Her er mine fem favorittpodkaster på norsk:
1. Herreavdelingen
NRKs podkasttilbud er betydelig. Favoritten er Herreavdelingen, med Finn Bjelke og Yan Friis - med gode innspill fra sidelinjen fra Ingrid Bjørnov. Fornøyelig!
2. Kommisjonen
Atle Antonsen og Johan Golden har i drøyt tre år vært et respektløst og rasende festlig innslag i uka. Nå er det slutt - jeg tror jeg leste at gårsdagens sending skulle være den siste. Men kanskje er det fortsatt tid til å sikre de siste godbitene via podkast.
3. 20 spørsmål
NRKs morsomste program i tiår etter tiår. Knut Borge er programleder, ledende humorister er panel og de har 20 spørsmål på seg på å gjette hva ordet er. "Er det større enn en sykkelveske?" Gøy.
4. Lang lunsj - Østlandssendingen
Samtalene på tirsdag, onsdag og torsdag er av varierende interesse - av og til er de midt i blinken. Men rosinen i pølsa er uansett "fredagspanelet", hvor stort sett oppegående mennesker (som Trygve Hegnar, Kristin Clemet, Ingeborg Moræus Hansen) sitter rundt et bord og diskuterer uka som har gått.
5. Morgenkåseriet
Morsomme eller interessante betrakninger fra ulike stemmer.
Oppvakte lesere vil se at fire av de fem på topp er fra NRK, mens den femte er nedlagt. Og ikke nok med det: alle de andre norskspråklige podkastene som jeg har mye glede av, er også fra NRK: Norges herligste, NRK Gull, Språkteigen og Ut i verden. Jepp, NRK er en kvalitetskanal. Men jeg tar gjerne imot tips til andre ting jeg burde prøve...
(Mine favorittpodcaster på engelsk er beskrevet i innlegget Top 5 podcasts.)
Saturday, February 02, 2008
Friday, February 01, 2008
Mye å glede seg til...
For tida er jeg overarbeidet, men får med meg at det skjer spennende ting på kino- og teaterfronten. Så i steden for å blogge om det jeg har opplevd, får jeg blogge om det jeg gleder meg til:
Først på lista akkurat nå står nok "Mannen som elsket Yngve" - filmatiseringen av Tore Renbergs homoroman fra 2003. (For det er nemlig ikke forfatteren som bestemmer hva en bok først og fremst handler om - det er leseren.) Jeg husker romanen først og fremst for en sår skildring av uforløst kjærlighet og noen vonde scener der Yngve er i konflikt med sin velmenende mor. Det blir spennende å se hva de har fått til.
Enda større litteratur er naturligvis Asterixtegneseriene. Det kan tenkes at Asterix og Obelix alltid vil være best i tegneserie (og da helst i Else Michelets oversettelse), men Gérard Depardieu som Obelix er vel igrunnen god nok grunn til å ta en tur på kino.
Når det gjelder teater har jeg en liten Det norske teatret-raptus akkurat nå. Etter Døden i Teben for ei uke siden, er det nå Peter Pan og så Tolvskillingsoperaen som står for tur. Gleder meg!
Først på lista akkurat nå står nok "Mannen som elsket Yngve" - filmatiseringen av Tore Renbergs homoroman fra 2003. (For det er nemlig ikke forfatteren som bestemmer hva en bok først og fremst handler om - det er leseren.) Jeg husker romanen først og fremst for en sår skildring av uforløst kjærlighet og noen vonde scener der Yngve er i konflikt med sin velmenende mor. Det blir spennende å se hva de har fått til.
Enda større litteratur er naturligvis Asterixtegneseriene. Det kan tenkes at Asterix og Obelix alltid vil være best i tegneserie (og da helst i Else Michelets oversettelse), men Gérard Depardieu som Obelix er vel igrunnen god nok grunn til å ta en tur på kino.
Når det gjelder teater har jeg en liten Det norske teatret-raptus akkurat nå. Etter Døden i Teben for ei uke siden, er det nå Peter Pan og så Tolvskillingsoperaen som står for tur. Gleder meg!
Sprøytvarsleren
Martin Ystenes' underholdende og opplysende blogg Sprøytvarsleren er tilbake! Mange vil vel huske hans nettside som fra 1996 til 2001 satte søkelyset på vanvittige naturfaglige misforståelser i media. Nå er han endelig tilbake - for behovet er dessverre ikke borte. Ystenes er professor ved NTNU, og det er befriende at folk på hans nivå orker å skrive for "den gemene hop" og ikke bare for internasjonale publikasjoner som kun eksperter leser.
Anbefales!
Anbefales!
Kjerringer og Raymond Johansen
I dagens A-magasin siteres SVer Raymond Johansen slik: "Samtidig er det mange kjerringer i fotballen. (...) Det er mye sladder og sånt. Mye mer enn jeg trodde. Mye prat."
Dette er et pussig kvinnesyn hos en SV-statssekretær i 2008...
Dette er et pussig kvinnesyn hos en SV-statssekretær i 2008...
Thursday, January 31, 2008
"Filosof" Nina Karin Monsen synser om ting hun ikke har greie på
Blikk skriver om at "filosofen" Nina Karin Monsen har skrevet kronikker om homofili. Her er en smakebit:
Venstre har visst tradisjon for å invitere folk med utfordrende meninger inn i prinsipprogramdiskusjoner, for å få en spenstig intern debatt. Det er en artig tanke. Blikk gjør et nummer av at Nina Karin Monsen var invitert forrige gang en slik komite skulle nedsettes. Ut fra ovenstående sitat (og andre kronikker hun har kommet med), virker det imidlertid ikke som "spenstighet" er Nina Karin Monsens sterkeste side - og Venstres ledelse sier da også at hun ikke ville blitt invitert hvis disse kronikkene hadde vært publisert på det tidspunktet.
