Monday, December 30, 2019

Mitt filmår 2019

De siste årene har jeg hatt som nyttårsforsett å se minst én film per uke i snitt gjennom året. (Da teller jeg bare filmer jeg ikke har sett før.) Dette begynte jeg med etter at jeg skandaløst nok så bare rundt 30 filmer i året et par år, og det kan jeg ikke ha noe av når jeg er så glad i film. I 2019 endte jeg (vil jeg anta) på 54 filmer, og jeg vil nevne noen av høydepunktene.

Den mest sjarmerende filmen jeg så i 2019 var nok Chris & Don. A Love Story. Filmen så jeg etter at jeg hadde lest min første Christopher Isherwoodbok (etter å ha fått anbefalt boka på Gay's the Word i London). Det er rikelig med fordommer som slår inn når man ser i filmen at forfatteren Christopher Isherwood (48) ble sammen med en smellvakker unggutt, Don Bachardy (18). Kan det være ekte kjærlighet? Det er vanskeligere å fortsatt sitte med fjernbedømming av andres kjærlighet når Chris & Don fortsatt var sammen 33 år senere. Filmen ga både en vakker kjærlighetshistorie, mer kunnskap om en viktig forfatter og et møte med egne fordommer. (For de som ikke klarer å koble navnet Isherwood til noe: han skrev blant annet det som senere ble det litterære forelegget til musikalen Cabaret.)

Andreplassen - og det er litt pinlig å innrømme det - går til Love Actually. Jeg har altså klart å unngå å se den helt til 2019, men så så jeg den, og syntes den var søt. Riktignok er det #metoo-aktige scener i filmen, men det får man prøve å overse hvis man vil kose seg med filmen. Og etter å ha sett Hugh Grant i A Very English Scandal - som var et eneste stort #metoo-overgrep - var Love Actually nesten etisk høyverdig. Og altså søt.

Så klarer jeg ikke helt å skille mellom de neste 11, så jeg bare ramser dem opp i tilfeldig rekkefølge. Jeg syntes at Rocketman var et fint portrett av Elton John, godt hjulpet av en vanvittig rekke knallbra låter. På den andre enden av triveligskalaen var Leaving Neverland, som var et sterkt vitnesbyrd om Michael Jacksons omgang med andre mennesker. Once Upon a Time in Hollywood var skitkul, med Leo og Brad i hovedrollene. Det har tatt noen år for meg å bli Tarantino-fan, men den som venter på noe godt... Den friheten Tarantino tar seg i å fortelle (nesten) Charles Manson-fortellingen er kostelig.

Green Book og The Butler er to ganske så ulike filmer som begge tar for seg rasediskrimineringen i USA på gode måter. The Best Exotic Marigold Hotel, derimot, kan sikkert kritiseres for å være enda en vestlig film om vestlige folk i India, men den har en samling gode skuespillere som gir den sjarmen den trenger til å overleve.

Endelig så jeg Aladdin - den ordentlige tegnefilmen fra Disney - og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sett den før. Er ist wieder da er en ganske så vellykket Hitlerkomedie. Spionen er en spennende film om Sonja Wigert, som ble dobbeltagent under krigen.

Dog Tags er en gripende film om en fyr som prøver å finne ut både hvor han kommer fra og hvor han skal i livet. Høres kjent? Joda, men det funker.


Min store favoritt som regissør er nok Woody Allen. Noen beskriver ham som ujevn og forutsigbar, men jeg er helt uenig. Jeg har nesten aldri sett en dårlig Woody Allen-film, og filmporteføljen hans er absurd variert. Zelig, Midnight in Paris og What's New, Pussycat er ikke til forveksling like filmer. I 2019 så jeg blant annet Café Society, som var en fornøyelig film.Ikke blant hans aller beste, men det er da også et voldsomt høyt ambisjonsnivå å legge seg på...

Så er det bare å forberede seg på 2020. Da planlegger jeg å få med meg Berlin Filmfestival, og der bør det da være noen godbiter.

No comments:

Post a Comment