Hvem var Johannes Syversen?

I går jobbet jeg litt med mitt eget lille påskemysterium: Hvem var Johannes Syversen?

Litt innledning: En av mine tippoldeforeldre het Pernille Evensdatter. Hun ble født 4. januar 1835 på Helgøya og levde det meste av livet sitt der, men hun døde på Stange 27. oktober 1925. Hun fikk naturligvis barn (ellers kunne hun ikke bli min tippoldemor), ifølge Nes bygdebok (andre bind 1. del) s. 229 fikk hun tre barn:
1. Karen Johannesdtr. f. 1860. Far: Johannes Syversen Eskerud.
2. Peder Pedersen f. 1865. Far: Peder Pedersen, ungkar på Eik.
3. Johanne Kristiansdtr. f. 1874. Far: Kristian Iversen, øvre Eikstua.

Karen er min oldemor, og det mest interessante spørsmålet for meg blir derfor: Hvem var Johannes Syversen? Det mest håndfaste jeg vet er det som står i kirkeboka (klokkerboka) for Nes i forbindelse med Karens dåp: Hun var født 9. mai, døpt 10. juni, oppført som "uægte". Foreldrene står oppført som "Pige Ind Pernille Evensdatter Staffseie og Uk Ind Johannes Syversen Edskerud". Uk betyr vel ungkar og Ind betyr "inderst" ("person som leide et rom eller et hus på en gård"). Videre står faddernes navn: "Peder Evensen Vieneie m Kn [?], Magnus Iversen Stafseie, Martinus Olsen Eeg og Pernille Pedersdr ibid." (Jeg har ikke utforsket nærmere hvem disse var.) Så står det en kommentar i margen som jeg tolker slik: "Anmeldt av barnets moderens Fader at være hans 2det og hendes 1ste kul [?]". Altså formodentlig hans andre barn og hennes første. Han står også nevnt da Karen ble konfirmert 4/10-1874, rimeligvis: som "uk Johannes Syversen". Og mer interessant: da hun giftet seg (på Nes) 20/3-1885 står det "dagarbeider Johannes Syversen Vieneie" som far i kirkeboka. Forloverne er Gustav Janson Vieneie og Matthias Evensen Vieneie.

Hvem vet vi om som het Johannes Syversen på Helgøya på denne tida?
Det var en Johannes Syversen (sønn av Syver Nilsen) som fikk sønnen Simen 12/12-1858 ("uægte"), men han giftet seg 28/2-1859 (og fikk senere et par barn til med) og burde derfor ikke stå som "ungkar" 10. juni 1860.
Det var en Johannes Syversen (sønn av Syver Johnsen Wenningrud og Ahlis Andersdatter) som ble født 13. november 1835. Han ble konfirmert 6. oktober 1850. Mer har jeg ikke klart å finne ut om ham. Finner jeg spor av at han har fått et barn før juni 1860, for eksempel, så er det jo et tegn på at han kan være Karens far.

Jeg har lett i kirkeboka bakover fra 1860, og fant at en "uægte" Johan ble født 19/6-1859 og døpt 21/8-1859. Foreldre: "Pige Ind Pouline Hansdtr Vieneie og Uk Johannes Syversen Egseie". Fadderne er nærmest uleselige for et utrenet øye, men i kommentar i margen står det "Anmeldt av moderen. Fars 1ste og hendes 3dje [uklart]. Dette kan altså godt være "min" Johannes, altså Karens far. Men jeg kommer ikke nærmere om han i så fall er sønn av Syver Johnsen Wenningrud. Men det kan være noe å hente ved å lete mer etter Johan, for eksempel om han ble konfirmert og om det står noen info der. (Oppdatering: Han ble konfirmert 4/10- 1874, og da er faren oppført som "Ukrl Johannes Syversen" og moren "Pouline Hansdatter" - ikke så mye nytt der".)

I 1865-folketellinga finnes det 11 Johannes Syversen i Hedmark. Mange er altfor unge til å kunne ha fått barn i 1860. Vi finner naturligvis tidligere nevnte Johannes Syversen som på den tida bodde sammen med kone og tre barn (blant annet Simen) på Larssveen på Helgøya. Men det er ingen tegn til noen annen Johannes Syversen født ca. 1835 på Helgøya. Så hva som har skjedd med Syver Johnsen Wenningsruds sønn er uklart.

Her stopper letinga for denne gang. "Min" Johannes Syversen var i live og ble benevnt med "Vieneie" i 1885, tilsynelatende, men sporene stopper der, og det er vanskelig å knytte ham sikkert til Syver Johnsen Wenningsrud... Jeg får lete videre ved en annen anledning. (Og tar gjerne imot gode tips!)

Jeg, en kjendis?

(Dette innlegget ble ved en inkurie liggende på draft noen år. Men nå legger jeg det ut...)

På kjendisskalaen snakker man vanligvis om A-kjendiser, B-kjendiser og C-kjendiser. A-kjendiser kan være folk som Øystein Sunde, B-kjendiser kan være i klasse med Dennis Storhøi, mens C-kjendiser kan være profiler som Christine Koth (alt ifølge kjendis.no).

Men da stopper man for tidlig. Vi har jo hele alfabetet å ta av, og jeg tenker meg at definisjonen på en Å-kjendis bør være "person som den nærmeste familien har problemer med å huske på en dårlig dag".

I så fall regner jeg med at jeg kan være noe sånt som en Æ-kjendis. Om jeg hadde hatt målsetting om å bli A-kjendis ville jeg neppe ha valgt å bli lærerutdanner. Men jeg merker at det er ørsmå antydninger til at jeg er på vei til å bli en Z-kjendis. Da snakker jeg ikke om at latteren min kom med på "Nytt på nytt" på fredag. Men månedsbladet Blikk var i november gått så tom for folk å skrive om i "Urunde år"-spalta, at de snakket med meg (og to andre som fylte år i november). Der fikk jeg one minute of fame! (At de rotet til tittelen min fælt får jeg bare leve med...)

