Film: Ymse filmer

Lite filmblogging i det siste. Det skyldes ikke at jeg har sviktet nyttårsforsettet om å se minst en film i uka i snitt, det er bare selve bloggingen det har gått trått med.

Tintin et moi har jeg jo allerede nevnt - artig å bli litt bedre kjent med Tintins skaper, selv om sannhetsgehalten i alt som ble fortalt var litt vanskelig å vurdere.

Hansel & Gretel Which Hunters var en gledelig overraskelse. Tommy Wirkola har på genialt vis tatt et velkjent eventyr og fabulert videre, og klart å lage en deilig liten eventyrsplatterfilm. Anbefales.

Shutter Island har jeg lenge lurt på å se, uten helt å finne ut hvorfor. Og jeg er litt usikker nå i ettertid også. Forsåvidt noen artige grep underveis, men engasjerer ikke helt.

Boktyven hadde jeg ikke fått med meg noe reklame for eller anmeldelse av, og jeg ante ikke hva jeg gikk til. Og jeg elsker jo egentlig å se filmer jeg ikke vet noe om på forhånd. Dette var et riktig hyggelig bekjentskap, og viser at 2. verdenskrig fortsatt duger til film. Det er faktisk over et år siden jeg så en film jeg trivdes så godt med.

12 Years a Slave. Jeg har i utgangspunktet litt problemer med filmer som avslører det meste av handlingen allerede i tittelen. Det var vanskelig å opparbeide noen spenning for hva som ville skje med hovedpersonen i denne filmen - hva var sjansen for at han ville slippe fri etter sju år, liksom? En helt grei film, men folk som trenger denne filmen (eller trenger at det er en tidligere fri mann det handler om) for å få med seg at slaveri var (og er) noe herk, de har jeg ikke så mye tålmodighet med...

Hitchcock dukket opp på Filmnet like før jeg sa opp abonnementet, og siden jeg liker regissøren Hitchcock, fikk jeg lyst til å se filmen. Og den var da helt grei, den. Igjen vanskelig å opparbeide den helt store spenningen (spennende om Psycho skulle bli laget ferdig, og om den skulle bli en suksess? Not.) men gode skuespillerprestasjoner.

Som far, så sønn er en av de andre filmene jeg har sett uten å vite noe særlig om den på forhånd. Jeg visste ikke engang at den var regissert av Kore-eda (som jeg vel bare har sett en film av før). Sånt liker jeg. Bak den ganske interessante historien om en familie som får vite at seksåringen ikke er deres biologiske barn, ligger det mengder av refleksjoner rundt hva biologi egentlig spiller slags rolle når det er dine egne barn det er snakk om.

Monuments Men er en ny film fra George Clooney. Han har jo gode karrierer som skuespiller og som kaffeselger, og det kan nok hende at det er disse han bør satse på foran regissørkarrieren. Riktig kjedelig skal det jo godt gjøres å gjøre en film med et sånt stjernelag av skuespillere og med såpass mye kunst involvert, men særlig spennende blir det dessuten heller ikke.

J. Edgar har også noen strålende skuespillere og en interessant - og uspennende - historie. Men filmen er tross alt noen hakk hvassere enn Monuments Men. Og så merker jeg meg at det blir langt mellom homsefilmene for tida - heterofilmene dominerer. Men J. Edgar er da et unntak på sitt vis.

Kong Curling sto i hylla på Deichman og så litt fristende ut. Jeg liker jo Atle Antonsen. Og jeg liker curling. Samtidig hadde jeg vel en snikende følelse av at hvis denne filmen hadde vært knakende god, ville jeg ha hørt mer om den. Og ganske riktig - Antonsen er småmorsom, men det er nesten hele beholdningen.

Fuglekikkere er en film om indianere i Brasil - en folkegruppe under press, for å si det mildt. Filmen er velment. Den skildrer en viktig konflikt og har en interessant miljøskildring. Og så har den et ganske labert tempo som jeg sikkert ville ha likt godt hvis jeg hadde vært i humør til det, men som i dag gjorde at filmen ble langtekkelig.

Film: Life of Pi

Life of Pi har stått en stund på lista over filmer jeg bør se. Ikke bare på grunn av koblingen til matematikk, men også fordi jeg har oppfattet at mange har likt den. Men jeg har klart å unngå å få med meg hva den handler om, og det synes jeg er en fordel - jeg liker å lene meg tilbake og la en film overraske meg. I våre dager er jo det en sjelden opplevelse, siden trailere på filmer gjerne forteller hele historien. (Den norske filmen Victoria var ekstrem på den måten - traileren var så lang og ga så mye av filmen at da jeg hadde sett traileren to ganger var jeg grundig lei filmen... Så det går nok noen år før jeg eventuelt ser den.)

Det er ikke mye man kan si om Life of Pi uten å ødelegge den jomfruelige filmopplevelsen - og da passer det fint at når man har sett filmen ferdig, vet man ikke helt hva man har sett. Men den er ihvertfall vakker, har kule dyr med - og så likte jeg slutten veldig godt, uten at jeg skal utdype hvorfor... Filmen har humor, filmen har sjarme og den har religiøse elementer som ikke blir insisterende. Den er rett og slett ganske kul.

Dette var den sjette filmen jeg så i 2014. Nyttårsforsettet var å se minst 52 filmer i 2014, og jeg ligger foreløpig foran skjemaet... (Jeg så Tintin et moi her en dag uten å ha blogget om den - for de som prøver å telle med meg...)

