Dommerstreiken - til glede for nye lesere

For noen år siden var det en episode i Finnmarksfotballen hvor dommerne følte seg så hetset at de truet med å boikotte siste serierunde. Under opprydding på kontoret har jeg funnet mitt leserinnlegg i avisa i den forbindelse - det er evig aktuelt...

DOMMERSTREIKEN

Jeg ser at dommerne i Finnmark vurderer å boikotte den siste serierunden i 3. divisjon. Det er sikkert en effektiv aksjonsform, men jeg har forslag til en som ville vært mye morsommere:

Jeg foreslår at dommerne møter opp til kamp som vanlig. Men istedenfor å konsentrere seg fullt ut om dommerjobben sin, kan de bruke mye av energien på å mene ting om de andre aktørenes innsats. Når en spiller overser en god pasningsmulighet, er det naturlig å gjøre grimaser for å antyde at spilleren er blind. For litt verre feil, som feilpasninger, dårlige neddempinger av ballen osv, kan dommeren rope skjellsord etter spillerne. For riktig store feil, som skudd over fra kort hold og liknende, må en passende reaksjon være å løpe etter spilleren over hele banen mens kjeften går. Her kan man jo også få hjelp fra linjedommerne.

Trenerne må ikke overses. Ved jevne mellomrom bør dommeren løpe bort til benken og rope ting som for eksempel ”Er du helt dum, eller? Du må jo se at innbytteren din er bedre enn nr. 8 som du har utpå der!” eller ”4-4-2?! Hva slags amatørtrenerkurs er det du har vært på?”

Etter kampen er det tid for refleksjoner. Da kan dommeren uttale seg i pressen om hva han tror var grunnen til at spillerne og trenerne gjorde en så dårlig kamp. Her er det flere muligheter, og man bør som dommer ha et variert repertoar. Man kan for eksempel påstå at spillerne og trenerne faktisk er så dårlige, eller at de av familiære eller andre årsaker faktisk holdt med motstanderne. Antydninger om bestikkelser må man komme med på en forsiktig nok måte til at de er umulige å forsvare seg mot.

I tillegg er det en selvfølge at dommerne skaffer seg egne internettsider, hvor de i de påfølgende dagene kan utdype kommentarene. Her bør det også være åpent for allmennheten til å skjelle ut spillere og trenere – enten de som uttaler seg har sett kampen eller ikke.

Ville ikke dette på en artig måte supplert spillernes og trenernes bidrag til å gjøre det morsomt å lese om finnmarksfotballen i lokalavisa?

Bjørn Smestad,
Alta

Bra med en Breivik-fjerne-knapp

Dagbladet.no skal innføre en knapp så man kan få lese en Breivik-fri avis. "En usedvanlig dårlig idé" konkluderer Aftenbladets Sven Egil Omdal med - og sier at filteret vil skape "et nyhetsbilde hvor det sekundære blir det primære".

Jeg synes Omdal har et pussig syn på mediemangfoldet. Tror han virkelig at det finnes mange nordmenn som har Dagbladet som sin eneste nyhetskilde, og som på grunn av denne knappen blir sittende helt uvitende om hva som skjer i Oslo Tinghus?

Jeg hilser Dagbladets knapp velkommen. Jeg vet med meg selv at jeg vil få rikelig med referater fra rettssaken ved å lese nettaviser, se TV-nyheter og følge venners lenker på Facebook og Twitter. Jeg er faktisk mer bekymret for at rettssaken i så stor grad vil dominere nyhetsbildet at det blir vanskelig å holde seg oppdatert på hva som ellers måtte skje i verden. Å kunne trykke på denne knappen en gang daglig, vil i teorien gi et raskt overblikk over hva som ellers skjer. (Og i tillegg er det et viktig argument for en slik knapp at det er ganske mange som vil ønske seg Breivik-frie soner noen øyeblikk de nærmeste ukene, fordi det er en psykisk belastning å møte bilder av ham overalt hele tida.)

I framtida ønsker jeg meg ikke først og fremst knapper som fjerner hovedsakene - det er mer interessant med knapper som fjerner uvesentlighetene, som sporten og kjendiseriet. Men det blir en litt annen sak.