Og på tirsdag ringte sannelig Bjørn Gabrielsen og spurte hva jeg har på nattbordet. "På nattbordet"-spalta i DN er jo legendarisk (som en Facebookvenn sa: "Nå kan du dø lykkelig, Bjørn. Å havne på nattbordspalta til DN er gull.")

På den annen side: kan du nevne én eneste person som har vært intervjuet i den spalta? Ok, siden du nettopp har lest såpass langt i dette blogginnlegget, må jeg vel øke vanskegraden: kan du nevne to?

Ikke det, nei. Anyway: Jeg må venne meg til tanken om at mine dager som Æ-kjendis er talte, og at jeg i framtida kommer til å bli gjenkjent på gata. Ihvertfall av den aller nærmeste familien.

Og jeg starter fortsatt setninger med "Og"

De siste ukene har jeg flere ganger(1) blitt rettet på når jeg starter setninger i skrift med "Og" eller "Men". Det er jo en velkjent myte at det ikke er "lov" å starte setninger med "og" eller "men" i norsk, og man bør vel være oppmerksom på at det rykker i noen norsklærerreflekser hos folk når man velger å starte setninger slik. Men jeg gjør det likevel.

Hva er poenget med å starte setninger med "Og" eller "Men"? Jo, poenget er naturligvis å koble det man skal si sterkere til det man nettopp har sagt enn det man får til uten disse to ordene. Samtidig ønsker man å ha en kort pause mellom setningene, og setter derfor punktum imellom. La oss ta et eksempel. For moro skyld velger jeg en av de første passasjene i ei bok som mange kjenner til:

Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.

 Man kan naturligvis spørre seg om ikke bibelforfatteren heller kunne skrive

Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Det ble lys.

og samtidig få fram det samme budskapet - uten å fornærme de som ikke liker setninger som starter med "Og" eller "Men". For meg signaliserer "Og" her en årsakssammenheng - forfatteren ønsker å understreke at det at det ble lys var en naturlig konsekvens av at guden kommanderte at det skulle bli lys.

En liknende språkmyte er at man (på engelsk) ikke kan avslutte en setning med en preposisjon. Det sies (uten faktagrunnlag, dessverre) at en korrekturleser korrigerte Churchill ut fra denne "myteregelen" og at Churchill svarte "This is the sort of English up with which I will not put."

Fotnote:
(1): Det er vel lov å overdrive litt i sin egen blogg?

Tale fra en russisk soldat

17. mai 1945 holdt en russisk soldat, som hadde vært krigsfange, en tale på Åndalsnes. Åndalsnes Avis gjenga talen et par dager senere, og den står nedenfor. Hvis noen kjenner til hva som skjedde videre med soldaten, er det interessant. (Flere av barna i Romsdalen ble kjent med de russiske fangene, derimot deler av min familie.)

En russisk soldat (Werjewkin) holdt følgende tale på norsk:

Ærede norske folk!!

Tillat meg på vegne av alle russiske krigsfanger såvel som på vegne av Sovjet-Unionen å overbringe de hjerteligste hilsener på frihetsdagen den 17de mai 1945.

Vi er krigsfanger! Befrielsens dag fra det fascistiske åk har utløst en jublende begeistring i oss.

Borgere! Vi har hatt en tung vei å gå, men vi har alle overlevd de fascistiske bødlers grusomhet og spott. Vib efant oss her under uhyre vanskeligheter: tungt arbeid, absolutt dårlig mat og daglig pryl; det har vi russiske krigsfanger holdt ut i lange år i fascistisk fangenskap.

Den mektige Sovjetunion og den berømte Røde Hær forenet med våre vestlige forbundsfeller engelskmennene og amerikanerne knuste det fascistiske Tyskland. Tyskland har kapitulert og er tvunget i kne. No kan vi lett og fritt ånde ut.

Våre hjerter er fylt med en følelse av stolthet og stor glede, ikke bare fordi vi er fri; men vi føler stolthet for vårt store fedreland, hvis militære makt formådde å bryte ned de Hitlerske krigsmaskiner og således brakte vårt folk og den Røde Armé udødelig ry.

Men denne titaniske kamp har kostet mange millioner offer. Vi bøier våre hoder for våre brødre, søstre, fedre, mødre og barn som falt i kampen for en lykkelig framtid.

I denne stund takker vi hele det norske folk for den hjertelige hjelpsomhet som det har vist oss og framdeles viser oss. Vi tror at i framtiden vil disse to folk, Norge og Russland, bygge opp en ny forbindelse på grunnlag av gjensidig forståelse og full selvstendighet. Vi ønsker det norske folk et lykkelig, velstående og glad liv.

Leve den fornyede forbindelse og vennskap mellom det norske og det sovjet-russiske folk.

Leve den herlige Røde Armé og våre forbundsfeller englenderne og amerikanerne!

Leve vår elskede Stalin!

Muhammed og tegningene, del 2. For meg er det personlig.

I blogginnlegget Muhammed og tegningene forklarte jeg hvorfor jeg mener at krenkende ytringer, også om profeter som Muhammed eller guder som Allah, må være omfattet av ytringsfriheten. Her prøver jeg å tenke litt videre.

For det første vil jeg understreke den politiske dimensjonen. I mange diskusjoner opplever jeg det som om alt blir privatisert, som om religion var en privatsak, som om man spør: "Hvorfor krenker du min gud?" Men en utfordring med å tilhøre en verdensreligion er jo at man ikke har en privat gud, den guden man har deler man med mange andre, som kanskje til og med misbruker guden for å oppnå sine egne mål. Hvis du hadde en privat gud som du holdt for deg selv og som ingen brukte i politisk øyemed, ville du - ihvertfall for min del - gjerne kunne få beholde den for deg selv.