Kort sagt: det Monsen oppnår med sine oppstøt er bare at seriøse politikere ikke vil assosieres med henne. Og bra er det.
Forslaget til ny ekteskapslov bør snarest glemmes som en sær fortelling om det politisk korrekte. Når folk flest forstår at loven ikke dreier seg om toleranse i forhold til enkjønnede par, men om angrep på alle religioner, mening, fornuft og den biologiske familie, vil diskusjonen få den kvalitet den bør ha.
Venstre har visst tradisjon for å invitere folk med utfordrende meninger inn i prinsipprogramdiskusjoner, for å få en spenstig intern debatt. Det er en artig tanke. Blikk gjør et nummer av at Nina Karin Monsen var invitert forrige gang en slik komite skulle nedsettes. Ut fra ovenstående sitat (og andre kronikker hun har kommet med), virker det imidlertid ikke som "spenstighet" er Nina Karin Monsens sterkeste side - og Venstres ledelse sier da også at hun ikke ville blitt invitert hvis disse kronikkene hadde vært publisert på det tidspunktet.
Kort sagt: det Monsen oppnår med sine oppstøt er bare at seriøse politikere ikke vil assosieres med henne. Og bra er det.
Wednesday, January 30, 2008
"Lærerstudenter skulker skolen"
"Lærerstudenter skulker skolen" skrev Aftenposten noe tabloid i går, og utover kom saken på forsiden av VGnett, Dagbladet nett, på NRK og så videre. Som vanlig når media slår opp saker, blir ting satt litt på spissen og nyansene forsvinner.
For det første: avisene refererer en undersøkelse som sier at den gjennomsnittlige lærerstudent ved HiO bruker 24 timer i uken på studiene. Dette er ikke tall som går igjen i andre undersøkelser. Over tid har ulike undersøkelser vist et snitt på 30 timer i uken. Det er også for lavt, men ikke fullt så ille som denne nye undersøkelsen av ett kull tyder på.
For det andre: mange studenter jobber veldig godt med studiene. En vesentlig andel har arbeidstid mellom 35 og 45 timer i uken.
For det tredje: det kan spille inn at noen studenter har sterkere bakgrunn enn det som kreves i enkelte fag. Når opptakskravet er 3'er i matematikk fra første klasse på videregående, er det kanskje naturlig at studenter med 6'er i matematikk med full fordypning alle tre årene i videregående, forstår matematikken enklere og dermed kan bruke mindre tid også på matematikkdidaktikken enn andre. For eksempel.
Når man så skal finne tiltak, er det viktig å få med seg disse nyansene. Å pøse på med flere oppgaver vil kanskje gjøre at de "slappeste studentene" (for å bruke tabloid terminologi) må jobbe litt mer for å gjøre oppgavene på sitt "slappe" vis, men det vil ramme den delen som i dag bruker oppimot 40 timer i uka på å jobbe grundig med de oppgavene de har. De vil da bli tvunget ut i overfladiskhet.
Vi kan naturligvis se på om kravene for å få godkjent oppgaver og eksamener er høye nok. Men det er allerede mange som stryker og mange som slutter fordi de forstår at læreryrket ikke passer dem. Og NOKUTs evaluering tydet på at HiO har høyere krav på sine eksamener enn andre høyskoler i Norge.
Konklusjon: dette er et komplekst problem som lærerutdanningsinstitusjonene (både HiO og andre) må jobbe grundig med. Tabloide løsninger er neppe de beste.
ps: Undersøkelser viser at det store flertallet er fornøyd med sin studiesituasjon og synes utbyttet av undervisningen er godt. Lettvinte påstander om at studentene vil komme bare undervisningen blir bedre, er derfor nok en "tabloid løsning" uten skikkelig grunnlag i datamaterialet.
(Disclaimer: jeg jobber selv ved lærerutdanningen ved HiO og har ledet et utvalg som nettopp har lagt fram en rapport med forslag til tiltak for å bedre studieinnsatsen. I min egen blogg uttaler jeg meg imidlertid kun på vegne av meg selv.)
For det første: avisene refererer en undersøkelse som sier at den gjennomsnittlige lærerstudent ved HiO bruker 24 timer i uken på studiene. Dette er ikke tall som går igjen i andre undersøkelser. Over tid har ulike undersøkelser vist et snitt på 30 timer i uken. Det er også for lavt, men ikke fullt så ille som denne nye undersøkelsen av ett kull tyder på.
For det andre: mange studenter jobber veldig godt med studiene. En vesentlig andel har arbeidstid mellom 35 og 45 timer i uken.
For det tredje: det kan spille inn at noen studenter har sterkere bakgrunn enn det som kreves i enkelte fag. Når opptakskravet er 3'er i matematikk fra første klasse på videregående, er det kanskje naturlig at studenter med 6'er i matematikk med full fordypning alle tre årene i videregående, forstår matematikken enklere og dermed kan bruke mindre tid også på matematikkdidaktikken enn andre. For eksempel.
Når man så skal finne tiltak, er det viktig å få med seg disse nyansene. Å pøse på med flere oppgaver vil kanskje gjøre at de "slappeste studentene" (for å bruke tabloid terminologi) må jobbe litt mer for å gjøre oppgavene på sitt "slappe" vis, men det vil ramme den delen som i dag bruker oppimot 40 timer i uka på å jobbe grundig med de oppgavene de har. De vil da bli tvunget ut i overfladiskhet.
