Ukas sjokolade: Licorice Choc Log

Faste lesere av denne ukentlige spalten har muligens lagt merke til at den har hatt en tre måneders pause. De har også lagt merke til at jeg er svak for kombinasjoner av lakris og sjokolade. Denne gang er det snakk om en lakrisstang fylt med sjokolade - produsert i New Zealand! Sjokoladen er ikke så fryktelig mye å skrive hjem om, men lakrisen har en sterk smak og er god og søt - ikke ulik de klassiske Panda-lakrisene . Rett og slett en utmerket kombinasjon.

Konklusjon:

Marianne Borgen inviterer Venstre til trepartisamarbeid ... med MDG ...

Marianne Borgen (SV) skriver på Facebook at "Jeg utfordrer Venstre til å vurdere å samarbeide med miljøpartiene MDG og SV, for å bygge en miljøallianse i Oslo. Sammen kan vi få til mer kollektivtrafikk, flere sykkelveier og en grønnere byutvikling. Jeg utfordrer Trine Schei Grande [sic], nyvalgt medlem av Oslo Bystyre, til også å snakke med venstresiden,først da er Venstre et reelt sentrumsparti, ikke som nå at de bare snakker med høyresiden."

Dette er jo morsomt. MDG, SV og Venstre er dessverre fryktelig langt unna flertall i Oslo bystyre. Det er derfor ikke slik at de tre partiene kan danne byråd sammen - og de kan heller ikke alene "få til mer kollektivtrafikk, flere sykkelveier og en grønnere byutvikling". Og det er heller ikke slik at Venstre må vende seg til SV for å få til dette - skal man være litt polemisk kan man vel si at Venstre har fått til mer ved å forhandle om budsjetter med Høyre og FrP enn SV har fått til i regjering med Ap og Sp.

Men hvis dette er et signal om at SV vil frigjøre seg fra Aps favntak, er det jo likevel et interessant politisk signal...

Film: Romeos - og noen til

Komme ut-filmen er en egen sjanger innen skeiv film, med standardrepertoaret av forbudte følelser, fornektede følelser og til sist helst noen frigjorte følelser i en romantisk sluttsekvens. Hvis da ikke slutten er av det tragiske slaget.

På sett og vis tilfredsstiller Romeos disse sjangerkravene ganske godt. Men twisten, som vi blir kjent med alt i åpningsbildene av filmen, er at hovedpersonen her ikke er skaphomse, men derimot kvinne-til-mann-transseksuell. Han er i tillegg en svært sjarmerende ung mann, som alle homsene i strøket merker seg. Men det er jo grenser for hvor langt slike flørter kan gå så lenge han ikke kan kle av seg på overkroppen en gang.

For meg blir filmen på mange måter også en bekreftelse på hvor mye homosaken og denne saken har til felles. I begge tilfeller er det frykten for omgivelsenes reaksjonr som gjør at man føler seg tvunget til å sette livet og kjærligheten på vent. Men på den annen side er forskjellene naturligvis også store, idet homser og lesber flest ikke behøver å tenke i retning av medisiner eller operasjoner.

Det er en riktig sjarmerende film. Men noen av rollene er riktig svakt besatt. En bimbo som dukker opp i en liten rolle fikk meg til å skuttes i kinosetet. Men som så ofte på Skeive Filmer - så lenge de to mannlige hovedrolleinnehaverne er kjekke nok og har et visst minimum av talent, godtar man det meste.

Det er vanskelig å stille seg helt likegyldig til Little Children. Den tar utgangspunkt i en helt ok skildret liten romanse mellom to småbarnsforeldre som ikke trives så godt i ekteskapene sine. Men kinkig nok flytter en tidligere pedofil overgriper inn i nabolaget, og troen på at man kan forbedre seg er ikke særlig sterkt fremtredende i dette småsamfunnet. Patrick Wilson og Kate Winslet spiller to av hovedrollene.

Kais kjæreste har reist til Paris uten å ta med seg ham. Kai er knust, men holder fast på drømmen om å reise etter. Han tilbringer derfor all fritid på bokhandelen Eslite hvor han tjuvleser franskkurs. Og det legger en søt medarbeider merke til. Au revoir Taipei fikk stor oppmerksomhet da den kom, neppe upåvirket av at Wim Wenders sto oppført som "executive producer". Og det er en riktig sjarmerende, liten sak. Den tviholder på at den heller vil være småmorsom og småromantisk enn realistisk og troverdig, og det fungerer forsåvidt stort sett greit - selv om mafiaguttene (som mest av alt minner om en mer klønete versjon av Olsenbanden) setter min tålmodighet på prøve.

Filmvisningen var en del av det taiwanske kontoret i Oslos "filmfestival".

Hear me er en annen film i den taiwanske "filmfestivalen" i Oslo. Filmen er nesten uten muntlig dialog, men til gjengjeld full av tegnspråk. Det er en fjærlett komedie som er fin og sjarmerende, men heller ikke mer.

Half Nelson har jeg også sett, skjønt jeg husker ikke all verden av den nå halvannen måned senere. Dan Dunne (Ryan Gosling) er en lærer som takler skolehverdagen betydelig bedre enn fritida. Dessverre blir det i lengden vanskelig å holde disse fra hverandre. Men det er ikke bare han som trives bedre på skolen enn utenfor - en av elevene har det også vanskelig på privaten, og de finner sammen... Gosling spiller godt i denne filmen påstås det, men meg engasjerte den likevel ikke så veldig.