Det er ufint å latterliggjøre dine private tanker som du ikke deler med noen. Det er naturligvis ikke ufint å bruke latterliggjøring som middel for å kritisere makta i samfunnet.

Men selv om man er enig i at ytringsfriheten omfatter krenkende ytringer, så trenger man ikke være enig i at alle redaktører med respekt for seg selv bør publisere Charlie Hebdos tegninger. Og det er man da heller ikke enige om. Man kan si at det store framskrittet siden forrige runde med karikaturdiskusjoner er at den gangen la (nesten) alle redaktørene seg flate, denne gangen er det diskusjon.

Jeg er svært glad for at mange redaktører har valgt å publisere tegningene. Ut fra vanlige journalistiske kriterier er det en latterlig enkel avgjørelse: folk blir drept på grunn av noen tegninger de har laget (ja, på grunn av tegninger!), og da vil det være instinktet til enhver redaksjon å vise tegningene. For å la være å trykke dem, må man oppkonstruere begrunnelser.

Variant 1 er at man har bestemt seg for å gå bort fra å trykke noe som er krenkende. Lykke til. Jeg er helt sikker på at man kan finne folk som føler seg krenket av Knausgårds utsagn om at menn alltid tenker på å ha sex med kvinner de møter, for eksempel. Avisene blir ganske tomme hvis de først skal sensureres for alt mulig krenkende materiale.

Variant 2 er at muslimer er så mye mer hårsåre enn andre, at mens man gjerne trykker et bilde av et Jesuskrusifiks nedsenket i urin (dette er jo et berømt kunstverk), så er muslimer for følsomme til å tåle tilsvarende "krenkelse". Dette er nok ikke i utgangspunktet sant, skjønt det kan være en selvoppfyllende profeti på sikt. Og det skaper et samfunn hvor det gjelder å rope høyest om krenkelser for å kneble motpartene i diskusjoer.

Variant 3 er at det er så farlig å trykke tegningene, fordi det finnes grupper som vil drepe folk som trykker tegningene. Det er et ærlig svar, og det er jo mange som har sagt at det var det som var den reelle begrunnelsen da man lot være å trykke Jyllandspostens karikaturer. Men spesielt ærerikt er det ikke. Ved å unnlate å trykke tegningene, skaper man et samfunn hvor det å trykke tegningene er noe så spesielt at det medfører fare. Hvis det vanlige er å trykke tegningene, er det vanskelig å se for seg at det innebærer stor fare for den enkelte. Og spesielt nå er det viktig å trykke tegningene i ren trass mot terroristene.

Det første jeg skrev på Facebook på ettermiddagen 7. januar var "Det er mye vold og drap og elendighet i verden, og man blir ofte ikke så forbannet som man burde.Men at man dreper meningsbærende tegnere blir jeg eitrende forbanna for. Og så - når sinnet legger seg litt - må vi vel møte terroren med mer åpenhet og mer ytringsfrihet og mindre misforstått selvsensur..."

La meg til slutt si noen ord om "Je suis Charlie". Jeg la dette som profilbilde på Facebook nesten umiddelbart når jeg hørte om angrepet, nærmest instinktivt. Senere har jeg sett at folk har problematisert dette: noen påstår at de virkelig er Charlie (i motsetning til oss andre som ikke er det), eller "Jeg er ikke Charlie" (fra folk som ikke føler seg verdige til å kalle seg Charlie). Derfor en liten forklaring: Min umiddelbare reaksjon var at det å angripe Charlie Hebdo også var et angrep på meg og mitt liv. Hele livet mitt er tuftet på ytringsfriheten; på mange modige folks kritikk av den bestående orden og ikke minst kritikk av religionenes klamme hånd om "samfunnsmoralen". For egen del kom disse modige folkene i grevens tid - hadde de fått gjennomslag 50 år senere enn de gjorde, ville jeg ikke kunnet leve åpent sammen med den jeg elsker og langt mindre ville jeg kunne gifte meg med den jeg elsker. I homokampen har aktivistene brukt hele verktøykassa - fra den aller sakligste argumentasjon til den mest ramsalte latterliggjøring. Dette har virket sammen for å få et bedre samfunn, som jeg nå nyter fruktene av. (Og vi ser jo også i land etter land: at den mest effektive måten å hindre framgang i homokampen på, er å fjerne ytringsfriheten - derfor kommer det "propagandaforbud" i Russland og mange andre land.)

Så for meg er det personlig. Jeg er ikke modig som Charlie Hebdo. Men jeg vet at jeg er avhengig av modige stemmer som de som ble drept i Paris for å leve mitt liv.

Muhammed og tegningene

"Hvilken rett har vi til å krenke muslimene på denne måten?" spør Erik Poppe i alle media, blant annet Dagbladet.no. Det fortjener et svar.

To sentrale utgangspunkt:

• Kritikk av autoriteter og "makta" er en svært sentral del av demokratiet. En av de viktigste begrunnelsene for å ha ytringsfrihet er nettopp at demokrati er umulig uten ytringsfrihet. Og ytringsfriheten gjør seg best uten for mange begrensinger - hver enkelt må få ytre seg muntlig, skriftlig, via tegninger eller andre kunstuttrykk ut fra det hver enkelt ønsker.
• Muhammed er en profet i islam. Vi skal ha respekt for det folk tror på og det de holder hellig. Men Muhammed er på ingen måte "bare" en viktig figur på religionens område - han er også svært viktig i politikken både internasjonalt og mange steder lokalt. Politisk makt utøves under henvisning til Muhammed.

Derfor: disse to punktene tilsammen gjør at kritikk av Muhammed er en selvfølgelig del av demokrati og ytringsfrihet.