Vi kan naturligvis se på om kravene for å få godkjent oppgaver og eksamener er høye nok. Men det er allerede mange som stryker og mange som slutter fordi de forstår at læreryrket ikke passer dem. Og NOKUTs evaluering tydet på at HiO har høyere krav på sine eksamener enn andre høyskoler i Norge.
Konklusjon: dette er et komplekst problem som lærerutdanningsinstitusjonene (både HiO og andre) må jobbe grundig med. Tabloide løsninger er neppe de beste.
ps: Undersøkelser viser at det store flertallet er fornøyd med sin studiesituasjon og synes utbyttet av undervisningen er godt. Lettvinte påstander om at studentene vil komme bare undervisningen blir bedre, er derfor nok en "tabloid løsning" uten skikkelig grunnlag i datamaterialet.
(Disclaimer: jeg jobber selv ved lærerutdanningen ved HiO og har ledet et utvalg som nettopp har lagt fram en rapport med forslag til tiltak for å bedre studieinnsatsen. I min egen blogg uttaler jeg meg imidlertid kun på vegne av meg selv.)
Sunday, January 27, 2008
Arbeidsplaner eller tilpasset opplæring?
"Elevene snubler i arbeidsplaner" er tittelen på en Aftenposten-artikkel i dag (som jeg i skrivende stund ikke finner på nett). Her oppsummerer stipendiat Ole Kr. Bergen "de viktigste problemene og utfordringene knyttet til bruk av arbeidsplaner":
- Elevene jobber mye alene
- Lite kontinuitet
- "Feil lærer" til stede
- Få oppsummeringer
- Lite kontroll
Arbeidsplaner er oversikter som elevene får som viser hva de skal jobbe med i en viss periode - for eksempel en eller to uker. Elevene skal selv ha frihet til å velge når de ulike arbeidsoppgavene skal gjøres innenfor den rammen. Dette skal i teorien legge til rette for "tilpasset opplæring", altså at elevene får lære i eget tempo og på eget nivå. I praksis varierer det veldig.
Som lærerutdanner har jeg selv hørt om og sett og hørt om betenkelig bruk av arbeidsplaner. I denne omgangen vil jeg se spesielt på tanken om tilpasset opplæring. For at læreren skal kunne bedrive god tilpasset opplæring, må hun ha god innsikt i hva hver enkelt elev får til. Hvordan skal en lærer få god innsikt i det når elevene nesten ikke jobber med faget med denne læreren til stede? På mange skoler er fagtimene redusert for å få tid til arbeidsplantimer. Fagtimene består ofte av introduksjon av nytt stoff - mens elevene kanskje enda ikke har jobbet med oppgaver knyttet til det forrige "nye". Neste time fortsetter arbeidet med temaet, men det er helt tilfeldig om elevene har eller ikke har jobbet med stoffet siden sist. Og hvis eleven har jobbet med dem, har kanskje en annen lærer vært til stede og forklart ting på en helt annen måte enn elevens egen lærer i dette faget...
I tillegg kommer at det skjer så mye uforutsett i skolen, at det er vanskelig for læreren å si eksakt hvor mye man har jobbet i en toukersperiode. Dermed skjer det fra tid til annen at elever sitter med oppgaver som de ikke har forutsetninger for å løse, fordi progresjonen har vært svakere enn forutsatt. Løsningen fra lærernes side blir å legge "minimumsvarianter" på arbeidsplanene.
Mange skoler har kjempegode erfaringer med arbeidsplaner, men det er betenkelig at arbeidsplaner er blitt sett på som "det eneste rette". Når bruk av langsiktige arbeidsplaner kombineres med en overtro om at det er skadelig om læreren formidler kunnskap til mer enn én elev av gangen og at det bare er eleven som har ansvar for egen læring, kan ting gå riktig ille. Og "riktig ille" - det er jo nettopp slik det har gått med en del elever i norsk skole.
- Elevene jobber mye alene
- Lite kontinuitet
- "Feil lærer" til stede
- Få oppsummeringer
- Lite kontroll
Arbeidsplaner er oversikter som elevene får som viser hva de skal jobbe med i en viss periode - for eksempel en eller to uker. Elevene skal selv ha frihet til å velge når de ulike arbeidsoppgavene skal gjøres innenfor den rammen. Dette skal i teorien legge til rette for "tilpasset opplæring", altså at elevene får lære i eget tempo og på eget nivå. I praksis varierer det veldig.
Som lærerutdanner har jeg selv hørt om og sett og hørt om betenkelig bruk av arbeidsplaner. I denne omgangen vil jeg se spesielt på tanken om tilpasset opplæring. For at læreren skal kunne bedrive god tilpasset opplæring, må hun ha god innsikt i hva hver enkelt elev får til. Hvordan skal en lærer få god innsikt i det når elevene nesten ikke jobber med faget med denne læreren til stede? På mange skoler er fagtimene redusert for å få tid til arbeidsplantimer. Fagtimene består ofte av introduksjon av nytt stoff - mens elevene kanskje enda ikke har jobbet med oppgaver knyttet til det forrige "nye". Neste time fortsetter arbeidet med temaet, men det er helt tilfeldig om elevene har eller ikke har jobbet med stoffet siden sist. Og hvis eleven har jobbet med dem, har kanskje en annen lærer vært til stede og forklart ting på en helt annen måte enn elevens egen lærer i dette faget...