3. vara i bydelsutvalget på Grorud

Oslo Kommune har lagt ut en kjekk liten pdf på sin hjemmeside som viser resultatene av valget på bydelsutvalg i Grorud.

Det viktigste resultatet for Venstres del var naturligvis at vi kom inn - med 5,2 % av stemmene seilte vi ubekymret inn i BU. Og det ble førstekandidaten Jon Julius Sandal som vel fortjent tok plassen, med over 100 kryss/slengere. Vi bidro dermed til at Venstre kom inn i samtlige av byens bydelsutvalg.

For egen del ble jeg 3. vara, noe jeg er meget godt fornøyd med. Det er godt å se at det er de som har stått på mest gjennom de siste årene som også får flest personstemmer av velgerne. Men jeg er likevel glad for å ha fått 10 kryss...

Det kan lett bli et dørgende uspennende bydelsutvalg, med rent flertall for Arbeiderpartiet, men med Jon Julius Sandal fra Venstre og Maren Rismyhr fra Rødt blir de ihvertfall utfordret energisk fra to kanter, og det er viktig for demokratiet...

Bydelsutvalgene i Oslo - "prognoser"

Jeg har ikke forstått hvorfor resultatene av grovtellingene for bydelsutvalgene i Oslo ikke kunne vært offentliggjort nå. Men i påvente av det, kan man jo spekulere. Og en måte å spekulere på, er å regne ut fordelingen av mandater dersom stemmegivningen i bydelsvalgene skulle være den samme som i kommunevalget (hvor vi jo kjenner stemmetallene). Nå vet vi riktignok at avvikene kan være riktig store mellom disse to valgene, men det er nå likevel artig å se på.

Her er de nye bydelsutvalgene hvis alle velgere (mot formodning) har valgt likt i de to valgene:

Alna

A 49,7 % (+7.3) 8 plasser
H 22,9 % (+8.4) 4 plasser
FRP 10,3 % (-7.3) 2 plasser
SV 5,2 % (-5.9) 1 plass
V 3,8 % (+0.1) 0 plasser

Bjerke

A 42 % (+3.7) 7 plasser
H 28,4 % (+10.2) 5 plasser
FRP 9,1 % (-8.9) 1 plass
SV 5,5 % (-3.9) 1 plass
V 5,5 % (-0.1) 1 plass

Frogner

H 54,1 % (+13.7) 9 plasser
A 18,2 % (+0.6) 3 plasser
V 9 % (-2.4) 1 plass
FRP 6,4 % (-7.4) 1 plass
SV 4,5 % (-3.0) 1 plass

Gamle Oslo

A 39,6 % (+6.4) 6 plasser
H 19,3 % (+6.7) 3 plasser
SV 10,3 % (-7.1) 2 plasser
V 9,6 % (-0.2) 1 plass
RØDT 8,2 % (-3.6) 1 plass
FRP 5,6 % (-4.1) 1 plass
MDG 4,7 % (+3.7) 1 plass

Grorud

A 50,9 % (+6.6) 8 plasser
H 21,1 % (+9.1) 4 plasser
FRP 10,4 % (-8.8) 2 plasser
SV 4,8 % (-4.6) 1 plass
V 4 % (-0.0) 0 plasser

Grünerløkka

A 36 % (+3.8) 5 plasser
H 22,8 % (+7.3) 3 plasser
SV 11 % (-6.7) 2 plasser
V 10,6 % (+0.9) 2 plasser
RØDT 6,6 % (-3.4) 1 plass
FRP 4,8 % (-3.4) 1 plass
MDG 4,7 % (+3.8) 1 plass

Nordre Aker

H 38,2 % (+10.6) 6 plasser
A 28,6 % (+1.9) 5 plasser
V 10,3 % (-0.3) 2 plasser
SV 7 % (-4.0) 1 plass
FRP 6,1 % (-6.2) 1 plass

Nordstrand

H 46,2 % (+14.6) 8 plasser
A 26,4 % (+0.0) 5 plasser
FRP 8,5 % (-9.6) 1 plass
V 7 % (-0.3) 1 plass

Sagene

A 36,2 % (+3.6) 6 plasser
H 25,4 % (+7.8) 4 plasser
V 12,1 % (+0.3) 2 plasser
SV 9,2 % (-6.2) 2 plasser
RØDT 5,4 % (-2.5) 1 plass

St Hanshaugen

H 35,1 % (+8.5) 6 plasser
A 26,9 % (+1.4) 4 plasser
V 12,4 % (-0.3) 2 plasser
SV 8,1 % (-4.4) 1 plass
RØDT 4,6 % (-2.3) 1 plass
FRP 4,4 % (-4.0) 1 plass

Stovner

A 47,7 % (+6.7) 8 plasser
H 25,6 % (+11.0) 4 plasser
FRP 12,5 % (-10.1) 2 plasser
SV 4,6 % (-5.3) 1 plass
V 2,5 % (-0.3) 0 plasser

Søndre Nordstrand

A 47,7 % (+9.5) 8 plasser
H 24,4 % (+8.0) 4 plasser
FRP 8 % (-8.1) 1 plass
SV 6,3 % (-6.9) 1 plass
V 4,6 % (-0.2) 1 plass

Ullern

H 58,9 % (+15.7) 10 plasser
A 18 % (+0.7) 3 plasser
V 8,4 % (-3.5) 1 plasser
FRP 6,4 % (-8.7) 1 plass

Vestre Aker

H 60 % (+14.5) 10 plasser
A 16,2 % (+0.9) 3 plasser
V 9 % (-3.7) 1 plasser
FRP 5,8 % (-8.6) 1 plass