Som homofil føler jeg meg krenket over at folk uttaler at homofile bør dø. Men jeg mener at slike utspill må møtes med ytringer. Og det er opp til den enkelte om man ønsker å møte sånt med politisk argumentasjon, med latterliggjøring eller ved å ignorere det. Alle tre alternativer må være tillatt, selv om vi kan diskutere hvilke som er mest virkningsfulle i den enkelte situasjon.

Når det sies at homofile bør dø og det henvises til Muhammed, ville det være utålelig om det ikke skulle være tillatt å kritisere Muhammed. Det ville gjøre videre diskusjon umulig.

Demokratiet er viktig og ytringsfriheten er en grunnstein i demokratiet. Herunder ligger kritikk av maktstrukturer i samfunnet. Noen blir krenket av sånt, og that's life - vi må bare lære oss å leve med å bli krenket av og til. Ingen dør av litt krenkelse. Folk dør av sult, av å bli skutt, av å bli steinet, men de dør faktisk ikke av tegninger eller skrift.

Så ja: vi må faktisk ha rett til å krenke hverandre - det følger av demokrati og ytringsfrihet. Så kan det naturligvis sies at vi kanskje bør prøve å unngå å krenke hverandre unødig og at det er dårlig folkeskikk å krenke hverandre hvis det ikke er helt påkrevd. Og det er en naturlig diskusjon: hver gang noen publiserer krenkende tegninger eller skuespill eller tv-programmer kan man godt kritisere tegningene, skuespillene eller tv-programmene - det er også en del av ytringsfriheten.

Jeg går ikke god for at alle Charlie Hebdo-tegningene var nødvendige. Det er en type analyse som kunne være interessant forrige uke, ikke denne uka. Den åpenbare retten i et demokrati til å uttrykke seg også om makta må vi slå ring om. Så får vi tåle at vi krenkes litt - det er prisen vi må betale.

Dette var 2014

Ok, da var 2014 unnagjort.

Mitt nyttårsforsett fra forrige nyttår var å se minst en film i uka (i snitt) i 2014. Det klarte jeg, jeg endte på 53 filmer - fra Kompani Orheim 1. januar til The Interview 29. desember. Høydepunktene i mitt filmår var Boktyven og The Grand Budapest Hotel - og et stort hestehode foran disse: Richard Linklaters Boyhood. (Og i tilfelle du lurer: den filmen jeg fikk minst ut av i 2014 var Tropical Malady.)

Jeg har reist litt rundt i år også - jeg var blant annet på en utpreget hyggelig konferanse i Køben etterfulgt av noen deilige dager i Paris sammen med min kjære. En tur i Karlstad med familien var også hyggelig - og en Dovretur på sommeren. Og ellers mener jeg å huske at 2014-sommeren var helt utmerket å være i Oslo - det ble mange deilige dager på Huk.

Ifølge Cristin har jeg 15 publikasjoner i 2014, hvor jeg kanskje er spesielt fornøyd med mitt innhugg i Norsk Pedagogisk Tidsskrift på starten av året og artikkelen i NOMAD på slutten av året. Nå i romjula har jeg puslet med et par artikler som kommer i 2015, en om matematikkhistorie og en om seksualundervisning. Man skal jo variere litt...

Last.fm sier at jeg i 2014 - som vanlig - har hørt mest på The Beatles, deLillos og Tre Små Kinesere. Heller ikke når det gjelder enkeltlåter er det veldig mange nye inntrykk - her er topplista for 2014 according to Bjørn:
1. Green Day – Good Riddance (Time of Your Life)
2. Magic! – Rude
3. Tre Små Kinesere – Ingenting
4. Cat Stevens – Father And Son
4. a-ha – Turn the Lights Down
6. Sting – Fields of Gold
6. a-ha – Living a Boy's Adventure Tale
6. Milky Chance – Stolen Dance
6. Meghan Trainor – All About That Bass
10. Simone Eriksrud – Klokken er mye nå

Jeg klarte å gå ned en del kilo i 2014, til tross for at jeg definitivt ikke klarte å trene så mye som jeg skulle ønske. Jeg er ihvertfall glad for at jeg har klart å holde på vekta utover høsten.

Hva vil 2015 bringe?
Jeg har nå igjen 14 måneder av min tid som studieleder, og regner med at 2015 blir like travelt som de foregående årene. Jeg har ambisjoner om å strukturere og skriftliggjøre en del av det jeg har av rutiner for å gjøre det enklere for nestemann, og for øvrig er det jo en endeløs strøm av arbeidsoppgaver som vanlig. Og på fritida driver jeg altså med en del FoU-arbeid.

Jeg vil se minst like mange filmer i 2015 som i 2014. Film er viktig for meg, men i en travel hverdag blir det faktisk sjelden prioritert hvis jeg ikke "tvinger" meg selv til å prioritere det. Det samme gjelder for øvrig trening, og jeg skal definitivt trene mer i 2015 enn i 2014 (hvis helsa holder).

Og for øvrig skal jeg være snill og grei, hadde jeg tenkt...

deLillos på Stange

Det var knapt hundre meter herfra jeg hørte deLillos første gang - på radioen på gutterommet i barndomshjemmet mitt. Drøyt hundre meter i motsatt retning lå skolen, hvor deLillos ikke var kult. Og jeg var definitivt ikke kul - gjennom ni års skolegang, med Skolegata som skolevei, følte jeg meg ukul og utafor. Som sikkert alle gjør, men det forsto jeg jo ikke da.

Derfor var det en følelsesmessig sterk opplevelse å være på deLillos-konsert i Skolegata 3 på Stange. 24 år har gått siden jeg flyttet fra Stange. Noe kulere har jeg nok ikke blitt, men veldig mye mindre interessert i hva andre synes. Å stå fem meter fra Lars Lillo-Stenberg og synge Kokken Tor av full hals - rett ved det som før var skoleveien hvor jeg helst ville gå i ett med asfalten - var herlig.