I tillegg kommer at det skjer så mye uforutsett i skolen, at det er vanskelig for læreren å si eksakt hvor mye man har jobbet i en toukersperiode. Dermed skjer det fra tid til annen at elever sitter med oppgaver som de ikke har forutsetninger for å løse, fordi progresjonen har vært svakere enn forutsatt. Løsningen fra lærernes side blir å legge "minimumsvarianter" på arbeidsplanene.
Mange skoler har kjempegode erfaringer med arbeidsplaner, men det er betenkelig at arbeidsplaner er blitt sett på som "det eneste rette". Når bruk av langsiktige arbeidsplaner kombineres med en overtro om at det er skadelig om læreren formidler kunnskap til mer enn én elev av gangen og at det bare er eleven som har ansvar for egen læring, kan ting gå riktig ille. Og "riktig ille" - det er jo nettopp slik det har gått med en del elever i norsk skole.
Saturday, January 26, 2008
Et forklaringsproblem
Diskriminering på bakgrunn av etnisitet, seksuell legning og så videre er et stort problem i Norge. For eksempel er det en del hvite nordmenn som nekter å selge til høystbydende fordi naboene helst vil ha et Blenda-hvitt nabolag. Nylig kom Likestillings- og diskrimineringsnemnda fram til at en boligselger lovstridig hadde solgt til de som hadde nest høyeste bud. Nå rykker FrP ut med forsvar for de diskriminerende - ikke overraskende.
"I en rettsstat er du uskyldig til det motsatte er bevist, her er prinsippet snudd på hodet og du er skyldig til du har greid å bevise det motsatte. Det strider mot all fornuftig rettsforståelse" sier Amundsen til Dagbladet.
Amundsen overdriver. Det er ikke snakk om å bevise at man er uskyldig. Det er bare snakk om å "sannsynliggjøre" at det var andre årsaker enn etnisitet som lå bak. De fleste av oss har faktisk en god grunn hvis vi sier nei til 10.000 kroner, og det holder å oppgi den gode grunnen til nemnda. Denne aktuelle selgeren "fikk god kontakt med kjøper under visningen" (se Dagsavisen-artikkel). At man gir bort 10.000 kroner til noen man har møtt i noen minutter på en visning har formodningen mot seg...
Poenget er at diskriminering er et samfunnsproblem, og at dersom vi bare skal kunne slå ned på saker der selgeren eksplisitt sier at det er hudfargen som er avgjørende, får man bare luket vekk den delen av diskrimineringen som de aller dummeste står for. Men i kamp mot diskriminering har vel aldri FrP stått i første linje.
"I en rettsstat er du uskyldig til det motsatte er bevist, her er prinsippet snudd på hodet og du er skyldig til du har greid å bevise det motsatte. Det strider mot all fornuftig rettsforståelse" sier Amundsen til Dagbladet.
Amundsen overdriver. Det er ikke snakk om å bevise at man er uskyldig. Det er bare snakk om å "sannsynliggjøre" at det var andre årsaker enn etnisitet som lå bak. De fleste av oss har faktisk en god grunn hvis vi sier nei til 10.000 kroner, og det holder å oppgi den gode grunnen til nemnda. Denne aktuelle selgeren "fikk god kontakt med kjøper under visningen" (se Dagsavisen-artikkel). At man gir bort 10.000 kroner til noen man har møtt i noen minutter på en visning har formodningen mot seg...
Poenget er at diskriminering er et samfunnsproblem, og at dersom vi bare skal kunne slå ned på saker der selgeren eksplisitt sier at det er hudfargen som er avgjørende, får man bare luket vekk den delen av diskrimineringen som de aller dummeste står for. Men i kamp mot diskriminering har vel aldri FrP stått i første linje.
Saturday, January 12, 2008
Jeg kombinerte jobb og fritid i sydhavsparadiset!
Jeg har skrevet en liten artikkel om mitt opphold på Tahiti og Moorea for noen år siden i Sydhav.no.
Man ser det man vil se
Lederen for Islamsk Råd i Norge mener at det vil være naturlig for homofile muslimer å komme til ham for å få råd - til tross for at de på forhånd vet nøyaktig hva han vil si. Denne mannen trenger en realitetsorientering...
 clipped from www.aftenposten.no
- Ingen har sett dem, og ingen har blitt kontaktet av dem. Jeg ser ingen grunn til at de ikke har kontaktet oss. Jeg føler de overdriver når de snakker om at deres liv er i fare, og at de er truet på livet. Jeg tror ikke det. La dem komme til meg, og jeg vil snakke med dem, sier han, og forklarer at det han ønsker å fortelle dem er hva som er hensikten med menneskets liv på jorden - blant annet at seksuelle handlinger ifølge Gud skal skje mellom mann og kvinne.
|
Om ufarlige overgrep
"Lommemannen" og "bandasjemannen" skal være tatt. Ikke overraskende blir Tor Erling Staff advokaten hans. Staff rykker ut og bagatelliserer overgrepene, og blir møtt med oppfordringer om å ta livet sitt.
Jeg har en viss forståelse for Staffs situasjon. Hvis politiet har rett i alle sine mistanker mot Staffs klient, dreier det seg om en mann som gjennom en periode på tredve år har forgrepet seg på barn på en planmessig måte. Saken er så omfattende at det er ganske opplagt at forsvareren har lite å spille på. Å prøve å nedtone alvorlighetsgraden er nesten det eneste han kan gjøre.