Film: Frances Ha

Det finnes noen filmer hvor persontegningen av hovedpersonen er så sterk at det ikke har noe å si hva som ellers skjer i filmen. Ruby in Paradise står for meg som en slik film. Frances Ha aspirerer til å være en annen - hovedpersonen og hennes måte å forholde seg til verden på er poenget med filmen - alt annet er bare fargelegging. (Rar ordbruk, riktignok, siden filmen er i svart/hvitt.)

Filmen er ganske morsom, og det er i tillegg fullt mulig å kjenne seg igjen i så mangt. Man kan sikkert si at filmen handler om vennskap, om kjærlighet, om drømmer og det å ta inn over seg at visse drømmer aldri blir noe av. En kjærlighetserklæring til New York er den nok også. Men altså først og fremst en forrykende skildring av et - til tider nærmest forrykt - menneske.

Dette var film nummer 4 av de 52 jeg har som mål å se i år.

Film: Smurfene

Som liten leste jeg mye om smurfene - og Geir Børresen og Smurfene var jeg også glad i som barn. Likevel var det med forholdsvis lave forventninger jeg lot smurfene innta skjermen. Og de lave forventningene ble delvis innfridd. Smurfene er sukkersøte og barnslige alt i originalen, og omgjøringen til amerikansk film hjalp ikke så mye.

I denne filmen havner smurfene i Central Park i New York, og for øvrig ganske sjarmerende Neil Patrick Harris (Doogie Howser etc etc) måtte redde livene deres innimellom forsøk på å redde jobben sin. Blandingen av animasjon og menneskelige skuespillere fungerer teknisk sett godt.

Men hva er det egentlig som gjør at jeg blir ganske begeistret for Tintin og småsøvnig av Smurfene? Det er neppe bare dagsformen. Det er nok heller ikke bare det at Tintin litterært sett er noen hakk over Smurfene. Det er fristende å si at Tintin var mer tettpakket av morsomme gags og artige slossesekvenser, men jeg er ikke sikker på at en slik opptelling ville vise noen vesentlig forskjell mellom filmene. Tintin bare funker bedre, og kanskje er det et problem at de små, blå går i ett med hverandre tross identifiserende navn og egenskaper. Uansett: et helt greit bekjentskap, dette også, hvis du ikke har noen gode filmer å se...

Dette var film nummer 3 av de 52 jeg skal se i år. Foran skjema, altså.

Film: The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn

Et par dager etter at jeg hadde satt meg mitt nye nyttårsforsett, var jeg på Coop for første gang på nyåret - og rett innenfor inngangen sto en bråte brosjyrer for en måneds gratis, uforpliktende prøve på Filmnet. Jaja, jeg har prøvd Netflix og Viaplay, så da kan jeg da prøve Filmnet også...

Og dermed fikk jeg sett "The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn". Jeg er jo glad i Tintin og har lest alle Herges historier, men har vel vært skeptisk til overgangen til animasjonsfilm. Men den skepsisen var unødvendig - det ble en riktig artig affære, med tåpelige detektiver, fylleskjellsord fra Haddock og fiffige løsninger fra Terry. Og noen bidrag fra Tintin, selv, naturligvis, men Tintin har aldri vært den mest underholdende karakteren.

Alt i alt blir det et eventyr helt på høyde med Indiana Jones, med heisekrankamp som crescendo. Anbefales alle som er glad i Tintin og alle som burde vært glad i Tintin.

Dette var film nummer 2 av 52 jeg skal se i år.

Film: Kompani Orheim

Som sagt har jeg nyttårsforsett om å se et anstendig antall filmer i 2014 - ihvertfall 52 stk, altså én film i uka. Og jeg skal satse på å blogge om dem her.

En film jeg har hatt liggende på vent ei stund er "Kompani Orheim". Mye ligger til rette for en god filmopplevelse, forsåvidt: jeg er jo glad i Jarle Klepp, historien er god og en film vil jo få fram musikken - som ikke er uviktig for Jarle - på en fin måte. Men så var det det der med boka og filmen igjen da - jeg hadde jo tross alt lest boka, og klarte dermed ikke å opparbeide den helt store spenningen om hva som skulle skje. Filmopplevelsen ble derfor litt redusert til "hvordan forteller de den historien?", noe som er synd. For jeg tror jo strengt tatt at denne filmen kan gi en riktig god filmopplevelse hvis man ikke har lest boka først.

Men for meg denne gang ble det bare sånn passe.

Dette var film nummer 1 av 52 jeg skal se i år.

Årets filmer 2013

Et av mine nyttårsforsetter for 2013 var å se flere filmer. I 2012 så jeg patetiske 26 filmer, og det kunne ikke gjenta seg. Fasiten for 2013 ble 36 filmer, noe som jo er litt bedre, men fortsatt ganske langt unna toppåret 1997, da jeg så 135 filmer. Så mitt nye nyttårsforsett blir å se en film i uka i 2014, og altså havne på minst 52 filmer ialt. Det vil i så fall bli et over middels filmår for min del.

Men altså: 2013. Hva så jeg av godbiter i 2013?

Den beste filmen jeg så i 2013 var Otto Premingers "Anatomy of a Murder". En av James Stewarts bedre roller, dette, og filmen har stått på lista over filmer jeg bør få sett ganske lenge. Endelig fikk jeg altså til det. Filmen er en underholdende kriminal/rettssak-film av den gode, gamle sorten.