På de 24 årene har jeg vært på mange deLillos-konserter. Flere ganger på Rockefeller, som egner seg bra for dem. En gang på Inderøy kulturhus, som var ganske uegnet (deLillos skal ikke nytes sittende i et glissent lokale...) Men også på Norwegian Wood, i Alta og nå sist hjemme på Grorud(/Ammerud) for et par uker siden. Konserten på Stange var nok av de bedre. Lyden var god, lokalet var intimt og gutta var i godt humør.

Men jeg ble altså nesten satt ut av geografien - fristet til å se ut av vinduet på en usikker tenåring med "Tøff i pysjamas" på sin Sony Walkman og fortelle ham at den dagen han lærer å gi blaffen i å se seg selv utenfra og heller konsentrere seg om å leve sitt liv etter beste evne, da kan han bli lykkelig. Beviselig.

Film: Boyhood - Uovertruffen autensitet

Det er en storslagen idé. Og det er galskap. Å starte på et tolvårig filmprosjekt, uten å vite om hovedrolleinnehaveren i det hele tatt vil være med i tolv år, og langt mindre om han har talent til å bære noe sånt. Jeg blir overveldet alt i utgangspunktet.

Og så er det utførelsen. Filmen har en uovertruffen autensitet. Det føles som vi overværer ekte liv. Naturligvis er tidskoloritten korrekt, naturligvis er det ingen anakronismer. Ektheten er den viktigste premien for Linklaters dristige plan.

Det er en ganske lang film, med lite skyting og bare tilløp til rå bilkjøring. Det er i de menneskelige relasjonene dramatikken ligger, og det holder i massevis. Blir du ikke glad i noen av personene her, så er det fint om du bosetter deg i ei tønne et stykke unna folk.

Nå er det ikke overraskende at Linklater lykkes. Han gjør gjerne det. Slacker og Dazed and Confused tok ungdommen på kornet, Before sunrise og oppfølgerfilmene lagde stor film av lange, utprøvende dialoger mellom mennesker som nesten ikke kjenner hverandre. Jeg likte jo til og med smått sære Waking Life. Her gjentar han bragdene med å få dialoger om stort og smått til å tegne nyanserte portretter av hovedpersonene - først og fremst av Mason, moren og faren.

Filmen har sikkert svakheter, og på en dårlig dag kan det hende at jeg hadde lagt merke til dem. Men i kveld lot jeg meg fjetre av Linklaters mot - og gjennomføringsevne. Jeg følte meg heldig som fikk bruke knappe tre timer av livet mitt på å bli kjent med disse folkene.

...og så er det jo en tilleggsbonus at Oslo Kino er i konflikt med UIP, slik at filmen kunne nytes uten reklame og uten popkornknasing, i selveste Tancred på Cinemateket. Og selv om det var utsolgt i kveld, kommer det nye muligheter...

Min farfars farfars salmebok

Anders Thronsen er navnet på min farfars farfar. Han ble født 24. november 1831 (ifølge kirkeboka), og døde allerede 13. desember 1863, 32 år gammel (fortsatt ifølge kirkeboka). Da var min oldefar bare to og et halvt år gammel.

I salmeboka står det skrevet "Denne Psalmebog tilhører mig Anders Throndsen Grimerud Eie i Stange. Aar 1831 den 29de November er jeg Anders Throndsen født til Verden (?) paa Grimerud Eie i Stange." Det er en snodig følelse å sitte med Anders' salmebok i hendene og se hans signatur.

Jeg blir også fascinert av å se på stedsnavnene i slektas biografi. Min far ble født på Stange og konfirmert på Stange. Min farfar (Harald Smestad) ble født på Stange, konfirmert på Stange, gift på Stange og ligger gravlagt ved Stange kirke. Min farfars far (Hans Andersen Smestad) ble født på Stange, konfirmert i Stange kirke, giftet seg på Nes og ble begravet på Stange. Og min farfars farfar, Anders, ble altså født på Stange (døpt i Ottestad kirke), konfirmert i Ottestad, giftet seg i Ottestad kirke og ble begravet fra Ottestad kirke. Særlig mye lenger tilbake har jeg ikke stedfestet denne greina av slekta, men Anders' far, Trond Engebretsøn Hosmestadeie Grimerud, skal også være født på Stange.

Sannsynligvis tilbragte de fleste av disse generasjonene hele livet på Hedemarken. Selv er jeg altså født på Stange, døpt i Ottestad og gift i Oslo - med en taiwaner. Jeg har bodd fem år i Alta, og jeg har reist jorda rundt. Synet på verden og alt mellom himmel og jord er nok ganske forskjellig.

Jeg tipper at min oldefar, Hans, hadde Anders' salmebok som et kjært eie, ihvertfall etter at Hans' mor (Mari) døde i 1910. Og et annet kjært eie var nok hans egen salmebok, som han fikk til konfirmasjonen av sin mor i 1875. "Erindring fra min Moder paa min Konfirmationsdag 3die Oktober 1875. Jeg er født den 5te Marts 1860." står det i boka. Selv hadde jeg ingen salmebok før disse kom i hus, og kunne neppe ha stemt i i særlig mange av salmene.

Hans' og Anders' salmebøker har neppe noen økonomisk verdi. De er i forholdsvis dårlig stand, og salmebøkene ble trykket i store opplag. Og de har altså skriblerier i, som jeg setter stor pris på å få lese.

Hvorfor gikk jeg i parade - i 2014?

Hvorfor gikk jeg i parade - i 2014?