Å oppfordre Staff til selvmord kan være en forståelig følelsesmessig reaksjon - ihvertfall fra folk som selv har opplevd overgrep. Men det er likevel helt uakseptabelt. Staff er mannens forsvarer, og jeg tror vi skal være glad for at vi har et rettssystem hvor også denne mannen får en forsvarer som gjør sitt ytterste - jeg ville vært mer bekymret hvis mannen fikk en forsvarer som ikke gjorde jobben sin.
Den mer konstruktive reaksjonen på Staffs utspill er derimot å møte ham med kunnskaper. Hva vet vi om barns reaksjoner på slike overgrep? Jeg er ingen psykolog, men antar at vi vet ganske mye, og at vitenskapen mildt sagt ikke støtter Staff.
Men for meg blir det store spørsmålet: hvem fant på navnene "lommemannen" og "bandasjemannen"? Disse navnene bidrar til en ufarliggjøring, nærmest en latterliggjøring, av overgrepene. Jeg forstår at navnene beskriver mannens modus operandi, men de skaper et inntrykk av at mannen har fått barn til å "komme borti" hans penis, og at det er alt. Mediene rapporterer imidlertid om at han er mistenkt for enda verre ting. De som populariserte navnene "lommemannen" og "bandasjemannen" har lagt grunnen for Staffs utspill.
Det virker utrolig at en mann har "fått lov til" å reise rundt i landet i tredve år og forgrepet seg på barn. Politiets eneste unnskyldning må være at det naturlig nok har vært vanskelig å finne sammenhengen når overgrepene har skjedd på så mange ulike steder. Men sammen med lettelsen over at han endelig er tatt (med forbehold om at det er rett mann som er tatt), må det ligge et sterkt ønske om å få til systemer hvor serieovergripere blir oppdaget tidligere.
Jeg har en viss forståelse for Staffs situasjon. Hvis politiet har rett i alle sine mistanker mot Staffs klient, dreier det seg om en mann som gjennom en periode på tredve år har forgrepet seg på barn på en planmessig måte. Saken er så omfattende at det er ganske opplagt at forsvareren har lite å spille på. Å prøve å nedtone alvorlighetsgraden er nesten det eneste han kan gjøre.
Å oppfordre Staff til selvmord kan være en forståelig følelsesmessig reaksjon - ihvertfall fra folk som selv har opplevd overgrep. Men det er likevel helt uakseptabelt. Staff er mannens forsvarer, og jeg tror vi skal være glad for at vi har et rettssystem hvor også denne mannen får en forsvarer som gjør sitt ytterste - jeg ville vært mer bekymret hvis mannen fikk en forsvarer som ikke gjorde jobben sin.
Den mer konstruktive reaksjonen på Staffs utspill er derimot å møte ham med kunnskaper. Hva vet vi om barns reaksjoner på slike overgrep? Jeg er ingen psykolog, men antar at vi vet ganske mye, og at vitenskapen mildt sagt ikke støtter Staff.
Men for meg blir det store spørsmålet: hvem fant på navnene "lommemannen" og "bandasjemannen"? Disse navnene bidrar til en ufarliggjøring, nærmest en latterliggjøring, av overgrepene. Jeg forstår at navnene beskriver mannens modus operandi, men de skaper et inntrykk av at mannen har fått barn til å "komme borti" hans penis, og at det er alt. Mediene rapporterer imidlertid om at han er mistenkt for enda verre ting. De som populariserte navnene "lommemannen" og "bandasjemannen" har lagt grunnen for Staffs utspill.
Det virker utrolig at en mann har "fått lov til" å reise rundt i landet i tredve år og forgrepet seg på barn. Politiets eneste unnskyldning må være at det naturlig nok har vært vanskelig å finne sammenhengen når overgrepene har skjedd på så mange ulike steder. Men sammen med lettelsen over at han endelig er tatt (med forbehold om at det er rett mann som er tatt), må det ligge et sterkt ønske om å få til systemer hvor serieovergripere blir oppdaget tidligere.
Saturday, December 15, 2007
Friday, December 14, 2007
Halvåpen halvtime i bydelsutvalget på Grorud?
Ifølge Grorud Venstre har bydelsutvalgleder på Grorud pussige holdninger til begrepet "åpen":
"Foran fremmøtte borgere og lokalpressen uttrykte BU-leder Anders Røberg-Larsen (Ap) at politiske partier ikke bør bruke bydelsutvalgets åpne halvtime, men politiske arenaer."
Bakgrunnen er at Grorud Venstre manglet 17 stemmer på å få plass i bydelsutvalget. For likevel å bidra til gode løsninger på politiske problemer i bydelen, har representanter for Grorud Venstre tatt ordet i åpen halvtime på bydelsutvalgmøtene. Åpen halvtime var, trodde man, en sjanse for folk utenfor bydelsutvalget til å komme med sine innspill. Siden Grorud Venstre fikk nesten 5 % av stemmene ved valget, skulle man tro at bydelsutvalget var interessert i å høre Venstres synspunkter også. Og det er - mildt sagt - ikke alle som har et så stort politisk engasjement at de gidder å komme med innspill i fora hvor de ikke har stemmerett. (At Røberg-Larsen ikke anser bydelsutvalgets møter for å være politiske arenaer, er også interessant...)
Røberg-Larsen legger altså opp til en innsnevring av åpen halvtime til en "halvåpen halvtime", for å unngå visse synspunkter som Røberg-Larsen ikke liker å måtte forholde seg til. Pinlig.
(Undertegnede er styremedlem i Grorud Venstre, og dette blogginnlegget er altså å anse som et partsinnlegg. Røberg-Larsen har inntil videre ingen innflytelse på hvem som får uttale seg i denne bloggen... :-)
"Foran fremmøtte borgere og lokalpressen uttrykte BU-leder Anders Røberg-Larsen (Ap) at politiske partier ikke bør bruke bydelsutvalgets åpne halvtime, men politiske arenaer."