Østensjø

A 39,7 % (+1.6) 6 plasser
H 31,1 % (+12.1) 5 plasser
FRP 9,2 % (-9.4) 2 plasser
SV 5,8 % (-2.9) 1 plass
V 5,6 % (-0.0) 1 plass

Mandatene i Oslo

Jeg fanget opp et spørsmål på Facebook som lød: "Er det noen av mandatene [i Oslo] som er så jevne at de kan avgjøres av slengere?" Jeg satte opp et regneark og svarte litt på det, og tenkte at det kunne være av interesse for flere. (Tallmaterialet er basert på stemmetallene fra Staten)

Det er De Grønne som er nærmest å ta et nytt mandat. De mangler 76 stemmer på å ta Høyres 22. mandat (etter mine utregninger). Men 76 stemmer tilsvarer jo en mengde slengere (4484), og det skal vel mye til at de får slengere i stor stil. Det er vel snarere slik at vi allerede på forhånd kan fastslå at Høyre vil få mengder av slengere - ihvertfall til Fabian Stang. Venstre, derimot, trenger nærmere 3000 stemmer for å ta det samme mandatet. (Og 3000 stemmer tilsvarer vel noe sånt som 177.000 slengere, og det er vel noe optimistisk.)

Venstres femtemandat er i øyeblikket det 54. mandatet i bystyret, etter mine raske beregninger, så det skal ganske mye til at det ryker.

Høyre trenger cirka 7800 stemmer til for å ta Aps 20. mandat (som er det nest mest utsatte i øyeblikket). Det tilsvarer ca. 460.000 slengere...

Altså: Det ser egentlig ikke ut til at slengere vil påvirke mandatfordelingen i Oslo bystyre.

En stemme til SV er en stemme til Ap

SV ble den ene av valgets store tapere i natt. Jeg har sans for Kristin Halvorsen som person, men valgkampen de har ført i Oslo har ikke vært mye å skryte av. Et av SVs mantra har vært at "en stemme til Venstre er en stemme til FrP". Dette skamløse forsøket på å villede de av velgerne som ikke følger særlig med på Oslopolitikken, har heldigvis ikke ført fram. Det ser ut til at Venstre holder stand mens SV går tilbake.

For Oslo ville aldri ha fått billigere månedskort, slik Venstre lovet før forrige valg, hvis en stemme til Venstre var en stemme til FrP. Vi ville aldri fått mengder av nye ladepunkter for elbiler hvis en stemme til Venstre var en stemme til FrP. Vi ville aldri ha klart å redde Oslo Nye hvis en stemme til Venstre var en stemme til FrP. Og hva ville ha skjedd med bibliotekene hvis en stemme til Venstre var en stemme til FrP? Eller med videreutdanningen av lærere? Sannheten er at en stemme til Venstre har ført til mye god Venstrepolitikk i foregående periode, og at en stemme til Venstre fortsatt vil føre til mye god Venstrepolitikk i kommende periode. Vi unngikk rødt styre i Oslo, ser det ut til, og det er jeg veldig glad for.

Ap går fram og SV tilbake i Oslo. De siste stortingsvalgene har jo en stemme til SV vist seg å være en stemme til Ap - i den forstand at SV har spist de lekreste kamelretter dandert av Stoltenberg og Haga/Navarsete. Etter hvert kan det se ut som at mange av velgerne har gitt opp, og like godt gir stemmen direkte til Ap.

I min bydel ser det derimot begredelig ut. Ap kan ende opp med mer enn 50 prosent av stemmene og rent flertall i bydelsutvalget. Venstre kommer neppe inn, og også Rødt ser ut til å falle ut - det eneste partiet som har vært en tydelig opposisjon til Aps og administrasjonens styring av bydelen de siste fire årene. Det kan gi riktig traurige bydelsutvalgmøter, hvor alt er bestemt på Aps gruppemøter på forhånd. Riktignok er dette basert på tallene fra kommunestyrevalget, men jeg har ikke stort håp om at de røde skal gjøre det vesentlig dårligere lokalt.

Resultatene i resten av landet viser store lokale variasjoner, naturligvis, men hovedtrenden er en flukt fra FrP over i Høyre. Det er bra, og kan gi bedre samarbeidsmuligheter inn mot sentrum i mange kommuner.

Alt i alt et helt greit valgresultat, synes jeg. Gleden over at Venstre ser ut til å beholde sin innflytelse i Oslo bør tross alt overskygge skuffelsen over at vi neppe kommer inn i bydelsutvalget denne gangen heller.

11. september

11. september 2001 var jeg nettopp kommet hjem fra jobb da jeg fikk en tekstmelding fra min ekssamboer om at jeg måtte se på CNN. Jeg skrudde på TVen og så nyheter om at et fly hadde styrtet inn i det ene av tårnene i World Trade Center. Det var fortsatt uklart om det var en ulykke, men snart kom det meldinger om at flere fly var kapret, og da det andre flyet styrtet inn i det andre tårnet, var det naturligvis ikke lenger noen tvil - verden var utsatt for et spektakulært og ondsinnet terrorangrep.

Dødstallene var lenge usikre, og helt i starten håpet man jo at det var mange overlevende oppe i etasjene. Så det var et sjokk å se tårnene kollapse. Jeg håper det blir den eneste gangen i livet at jeg ser tusener av mennesker dø live på en nyhetssending.