Bortsett fra den åpenbare årsaken - at samfunnet trenger at mangfold feires én dag i året - hvorfor gikk jeg i paraden i år? Her er de fire viktigste årsakene:

1. Prideparader er alltid en feiring. Av at rettighetene er litt sterkere enn for noen år siden, av at man har kommet ut av skapet, av at paraden finnes. Feiring er fint.

2. Å minne om at rettighetskampen ikke er over. Et eksempel på noe politikerne må rydde opp i snarest er tvangssteriliseringen av transpersoner. Lovverket for LHB er på det nærmeste på plass, men for T er det viktige ting som mangler også her hjemme.

3. Å markere - nettopp på Grønland og Karl Johan - at LHBT-folk skal ha like rettigheter som andre, og at de som ønsker å ha LHBT-frie soner får finnes seg andre steder til det. Det er langt igjen før holdningene i alle samfunnsgrupper er levelige.

4. Å påpeke at de delene av verden hvor LHBT-rettigheter begynner å komme seg, ikke er hele verden. Det er store deler av verden hvor det fortsatt er livsfarlig å være homofil, for eksempel. Nordmenn med foreldre fra disse landene kan for øvrig også være i livsfare.

Det er mange år til parader er overflødige, dessverre.

Lite treffende kritikk av Europridestyret

I en kronikk i Blikk "avsløres" det at et medlem av EuroPride-styret "lobbet" minister Solveig Horne for å få henne til å si ja til en kommende invitasjon til å åpne "Pride House". Kronikkskribentene Roen, Lundberg, Bue og Stava vrir dette til å bli til at "invitasjonen" til Horne ble sendt på Høyres brevpapir.

Dette er en snodig tolkning. For meg er det ikke noe underlig i at Høyremedlemmer og andre oppfordrer sine politikere til å stille opp på homoarrangementer. At brevet fra Høyremedlemmet kom på Høyres brevpapir er vel et tydelig tegn på at dette nettopp var en henvendelse som Høyremedlem og ikke på vegne av Europridestyret...

Retorikken for øvrig er artig. Det sies at den blåblå regjeringen rosavaskes. På nøyaktig samme vis har jo de røde og de rødrødgrønne regjeringene blitt rosavasket i en årrekke. LLH har til enhver tid mye å klage på når det gjelder den sittende regjeringens politikkk, for eksempel har tvangssteriliseringen av transpersoner fortsatt gjennom alle årene med Arbeiderpartiet i regjeringskontorene. At det likevel er nyttig å invitere regjeringsmedlemmer til å delta på arrangementer, har det så langt ikke vært reist mye tvil om.

Slankekuren SIM-TIM (spis ikke mindre, tren ikke mer)

Jeg har slanket meg!

Det begynte 19. januar. Jeg brukte en BMI-kalkulator, og den påsto at jeg var "overvektig". Jeg skulle ha vært 5 centimeter høyere, viste det seg. De første strekkøvelsene ga ikke noe nevneverdig resultat, så jeg innså at jeg måtte strekke meg så langt som til å begynne en slankekur.

Jeg fastsatte raskt to prinsipper for slankekuren:

• jeg skulle ikke spise mindre
  
• jeg skulle ikke trene mer
  

For meg er dette to viktige prinsipper, for en slankekur som gjør at jeg hver kveld sitter der sulten og i tillegg med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått trent, vil neppe virke på lang sikt. (Og i min jobbsituasjon, og med oppstart i januar med fare for mye inne-vær, var det greit å stikke fingeren i jorda.) Derimot har slankekuren min hatt to hovedingredienser:

• etter at jeg har spist en helt alminnelig frokost, kutter jeg opp en kiwi og en appelsin og spiser dette etter kaffen. Jeg spiser altså mer om morgenen enn før - men merker at jeg da ikke får sjokoladesug sånn i halv elleve-tida. Jeg klarer meg fint uten å spise fram til lunsj halv tolv.
  
• og litt mer nerdete: jeg registrer alt jeg spiser i en dertil egnet app (myfitnesspal). For meg er dette først og fremst snakk om bevisstgjøring. Jeg var på kino en dag, og da jeg registrerte kinogodteriet og så at det dekket halve dagsbehovet for kalorier (og sikkert hele årsbehovet med sukker) har jeg blitt noe mer forsiktig med smågodtet. Og at pølser var kaloribomber var kanskje ikke noe stort sjokk, men greit å se svart på hvitt. Og omvendt: det finnes utmerkede wokretter som smaker deilig og ikke utløser den minste dårlige samvittighet.
  

Jeg har ikke blitt noen asket. Jeg spiser potetgull og jeg spiser Twist, men ofte bare en, to eller tre twist (ikke fem, seks eller sju) og ofte bare 30-50 gram potetgull, ikke 100-150-200 gram... Og så har jeg gjort alvor av min gamle ambisjon om stort sett å slutte å spise når jeg er mett. Det er jo alltid så fristende å ta bare en liten påfyll til med den gode middagsretten...

Og resultatet? I dag kunne jeg endelig gå på vekta og se at målet var nådd. Jeg har gått ned 7,7 kilo på drøyt to og en halv måned. BMI-kalkulatoren viser "normalvektig".

Og det er ingenting av det jeg har gjort som jeg ikke vil kunne fortsette med i ukene og månedene som kommer. Frukt etter frokost er deilig og kommer til å bli et fast innslag i livet mitt. Været blir bedre ute, så jeg kommer til å bevege meg mer, ikke mindre, i tida framover.

PS: Det hører kanskje med til historien at jeg i utgangspunktet beveger meg en god del til fots (har ikke bil) og spiser noenlunde sunt, men at inntaket av godterier og snacks nok var det som gjorde at vekta holdt seg for høy. Og naturligvis har jeg forstått at det ikke er 7,7 kilo fett som har forsvunnet - det er gjerne vel så mye muskler som fett som blir borte. Så å trappe opp treningen er absolutt en aktuell mulighet i tida framover.