Bakgrunnen er at Grorud Venstre manglet 17 stemmer på å få plass i bydelsutvalget. For likevel å bidra til gode løsninger på politiske problemer i bydelen, har representanter for Grorud Venstre tatt ordet i åpen halvtime på bydelsutvalgmøtene. Åpen halvtime var, trodde man, en sjanse for folk utenfor bydelsutvalget til å komme med sine innspill. Siden Grorud Venstre fikk nesten 5 % av stemmene ved valget, skulle man tro at bydelsutvalget var interessert i å høre Venstres synspunkter også. Og det er - mildt sagt - ikke alle som har et så stort politisk engasjement at de gidder å komme med innspill i fora hvor de ikke har stemmerett. (At Røberg-Larsen ikke anser bydelsutvalgets møter for å være politiske arenaer, er også interessant...)
Røberg-Larsen legger altså opp til en innsnevring av åpen halvtime til en "halvåpen halvtime", for å unngå visse synspunkter som Røberg-Larsen ikke liker å måtte forholde seg til. Pinlig.
(Undertegnede er styremedlem i Grorud Venstre, og dette blogginnlegget er altså å anse som et partsinnlegg. Røberg-Larsen har inntil videre ingen innflytelse på hvem som får uttale seg i denne bloggen... :-)
Tuesday, December 11, 2007
- Internett gjør oss bare dummere
Forfatterinnen Doris Lessing (som nærmest motvillig fikk Nobelprisen i litteratur), sier at internett gjør oss dummere, ifølge Dagbladets nettavis.
En måte å forholde seg til dette er naturligvis å bare spøke det bort - å framstille Doris Lessing som en eksentrisk gammel dame uten greie på hva hun snakker om. "Men hun er da søt, da". Men man kan også ta det seriøst, og tenke over om internettbruken fører til mer eller mindre lesing blant barn og unge - for ikke å snakke om skriving.
Siden dette er en blogg på internett, må jeg naturligvis velge den første måten:
Snakk for deg selv, Doris! Det er mulig at du blir dummere av internett - er det forresten all researchen du har gjort for å komme fram til utsagnet som har gjort at utsagnet er blitt så dumt som det har blitt? Hun har sikkert lest internett fra perm til perm - helt fram til den siste siden for å komme fram til den fine konklusjonen.
Vi andre, som er dumme fra før, blir faktisk klokere av å kommunisere med hverandre.
En måte å forholde seg til dette er naturligvis å bare spøke det bort - å framstille Doris Lessing som en eksentrisk gammel dame uten greie på hva hun snakker om. "Men hun er da søt, da". Men man kan også ta det seriøst, og tenke over om internettbruken fører til mer eller mindre lesing blant barn og unge - for ikke å snakke om skriving.
Siden dette er en blogg på internett, må jeg naturligvis velge den første måten:
Snakk for deg selv, Doris! Det er mulig at du blir dummere av internett - er det forresten all researchen du har gjort for å komme fram til utsagnet som har gjort at utsagnet er blitt så dumt som det har blitt? Hun har sikkert lest internett fra perm til perm - helt fram til den siste siden for å komme fram til den fine konklusjonen.
Vi andre, som er dumme fra før, blir faktisk klokere av å kommunisere med hverandre.
Friday, December 07, 2007
Endelig slutt på KRL?
NRK melder at regjeringen vil foreslå et nytt fag i grunnskolen, "Religion, livssyn og etikk", til erstatning for KRL-faget (kristendom, religion og livssyn) som i ti års tid systematisk har ført til brudd med menneskerettighetene.
Det er først etter at Norge har blitt dømt for brudd på menneskerettighetene både av den europeiske menneskerettighetsdomstolen og av FNs menneskerettskomité, at staten endelig ser ut til å ta poenget.
- Med dette er vår tusenårige kristne tradisjon slettet ut, sier Dagrun Eriksen fra KrF. Man kan alltid stole på KrF for å ha perspektivene i orden! Eller er det virkelig sant at kristendommen bryter sammen i det øyeblikk skolen ikke lenger får lov å bedrive kristendomsreklame i strid med menneskerettighetene?
Nei, KrF er ikke til å ta seriøst i denne saken. De mer nøkterne partiene får sørge for et godt og engasjerende fag - barn trenger å lære både om hverandres religioner, om andre livssyn og om etiske problemer.
Det er først etter at Norge har blitt dømt for brudd på menneskerettighetene både av den europeiske menneskerettighetsdomstolen og av FNs menneskerettskomité, at staten endelig ser ut til å ta poenget.
- Med dette er vår tusenårige kristne tradisjon slettet ut, sier Dagrun Eriksen fra KrF. Man kan alltid stole på KrF for å ha perspektivene i orden! Eller er det virkelig sant at kristendommen bryter sammen i det øyeblikk skolen ikke lenger får lov å bedrive kristendomsreklame i strid med menneskerettighetene?
Nei, KrF er ikke til å ta seriøst i denne saken. De mer nøkterne partiene får sørge for et godt og engasjerende fag - barn trenger å lære både om hverandres religioner, om andre livssyn og om etiske problemer.