Jeg ble sittende limt til TVen og følge med i det som føltes som en evighet. Men Alta Filmklubb skulle ha visning av en film den kvelden (jeg vet ikke hvilken) og jeg skulle holde innledning. Så jeg beveget meg opp til kinoen litt før sju og merket at det var godt å komme seg vekk fra TVen litt. Det var fint å se at Alta fortsatt var som før. Jeg holdt en kort innledning, men så ikke filmen.

Bildet ovenfor er tatt et drøyt år før terrorangrepet, fra Ellis Island hvor innvandrerne ankom USA i gamle dager. På den samme turen gikk vi forbi World Trade Center og vurderte å dra til toppen, men kom fram til at det fikk holde med Empire State Building på en tur. Og fortsatt i dag er det uvirkelig at noen kan gjennomføre et så grusomt angrep på tusener av sivile, uskyldige mennesker.

"SV under sperregrensen" og annet rart

"SV under sperregrensen tre dager før valget" skrev VG i en artikkel i går, idet SV fikk 3,6 prosent på en meningsmåling. Hvilken sperregrense? Jeg tror at det er ganske mye som er uklart for folk når det gjelder valg. For eksempel tror jeg at det finnes ganske mange som, etter å ha lest VG-artikkelen, tror at det finnes en sperregrense i kommune- og fylkestingsvalget. Det gjør det jo ikke. Det ville jo også vært ganske meningsløst, for selv i Stortingsvalget gjelder sperregrensa kun utjevningsmandater, og slike mandater finnes jo ikke i de valgene vi skal ha nå. Men jeg synes nok likevel VG kunne vært litt mer forsiktig i ordbruken for å unngå å forvirre leserne. Her er noen andre ting jeg tror en del velgere ikke er klar over:

1. Det er to valg som pågår samtidig, og du kan velge ulikt parti i de to valgene.
2. Du kan gi slengere til kandidater fra andre partier enn det du stemmer på, men da gir du samtidig litt av stemmen din til partiet denne andre kandidaten tilhører. (Valgloven §7-2 (3))
3. Du trenger ikke valgkortet for å stemme - det holder med legitimasjon. Men valgkortet gjør det lettere for de som jobber i valglokalet å finne deg i manntallet.
4. Du trenger ikke legitimasjon dersom stemmemottakeren kjenner deg. I alle andre tilfeller trenger du legitimasjon (det holder ikke med valgkort).
5. Det er ikke lenger noen lovregler mot å være full når man stemmer. De fleste velger likevel å være edru.

Fordelingen av plasser i kommunestyrer og fylkesting (og bydelsutvalg i Oslo) foregår etter St. Laguës modifiserte metode, som er beskrevet i Valglovens §11-4 (3) slik: "St. Laguës modifiserte metode innebærer at hver listes stemmetall divideres med 1,4-3-5-7 osv. Hvert stemmetall skal divideres så mange ganger som det er nødvendig for å finne det antall mandater listen skal ha. Det første mandatet tilfaller den listen som har den største kvotienten. Det andre mandatet tilfaller den listen som har den nest største kvotienten osv. Hvis flere lister har samme kvotient, tilfaller mandatet den av listene som har størst stemmetall. Har de samme stemmetall, avgjøres det ved loddtrekning hvilken liste mandatet skal tilfalle." Så nå er det bare å lene seg tilbake og vente på at velgerne - og så matematikken - gjør sitt...

Hvorfor jeg stemmer Venstre

Det har blitt lite politisk blogging i denne valgkampen, mye på grunn av at jeg uforvarende har havnet i en (mellom)lederstilling denne høsten, noe som ikke lå inne i de opprinnelige valgkampplanene mine. Men et innlegg om hvorfor jeg stemmer Venstre ved valget må jeg koste på meg.

Liberalismen som ideologi er viktig for meg. Hva ligger i ordet liberalisme? For meg handler liberalisme mye om å stå imot impulsen til å si at "Nei, det er ikke noe for meg, så derfor vil jeg forby det for alle." Liberalisme bygger på den viktige innsikten at det kan være ting og aktiviteter i samfunnet som jeg anser som helt og totalt verdiløst, men som andre anser som det som gir livet mening. Liberalismen tar forskjellighet på alvor ved å nekte å forby alt vi ikke liker. Enkeltmennesket må få søke sin egen lykke uten altfor strenge restriksjoner.

Men så er nå heldigvis menneskene skapt slik at de fleste av oss ikke kan bli ordentlig lykkelige hvis våre medmennesker går til grunne rundt oss. Så naturligvis skal vi gi en hjelpende hånd til de som trenger hjelp til å reise seg. Frivillige organisasjoner viser at en slik omsorg for sine medmennesker ikke er noe kun staten kan ha, men naturligvis har det offentlige en sentral rolle i å gi oss et sikkerhetsnett.

Dette er et verdigrunnlag som jeg deler med Venstre, og som gjør at jeg som oftest er enig i det Venstre står for - og når jeg ikke er enig, forstår jeg i det minste argumentene som blir brukt.

Skal jeg gå til mer konkret politikk, så har Venstre for eksempel alltid vært til å stole på i homopolitikken. Venstres skolepolitikk, med satsning på videreutdanning av lærere, er jeg helt enig i. Og Venstre har troverdighet i miljøpolitikken, som også er viktig for meg.