Film: Ymse filmer

Lite filmblogging i det siste. Det skyldes ikke at jeg har sviktet nyttårsforsettet om å se minst en film i uka i snitt, det er bare selve bloggingen det har gått trått med.

Tintin et moi har jeg jo allerede nevnt - artig å bli litt bedre kjent med Tintins skaper, selv om sannhetsgehalten i alt som ble fortalt var litt vanskelig å vurdere.

Hansel & Gretel Which Hunters var en gledelig overraskelse. Tommy Wirkola har på genialt vis tatt et velkjent eventyr og fabulert videre, og klart å lage en deilig liten eventyrsplatterfilm. Anbefales.

Shutter Island har jeg lenge lurt på å se, uten helt å finne ut hvorfor. Og jeg er litt usikker nå i ettertid også. Forsåvidt noen artige grep underveis, men engasjerer ikke helt.

Boktyven hadde jeg ikke fått med meg noe reklame for eller anmeldelse av, og jeg ante ikke hva jeg gikk til. Og jeg elsker jo egentlig å se filmer jeg ikke vet noe om på forhånd. Dette var et riktig hyggelig bekjentskap, og viser at 2. verdenskrig fortsatt duger til film. Det er faktisk over et år siden jeg så en film jeg trivdes så godt med.

12 Years a Slave. Jeg har i utgangspunktet litt problemer med filmer som avslører det meste av handlingen allerede i tittelen. Det var vanskelig å opparbeide noen spenning for hva som ville skje med hovedpersonen i denne filmen - hva var sjansen for at han ville slippe fri etter sju år, liksom? En helt grei film, men folk som trenger denne filmen (eller trenger at det er en tidligere fri mann det handler om) for å få med seg at slaveri var (og er) noe herk, de har jeg ikke så mye tålmodighet med...

Hitchcock dukket opp på Filmnet like før jeg sa opp abonnementet, og siden jeg liker regissøren Hitchcock, fikk jeg lyst til å se filmen. Og den var da helt grei, den. Igjen vanskelig å opparbeide den helt store spenningen (spennende om Psycho skulle bli laget ferdig, og om den skulle bli en suksess? Not.) men gode skuespillerprestasjoner.

Som far, så sønn er en av de andre filmene jeg har sett uten å vite noe særlig om den på forhånd. Jeg visste ikke engang at den var regissert av Kore-eda (som jeg vel bare har sett en film av før). Sånt liker jeg. Bak den ganske interessante historien om en familie som får vite at seksåringen ikke er deres biologiske barn, ligger det mengder av refleksjoner rundt hva biologi egentlig spiller slags rolle når det er dine egne barn det er snakk om.

Monuments Men er en ny film fra George Clooney. Han har jo gode karrierer som skuespiller og som kaffeselger, og det kan nok hende at det er disse han bør satse på foran regissørkarrieren. Riktig kjedelig skal det jo godt gjøres å gjøre en film med et sånt stjernelag av skuespillere og med såpass mye kunst involvert, men særlig spennende blir det dessuten heller ikke.

J. Edgar har også noen strålende skuespillere og en interessant - og uspennende - historie. Men filmen er tross alt noen hakk hvassere enn Monuments Men. Og så merker jeg meg at det blir langt mellom homsefilmene for tida - heterofilmene dominerer. Men J. Edgar er da et unntak på sitt vis.

Kong Curling sto i hylla på Deichman og så litt fristende ut. Jeg liker jo Atle Antonsen. Og jeg liker curling. Samtidig hadde jeg vel en snikende følelse av at hvis denne filmen hadde vært knakende god, ville jeg ha hørt mer om den. Og ganske riktig - Antonsen er småmorsom, men det er nesten hele beholdningen.

Fuglekikkere er en film om indianere i Brasil - en folkegruppe under press, for å si det mildt. Filmen er velment. Den skildrer en viktig konflikt og har en interessant miljøskildring. Og så har den et ganske labert tempo som jeg sikkert ville ha likt godt hvis jeg hadde vært i humør til det, men som i dag gjorde at filmen ble langtekkelig.

Film: Life of Pi

Life of Pi har stått en stund på lista over filmer jeg bør se. Ikke bare på grunn av koblingen til matematikk, men også fordi jeg har oppfattet at mange har likt den. Men jeg har klart å unngå å få med meg hva den handler om, og det synes jeg er en fordel - jeg liker å lene meg tilbake og la en film overraske meg. I våre dager er jo det en sjelden opplevelse, siden trailere på filmer gjerne forteller hele historien. (Den norske filmen Victoria var ekstrem på den måten - traileren var så lang og ga så mye av filmen at da jeg hadde sett traileren to ganger var jeg grundig lei filmen... Så det går nok noen år før jeg eventuelt ser den.)

Det er ikke mye man kan si om Life of Pi uten å ødelegge den jomfruelige filmopplevelsen - og da passer det fint at når man har sett filmen ferdig, vet man ikke helt hva man har sett. Men den er ihvertfall vakker, har kule dyr med - og så likte jeg slutten veldig godt, uten at jeg skal utdype hvorfor... Filmen har humor, filmen har sjarme og den har religiøse elementer som ikke blir insisterende. Den er rett og slett ganske kul.

Dette var den sjette filmen jeg så i 2014. Nyttårsforsettet var å se minst 52 filmer i 2014, og jeg ligger foreløpig foran skjemaet... (Jeg så Tintin et moi her en dag uten å ha blogget om den - for de som prøver å telle med meg...)

Film: Frances Ha

Det finnes noen filmer hvor persontegningen av hovedpersonen er så sterk at det ikke har noe å si hva som ellers skjer i filmen. Ruby in Paradise står for meg som en slik film. Frances Ha aspirerer til å være en annen - hovedpersonen og hennes måte å forholde seg til verden på er poenget med filmen - alt annet er bare fargelegging. (Rar ordbruk, riktignok, siden filmen er i svart/hvitt.)