Venstre fjerde størst i Oslo
Aften bringer i dag et partibarometer for Oslo. Barometret er kanskje et tegn på at folk fortsatt er opptatt av miljøspørsmål, etter at Venstre nettopp fikk gjennom kraftig reduksjon av prisen på månedskort i Oslo og en økt satsning på kollektivtilbudet. Venstre går nemlig fram 2 prosentpoeng, til 11,3%, og er dermed fjerde størst i Oslo, nesten to prosentpoeng foran SV, som gikk tilbake med 3,9 på denne målingen.
Tilsynelatende er det bedre å lykkes med miljøpolitikk i bystyret enn å mislykkes med miljøpolitikk i regjeringen, slik SV gjør...
Tilsynelatende er det bedre å lykkes med miljøpolitikk i bystyret enn å mislykkes med miljøpolitikk i regjeringen, slik SV gjør...
Magnus Carlsen i VM-thriller
Stort sett uten at media har merket det, har Magnus Carlsen (nettopp 17) de siste dagene spilt seg opp på en plass blant de ti beste på verdensrankingen i sjakk - en av verdens største konkurransesporter. Dette skjer i VM-cupen i Sibir, hvor Magnus nå spiller kvartfinale mot Ivan Cheparinov. I går vant han sitt parti med de hvite brikkene, og trenger dermed kun remis med de sorte for å være klar for semifinale. Og han er nå ranket som nummer tre av de som gjenstår i turneringen.
Riktignok er det ikke slik at vinneren av VM-cupen er verdensmester. Sjakk har slitt veldig de siste årene med å få til et fornuftig format på turneringene sine. I år er det slik at vinneren av VM-cupen møter tidligere verdensmester Topalov i kamp om retten til å utfordre regjerende verdensmester Anand. Det er altså et langt stykke fram til Magnus er verdensmester - men du verden så morsomt det skal bli å følge ham på veien.
Dagens kvartfinale kan følges direkte på FIDEs sider, og det pågår en løpende, interessant diskusjon på Nettavisens sjakkforum under partiene.
Riktignok er det ikke slik at vinneren av VM-cupen er verdensmester. Sjakk har slitt veldig de siste årene med å få til et fornuftig format på turneringene sine. I år er det slik at vinneren av VM-cupen møter tidligere verdensmester Topalov i kamp om retten til å utfordre regjerende verdensmester Anand. Det er altså et langt stykke fram til Magnus er verdensmester - men du verden så morsomt det skal bli å følge ham på veien.
Dagens kvartfinale kan følges direkte på FIDEs sider, og det pågår en løpende, interessant diskusjon på Nettavisens sjakkforum under partiene.
Saturday, December 01, 2007
Meningsløs skolepolitikk
"Noen skoler skrur ned tavlene, og lager rom der elevene kan ligge på sofaen og lese fordi de selv mener de lærer best når de ligger. Det er meningsløst", sier professor Svein Lie ved UiO til Aftenposten.
Jeg har selv vært rundt på skoler og sett mange rare utslag av pedagogisk tenkning. Det virker som mekanismen er slik: pedagogiske forskere finner ut at det kunne være lurt med noe mindre tavlebruk eller noe mer frihet for elevene til å velge egen læringsstil. Så tenker en rektor eller en "skoleeier" (kommunepolitiker) at "Vi skal bli best i verden på mindre tavlebruk og egne læringsstiler". Altså: hvis "litt" er positivt, må jo "kjempemye" være helt superbra.
Det skjer mye bra i norske skoler. Men det skjer mye rart også. Sjuåringer som er forvirret på slutten av hver økt, fordi de ikke aner hvor de skal være i neste økt og lærere som skriver på veggen fordi rektor har fjernet tavla...
Hvis rektorene og politikerne vil finne ut hva pedagogene VIRKELIG mener om hva som er god undervisning, kan de jo stikke innom lærerutdanningene og se hva pedagogene selv gjør i sin undervisning. Sannsynligvis blir de overrasket over å se tavler istedenfor sofaer.
Tittelen på Aftenpostens sak er "Vil beholde klassen". Noen skoler har nemlig valgt å holde på en organisering hvor en gruppe elever er sammen det meste av skoledagen, og til og med er i samme rom store deler av undervisningstida. Høres det håpløst gammeldags ut eller bare deilig ryddig og forutsigbart?
Jeg har selv vært rundt på skoler og sett mange rare utslag av pedagogisk tenkning. Det virker som mekanismen er slik: pedagogiske forskere finner ut at det kunne være lurt med noe mindre tavlebruk eller noe mer frihet for elevene til å velge egen læringsstil. Så tenker en rektor eller en "skoleeier" (kommunepolitiker) at "Vi skal bli best i verden på mindre tavlebruk og egne læringsstiler". Altså: hvis "litt" er positivt, må jo "kjempemye" være helt superbra.
Det skjer mye bra i norske skoler. Men det skjer mye rart også. Sjuåringer som er forvirret på slutten av hver økt, fordi de ikke aner hvor de skal være i neste økt og lærere som skriver på veggen fordi rektor har fjernet tavla...
Hvis rektorene og politikerne vil finne ut hva pedagogene VIRKELIG mener om hva som er god undervisning, kan de jo stikke innom lærerutdanningene og se hva pedagogene selv gjør i sin undervisning. Sannsynligvis blir de overrasket over å se tavler istedenfor sofaer.
Tittelen på Aftenpostens sak er "Vil beholde klassen". Noen skoler har nemlig valgt å holde på en organisering hvor en gruppe elever er sammen det meste av skoledagen, og til og med er i samme rom store deler av undervisningstida. Høres det håpløst gammeldags ut eller bare deilig ryddig og forutsigbart?
Hvor mange ganger skal man behandle på nytt?
Kristin Halvorsen sier til Aftenposten at "det som kan være aktuell politikk, er å gå inn i sakene på nytt - å gi folk en ny sjanse til behandling". Hun snakker altså om de såkalte "papirløse flyktninger" - eller ihvertfall de av dem som er blitt behandlet allerede.
Det naturlige spørsmålet til Halvorsen blir da: Hvor mange ganger? Etter at all klageadgang er prøvd, skal de deretter få ny behandling en gang? Eller to ganger? Ti ganger, kanskje? Er en gang i året passe?
Dette blir en lettvinthet - et forsøk på populistisk "medfølelse", uten reell vilje til å la mange, mange flere bli i Norge.
Jeg støtter Bjarne Håkon Hanssen, selv om hans "retur, retur, retur" kan virke strengt. Personlig kunne jeg nok tenke meg en noe mer liberal innvandringspolitikk, men likevel innser jeg at det er et behov for å vurdere hvem som skal få bli og hvem som må reise hjem. Vi må ha en kjempegrundig behandling av hver sak. Den andre siden av den medaljen blir at de som ikke får medhold, faktisk må reise ut. Stadig nye vurderinger av de som ikke får medhold i første runde, er uholdbart.
Det naturlige spørsmålet til Halvorsen blir da: Hvor mange ganger? Etter at all klageadgang er prøvd, skal de deretter få ny behandling en gang? Eller to ganger? Ti ganger, kanskje? Er en gang i året passe?
Dette blir en lettvinthet - et forsøk på populistisk "medfølelse", uten reell vilje til å la mange, mange flere bli i Norge.
Jeg støtter Bjarne Håkon Hanssen, selv om hans "retur, retur, retur" kan virke strengt. Personlig kunne jeg nok tenke meg en noe mer liberal innvandringspolitikk, men likevel innser jeg at det er et behov for å vurdere hvem som skal få bli og hvem som må reise hjem. Vi må ha en kjempegrundig behandling av hver sak. Den andre siden av den medaljen blir at de som ikke får medhold, faktisk må reise ut. Stadig nye vurderinger av de som ikke får medhold i første runde, er uholdbart.
Timian + Bjørn Johan = fortsatt sant
Mitt innlegg om Timian Ripnes Naastad og Bjørn Johan Muri i Idol har vakt reaksjon. Neida, mine blogginnlegg leses ikke av mange, så jeg kommer ikke på forsiden av VG akkurat, så ordet "reaksjon" må skrives i entall. Kommentaren (som du kan lese i forlengelsen av det opprinnelige innlegget, se linken over) kan kort oppsummeres slik: "Herregud".
Men jeg er like blid - enda blidere faktisk. For Timian og Bjørn Johan går ufortrødent videre i livet, og bekrefter mitt poeng: ungdom nåtildags gir blaffen i at det spekuleres i om de er homofile - på en måte som var helt utenkelig for de fleste for kanskje 20 år siden. For 20 år siden ville de fleste blitt stive og rare og sluttet og snakke med hverandre, i frykt for hva folk ville tro...
I hvor stor grad Timian og Bjørn Johan gir blaffen, illustreres godt i en artikkel i VG, der Bjørn Johan kommenterer det at Timian røk ut av Idol og at Bjørn Johan ikke klarte å holde tårene tilbake:
- Han er noen man kan gråte for. Jeg vet at jeg kommer til å overnatte på rommet hans i kveld, og jeg kommer til å ta fly frem og tilbake for å møte ham, sier Bjørn Johan til VG Nett.
- Han har aldri vært så sjarmerende på scenen som han var i kveld.
Da jeg var 16 ville folk vegret seg for å uttale "overnatte på rommet hans i kveld" selv uten homofilispøk på forhånd. Kanskje man må være født så tidlig som på 70-tallet for å forstå hvor grensesprengende dette oppleves. Samtidig prøver jeg ikke å si at alle ungdommer er like nonchalante til hvordan de oppfattes - vi vet fra forskningen at mange ungdommer fortsatt er livredde for å bli tatt for å være homofile (enten de er det eller ikke). Timian og Bjørn Johan er i så måte supre forbilder.
Men jeg er like blid - enda blidere faktisk. For Timian og Bjørn Johan går ufortrødent videre i livet, og bekrefter mitt poeng: ungdom nåtildags gir blaffen i at det spekuleres i om de er homofile - på en måte som var helt utenkelig for de fleste for kanskje 20 år siden. For 20 år siden ville de fleste blitt stive og rare og sluttet og snakke med hverandre, i frykt for hva folk ville tro...
I hvor stor grad Timian og Bjørn Johan gir blaffen, illustreres godt i en artikkel i VG, der Bjørn Johan kommenterer det at Timian røk ut av Idol og at Bjørn Johan ikke klarte å holde tårene tilbake:
- Han er noen man kan gråte for. Jeg vet at jeg kommer til å overnatte på rommet hans i kveld, og jeg kommer til å ta fly frem og tilbake for å møte ham, sier Bjørn Johan til VG Nett.
- Han har aldri vært så sjarmerende på scenen som han var i kveld.
Da jeg var 16 ville folk vegret seg for å uttale "overnatte på rommet hans i kveld" selv uten homofilispøk på forhånd. Kanskje man må være født så tidlig som på 70-tallet for å forstå hvor grensesprengende dette oppleves. Samtidig prøver jeg ikke å si at alle ungdommer er like nonchalante til hvordan de oppfattes - vi vet fra forskningen at mange ungdommer fortsatt er livredde for å bli tatt for å være homofile (enten de er det eller ikke). Timian og Bjørn Johan er i så måte supre forbilder.
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