Mange har vært bekymret for at den nye mediehverdagen kun vil gi oss nyheter som vi ønsker å lese - slik Breivikknappen kan være et symbol på. Det mener jeg også er en helt gal analyse av utviklingen. For 40 år siden ble nyhetsbildet definert av en håndfull personer i NRK og i de to-tre største avisene nasjonalt og lokalt. Syntes de at utviklingen i et fjerntliggende land var uinteressant, fikk den jevne nordmann ikke vite om det. I dag blir mitt nyhetsbilde formet av et stort antall norske og utenlandske aviser og ikke minst av at en mengde Facebookvenner og folk jeg følger på Twitter deler ting de er opptatt av. Og nei, det er ikke slik at alle jeg er venner med på Facebook er helt like meg - Facebookvennene mine er langt mer mangfoldige enn de folka jeg møter ansikt til ansikt, for eksempel.

Konklusjon: jeg er ikke bekymret. Og jeg kan tenke meg å bruke Dagbladets knapp selv også - hvis da ikke det å hoppe til utenlandske nettaviser gir tilstrekkelig bredde i nyhetsbildet.

Hvem var Sophie Olsdatter?

Jeg har 32 tipp-tipp-oldeforeldre, og en av dem var Sophie Olsdatter. Hun fødte nemlig min tippoldemor Mari Hansdatter i 1827, viser kirkeboka. Sophie var gift med Hans Carstensøn (født 1789), men der stoppet stort sett min kunnskap om Sophie. Når var hun født? Hvem var hennes foreldre?

Dette var årets påskemysterium for meg. Et problem var at det fantes to Sophie Olsdatter på Stange på denne tida (minst) - 1801-folketellinga viser at det var ei 17 år gammel jente med det navnet som tjenestegjorde på Rønne Vestre, men det var sannelig også ei 16 år gammel jente på Kaaterud som het det samme. Jeg tok meg ikke engang bryderiet med å lete fram dåpsnotisene deres i kirkeboka til å begynne med, for hvordan skulle jeg ut fra dåpsnotisene kunne finne ut hvem som senere giftet seg med Hans? Men etter å ha prøvd mye annet, fant jeg fram de to Sophie Olsdatter: den ene døpt 19. september 1784, den andre 22. august 1785. Den ene født av Ole Christiansen og Sophie Andersen på Hosmestad, den andre av Ole Simensen og Mari Amundsdtr på Sinnerud.

Jeg lette i mange ulike databaser på nettet for å finne ut mer om "min" Sophie, jeg søkte i en database over gravminner, lette i kirkebøkene etter informasjon om når hun døde (for i den sammenheng står ofte også fødselsår). Og jeg lette etter mer info om Hans. Og naturligvis lette jeg i slektstrær som andre har lagt ut på nett, men det er visst ingen andre etterkommere av Sophie som er interessert i slektsgranskning. Så jeg kom ikke noe lenger bakover i tida.

Sophie og Hans hadde flere barn. Disse fikk jeg oversikt over på Familysearch.org (en nettside drevet av Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige - noe bra skal jo alle gjøre). Der fant jeg for eksempel ut at sønnen Even ble født 1. april 1822. Og når jeg fant notatet om hans barnedåp i kirkeboka for Stange viste det seg at det sto en essensiell tilleggsopplysning: etter foreldrenes navn sto det noe jeg tolket som "Sinerud Eie".

Aha - dette tydet sterkt på at det var Ole Simensen og Mari Amundsdatter på Sinnerud som var "min" Sophies foreldre. Og når jeg la inn dette på nettsida jeg bruker til å holde orden på slektstreet, kunne den endelig bidra med noe nyttig: noen andre hadde også Ole Simensen og Mari Amundsdatter i sine slektstrær - og jeg fikk opplysninger om deres foreldre også.

Som et ekstra indisium på at jeg hadde funnet riktig familie kan nevnes at Sophies datter altså het det samme som hennes mor (Mari) - noe som ikke er helt uvanlig navneskikk.

Men hva vet jeg nå om Sophie? Jo, jeg vet ihvertfall at hun ble født i 1785 av Ole Simensen og Mari Amundsdatter på Sinnerud gård i Stange. (Det er jo litt artig for en Stangegutt som meg å vite at flere av mine tipp-tipp-oldeforeldre var døpt i Stange kirke...) Jeg vet forsåvidt også navnene på hennes faddere. I 1801 var hun som nevnt tjenestejente på Kaaterud. 30. desember 1812 giftet hun seg med Hans Carstensøn. De fikk sønnen Christian i 1815, sønnen Even i 1822 og dattera Mari i 1827. Men fortsatt forsvinner alle spor der. Mari ble konfirmert i 1842, og det er foreløpig det siste jeg har sett av navnet til Sophie (hun sto oppgitt som forelder der). Mari giftet seg i 1855 og ble behørig telt i folketellinger i 1865, 1875 og 1900 (da var hun "Haandværker væverske"), mens Sophie ser jeg ingen spor etter.

Slik går nå dagene. Slektstreet mitt anser jeg som et evigvarende prosjekt som jeg tar fram av og til når jeg har god tid. Så får jeg se om kildene forteller meg mer om Sophie etter hvert som årene går...

De som tror de er gode

Jeg leser daglig en mengde nyheter om homoseksualitet rundt om på kloden - som en del av arbeidet med å holde Homonytt fra hele verden oppdatert. Og da kommer jeg borti mye rart, må jeg si. I dag leste jeg et velformulert forsvar for "det tradisjonelle ekteskapet", skrevet av en John Nelson. Han angriper at det er blitt tillatt for homofile å være i forsvaret og at ekteskapsdiskrimineringen tar slutt i stadig flere stater. Det som er fascinerende er hvordan han begrunner dette.

Subsequently, America was visited by the renowned French political thinker and historian Alexis de Tocqueville in the 1830s. He famously noted that: “America is great because America is good, and if America ever ceases to be good, America will cease to be great.” In this statement, de Tocqueville summarized the essence of the greatness of America by linking the “goodness” of America to her wholesale embrace of Christianity.

For those of us who continue to embrace Christianity and view ourselves as mere sinners who are “washed in the blood of the Lamb,” we humbly, but assertively, stand against those who would grossly modify traditional marriage, a foundational stone both of our nation and our Christian beliefs.

In our view, usurping this institution by replacing it with the normalization of homosexual relations is tantamount to attacking the “goodness” of America. Biblically, Romans 1 lays out a clear roadmap for any nation or people that are on a path to self destruction. The latter stage of that roadmap is the society’s willing embrace of homosexual relations.

Altså: USA er godt, og USA blir mindre godt hvis også homofile får gifte seg.

For meg er det oppsiktsvekkende at folk kan tenke så godt om seg selv - og ikke minst at han ikke har det aller minste av egne reservasjoner til de Tocquevilles håpløse påstand. For vi må huske på at de Tocquevilles utsagn kom før borgerrettighetskampen i USA, før svarte kunne gå på samme skoler som hvite. Og ikke bare det, det kom før borgerkrigen og slutten på slaveriet. Den godheten de Tocqueville tillegger USA innbefatter altså å holde hverandre som slaver.

Joda, vi kan gjerne tilgi de Tocqueville dette - han levde i en helt annen tid og han ville sikkert være høflig mot landet han besøkte. Men når vi i dag omtaler de Tocquevilles utsagn, er det vel nærliggende å peke på hvor absurd det er sett fra vår forståelse av godt og ondt.

Med dette historiske bakteppet blir det kanskje heller ikke så vanskelig å se at den rettighetskampen som i dag føres, om hundre år kan sees som en helt naturlig del av kampen for å gjøre USA til et bedre samfunn.

Dette med å se på seg selv som representant for "de gode" og alle andre for noe mindre godt, er dessverre ikke bare knyttet til USA. Selvgodheten sitter sterkt i veggene mange steder. Bloggeren og politikeren Heidi Nordby Lunde (H) refererer i et innlegg til hva Mina Gerhardsen skal ha sagt i et portrettintervju med DN da hun skulle beskrive forskjellen mellom å jobbe i Røde Kors og å jobbe ved Statsministerens kontor:

Forskjellen på Røde Kors og Statsministerens kontor, er at nå skjønner ikke alle at vi er de gode.

Noe av det samme ser man i Lysbakkensaken. Når man foretrekker egne partifeller i tildeling av penger, enten partifellene heter Berit Ås eller kaller seg Jenteforsvaret, er det liksom greit fordi det var så gode formål.

Jeg tror ikke noe på at folk går inn i politikken for å kjempe mot "det gode" - jeg tror tvert imot at 99 prosent av alle politikere kjemper for et godt samfunn. Så er man naturligvis uenige om noen av målene og ikke minst en hel bråte av virkemidlene.

Folk må gjerne få gå rundt og tro at "vi er de gode" og at andre krefter i politikken er "onde". Og samtidig må jeg få lov til å synes at det er noe dypt usympatisk med dette. Det er nok litt derfor sympatien for de som har brutt reglene på toppen i departementene også er ganske liten.

Groruddalen er et trygt sted å bo

I avisa leser jeg uttalelser som fryder en Groruddalsinnbygger:

Groruddalen har fått mye urettferdig omtale. Kriminalitet, ran og innbrudd har sunket som en stein. Dette er et trygt og godt sted å bo

Dette sier Stovnerpolitimannen Stein Erik Olsen til Lokalavisen Groruddalen.

Stasjonssjefen på Stovner politistasjon, Espen Nag Aas, følger opp:

Groruddalen er nå blant de tryggeste områdene i Oslo.

Dette er jo ingen overraskelse for meg som bor på trygge, gode Grorud, men stemmer kanskje ikke med fordommene som mange har?

(For øvrig er det nedslående å lese Olsens meninger om politiarbeid - han mener at det brukes altfor mye ressurser i politiet til å unngå justismord - "selv om tallene på dette historisk alltid har vært mikroskopiske i forhold til det totale antall saker." For det første er det litt meningsløst å snakke om statistikk over sånt, for det ligger i sakens natur at man ofte ikke vet om at man har begått justismord. Og for det andre er det jo en viktig verdi i et fritt samfunn at man helst ikke setter folk i fengsel uten at de har brutt noen lov. Naturligvis kunne politiet vært mye mer effektive hvis man la mindre vekt på det, men det er ikke et samfunn jeg ønsker å være del av...)

Neppe siste akt i den snodige Lysbakkenskandalen

Det har vært en snodig statsrådavgang.

Først eksellerte Lysbakken i øvelsen dobbeltkommunikasjon, idet han gjentok frasen "tar ansvar" mens han prøvde å skape et inntrykk av at det var noen andre som hadde rotet ting til. Så gjorde han det som vanligvis er en dødssynd for en statsråd: han feilinformerte Stortinget ved å påstå at alle dokumenter i saken var innlevert. Og når man så fant de resterende papirene og det viste seg at Lysbakken hadde vært informert om bevilgningene til SU-underbruket, gikk han av, "tok ansvar" og skyldte på forgjengerne i departementet.

Men selv om håndteringen av selvforsvarssaken isolert sett var nok til å felle ham, var det nok ikke den som overbeviste ham. At han i tillegg har gitt penger til gode venner uten å si ifra at han var inhabil, var det umulig å overse. Men når han gikk av, var det merkelig nok fortsatt dårlige rutiner i departementet han var opptatt av, ikke egen manglende dømmekraft.

Og så kom et helt korps av "komiske Ali"-er på banen, ledet av komiske Kristin, som mente at hele skandalen var en utrolig positiv affære for Lysbakken, for partiet og for det norske folk. Saken skulle ikke lenger handle om Lysbakkens manglende dømmekraft, men om hans evne til å takle de kriser som denne manglende dømmekraften uvegerlig vil føre ham opp i. Jesusmetaforene som andre bloggere har brukt, er snublende nær: Lysbakken går av for andres synder.

Uheldigvis er dette en sjenerøsitet som ikke kan gjenfinnes i saker hvor andre politikere har rotet det til for seg. Jeg husker ihvertfall ikke hvilke fremtredende SV-politikere som trakk fram hvor utrolig styrket en Syse eller en Ditlev-Simonsen kom ut av sine skandaler.

Det har vært spennende å følge med på saken. Men det snodigste gjenstår kanskje, når SV velger Lysbakken til sin neste leder, i desperat mangel på villige motkandidater. Det viser en tro på egen evne til å vri skandalen til noe positivt som jeg tror er kraftig overvurdert. Det må bli tungt å gå til valg med en leder som ikke forstår at bevilgninger til gode venner er problematisk.

Og ledervalget sikrer samtidig at avisene ikke kommer til å slutte å grave i BLD-bevilgningene med det første. Det kan fort bli til at Lysbakken må "ta ansvar" igjen.

Morsomme sitater 124

"Lykke: En sjelden kombinasjon av god helse og dårlig hukommelse, som regel innehatt av mennesker som ikke selv blir oppmerksom på tilstanden før den er forbi. Eftersom lykke krever en viss egeninnsats, velger de fleste å forbli ulykkelige." (Niels Chr. Geelmuyden)

"Jeg vil fortelle at alt som tidligere er skrevet på dette skadeskjemaet, er skrevet av fører A. Jeg er fører B. Fører B er helt omtåket etter sammenstøtet." (Fra skademelding)

"Den kloke mann motsier aldri sin kone. Han venter bare litt, så motsier hun seg selv." (Piet Hein)

Morsomme sitater 123

“Jeg sluker aviser. Det er min eneste form for vedvarende virkelighetsflukt.” (Aneurin Bevan, sitert i The Observer 3. April 1960)

"Han var en gave til sine omgivelser. Ingen ville betale." (Nils-Fredrik Nielsen)

"Den beste sjefen er han som har vett nok til å velge dyktige medarbeidere til å gjøre det han vil ha gjort, og selvbeherskelse nok til ikke å blande seg opp i arbeidet når de gjør det." (Theodore Roosevelt)

22. juli-minnesmerker og Sandberg

Veldig ofte når jeg leser noe i Aftenposten og må riste oppgitt på hodet, står det "Lotte Sandberg, kommentator" under. Jeg er så og si aldri enig i det hun skriver.

Denne gang skriver Aftenposten at "Det er et demokratisk problem at rike mennesker kan bestemme hvordan våre fellesrom skal se ut, mener Lotte Sandberg."

Det handler altså om 22. juli-minnesmerkene som en anonym giver har tilbudt alle kommuner som mistet innbyggere i terrorangrepet. Tilbudet blir underlagt vanlig demokratisk behandling i den enkelte kommune, og det er altså ikke giveren, men kommunen, som bestemmer om de plasseres ut. Allerede i ingressen er det altså helt bom fra Sandberg.

Riktignok stiller hun det bare som et spørsmål i selve kommentaren: "Er det et demokratisk problem at rike mennesker får påvirke det offentlige rom i utstrakt grad?", men jeg er enig med desken i Aftenposten om at Sandberg sannsynligvis både mener "ja", og at denne konkrete saken faktisk er et eksempel på dette. "Så hardt det enn høres ut, innebærer dette at gavmilde givere må kunne tåle både "nei takk" og "ja takk".", skriver hun. Ja, naturligvis - dette er ikke hardt, det er en selvfølge. Det er et av premissene ved å tilby en gave.

Kommentaren hennes er underlig på flere vis. For det første starter hun med "La meg først understreke det grusomme og touchy ved terrorangrepet 22. juli [...]". "Touchy"? Og til slutt begår hun en av de snodigste utfall mot en giver jeg har sett, når hun skriver om "Den anonyme privatpersonen (skulle det ikke bli mer åpenhet etter 22. juli?) [...]". Joda, vi må nok vente oss å høre frasen "skulle det ikke bli mer åpenhet etter 22. juli" i mange underlige sammenhenger i årene framover, men ærlig talt - mener Lotte Sandberg at det var anonyme givere Stoltenberg hadde i tankene da han tok til orde for mer åpenhet?

Alle forstår at dersom en riking hadde tilbudt denne gaven til 56 kommuner under fullt navn, ville det blitt mer oppmerksomhet om giveren enn om saken. Han/hun ville blitt mistenkeliggjort, og kommuner ville ha takket nei i frykt for at minnesmerket ville bli mer knyttet til personen enn til terrorangrepet. Anonymitet er nok den eneste farbare veien for å få gitt kommunene dette tilbudet. Å bruke Stoltenbergs ord for å kritisere giveren, er snålt.

Men jeg er altså ikke noen Sandberg-fan i utgangspunktet heller...

Det var det året

2011 var året jeg fikk det etterlengtede opprykket til førstestilling, året jeg hoppet over til lederjobb og året jeg ikke var utenfor Skandinavia. (Jeg vet ikke når det skjedde sist - det kan godt være 20 år siden.) Og det var et år jeg var mye sammen med min elskede mann.

22. juli nøt vi en pizza på Peppe's da vi hørte en underlig lyd. Vi spiste videre, men i ettertid viste det seg at det var ei bombe 400 meter unna. Det var først dagen etter at omfanget av terrorangrepet ble klart og vi forsto at vi aldri vil huske 2011 uten å huske 22. juli.

Likevel måtte vi ha valg, og selv med min noe reduserte valgkampinnsats gikk det da med noen lørdager og noen morgener. Valgresultatet ble bra: Venstre fikk byrådsplasser og plass i bydelsutvalget lokalt.

På musikkfronten er det rart å se (hos last.fm) at jeg hører på stort sett det samme som før. Musikk utgitt i 2011 når rett og slett ikke opp på listene over det jeg hører mest på. Det går fortsatt mest i Tre små kinesere, deLillos og The Beatles - og en masse annet.

Blant annet på grunn av ny jobb ble det lite filmseing i år. Riktignok startet jeg friskt med besøk på Gøteborg filmfestival, men etter hvert har det dabbet av, og jeg endte opp med å se 44 filmer. Den beste filmen jeg så i år var "The Kids are All Right". Av de "nest beste" vil jeg nevne spesielt "Chico & Rita", som jeg husker for musikken og tegninger som ga en god følelse.

Denne bloggen har hatt knapt 25.000 sidevisninger i år, noe som avspeiler at jeg har nedprioritert den en god del. Men jeg skrev da noe som fenget: Innlegget "Hvorfor er folk så sikre om surrogati?" har fått over 1700 besøk dette året.

2011 ble året jeg fikk iPad, og som så mange andre har jeg blitt opptatt av å laste ned kule apper. De jeg har brukt mest er nok Byline, iAnnotate PDF, Wordfeud, FIFA 11 HD og Harbor Master. Og appen AppsGonefree er i tillegg et must.

2011 ble også året jeg for alvor ble revet med av slektsgranskning. Og det tok av da jeg hoppet over fra tribalpages til MyHeritage, hovedsakelig fordi MyHeritage er mye bedre på å tipse om sammenfall med andres slektstrær. Og det morsomme er at jeg vet at denne interessen kan følge meg langt inn i alderdommen...

A propos alderdom: jeg fylte 40 år nylig. Det ga meg en unnskyldning for å feire sammen med en mengde hyggelige mennesker - en solid energiinnsprøytning som sikkert varer til jeg fyller 50...

Jeg liker å fotografere, men det blir ofte til at jeg tar mest bilder når jeg reiser. I 2011 har jeg ikke reist så langt, men det har da blitt noen bilder likevel. Så jeg avslutter oppsummeringen av 2011 med en aldri så liten bildekavalkade.

Drømmen om punktum

Komponist Synne Skouen har et innlegg i Aftenposten i dag som blant annet har følgende setning:

Når musiker Eirik Raude nylig, i møte med kulturkomiteen på Stortinget, lurte på hva som skal erstatte det genreovergripende verkstedet for ambisiøse prosjekter som Rikskkonsertenes landsdekkende kveldsprogram på sitt beste har vært, så har nok kulturministeren blitt fortalt at dette ikke vil bli noe problem, for det er så mange lokale arrangører der ute, med egne prosjekter.

Jeg minner om skrivevettregelen "Det er ingen skam å sette punktum".

Et språkspørsmål etter Språkteigen

På Språkteigens Facebookgruppe har jeg stilt følgende spørsmål:

I Språkteigen for et par uker siden ble følgende konstruksjon brukt: (etter hukommelsen) "Ikke alle blir provosert av karpegenitiv. En av dem er språkforsker NN."

Er de språkforskeren en av dem som blir provosert eller en av dem som ikke blir provosert? (Fra sammenhengen framgikk det at han ikke ble provosert, men jeg stusset på formuleringen.) Noen opplysende kommentarer?

Kommentarer er også velkomne her...

Det jeg stusser på er nok at det blir uklart hva ordet "dem" viser til. For det er jo egentlig ikke noe ordentlig subjekt i den første setningen. Den andre forutsetter nærmest at den første setningen "oversettes" ubevisst til "Det finnes noen mennesker som ikke blir provosert av karpegenitiv". Eller er jeg på villspor?

(Og hvis noen synes det er dumt å henge seg opp i slikt: Når skal det ellers være lov til å henge seg opp i språklige bagateller om ikke når man hører på Språkteigen?)

Ukas sjokolade: Ritter Sport Knusperkeks

Denne Ritter Sport-varianten smaker på sett og vis ikke så ulikt Kvikk Lunsj, men både sjokoladen og kjeksen er et lite hakk opp fra Kvikk Lunsj-standard. Man kunne nærmest kalle det en luksusvariant av Kvikk Lunsj, bortsett fra at prisen vi betalte (som man ser på bildet over) ikke er helt representativ - jeg har sett den til nærmere halve prisen andre steder.

Men jeg er usikker på om bildet på pakka er særlig lurt - det gir inntrykk av at kjeksen er helt dominerende, men i virkeligheten er det en fin blanding av sjokolade og kjeks. Bør prøves.

Konklusjon:

Kommunen sparer på lite snø - og taper

Oslo kommune sparer store beløp på at det ikke er kommet snø, ifølge Aftenposten. Oslo Vei, derimot, taper på lavere snørydningsinntekter: "Men når Oslo Vei taper penger, sparer kommunen." skriver Aftenposten Aften.

Nåvel. Som kjent eies Oslo Vei 100% av Oslo kommune, og det kunne journalist Mathias Vedeler godt ha nevnt. Så pengene Oslo kommune lar være å betale seg selv, sparer de ikke all verden på...

Over 50000 lyttede låter på last.fm

I dag passerte låttelleren min på last.fm 50.000. Det vil si at last.fm nå har forsøkt å registrere alt jeg har hørt på siden mars 2005, og nå har kommet opp i over 50.000 registreringer. Og dermed har jeg statistikk over det...

Topp 10 ser som vanlig slik ut når det gjelder artister:

1. deLillos (1970)
2. The Beatles (1517)
3. Tre små kinesere (1201)
4. Paul McCartney (1061)
5. a-ha (854)
6. Ole Paus (627)
7. The Cranberries (607)
8. Lillebjørn Nilsen (567)
9. Lisa Ekdahl (567)
10. Øystein Sunde (527)

Bare godbiter her, naturligvis.

Når et gjelder album, ser lista slik ut:

1. Morten Harket – Wild Seed (200)
2. Sondre Lerche – Faces Down (187)
3. Odd Nordstoga – Pilegrim (182)
4. Tre Små Kinesere – Kjærlighet På Tunga (181)
5. Simon & Garfunkel – The Concert in Central Park (179)
6. Lisa Ekdahl – Lisa Ekdahl (172)
7. a-ha – Hunting High and Low (167)
8. Hellbillies – CoolTur (166)
9. Lars Martin Myhre & Odd Børretzen – Syv Sørgelige Sanger Og Tre Triste (159)
10. John Lennon – The John Lennon Collection (154)
11. deLillos – Mere (154)

Det er kanskje overraskende at The Beatles ikke er på ti på topp her, men til gjengjeld har jeg jo så mange album å spre meg på når jeg skal høre Beatles...

Og hvis vi skal se på låtene jeg har hørt mest på, blir dette lista:

1. deLillos – Min beibi dro avsted (114)
2. Patti Smith – Smells Like Teen Spirit (105)
3. Green Day – Good Riddance (Time of Your Life) (71)
4. Crowded House – There Goes God (70)
5. Paul McCartney – Somebody Who Cares (70)
6. Bo Kaspers Orkester – Hon Är Så Söt (69)
7. deLillos – Finnes det en kvinne (68)
8. Unni Wilhelmsen – Anything 'Bout June (68)
9. The Beatles – Lovely Rita (64)
10. Dumdum Boys – Splitter Pine (64)
11. Hellbillies – Den Finast Eg Veit (64)

Jeg ville aldri ha gjettet på at den Beatlessangen jeg hører mest på er "Lovely Rita", for eksempel. Det er litt artig å få slike statistikker - og kanskje minner det meg også på artister jeg er glad i og som jeg burde høre mer på...

Nødvendigvis ikke godt språk

Hvorfor er det så vanskelig for folk å velge riktig av "nødvendigvis ikke" og "ikke nødvendigvis"?

Et eksempel fra Aftenposten i dag:

Dette er kanskje noe av grunnen til at dyktige fagfolk nødvendigvis ikke blir dyktige ledere.

Det er Kari Bech-Moen i Telenor som sier dette, men hun mener forhåpentligvis ikke at ingen dyktige fagfolk blir dyktige ledere. Jeg tipper at hun eller journalisten har blandet rekkefølgen på ordene "nødvendigvis" og "ikke".

Noen andre eksempler: "Hun legger til at alle som er i leirene nødvendigvis ikke har fått husene sine rasert, men mange er redde for å være hjemme." (Fra artikkel om nødhjelp på Sri Lanka i VG, ifølge Skjorhagen.) Hvor er da de som har fått husene sine rasert?

"Gud gjør nødvendigvis ikke ting enkelt, men Han gjør det mulig." (Et blogginnlegg) Det var en sterk dom over Gud...

"En som er positiv til donasjon i dag, er nødvendigvis ikke en donor i morgen." (TV2) Så det er de negative vi må stole på.

"Magre kjøttpålegg, som kokt skinke eller kalkunfilet, koster nødvendigvis ikke mer enn kjøttpålegg med høyere fettinnhold." (Matportalen)

"Økt treningskvalitet innebærer nødvendigvis ikke at du skal trene hardere." (Fitnessbloggen) Det var en deilig nyhet. Det eneste som er sikkert er altså at jeg ikke trenger å trene hardere...

"Sushi forbindes ofte med rå sjømat, men trenger nødvendigvis ikke å inneholde fisk." (Trines matblogg)

"Mange lamper betyr nødvendigvis ikke godt lys." (ifi.no)

"Tomt betyr nødvendigvis ikke tomt." (Forskning.no) Dette er jo den rene zen.

"Det finnes en mellomting, men vi må huske på at jenter som blir voldtatt nødvendigvis ikke går med puppene ute og rompa bar." (Blogit) Så dermed var voldtektsproblemene løst - ut med puppene!

Og jeg kunne lett ha funnet mange, mange flere...

(Se også Per Egil Hegges språkspalte for noen år siden.)

Det verst tenkelige?