Filmen er ganske morsom, og det er i tillegg fullt mulig å kjenne seg igjen i så mangt. Man kan sikkert si at filmen handler om vennskap, om kjærlighet, om drømmer og det å ta inn over seg at visse drømmer aldri blir noe av. En kjærlighetserklæring til New York er den nok også. Men altså først og fremst en forrykende skildring av et - til tider nærmest forrykt - menneske.

Dette var film nummer 4 av de 52 jeg har som mål å se i år.

Film: Smurfene

Som liten leste jeg mye om smurfene - og Geir Børresen og Smurfene var jeg også glad i som barn. Likevel var det med forholdsvis lave forventninger jeg lot smurfene innta skjermen. Og de lave forventningene ble delvis innfridd. Smurfene er sukkersøte og barnslige alt i originalen, og omgjøringen til amerikansk film hjalp ikke så mye.

I denne filmen havner smurfene i Central Park i New York, og for øvrig ganske sjarmerende Neil Patrick Harris (Doogie Howser etc etc) måtte redde livene deres innimellom forsøk på å redde jobben sin. Blandingen av animasjon og menneskelige skuespillere fungerer teknisk sett godt.

Men hva er det egentlig som gjør at jeg blir ganske begeistret for Tintin og småsøvnig av Smurfene? Det er neppe bare dagsformen. Det er nok heller ikke bare det at Tintin litterært sett er noen hakk over Smurfene. Det er fristende å si at Tintin var mer tettpakket av morsomme gags og artige slossesekvenser, men jeg er ikke sikker på at en slik opptelling ville vise noen vesentlig forskjell mellom filmene. Tintin bare funker bedre, og kanskje er det et problem at de små, blå går i ett med hverandre tross identifiserende navn og egenskaper. Uansett: et helt greit bekjentskap, dette også, hvis du ikke har noen gode filmer å se...

Dette var film nummer 3 av de 52 jeg skal se i år. Foran skjema, altså.

Film: The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn

Et par dager etter at jeg hadde satt meg mitt nye nyttårsforsett, var jeg på Coop for første gang på nyåret - og rett innenfor inngangen sto en bråte brosjyrer for en måneds gratis, uforpliktende prøve på Filmnet. Jaja, jeg har prøvd Netflix og Viaplay, så da kan jeg da prøve Filmnet også...

Og dermed fikk jeg sett "The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn". Jeg er jo glad i Tintin og har lest alle Herges historier, men har vel vært skeptisk til overgangen til animasjonsfilm. Men den skepsisen var unødvendig - det ble en riktig artig affære, med tåpelige detektiver, fylleskjellsord fra Haddock og fiffige løsninger fra Terry. Og noen bidrag fra Tintin, selv, naturligvis, men Tintin har aldri vært den mest underholdende karakteren.

Alt i alt blir det et eventyr helt på høyde med Indiana Jones, med heisekrankamp som crescendo. Anbefales alle som er glad i Tintin og alle som burde vært glad i Tintin.

Dette var film nummer 2 av 52 jeg skal se i år.

Film: Kompani Orheim

Som sagt har jeg nyttårsforsett om å se et anstendig antall filmer i 2014 - ihvertfall 52 stk, altså én film i uka. Og jeg skal satse på å blogge om dem her.

En film jeg har hatt liggende på vent ei stund er "Kompani Orheim". Mye ligger til rette for en god filmopplevelse, forsåvidt: jeg er jo glad i Jarle Klepp, historien er god og en film vil jo få fram musikken - som ikke er uviktig for Jarle - på en fin måte. Men så var det det der med boka og filmen igjen da - jeg hadde jo tross alt lest boka, og klarte dermed ikke å opparbeide den helt store spenningen om hva som skulle skje. Filmopplevelsen ble derfor litt redusert til "hvordan forteller de den historien?", noe som er synd. For jeg tror jo strengt tatt at denne filmen kan gi en riktig god filmopplevelse hvis man ikke har lest boka først.

Men for meg denne gang ble det bare sånn passe.

Dette var film nummer 1 av 52 jeg skal se i år.

Årets filmer 2013

Et av mine nyttårsforsetter for 2013 var å se flere filmer. I 2012 så jeg patetiske 26 filmer, og det kunne ikke gjenta seg. Fasiten for 2013 ble 36 filmer, noe som jo er litt bedre, men fortsatt ganske langt unna toppåret 1997, da jeg så 135 filmer. Så mitt nye nyttårsforsett blir å se en film i uka i 2014, og altså havne på minst 52 filmer ialt. Det vil i så fall bli et over middels filmår for min del.

Men altså: 2013. Hva så jeg av godbiter i 2013?

Den beste filmen jeg så i 2013 var Otto Premingers "Anatomy of a Murder". En av James Stewarts bedre roller, dette, og filmen har stått på lista over filmer jeg bør få sett ganske lenge. Endelig fikk jeg altså til det. Filmen er en underholdende kriminal/rettssak-film av den gode, gamle sorten.

Jeg så også en hel rekke andre gode filmer: Kaboom, Mr. Smith Goes To Washington, Intouchables, Laurence Anyways, Woody Allen: A Documentary, Dans la maison, The Lone Ranger, Les Miserables og Jul i Flåklypa var alle gode filmer. Av de nye filmene i 2013 var altså Les Miserables og Jul i Flåklypa de beste. Men jeg hadde det også gøy med The Croods, Pornopung, Lincoln, Behind the Candelabra og La partida.

Den dårligste filmen jeg så i år var nok Mel Brooks' The Producers fra 1968. Nyinnspillingen er morsommere. Andre skuffelser var Magic Mike og Almodovars Los amantes pasajeros.

Noen trailere til noen av de jeg har nevnt: