen" og "bandasjemannen"? Disse navnene bidrar til en ufarliggjøring, nærmest en latterliggjøring, av overgrepene. Jeg forstår at navnene beskriver mannens modus operandi, men de skaper et inntrykk av at mannen har fått barn til å "komme borti" hans penis, og at det er alt. Mediene rapporterer imidlertid om at han er mistenkt for enda verre ting. De som populariserte navnene "lommemannen" og "bandasjemannen" har lagt grunnen for Staffs utspill.

Det virker utrolig at en mann har "fått lov til" å reise rundt i landet i tredve år og forgrepet seg på barn. Politiets eneste unnskyldning må være at det naturlig nok har vært vanskelig å finne sammenhengen når overgrepene har skjedd på så mange ulike steder. Men sammen med lettelsen over at han endelig er tatt (med forbehold om at det er rett mann som er tatt), må det ligge et sterkt ønske om å få til systemer hvor serieovergripere blir oppdaget tidligere.

Tønne/Røkke/BA-HR-saken

Jeg har lest Kari Breirems bok "På BA-HR bakke" - en ujevn bok, men skremmende.

Naturligvis har jeg også et forhold til "Tønnesaken", som "endte" så tragisk med at Tore Tønne tok sitt eget liv. I ettertid har det blitt påstått at det var media som "drepte" Tønne. Så enkelt var det jo ikke.

Bildet blir klarere med denne nye boka. Saken startet i en viss forstand med at advokatfirmaet BA-HR forfalsket en faktura. (Dette er ikke omstridt - BA-HR-advokaten vedtok bota han fikk.) I forsøket på å forklare bakgrunnen for forfalskningen, påsto BA-HR at Tore Tønne hadde vært skyldig (den senere korrupsjonsdømte) Kjell Inge Røkke et millionbeløp i perioden Tønne var minister. Det var denne påstanden, som BA-HR senere trakk tilbake, som førte til at det ble så mange oppslag om Tønne - i tillegg til Tønnes ukloke omgang med sin etterlønn.

Tønnes død fikk dessverre den konsekvens at avisene la seg flate. De turde ikke å undersøke videre hva som var den egentlige bakgrunnen. Hvorfor ble BA-HR blandet inn i mellomværendet mellom Røkke og Tønne? Hva var det som måtte skjules? Og hvorfor risikerte et så stort advokatfirma ryktet sitt ved å bedrive forfalskninger? Og ikke minst: hvorfor si opp den personen som hadde ryggrad til å sette ned foten?

Jeg håper at en undersøkende journalist (eller heller: en redaksjon) snart tar tak i saken igjen, og kan komme med hele sannheten om Røkke/BA-HR-saken. For det er lite som tyder på at det var Tønne selv som var den med mest skyld i denne saken.