I økonomisk politikk befinner jeg meg godt i sentrum sammen med Venstre. Jeg opplever Ap+SV+Rødt som altfor dogmatiske i troen på at kommunal og offentlig drift alltid er best. FrP og Høyre kan naturligvis til tider tippe over i å ville konkurranseutsette for mye, mens Venstre ligger i et skjæringspunkt hvor jeg tror de gode løsningene finnes. Ikke alt bør konkurranseutsettes, men ikke alt bør driftes statlig heller.

Jeg er glad i Oslo by, og jeg er svært glad for at det går an å leve et fullverdig liv i denne byen uten å ha et tonn metall med seg overalt. Det til tider glimrende kollektivtilbudet i Oslo er sterkt medvirkende til at jeg trives så godt i denne byen. (Så bor jeg da også rett ved et kollektivknutepunkt; Grorud.) Når jeg vet at Venstre har stått bak at vi har åtte t-baneavganger i timen til byen og sterk nedsettelse av månedskortprisen, er det et kraftig tilleggsargument.

Her i bydelen er det andre saker som avgjør. Bydelen har intenst behov for at politikerne tar styringen og at det blir mer åpenhet om hvordan avgjørelser tas. Det er kanskje den fremste årsaken til at bydelsutvalget vil ha veldig godt av å få inn en Venstremann. I tillegg har Grorud Venstre naturligvis mye god Venstrepolitikk, som satsning på varierte barnehager, nedlegging av det forurensende pukkverket som kjører svære lastebiler gjennom boområdene og mer satsning på frivillighet.

På enkelte politikkområder, som i økonomisk politikk, kunne jeg nok like gjerne stemt KrF, men det er naturligvis helt uaktuelt for meg å stemme på et parti som vil påføre meg en tvangsskilsmisse. I de store, viktige verdispørsmålene havner jeg så og si alltid på Venstres side, og langt unna KrF.

Det var noen av tankene bak at jeg også ved dette valget har stemt på Venstre. Og jeg håper at riktig mange andre også gjør det...

Så hva er ønskene for valget? Vel, jeg håper at når jeg kommer ut av valglokalet på mandag (hvor jeg har deltatt i å ta imot stemmer og etterpå telle dem), så vil det være et solid borgerlig flertall i Oslo, hvor FrP har gått kraftig tilbake og Venstre har gått solid fram, slik at Høyre velger et samarbeid med Venstre (og kanskje KrF). Og i bydelsutvalget ville det gjort seg med et brakvalg og to representanter (selv om vi nok jubler nesten like mye hvis vi får én). Hvis Ap+SV i tillegg mister det rene flertallet i bydelsutvalget, kan det bli reelle diskusjoner i bydelsutvalget også - det ville gjort seg.

Jeg har ihvertfall gjort den aller viktigste delen av jobben: stemt. Og det håper jeg du gjør også.

Slutt på sympatieffekten i Oslo?

"Sympatieffekten er over i Oslo" skriver Aftenposten i dag. En ny meningsmåling viser at partiene er tilbake der de var før terrorangrepene i juli - stort sett.

Terrorhandlingene førte til sterk sympati for Arbeiderpartiet og AUF, og for enkeltmennesker i Arbeiderpartiet og AUF som hadde mistet kjære venner. Det er å håpe at denne sympatien og medfølelsen holder seg i lang tid.

Samtidig begynte folk å snakke om "sympatistemmer" - at velgere ville gå i hopetall til Ap av ren sympati. Meningsmålinger har antydet det. Men det er grunn til å spørre om det egentlig er det meningsmålingene har vist.

Den rene sympatistemmen går ut på at man stemmer på et parti fordi man synes synd på partiet. Jeg synes det er litt synd hvis valg blir avgjort på bakgrunn av dette, og ikke på bakgrunn av politikk og politikere.

Men det finnes jo som kjent en annen forklaring på Aps store framgang. Den forklaringen er at velgerne har blitt bedre kjent med en del av Aps politikere gjennom sørgeperioden, og at de har likt det de har sett. Spesielt gjelder dette Jens Stoltenberg, men også mange lokalpolitikere, som har framstått imponerende i ei uvirkelig tung tid.

At denne effekten ikke blir så stor i Oslo, er ikke overraskende. Etter hvert som lokalvalgkampen drar seg til, minnes Oslofolk på at Jens Stoltenberg ikke er på valg her - valget står mellom Fabian Stang og Rune Gerhardsen som ordfører og mellom Stian Berger Røisland og Libe Rieber-Mohn. (Joda, det er flere kandidater, ikke minst Odd Einar Dørum som er Venstres ordførerkandidat.) Av disse var det naturligvis Fabian Stang, i egenskap av ordfører, vi ble mest kjent med i etterkant av terrorangrepene.

Slik jeg leser Aftenpostens meningsmåling, betyr dette at folk i liten grad stemmer på partier fordi de synes synd på dem, men heller fordi de liker personene og politikken. Og hvis det er rett, kan effekten av terrorangrepene i juli bli større ved stortingsvalget om to år enn nå - ganske enkelt fordi Stoltenberg har fått ny respekt i store lag av folket.

51 drept i terrorangrep i Monterrey, Mexico

Det er rart med det. Nyheter om mengder av døde på et eller annet ukjent sted langt borte har lett for å gå inn det ene øret og ut av det andre. Det er vel et selvforsvar vi har lært oss til etter hvert som teknikken bringer katastrofer fra hele verden tett på oss.