Jeg så også en hel rekke andre gode filmer: Kaboom, Mr. Smith Goes To Washington, Intouchables, Laurence Anyways, Woody Allen: A Documentary, Dans la maison, The Lone Ranger, Les Miserables og Jul i Flåklypa var alle gode filmer. Av de nye filmene i 2013 var altså Les Miserables og Jul i Flåklypa de beste. Men jeg hadde det også gøy med The Croods, Pornopung, Lincoln, Behind the Candelabra og La partida.

Den dårligste filmen jeg så i år var nok Mel Brooks' The Producers fra 1968. Nyinnspillingen er morsommere. Andre skuffelser var Magic Mike og Almodovars Los amantes pasajeros.

Noen trailere til noen av de jeg har nevnt:

Torka aldrig tårar utan handskar

Jonas Gardell har berørt oss. Gjennom tre bøker og en tv-serie har han belyst viktige deler av vår nære historie. Deler som vi ofte glemmer. Og som vi nå synes vi forstår litt mer av.

Kjærlighetshistorien mellom Rasmus og Benjamin er jo en ren Romeo og Julie-historie. Samfunnet ville jo slett ikke at det skulle bli dem, men sannelig var kjærligheten sterkere enn hatet, og de levde lykkelig sammen til døden brutalt ødela idyllen, så altfor tidlig. Og - i Rasmus og Benjamins tilfelle - med samfunnets fordømmelse hengende ved langt etter dødstidspunktet.

Hvem er mest representativ for 80-tallets unge homofile? Rasmus eller Benjamin? Den døde eller den levende? Omsorgsfulle - og utagerende - Paul? Nei, den mest representative er nok bifiguren Holger - den aleneboende mannen som selv i vår tid ikke tør å si at han er homofil.

Gardell har ikke påstått at han forteller hele historien og representerer alle enkeltskjebner. Men med Holger får han fram begge de alternativene som framsto som de eneste mulige for mange homofile: bli på hjemstedet, langt inne i skapet. Eller reise langt vekk og starte helt på nytt. De fleste valgte nok også på 80-tallet det første, selv om etter hvert flere og flere turte å velge det andre.

Noen har spurt meg hvorfor homsene - med Paul i spissen - måtte være så outrerte? Vel, hvorfor ikke, når samfunnet uansett har definert deg på utsiden av alt? Et annet svar: den enkelte homse hadde ikke så mye valg - det var ikke hundrevis av ulike fellesskaper å velge blant - man var med eller man var det ikke.

Selv var jeg heldig. Født sent nok til å få med meg all sikrere sex-informasjonen, usikker nok til å forbli i skapet til godt voksen alder. Sjenert nok til ikke å oppsøke tilfeldig sex. Og når jeg endelig kom ut: endelig trygg nok til å stå i uværet. Men om jeg var født i en litt annen tid, kunne jeg kanskje vært Rasmus. Eller Benjamin. Eller Paul. Eller Holger.

De som var uheldige og ble voksne akkurat til den første AIDS-bølgen, opplevde et ragnarokk av sykdom, hat, fordømmelse og uforstand som vi ikke må glemme. Gardells bok- og TV-serie er en stor hjelp i så måte. Men Gardell viser også - mer stillferdig - kostnaden ved det andre alternativet som homofile til alle tider har kunnet velge: fortielsen og usynligheten. For meg blir derfor Holger en helt sentral bifigur som gjør verket enda rikere enn det ellers ville ha vært.

(Dette blogginnlegget har jeg skrevet etter å ha lest bare den første av bøkene - og etter å ha sett tv-serien. Kanskje blogger jeg mer når jeg har lest mer...)

Musikalsk årsoppsummering 2013

Som vanlig bruker jeg gode gamle last.fm til å fortelle meg om hvor musikksmaken min har ført meg i 2013. Topp ti-lista når det gjelder artister er ikke så nyskapende:

1. deLillos 342
2. The Beatles 281
3. Tønes 230
4. Ole Paus 172
5. LidoLido 149
6. Tre Små Kinesere 131
7. Two Door Cinema Club 119
8. Paul McCartney 86
9. Jay Brannan 83
10. Hellbillies 75

Mest overraskende er det vel at jeg har hørt såpass mye på Two Door Cinema Club, som jeg har vært på konsert med en gang og aldri hørt om verken før eller sendere...

Låtlista er vel mer snodig:

1. Tønes – Jento Mi
2. Tønes – Eg går og Legge Meg
3. Gotye – Somebody That I Used to Know
3. Ole Paus – Lydia
5. LidoLido – Different
6. Two Door Cinema Club – Sun
7. Cat Stevens – Father And Son
7. Connie Francis – Do You Love Me Like You Kiss Me?
7. First Aid Kit – Emmylou
7. Carly Rae Jepsen – Call Me Maybe

Men jeg kan gå god for at alle sangene her er vel verdt å høre på. Mest sjokkerende er det kanskje at "The Fox" ikke er høyere enn på en delt 66. plass... Men da er ikke Youtube-visninger med...

Man hører jo nesten ikke på albumer mer. Men siden last.fm gir ei liste for det også: her er de albumene jeg har hørt mest på i 2013:

1. Sondre Lerche – Faces Down
1. Morten Harket – Wild Seed
3. Lisa Ekdahl – Lisa Ekdahl
4. Simon & Garfunkel – The Concert in Central Park
5. a-ha – Hunting High and Low
6. Hellbillies – CoolTur
7. Tre Små Kinesere – Kjærlighet På Tunga
8. Odd Nordstoga – Pilegrim
9. Tønes – Sån Av Salve
10. Alexander Rybak – No Boundaries

Så det så!

