Slik er nordmennene

Det er litt artig å se at det har kommet en ny bok om Norge og nordmenn. Den heter "The World’s Best Place: Norway and the Norwegian" og er skrevet av Solveig Torvik. Ut fra medieomtalen gjenforteller boka mange myter om Norge: at nordmenn ikke vil snakke med fremmede, at vi hater de rike og at vi er redd for å diskutere ubehagelige temaer.

Torvik er opptatt av at nordmenn stemmer på partier, ikke på enkeltpersoner. "They have no elected representatives; lawmakers have no constituents and offer no constituent services," sier hun. Fra vårt synspunkt er kanskje dette litt snodig kritikk. Ut fra rent tallmessige overveielser er det vel rimelig å tro at vi har et vel så nært forhold til våre folkevalgte (som i snitt representerer rundt 30000 mennesker) enn USAs folkevalgte (på føderalt nivå), som hver representerer flere hundre tusen. Det er nok enklere for nordmenn å få sine representanter i tale enn for USAnere.

Hun reagerer også på at pressen godtar at politikere får godkjenne sitater før de trykkes. "This highhanded behavior by Norway’s political class suggests a contempt for the role of the press in a free society and for the citizenry." sier hun, og mener at media ikke ser seg som vaktbikkjer. Dette ville nok VGs smykkejournalister hatt mye å si om.

Generelt virker boka altså nokså svak, men det er likevel artig å se. Og så kan vi naturligvis være redd for at vårt inntrykk av USA er like unyansert som denne bokas inntrykk av nordmenn...

Blaafarveværket

Jeg tror jeg skylder på familie og venner for at jeg har hatt et litt anstrengt forhold til Blaafarveværket. For hver gang noen har vært innom der, har de kommet hjem med noe blått nips av ulike slag. Ikke rart at jeg da har sett på Blaafarveværket som en stor nipsbutikk.

Nåvel, jeg besøkte nå ihvertfall Blaafarveværket for noen dager siden, og hadde en helt fin dag der. Den ene attraksjonen var kunstutstillingen "Sammen". Den handler om tre kunstnerpar. Først og fremst Oda og Christian Krohg, hvor det var mange fine kunstverk å se på. Dernest Julie og Xan Krohn, to kunstnere som var et helt greit nytt bekjentskap. De hadde en fargerik kunst, tydelig inspirert av utenlandske forbilder. Og til sist Unni Askeland og Sverre Bjertnæs, som for meg var rimelig uinteressant.

Dernest satte vi kursen for Koboltgruvene, hvor vi fikk en omvisning. Det er alltid litt artig å rusle nede i trange gruveganger og prøve å tenke seg hvordan hverdagen kan være for gruvearbeidere - trangt, mørkt, støvfullt og ikke minst risikabelt. En nyttig påminnelse om å sette pris på kontorjobben min...