Monday, December 16, 2019

Å oppleve tvangen om å gå i kirken

"La skolebarna gå i kirken", skriver Hobbelstad i Dagbladet i dag. Hun mener at det ikke er så farlig at barna får høre ting som foreldrene er uenige i, og legger vekt på at det å være i kirken knytter bånd bakover i historien.

Dette har noe for seg. Min slekt har sterke bånd til to kirker, Stange kirke på Stange og Grytten kirke utenfor Åndalsnes. Her har generasjoner av mine forfedre blitt døpt, konfirmert, gift og begravet. Det vekker følelser å være der.

Mange av forfedrene mine har nok vært kristne, men det har ikke vært avgjørende for om de har gått i kirka. Det har jo vært tvang - om ikke nødvendigvis juridisk, så i hvert fall sosialt. De av forfedrene som har vært småbønder og leilendinger har nok ikke hatt luksusen å kunne velge. Så har de sittet der i kirka, da, og hørt på prester snakke om "åndelige ting" mens urettferdigheten har rådet i samfunnet utenfor kirkemurene. Og innenfor, naturligvis, for fintfolket har vel gjerne hatt de beste plassene. Her har homofile forfedre sittet og blitt fordømt, det samme har folk som ikke har fulgt kirkas snevre seksualmoral og så videre.

Slik sett er det en fin historisk parallell at skolebarn i dag skal "tvinges" (ved sosialt press) til å gå i kirka og høre på noe de og foreldrene ikke er enige i. Men argumentet har likevel noe pussig over seg. Hvilken annen undertrykking fra fortida skal vi la barna gjenoppleve for å føle nærheten til tidligere generasjoner?

No comments:

Post a Comment