Rasismekortetkortet

Jeg liker virkelig ikke at diskusjoner blir nedgradert til kortspill.

Du skjønner sikkert hva jeg sikter til: hvis en fyr sier noe rasistisk og du påpeker at det som ble sagt var rasistisk – og du får beskjed om at «Ja, jeg bare ventet på at rasismekortet skulle komme». «Hvorfor skal noen trekke rasismekortet hver gang en svarting blir diskriminert?», liksom?

Et argument eller en påstand er ikke et kort og en diskusjon er ikke et kortspill. Og hvis det var det, ville jeg ha fjernet «rasismekortetkortet» fra kortstokken. For hvorfor skulle det å påstå at noe er et kort, frita for å komme med et motargument?

Eller kanskje det beste bare er å svare med samme mynt? Så herlige diskusjoner det blir da:

NN: «Han svartingen kan vel finne seg ei kone der han kommer fra?»

Du: «Var ikke det litt rasistisk?»

NN: «Åja, der kom rasismekortet, ja, jeg bare ventet på det.»

Du: «Oj, der kom rasismekortetkortet. Det kom raskt…»

(Og når folk har vent seg til dette: NN: «Nei, ikke det gamle rasismekortetkortetkortet igjen…»)

Film: Fremmed ved sjøen

"Fremmed ved sjøen" minner meg mest om "Døden i Venedig". Dette skyldes en rolig fortellerstil kombinert med utforskning av en irrasjonell fascinasjon for Skjønnheten, med Døden som en undertone under det hele. Og i begge filmene ligger historiens utvikling oppå en feriemonotoni, som i "Døden i Venedig" understrekes ved gjentatte måltider på hotellet og som i "Fremmed ved sjøen" markeres ved bilen som hver dag parkerer ved stranda.

"Fremmed ved sjøen" handler som kjent om Franck, som i ferien tilbringer tid på en homsenudiststrand som også har utbredt cruisingvirksomhet. Mange andre tilbringer ferien på samme måte, men motivene de har for å besøke stranda er varierte, blant annet den rene sexlysten, den store ensomheten og drømmen om å møte den store kjærligheten. Filmen har fått mye oppmerksomhet for eksplisitte sexscener, men det er jo visse grenser for hvor lite kjønnsorganer som kan vises når filmen foregår på en nudiststrand og folka på stranda til dels har sex. Og de er strengt tatt ikke så fryktelig lange disse sexscenene, det er langt mer dialoger enn sexscener i filmen. Heldigvis, får jeg vel si, for det er i dialogene vi først og fremst blir kjent med de ulike karakterene.

Som sagt har filmen en nærmest bedagelig fortellerstil, som passer godt til en skildring av late feriedager på stranda. Den gir også god anledning til å gruble over hvorfor personene i filmen handler som de gjør - og det blir nærliggende for den enkelte betrakter å fylle inn selv egne teorier om hvorfor ting skjer. Her er definitivt ikke alt forklart i filmen. Vi får vite tilstrekkelig lite om de fleste til at vi selv kan bygge mangefasetterte portretter.

Noen jeg har diskutert filmen med lurer på om heterofile kan forstå miljøet i filmen - cruisingkulturen er jo litt særegen for homofile, og de fleste homser har hørt om og diskutert denne kulturen før de så denne filmen. Men jeg har litt vanskelig for å tro at den jevne heterofile mangler empati til å sette seg inn i disse personenes liv.

Men man kan jo tvile iblant - og jeg klarer ikke å skrive om filmen uten å nevne Sunnmørspostens allerede herostratisk berømte anmeldelse av filmen, som ikke vil bli stående som anmelder Nils Vermund Gjerstads stolteste øyeblikk. Han starter med å påstå at det som regel er filmer med heterosex som kalles "spekulative", men velger selv å klistre denne merkelappen på denne filmen. Det synes jeg er en pussig merkelapp - tatt i betrakning all sexen som foregår i denne filmen, skulle det forholdsvis små justeringer til på kameravinkler og utsnitt for å mangedoble antall sekunder med "kjønnsorganer i bevegelse". Etter min mening har filmskaperne holdt seg noe nær et minimum av hva som kan vises uten at regissørens bluferdighet skulle komme i veien for historien. Anmelderen forteller videre at han aldri har forstått hvorfor "homofile filmer" (som han kaller dem) skal ha egne priser - noe som vel sier en hel del om refleksjonsnivået hans innen temaet. (Det er vel rimelig å påstå at heterofilmer har hatt et ganske solid hegemoni både hos de kommersielle filmprodusentene, hos filmbyråene, på kinoene og i media. Dermed har også de fleste filmpriser i praksis vært rene "heterofilmpriser". Det er en helt naturlig del av enhver frihetskamp å sette pris på fremragende trekk i "egen" kultur, og slik har det også vært naturlig å lage egne homofilmpriser for å bidra til å trekke gode homsefilmer fram i lyset.)

"Handlingen er grunnleggende kinky og lite realistisk", påstår anmelderen videre, og avslører vel slik at han ikke klarer å se skogen for bare sex, for å si det slik. "Dette er renspikka homse-porno", påstår han mot slutten av anmeldelsen, noe som naturligvis er det rene vas. Filmen er nesten like dialogspekket som "Before Sunrise" og har neppe mer enn et minutt med "kjønnsorganer i bevegelse" til sammen. Hadde det vært omvendt, ville vi kunnet begynne å snakke om homseporno.

Han avslutter med å fortelle at han ikke har noe imot homofile, og det er jo sikkert interessant for hans venner og kjente - men kanskje ikke for de fleste andre.

Men dette betyr vel at folk har ulike forutsetninger for å få noe ut av filmen. Hvis du blir svimmel og uvel av å se homsesex i noen sekunder, kan det hende du ikke får med deg alt denne filmen har å by på av innblikk i menneskelige relasjoner. For oss andre var filmen et hyggelig bekjentskap.

deLillos - livet er en liten dings

Jeg har hørt deLillos på Rockefeller mange ganger. Jeg har hørt dem i Alta, jeg har hørt dem på Norwegian Wood og jeg har til og med hørt dem i Inderøy Kulturhus. Nå gikk jeg i Nationaltheatret for å høre på dem. Hvorfor det?

deLillos sin musikk fungerer helt utmerket alene. Hva bidrar egentlig skuespillerne med? På det verste blir de bare i veien, der de står på scenekanten med umotiverte, spastiske bevegelser. Der de synger ustøtt og lager sine egne melodilinjer. Og der Ole Johan Skjelbred bruker nøyaktig det samme tonefallet og den samme stemmemelodien som når han spiller Jon Fosse eller Ibsenmaskin. (Akkurat dette var faktisk gjennomgripende distraherende - men jeg håper det bare var jeg som irriterte meg over det...)

Lenge var det slik at det ble et høydepunkt hver gang deLillos selv sto fram og kunne få styre både instrumenter og sang selv. Og da spurte jeg meg selv igjen: ville det ikke strengt tatt vært vel så bra å stå på Rockefeller og høre på en gjennomført konsert?

Men så glimter det til av og til. "Balladen om Kåre og Nelly" fungerer faktisk riktig så bra, med en uforglemmelig dramatisering av kråkenes drapsmannsdrap. Vekslingen mellom ulike vokalister ble her en berikelse (Marika Enstad fungerte for øvrig gjennomgående bra gjennom hele stykket).

Også andre scener grep tak i meg. Setningen "Hvis du bare hadde vært der hadde alt vært greit" hang med meg lenge etterpå - på t-banen hjem kjente jeg etter om det var en tåre i øyekroken. For det er mulig at tekstene kommer enda tydeligere fram fra Nationaltheatrets scene enn på en konsert (bortsett fra når skuespillernes vokal overdøves av musikken, slik den gjorde av og til). At tolkningsrommet utvides en smule på grunn av folka som flytter seg rundt på "svabergene" på scenen.

Helt vellykket var det vel ikke, dette eksperimentet. Kanskje hadde det fungert bedre med litt mer forsøk på rød tråd gjennom stykket. Men noen får forhåpentligvis opp øynene for deLillos' genialitet på denne måten. Disse bør i så fall snarest kjøpe seg deLillos-platene og komme seg på deLillos-konsert. For det er der deLillos tross alt er best.

Årsak og virkning

I en artikkel om feiing (!) fant jeg følgende godbit fra en offentlig utredning:

Det framstår som lite kostnadseffektivt å ha en omfattende offentlig ordning med feiing av fyringsanlegg hvert fjerde år, når piper og fyringsanlegg sjelden er årsak til mer enn rene pipebranner (uten spredning til bolig), mens elektriske anlegg og utstyr, som er en hyppigere brannårsak, langt sjeldnere har tilsyn, i gjennomsnitt hvert 20. år. Det er behov for å endre dagens ordning med feiing og tilsyn med fyringsanlegg.

Det kan sikkert være gode argumenter for å endre dagens ordning, men dette er ikke et av dem. Det at det sjelden blir brann i piper er vel snarere et argument for at ordningen fungerer fint enn for at den bør avskaffes.

Logisk sett er den på linje med følgende argumentasjon: det er ingen grunn til å fortsette med å ha på seg klær om vinteren i Oslo sentrum, for statistikken viser at det er veldig få som får alvorlige forfrystninger i Oslo sentrum. Det er mange flere som forfryser seg på høyfjellet, så vi bør heller bruke mye mer klær der, og droppe klærne i byen.

Mediene bidrar til identifisering - bør skjerpe inn praksis

Nå som det er siktet personer i forbindelse med Sigrid-drapet og de siktede er identifisert "overalt" på nettet, har det dukket opp en diskusjon om bruken av blogger, Facebook etc. Det er i disse kanalene folk identifiseres. Jeg mener at det like mye er de tradisjonelle mediene som ikke følger med i tida - for det er de tradisjonelle mediene som har publisert de informasjonene som har gjort det mulig å identifisere de siktede på nett.

Vær varsom-plakaten sier blant annet: "Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold."

Pressen har tydeligvis ikke tatt inn over seg hva "klare identifikasjonstegn" er i vår tid. For fem år siden kunne man kanskje trykke et bilde av en person bare man sladdet ansiktet. I våre dager tar det fire tastetrykk å finne originalen usladdet når man først har det sladdete bildet. Å vise et bilde av den det gjelder, er altså i våre dager identifiserende, selv om man sladder. Å sladde i våre dager tilsvarer om man for fem år siden publiserte et bilde med en pålimt sladd som leseren kunne fjerne på et øyeblikk.

Mediene må også ta inn over seg at alle har mange kilder til informasjon. Viktigheten av dette ble jeg for alvor oppmerksom på da jeg for en stund siden fulgte litt med på mediedekningen av en overgrepssak. Hver enkelt avis holdt seg muligens akkurat på riktig side av den tradisjonelle grensen for identifisering av offeret - ingen skrev navnet, og alle skrev bare noen få opplysninger om offeret. Men problemet var bare at noen offentliggjorde alderen, andre hvor offeret var oppvokst, atter andre offentliggjorde offerets partitilhørighet og til slutt var det noen som nevnte fritidsinteressene til offeret. I sum var det for ganske mange helt åpenbart hvem offeret var, selv om hver avis kunne toe sine hender og mene seg uskyldige. Ingen hadde identifisert, men alle hadde bidratt til identifikasjonen.

Kort sagt: Varsomheten kan ikke lenger bare innebære at avisa ikke selv skal identifisere personen, men også at de ikke bør viderebringe opplysninger/bilder som er egnet til å identifisere personen når de settes i sammenheng med det andre medier måtte trykke. Det krever en helt annen varsomhet enn i dag.

Mine bilder farter rundt...

Jeg har mange ganger mast om at jeg synes det er gøy når folk bruker bilder jeg har tatt. For eksempel i en video om samfunnskontrakten og en vietnamesisk nettside om logoer, en italiensk nettside om dinosaurer - blant mange andre.

Denne uka har jeg fått to forespørsler - den ene var Høgskolen i Vestfold som ville bruke et bilde jeg har tatt av Valentourettes.

Og en blogger brukte et bilde jeg har tatt av en Rudolf Nilsen-statue.

Formodentlig kan det være flere også - for det er ikke noe krav å spørre om lov, siden bildene har CC-lisens. (Såfremt det da ikke har kommersielle formål.)

Pressens liksomanonymisering

Vær varsom-plakaten foreskriver: "Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold."

Jeg har i det siste reagert et par ganger på pressens manglende evne til å anonymisere. De ønsker tilsynelatende å anonymisere, ihvertfall nevner de ikke navn. Men de gir så mange opplysninger at det er bare leserens manglende interesse som kan hindre at man finner ut hvem det er.

Det ene eksemplet var gutten som Trond Birkedal ifølge tiltalen hadde hatt sex med før gutten var 16 år. Media oppga ikke navn, men ga til gjengjeld en mengde andre opplysninger om guttens verv og virke, slik at det var forholdsvis enkelt å gjette hvem det gjaldt.

I dag fikk vi et nytt eksempel: en "profilert, norsk artist" er dømt for sex med en mindreårig (på 15 år og 11 måneder). TV2 oppgir av en eller annen grunn ikke navn - de synes det holder med å si at mannen er 30 år gammel, er "profilert jazzmusiker", har fått Spellemannsprisen og var kjent alt for åtte år siden, da hendelsen skjedde. Det er neppe mange profilerte jazzmusikere på 30 år som har fått Spellemannspris i Norge...

Så mitt spørsmål er: Hvorfor oppgir journalistene så mye informasjon om de personene de ønsker å "anonymisere"?

Dommerstreiken - til glede for nye lesere

For noen år siden var det en episode i Finnmarksfotballen hvor dommerne følte seg så hetset at de truet med å boikotte siste serierunde. Under opprydding på kontoret har jeg funnet mitt leserinnlegg i avisa i den forbindelse - det er evig aktuelt...

DOMMERSTREIKEN

Jeg ser at dommerne i Finnmark vurderer å boikotte den siste serierunden i 3. divisjon. Det er sikkert en effektiv aksjonsform, men jeg har forslag til en som ville vært mye morsommere:

Jeg foreslår at dommerne møter opp til kamp som vanlig. Men istedenfor å konsentrere seg fullt ut om dommerjobben sin, kan de bruke mye av energien på å mene ting om de andre aktørenes innsats. Når en spiller overser en god pasningsmulighet, er det naturlig å gjøre grimaser for å antyde at spilleren er blind. For litt verre feil, som feilpasninger, dårlige neddempinger av ballen osv, kan dommeren rope skjellsord etter spillerne. For riktig store feil, som skudd over fra kort hold og liknende, må en passende reaksjon være å løpe etter spilleren over hele banen mens kjeften går. Her kan man jo også få hjelp fra linjedommerne.

Trenerne må ikke overses. Ved jevne mellomrom bør dommeren løpe bort til benken og rope ting som for eksempel ”Er du helt dum, eller? Du må jo se at innbytteren din er bedre enn nr. 8 som du har utpå der!” eller ”4-4-2?! Hva slags amatørtrenerkurs er det du har vært på?”

Etter kampen er det tid for refleksjoner. Da kan dommeren uttale seg i pressen om hva han tror var grunnen til at spillerne og trenerne gjorde en så dårlig kamp. Her er det flere muligheter, og man bør som dommer ha et variert repertoar. Man kan for eksempel påstå at spillerne og trenerne faktisk er så dårlige, eller at de av familiære eller andre årsaker faktisk holdt med motstanderne. Antydninger om bestikkelser må man komme med på en forsiktig nok måte til at de er umulige å forsvare seg mot.

I tillegg er det en selvfølge at dommerne skaffer seg egne internettsider, hvor de i de påfølgende dagene kan utdype kommentarene. Her bør det også være åpent for allmennheten til å skjelle ut spillere og trenere – enten de som uttaler seg har sett kampen eller ikke.

Ville ikke dette på en artig måte supplert spillernes og trenernes bidrag til å gjøre det morsomt å lese om finnmarksfotballen i lokalavisa?

Bjørn Smestad,
Alta

Bra med en Breivik-fjerne-knapp

Dagbladet.no skal innføre en knapp så man kan få lese en Breivik-fri avis. "En usedvanlig dårlig idé" konkluderer Aftenbladets Sven Egil Omdal med - og sier at filteret vil skape "et nyhetsbilde hvor det sekundære blir det primære".

Jeg synes Omdal har et pussig syn på mediemangfoldet. Tror han virkelig at det finnes mange nordmenn som har Dagbladet som sin eneste nyhetskilde, og som på grunn av denne knappen blir sittende helt uvitende om hva som skjer i Oslo Tinghus?

Jeg hilser Dagbladets knapp velkommen. Jeg vet med meg selv at jeg vil få rikelig med referater fra rettssaken ved å lese nettaviser, se TV-nyheter og følge venners lenker på Facebook og Twitter. Jeg er faktisk mer bekymret for at rettssaken i så stor grad vil dominere nyhetsbildet at det blir vanskelig å holde seg oppdatert på hva som ellers måtte skje i verden. Å kunne trykke på denne knappen en gang daglig, vil i teorien gi et raskt overblikk over hva som ellers skjer. (Og i tillegg er det et viktig argument for en slik knapp at det er ganske mange som vil ønske seg Breivik-frie soner noen øyeblikk de nærmeste ukene, fordi det er en psykisk belastning å møte bilder av ham overalt hele tida.)

I framtida ønsker jeg meg ikke først og fremst knapper som fjerner hovedsakene - det er mer interessant med knapper som fjerner uvesentlighetene, som sporten og kjendiseriet. Men det blir en litt annen sak.

Mange har vært bekymret for at den nye mediehverdagen kun vil gi oss nyheter som vi ønsker å lese - slik Breivikknappen kan være et symbol på. Det mener jeg også er en helt gal analyse av utviklingen. For 40 år siden ble nyhetsbildet definert av en håndfull personer i NRK og i de to-tre største avisene nasjonalt og lokalt. Syntes de at utviklingen i et fjerntliggende land var uinteressant, fikk den jevne nordmann ikke vite om det. I dag blir mitt nyhetsbilde formet av et stort antall norske og utenlandske aviser og ikke minst av at en mengde Facebookvenner og folk jeg følger på Twitter deler ting de er opptatt av. Og nei, det er ikke slik at alle jeg er venner med på Facebook er helt like meg - Facebookvennene mine er langt mer mangfoldige enn de folka jeg møter ansikt til ansikt, for eksempel.

Konklusjon: jeg er ikke bekymret. Og jeg kan tenke meg å bruke Dagbladets knapp selv også - hvis da ikke det å hoppe til utenlandske nettaviser gir tilstrekkelig bredde i nyhetsbildet.

Hvem var Sophie Olsdatter?

Jeg har 32 tipp-tipp-oldeforeldre, og en av dem var Sophie Olsdatter. Hun fødte nemlig min tippoldemor Mari Hansdatter i 1827, viser kirkeboka. Sophie var gift med Hans Carstensøn (født 1789), men der stoppet stort sett min kunnskap om Sophie. Når var hun født? Hvem var hennes foreldre?

Dette var årets påskemysterium for meg. Et problem var at det fantes to Sophie Olsdatter på Stange på denne tida (minst) - 1801-folketellinga viser at det var ei 17 år gammel jente med det navnet som tjenestegjorde på Rønne Vestre, men det var sannelig også ei 16 år gammel jente på Kaaterud som het det samme. Jeg tok meg ikke engang bryderiet med å lete fram dåpsnotisene deres i kirkeboka til å begynne med, for hvordan skulle jeg ut fra dåpsnotisene kunne finne ut hvem som senere giftet seg med Hans? Men etter å ha prøvd mye annet, fant jeg fram de to Sophie Olsdatter: den ene døpt 19. september 1784, den andre 22. august 1785. Den ene født av Ole Christiansen og Sophie Andersen på Hosmestad, den andre av Ole Simensen og Mari Amundsdtr på Sinnerud.

Jeg lette i mange ulike databaser på nettet for å finne ut mer om "min" Sophie, jeg søkte i en database over gravminner, lette i kirkebøkene etter informasjon om når hun døde (for i den sammenheng står ofte også fødselsår). Og jeg lette etter mer info om Hans. Og naturligvis lette jeg i slektstrær som andre har lagt ut på nett, men det er visst ingen andre etterkommere av Sophie som er interessert i slektsgranskning. Så jeg kom ikke noe lenger bakover i tida.

Sophie og Hans hadde flere barn. Disse fikk jeg oversikt over på Familysearch.org (en nettside drevet av Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige - noe bra skal jo alle gjøre). Der fant jeg for eksempel ut at sønnen Even ble født 1. april 1822. Og når jeg fant notatet om hans barnedåp i kirkeboka for Stange viste det seg at det sto en essensiell tilleggsopplysning: etter foreldrenes navn sto det noe jeg tolket som "Sinerud Eie".

Aha - dette tydet sterkt på at det var Ole Simensen og Mari Amundsdatter på Sinnerud som var "min" Sophies foreldre. Og når jeg la inn dette på nettsida jeg bruker til å holde orden på slektstreet, kunne den endelig bidra med noe nyttig: noen andre hadde også Ole Simensen og Mari Amundsdatter i sine slektstrær - og jeg fikk opplysninger om deres foreldre også.

Som et ekstra indisium på at jeg hadde funnet riktig familie kan nevnes at Sophies datter altså het det samme som hennes mor (Mari) - noe som ikke er helt uvanlig navneskikk.

Men hva vet jeg nå om Sophie? Jo, jeg vet ihvertfall at hun ble født i 1785 av Ole Simensen og Mari Amundsdatter på Sinnerud gård i Stange. (Det er jo litt artig for en Stangegutt som meg å vite at flere av mine tipp-tipp-oldeforeldre var døpt i Stange kirke...) Jeg vet forsåvidt også navnene på hennes faddere. I 1801 var hun som nevnt tjenestejente på Kaaterud. 30. desember 1812 giftet hun seg med Hans Carstensøn. De fikk sønnen Christian i 1815, sønnen Even i 1822 og dattera Mari i 1827. Men fortsatt forsvinner alle spor der. Mari ble konfirmert i 1842, og det er foreløpig det siste jeg har sett av navnet til Sophie (hun sto oppgitt som forelder der). Mari giftet seg i 1855 og ble behørig telt i folketellinger i 1865, 1875 og 1900 (da var hun "Haandværker væverske"), mens Sophie ser jeg ingen spor etter.

Slik går nå dagene. Slektstreet mitt anser jeg som et evigvarende prosjekt som jeg tar fram av og til når jeg har god tid. Så får jeg se om kildene forteller meg mer om Sophie etter hvert som årene går...

De som tror de er gode

Jeg leser daglig en mengde nyheter om homoseksualitet rundt om på kloden - som en del av arbeidet med å holde Homonytt fra hele verden oppdatert. Og da kommer jeg borti mye rart, må jeg si. I dag leste jeg et velformulert forsvar for "det tradisjonelle ekteskapet", skrevet av en John Nelson. Han angriper at det er blitt tillatt for homofile å være i forsvaret og at ekteskapsdiskrimineringen tar slutt i stadig flere stater. Det som er fascinerende er hvordan han begrunner dette.

Subsequently, America was visited by the renowned French political thinker and historian Alexis de Tocqueville in the 1830s. He famously noted that: “America is great because America is good, and if America ever ceases to be good, America will cease to be great.” In this statement, de Tocqueville summarized the essence of the greatness of America by linking the “goodness” of America to her wholesale embrace of Christianity.

For those of us who continue to embrace Christianity and view ourselves as mere sinners who are “washed in the blood of the Lamb,” we humbly, but assertively, stand against those who would grossly modify traditional marriage, a foundational stone both of our nation and our Christian beliefs.

In our view, usurping this institution by replacing it with the normalization of homosexual relations is tantamount to attacking the “goodness” of America. Biblically, Romans 1 lays out a clear roadmap for any nation or people that are on a path to self destruction. The latter stage of that roadmap is the society’s willing embrace of homosexual relations.

Altså: USA er godt, og USA blir mindre godt hvis også homofile får gifte seg.

For meg er det oppsiktsvekkende at folk kan tenke så godt om seg selv - og ikke minst at han ikke har det aller minste av egne reservasjoner til de Tocquevilles håpløse påstand. For vi må huske på at de Tocquevilles utsagn kom før borgerrettighetskampen i USA, før svarte kunne gå på samme skoler som hvite. Og ikke bare det, det kom før borgerkrigen og slutten på slaveriet. Den godheten de Tocqueville tillegger USA innbefatter altså å holde hverandre som slaver.

Joda, vi kan gjerne tilgi de Tocqueville dette - han levde i en helt annen tid og han ville sikkert være høflig mot landet han besøkte. Men når vi i dag omtaler de Tocquevilles utsagn, er det vel nærliggende å peke på hvor absurd det er sett fra vår forståelse av godt og ondt.

Med dette historiske bakteppet blir det kanskje heller ikke så vanskelig å se at den rettighetskampen som i dag føres, om hundre år kan sees som en helt naturlig del av kampen for å gjøre USA til et bedre samfunn.

Dette med å se på seg selv som representant for "de gode" og alle andre for noe mindre godt, er dessverre ikke bare knyttet til USA. Selvgodheten sitter sterkt i veggene mange steder. Bloggeren og politikeren Heidi Nordby Lunde (H) refererer i et innlegg til hva Mina Gerhardsen skal ha sagt i et portrettintervju med DN da hun skulle beskrive forskjellen mellom å jobbe i Røde Kors og å jobbe ved Statsministerens kontor:

Forskjellen på Røde Kors og Statsministerens kontor, er at nå skjønner ikke alle at vi er de gode.

Noe av det samme ser man i Lysbakkensaken. Når man foretrekker egne partifeller i tildeling av penger, enten partifellene heter Berit Ås eller kaller seg Jenteforsvaret, er det liksom greit fordi det var så gode formål.

Jeg tror ikke noe på at folk går inn i politikken for å kjempe mot "det gode" - jeg tror tvert imot at 99 prosent av alle politikere kjemper for et godt samfunn. Så er man naturligvis uenige om noen av målene og ikke minst en hel bråte av virkemidlene.

Folk må gjerne få gå rundt og tro at "vi er de gode" og at andre krefter i politikken er "onde". Og samtidig må jeg få lov til å synes at det er noe dypt usympatisk med dette. Det er nok litt derfor sympatien for de som har brutt reglene på toppen i departementene også er ganske liten.