Men altså: minst 51 mennesker ble drept i et terrorangrep i den meksikanske byen Monterrey torsdag. Også denne nyheten kunne gått meg hus forbi, hadde det ikke vært for at jeg tilbrakte en fantastisk hyggelig uke i Monterrey for bare tre år siden. Byen var vertskap for verdens største matematikkdidaktikkonferanse - ICME. Konferansen var nok lagt der spesielt fordi Monterrey var et fredelig område i et ellers urolig land. Sentrum av byen var idyllisk, med koselige parker og ei lita elv man kunne ta båt på - bort til en artig park, anlagt rundt restene av et industriområde. Det verste som hendte oss mens vi var i byen var et skybrudd under en middag som noen av nordmennene spiste sammen.

I det siste har mafiaen systematisk begått drap, til og med inne på hoteller, for å skape frykt. Og det har de klart.

Så jeg minnes byen slik den var ved å lime inn fotoalbumet fra Mexicoturen min - og tenker på de drepte og deres pårørende. (Albumet inneholder også bilder fra Mexico city.)

Lotte Sandberg får en tankevekker

Det er litt artig å følge Lotte Sandbergs skriverier i Aftenposten. Hun er stort sett uenig i det meste. Nå vil hun verne Munchsalen, og dermed hindre at Nasjonalgalleriet får nye, flotte lokaler på Vestbanen i Oslo, bedre egnet for å vise fram de fantastiske samlingene.

Hun er naturligvis irritert når politikere mener noe annet enn fagfolkene på museet. Men nå er hun sannelig også irritert når de mener det samme. I dagens Aftenpost har hun nemlig følgende fascinerende setning:

"Og det er mildt sagt tankevekkende at det nå er Nasjonalmuseets egne ansatte som går i bresjen for en avvikling [altså flytting til nye lokaler, min anm.] som opprinnelig ble unnfanget av politikere fjernt fra fagmiljøet.

Ja, for i Sandbergs verden er det naturligvis politikerne som tar feil, selv når de får støtte fra museets egne eksperter.

Stemmetvang?

Av de mer bisarre forslagene til "mer demokrati" jeg har sett i det siste, er forslaget om stemmetvang. Altså at man skal oppnå valgdeltakelse på nær 100 prosent ved å true velgerne til valglokalene.

Jeg synes forslaget er prinsipielt forkastelig. Jeg mener dessuten at det ikke vil kunne fungere. De to argumentene gjør at jeg altså er imot forslaget...

Hvorfor prinsipielt forkastelig? Fordi jeg mener det er en nødvendig del av demokratiet at man også velger om man vil stemme eller ikke. Dersom man av ulike årsaker innser at man ikke har grunnlag for å velge hvem man skal stemme på, bør ikke den vurderingen overprøves av myndighetene. Som en (potensiell) velger sa til meg på stand her om dagen: når du har vært til sjøs i over 30 år mister du litt interessen for lokalpolitikk i hjemlandet. Det må respekteres.

Og fordi det å stemme er et privilegium. Vi lever i et demokratisk land, og valgdagen er en feiring av dette - av vår rett til å stemme. Å gjøre om dette til et lovpålegg som mange da vil gjøre fordi de må og ikke av glede, er ille.

Hvorfor mener jeg at det ikke vil kunne fungere?
For det første: skal vi ikke fortsatt ha hemmelig valg? For hvis vi skal ha hemmelig valg, oppnår man bare å skremme velgerne til valglokalet hvor de kan stemme blankt hvis de vil.
For det andre: Å utvanne stemmene fra de 60-70 prosent som ønsker å stemme med stemmene til 30-40 prosent som ikke er interessert og som stemmer på måfå, vil også utvanne demokratiet.
For det tredje: Hva skal straffenivået være? Skal det være som med mange andre bøter, at rikfolk kan droppe å stemme (for de har råd til bota), mens fattigfolk må gjøre det?

Vi kaller stemmeretten en borgerplikt - men det er en forkortelse. Det vi mener er at det bør være en viktig samfunnsoppgave for alle som lever i Norge å sette seg inn i hvordan samfunnets styre, gjøre seg opp sin mening om det og så stemme i tråd med dette. Å innføre lovpåbud om kun det siste av disse stegene, er en farlig kortslutning. (Og å innføre lovpåbud om hele prosessen er heldigvis en umulighet.)

Geniene og oss andre

Det mest usmakelige med debatten om Odd Nerdrums påståtte skattesvik og dommen på to års ubetinget fengsel (som er anket) er ikke alle unnskyldningene. Han skal ha Tourettes syndrom og skal dessuten være dårlig med tall. Da er det ikke lett å holde rede på millionene, skal vi tro Nerdrum. Og det kan det være noe i.

Det mest usmakelige er derimot at hans påståtte geni brukes som argument. Mener virkelig hans forsvarere, mest patetisk eksemplifisert av Bjørn Li i kronikken "
Alene i sin samtid", at genier med Tourettes skal fritas for straff, mens vanlige dødelige med Tourettes skal gå i fengsel uten å klage?

Det er noe svært ubehagelig over argumentasjon for at folk med særlige evner skal stå utenfor loven.

Så kan man diskutere hvor tungtveiende det er at man har Tourettes når man har penger nok til å betale økonomiske rådgivere - og også hvor mange klager over underkjent geni som er nok til å genierklære et menneske. Men det blir bagateller. Hovedsaken er at idealet for de fleste av oss er et samfunn hvor høyt evnenivå ikke hever noen over loven.

Derfor synes jeg Anne B. Ragdes nyord "genisyting" er så godt og treffende.

Sommer på New Zealand i august, TV2?