"Det var dagen før lille julaften, samboerparet Birthe Johannesen og Darren Smyth skulle fra Haugesund til London for å feire høytiden i hans familie.
Da skjer det verst tenkelige:"

Dette er starten på en artikkel i Aftenposten i dag. Så hva er det verst tenkelige ifølge journalist Knut-Erik Mikalsen? Alvorlig sykdom? Død?

"Ryanair-flyet blir kansellert."

Jaja.

40

Jeg har filosofert litt over hvorfor tallet 40 ikke er så skremmende for meg som jeg har hørt at det er for en del andre. Tallet 40 er for meg bare et tall i ei rekke, rett etter 39 og rett før 41. Er det andre som ikke tenker helt sånn, og tenker på 40-åra som en helhet, og at 40-åra er fryktelig annerledes enn 30-åra, for ikke å snakke om 20-åra eller tenåra?

En venn av meg sa i anledning oppgraderingen til tallet 40 at han ikke forsto 40-årskrisa helt. Han hadde ikke lyst på ny bil, ville definitivt ikke skille seg og trivdes i jobben sin. Men han kom fram til at 40-årskrisa kunne være en god unnskyldning til å kjøpe seg noe av det fotoutstyret han lenge hadde ønsket seg...

Kanskje hjelper det også at jeg jobber i et hektisk og dynamisk arbeidsmiljø hvor de som er i 60-åra ikke skiller seg nevneverdig fra de i 30-åra verken i arbeidskapasitet eller i entusiasme. Jeg har riktignok søkt ny jobb nå nettopp, men det er på samme arbeidsplass, og det er ikke fordi jeg har panikk for å bli sittende i samme jobb resten av livet, men tvert imot fordi jeg vet at jeg kan trives godt med å undervise og FoUe det meste av yrkeslivet og at det da kan være helt ok med et avbrudd på 4-5 år nå.

40 er bare et tall. Men det er også en mulighet til å få litt positiv oppmerksomhet og hyggelige ord, å stoppe opp litt og merke at jeg faktisk setter veldig pris på de menneskene jeg har rundt meg i det daglige - og de jeg møter sjeldnere (altfor sjelden, faktisk).

Større bredde på Oslo-kinoene

Bredde i filmtilbudet er vi glade i. At vi som publikum kan velge mellom mange filmer, fra mange land og i ulike sjangre, er viktig. Det er derimot ikke viktig for meg om de andre som går på kino går på amerikanske filmer. Det får de da gjøre som de vil med.

Derfor er det snodig når journalist Jan Gunnar Furuly i dagens Aftenposten bruker besøkstall som mål på om Oslo-kinoene er "kommersielle", og skriver en sak under overskriften "Sterkere kommers på Oslo-kinoene". Han gjør et poeng av at 94 prosent av billettene solgt ved Oslo Kino inntil 20. oktober i år, var til filmer med norsk eller engelsk tale. Er det et problem?

Smak for eksempel på disse setningene: "I overkant av 10000 har kjøpt billett til 18 ulike Bollywood-titler i år. Dette utgjør imidlertid bare 0,5 prosent av det totale billettsalget." Kunne man ikke like gjerne snu på det? Hva med: "Til tross for at Oslo Kino bare selger i størrelsesorden 550 billetter til hver Bollywood-film, har de vist 18 ulike Bollywood-filmer det siste året."

Det er jo nettopp en slik kinobedrift jeg vil ha. De skal naturligvis vise de store, kommersielle filmene som "alle" vil se, men samtidig skal de ta seg bryet med å vise filmer som ganske få vil se - ganske enkelt fordi et bredt tilbud er et gode i seg selv. Om mange ser amerikanske og norske filmer er jo det bare hyggelig - det som betyr noe for valgfriheten er at Oslo Kino også viser andre filmer. Og da er det meningsfylt å telle filmene, ikke de besøkende.

Ukas bilde: Hong Kong by night

Denne spalten har lett for å bli preget av reisebilder - og naturligvis vakre bilder fra Steinbruvann. Det er vel ikke så unaturlig dette - kameraet er stort sett alltid med når jeg er på reise, og blir ofte liggende i skapet når jeg er hjemme. Så her er nok et reisebilde - denne gangen fra Hong Kong.

Det var i 2006 at jeg og min mann hadde noen dager i Hong Kong. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk, for jeg så for meg at det var både travelt og ubehagelig kommersielt og sjarmløst. Det var det ikke - det var nok av hyggelige ting å gjøre innimellom butikkene, og ikke minst det å ta Star Ferry om kvelden og se Hong Kong by night var en fin opplevelse, hvor neonlysene bidro til fargespillet.