TV2 hadde følgende artige overskrift på en artikkel tidligere i dag: "Sommersnø på New Zealand". Ingressen var: "Kald vind fra Antarktis har forårsaket den verste snøstormen på 40 år på New Zealand - og det i august." (postet kl. 14.08) (mine uthevinger)

Nå har overskriften klokelig blitt endret til "Første snøfall i newzealandsk by siden 1939" og ingressen er endret til "Kald vind fra Antarktis har forårsaket den verste snøstormen på 40 år på New Zealand, et land hvor snøen sjelden kryper ned fra fjellene."

I den nye artikkelen har man tatt med et innledende avsnitt som ser slik ut: "Snø, vind, og rekordlave temperaturer har vært stikkordene for New Zealand de siste dagene. Det er kanskje vinter på den sørlige halvkule men snø utenfor fjellområdene er fremdeles veldig uvanlig." (min utheving)

Noe sier meg at journalisten (Ingrid Toppe) mellom første og andre versjon av artikkelen fikk noen innspill om at det umulig kan være sommersnø på New Zealand i august, siden august er midt på vinteren på den sørlige halvkule.

Jeg vil legge til at mange, inkludert mannen bak bloggen Regret the error, anser det som en uting å rette artikler uten å etterlate spor om hva rettelsen består i. Jeg er enig. (Den eneste grunnen til at jeg har tilgang til den opprinnelige overskriften og ingressen, er at jeg abonnerer på TV2s rss-feed...)

NRKs valgomat: godkjent

Så har jeg prøvd NRKs valgomat.

For at en valgomat skal gi mening bør den, etter mitt syn, inneholde en viss bredde av saker som skiller partiene og den bør gi mulighet til å signalisere hvilke saker som er viktige og hvilke som er mindre viktige.

NRKs valgomat fungerer fint slik. For eksempel kan jeg her si meg uenig i eiendomsskatt, men samtidig fortelle valgomaten at jeg egentlig ikke er så opptatt av det. Jeg ville aldri valgt parti ut fra økonomisk politikk alene. Da er jeg mye mer opptatt av verdispørsmål - som lik rett for adopsjon for homofile (skjønt jeg stusser på hva akkurat det spørsmålet har i en lokalvalgkamp å gjøre).

Resultatet ble godkjent for valgomaten - den klarte å finne ut hvilket parti som passer meg best, og klarte også å identifisere partier som jeg virkelig ikke vil stemme på (Demokratene og Fremskrittspartiet). Rødt kommer alltid litt pussig høyt opp på slike valgomater for meg, sannsynligvis fordi de har vennlige intensjoner og i en del verdispørsmål er helt på linje med meg.

Prøv den selv! Her er resultatene mine:

Venstre 78 %
Kristelig Folkeparti 68 %
Miljøpartiet De Grøn... 68 %
Det Liberale Folkepa... 66 %
Arbeiderpartiet 65 %
Rødt 64 %
Høyre 63 %
Norges Kommunistiske... 62 %
Sosialistisk Venstre... 59 %
Kristent Samlingspar... 58 %
Senterpartiet 58 %
Kystpartiet 55 %
Pensjonistpartiet 46 %
Fremskrittspartiet 40 %
Demokratene i Norge 37 %

Farvel til de anonyme?

Etter terrorangrepet 22. juli har mange tatt til orde for at vi må slutte å godta at folk ytrer seg anonymt. Ytringsfrihet er vel og bra, sier de, men folk må kunne stå for det de sier. Espen Haavardsholm er et eksempel: i Aftenposten i dag skrev han: "Etter 22. juli må et minimumskrav være at en fremstår under fullt navn. Alt annet er å nære [sic] opp under muligheten for en ny massakre".

Dette er ikke først og fremst et spørsmål for hver enkelt om de velger å skrive under fullt navn eller ikke. Det er et spørsmål for samfunnet vårt om hvilke stemmer vi ønsker å høre. For hvem - i tillegg til ekstremistene - er det vi vil stenge ute fra samtalen hvis vi insisterer på fullt navn? Jo, det er for eksempel
- folk med dårlige brukererfaringer fra for eksempel NAV, som fortsatt er avhengige av NAVs goodwill for å overleve, og derfor ikke tør stå fram.
- folk med erfaringer fra psykiatrien, som ikke ønsker at disse erfaringene er det første man finner når man googler navnet deres
- homofile som er i skapet, og ikke tør skrive om slike ting i redsel for å bli "avslørt" (i dag er jo veldig mange homofile åpne, så hvis du ønsker det kan du erstatte "homofile" med "transseksuelle" eller en annen gruppe som møter fordommer)
- lærere i Osloskolen som sier at de opplever frykt for reaksjoner hvis de uttaler seg kritisk offentlig
- lærere eller andre som ønsker å uttrykke sine politiske synspunkter uten at arbeidsgiver og elever/klienter osv blir forstyrret av dem
osv osv

"Uønskede" ytringer må vi håndtere på en annen måte enn å stenge ute viktige perspektiver fra debattene. Ytringer må vurderes ut fra innholdet, ikke ut fra om forfatteren er anonym eller ikke. Ytringer som oppfordrer til vold må fjernes på vanlig måte, de fleste andre ytringer må møtes med argumenter. Det er tross alt et åpnere, mer demokratisk samfunn vi ønsker - ikke et samfunn som stenger ørene for folk vi allerede altfor sjelden hører fra.

Stoltenberg og ytringene våre

Statsminister Jens Stoltenberg sa i sine minneord i Stortinget i dag at vi er mange som kan bli flinkere til å tenke gjennom formen på det vi sier - det kan være "noe vi skulle ønske vi hadde formulert annerledes".

Hva tenker jeg når jeg leser dette? Tenker jeg at Siv Jensen godt kunne ha droppet sitt prat om "snikislamisering" og at Nina Karin Monsen kunne holdt seg for god til å kalle våre stortingsrepresentanter for "virkelighetsfjerne, sentimentale, selvskrytende, ureflekterte, løgnaktige og uvitende"?

Jo, jeg tenker nok det. Men jeg kan jo - et øyeblikk - også gå i meg selv og se på hva jeg selv sier og skriver.

For det er jo det siste Stoltenberg egentlig ber meg om. Han oppfordrer ikke alle til å skjelle ut alle andre for debattstilene deres, men til hver enkelt å ta en stille prat med seg selv. Han oppfordrer ikke til annen form for sensur enn selvsensuren.

Jeg selv, for eksempel, mener nok at de aller fleste jeg diskuterer ting med, er velmenende vesener. Det er unntakene som ønsker en ond verden, bare tenker på seg selv eller bare sier imot for å kverulere. Denne troen på at motdebattanten også har de beste hensikter, kan godt skinne gjennom litt oftere i det jeg skriver. For eksempel er nok Arbeiderpartiets motstand mot privatisering for en stor grad basert på at de faktisk mener at kvaliteten og/eller arbeidsmiljøet blir dårligere - ikke bare på at de er i lomma på fagforeningene. Og deres iver etter å bygge ut oljevirksomhet i sårbare naturområder er nok ikke begrunnet i et ønske om å ødelegge naturen, men i en seriøs tro på at det er den beste måten å få levelige liv i disse delene av landet. Og så videre.

Og tilsvarende finnes det sikkert innvandringsnegative folk som ikke et øyeblikk ønsker noe menneske noe vondt og ikke er inne på tanken om at vi er mer verdt enn andre, men som seriøst tror og tenker at innvandringen er skadelig for samfunnet vårt. Da er latterliggjøring mindre virksomt enn argumenter.

Så kan man spørre om det holder å gå i seg selv. Nei, tonen i den offentlige debatten påvirkes naturligvis også av det vi godtar at andre sier uten at vi sier ifra. Det må bli mer akseptert å stoppe opp og si at "før jeg går videre i debatten vil jeg si at jeg ikke vil være med på å omtale en folkegruppe på den måten"... (men det er vel kanskje akseptabelt allerede i dag)

Men tonen er ikke alt. Det er minst like viktig å ha gode, kunnskapsbaserte argumenter. Når man diskuterer med folk som bruker hver ledige time til å samle sammen nyhetsmeldinger om ruteknusing i Groruddalen (for å bevise i hvilken grad dalen er i ferd med å gå til hundene), holder det ikke å komme med vage motargumenter av typen "men det er da så fint og mangfoldig på Grorud - og jeg er veldig glad i innvandrerbutikken". Argumenter må møtes med bedre argumenter.

Og så er det noen som vil ha mer forbud: Forby voldelige videospill, hindre anonyme utsagn i nettdebatter, slå ned på ubehagelige meninger. Her er vi midt i ideologien med en gang. Jeg tror rett og slett sjelden på at forbud er veien å gå for å bekjempe meninger vi ikke liker - det er jo dette som er noe av bakgrunnen for at jeg kaller meg liberalist. Vi må ha tiltro nok til våre egne syn at våre meninger vil vinne fram i en åpen debatt, ikke fortrenge synspunkter vi ikke liker.

Men jeg forstår at det er godt ment å ville usynliggjøre visse meninger - for eksempel er det ubehagelig at terroristens "manifest" skal være fritt tilgjengelig. Jeg ser at forbud kan holde disse meningene borte fra enkelte lettpåvirkelige folk. Det er en forståelig, men farlig strategi. Å skjule ubehagelige meninger gjør at vi ikke heller får rom til å argumentere mot dem.

Som Stoltenberg avsluttet sin tale i dag: "Med det frie ord som våpen, og i denne sals ånd skal vi sammen la menneskeverd og trygghet vinne over frykt og hat."

Film: A Tall Dark Stranger og noen til

You Will Meet A Tall Dark Stranger er en film jeg åpenbart måtte se før eller senere. Det er en Woody Allen-film - og det pleier jo å holde for meg. Men i tillegg har den Antonio Banderas og Anthony Hopkins som skuespillere.

Det er slett ikke Woody Allens beste film - langt derifra. Men den er tilstrekkelig småmorsom og med en historie med nok overraskelser til at jeg synes det hele er en fin opplevelse. Den handler mye om ideen "et nytt liv" - og de ulike hovedpersonene har ulike strategier for å få det nye livet - alt fra giftermål med en som er halvparten så gammel til å utforske tidligere liv. På passe slentrende Woody Allen-vis.


Brødre er en sterk film om en Afghanistansoldats opplevelser og hvordan disse påvirker livet hjemme i Danmark. Jeg synes dessverre ikke at hendelsene i Afghanistan er skildret troverdig nok, og det er en svakhet for meg. Men historien er sterk, for all del.


Valentine's Day er en riktig søtsuppe av en film. Joda, naturligvis har den et lite stjernelag på rollelista - inkludert Shirley MacLaine, og joda, den har kjekkaser som Taylor Lautner. Og alt er proft og riktig gjort. Men det blir nå litt krampaktig at alle personene skal ha store ting som skjer i kjærlighetslivet deres akkurat 14. februar - og sidehistorien med den lille gutten gir sukkersjokk.