Nina Karin Monsen: Kampen om ekteskapet og barnet. Avenir forlag, 2009.
Nina Karin Monsens bok mot den felles ekteskapsloven har fått mye oppmerksomhet i media, og ble også nevnt da Fritt Ord bestemte seg for å prise Monsen. Jeg har også vært innblandet i en diskusjon med Monsen. Derfor fant jeg det interessant å lese boka.
Argumentasjonen i boka bygger på Monsens syn på ekteskapet: at det helt grunnleggende poenget med ekteskapet er å få barn, og at homofilt ekteskap derfor er absurd. Videre legger Monsen avgjørende vekt på biologi og kommer til stadighet tilbake til hvor vanskelig det er for et barn å ikke kjenne sitt biologiske opphav. Hun er også opptatt av at begreper skal beholde sin opprinnelige betydning. Ut fra dette grunnlaget, og også religiøse begrunnelser, argumenterer hun mot den felles ekteskapsloven (og dessuten, implisitt, mot heterofiles bruk av kunstig befruktning, se mitt tidligere innlegg om "farløse barn").
Boka er en artikkelsamling, og Monsen innrømmer selv i forordet at den kan bli litt repetitiv. Den er dessuten "forbilledlig direkte" som det står på bokas bakside – Monsen bruker konsekvent ordene "konstruerte barn" om barn født i kunstig befruktning, for eksempel. Bifile omtales som "pendlere". Det er sikkert velkomment blant meningsfeller, men skaper unødig avstand for andre som ønsker å trenge inn i hennes tankeverden. (jf. kronikk i Morgenbladet.)
Jeg deler ikke Monsens utgangspunkt, men jeg har stor forståelse for at den felles ekteskapsloven er uønsket hvis man deler Monsens grunnsyn. Det jeg derimot ikke klarer å mobilisere forståelse for, er hennes måte å debattere på. I denne boka er det mange ting jeg reagerer på i så måte. Monsen skjeller ut sine meningsmotstandere. Hun forsøker å beskrive "de homofile" som om homofile var en ensartet gruppe, og får i disse forsøkene godt markert sine egne fordommer. Hun nekter konsekvent å anerkjenne at også hennes motstandere i debatten kan ha gode intensjoner. Hun kommer med påstander og spådommer uten begrunnelse.
Jeg vil her vise eksempler på Monsens utskjelling av meningsmotstandere. De andre innsigelsene jeg har, vil jeg vise eksempler på i dagene som kommer.
Utskjelling av meningsmotstandere
"Under arbeidet med denne boken leste jeg Stortingets debatter om den nye ekteskapsloven […] Her snakket virkelighetsfjerne, sentimentale, selvskrytende, ureflekterte, løgnaktige og uvitende politikere. Ingen fra flertallet virket selvstendig tenkende. […] Jeg måtte konkludere med at flertallet – lovgiver – var situasjonsbetinget sinnsforvirret." (s. 34-5)
Jeg har tidligere i debatten om Fritt Ord-prisen hevdet at Monsen bruker karakteristikker av sine meningsmotstandere mer enn godt er hvis målet er å få en seriøs debatt. Dette er vel et godt eksempel på det.
"Politikere må kunne lyve, det var både en rett og en plikt, sa statsminister Per Borten (1913-2005). Om denne lovendringen blir stående kan vi føye til at de også har både rett og plikt til å være dumme og selvmotsigende. De skal dessuten være sentimentale." (s. 99-100)
Monsen demonstrerer her det Aftenposten kalte "sitatvennlige injurier".
"Å avgi sæd kan være et narsissistisk kick. […] En slik manns personlighet ligner femtekolonisten eller krigsvoldtektsmannen som gjør fiendens kvinner gravide. Normale menn vil kjenne skam om de har oppført seg som en avlsokse." (s. 162)
Igjen denne fordømmingen av de som mener annerledes. Her er det altså sæddonoren som (slik jeg ser det) gir sæd for å hjelpe mennesker som ikke kan få barn i forholdet, som sammenliknes med en voldtektsmann. Jeg reagerer på fordømmingen av sæddonoren men også på bagatelliseringen av voldtekt som overgrep.
"Noen av regjeringens medlemmer kommer selv fra dysfunksjonelle familier og er vant med kaos. Kanskje vil de innføre kaos for alle." (s. 164)
Stadig vekk kommer det negative karakteristikker av meningsmotstanderne.
I morgen vil jeg vise hvordan Monsen forsøker å beskrive "de homofile" som en ensartet gruppe, og hvordan hennes egne fordommer kommer fram.
(Oppdatering: Nå er boka også anmeldt i Dagbladet.)
Friday, May 01, 2009
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
Posts
Medajens bakside for Monsen & co har i mange år vært at de gjennom sin forenklede (og 60-70 år gamle) tilnærming kommer i skade for å redusere "familien" til nettopp et inseminasjons og barneklekkeri. Dette er ikke vitenskap men et politisk knefall for ett (av en lang rekke mulige) vitenskapelig perspektiv på samfunn og familie - de ter seg som om en sosiologisk modell skulle kunne forstås som en absolutt sannhet - og de har for mange år siden bestemt seg for det de har tenkt til å bestemme seg for her i verden. Pensjonert sosiologiprofessor Skirbekk (perlevenninde med Monsen) forsøkte i flere år å få studenter til å komme på hans seminarrekker med tittelen "dysfunksjonelle familiestrukturer" på Inst. for sosiologi ved UiO på 80-90-tallet, og de ble regelmessig nedlagt fordi ingen kom. Her ble det forsøksvis tatt opp tema som homofile samliv, enslige mødre, barnløse par ol som eksempler på dysfunksjonelle, og dermed uønskede familier. At verden likevel ikke har gått under på disse 60 årene velger man å overse og man kan jo spørre seg hvorfor. Interesserte kan evt lese om samfunnsvitenskapens og filosofiens "strukturfunksjonalister" om de vil forstå mer om bakgrunnen for denne måten å resonnere på. Siden 60-70-årene har massiv empirisk forskning om familier og nære relasjoner, bidratt til en mye mer nyansert forståelse av hvordan folk faktisk lever og har levd - og det er rimelig klart at virkeligheten aldri noen gang har vært i tråd med et slikt snevert familiebegrep, verken blant heterofile, kristne, hedninger eller i lhbt-befolkningen. At man skulle kunne gå fra et filosofisk ressonnement til normativ politikk som om filosofien endog mer enn fysikken eller biologien skulle ha naturgitte eller gudegitte sannheter i bunnen.
ReplyDeleteDag Robin Simonsen/sosiolog
Takk for innlegg - det var interessant.
ReplyDeleteBegrepet "dysfunksjonelle familier" dukker opp flere ganger i boka, så det er interessant å høre hvorfor det er et så yndet begrep hos Monsen.
Takk for interessant lesning og for at du er en viktig og saklig stemme i debatten!
ReplyDeleteHåper den neste boka på leselista di er hakket mer oppløftende... Eller at den i det minste har logiske resonnementer.
Synne HA
Jeg er selv en av dem som har vært sæddonor, og kjenner meg overhodet ikke igjen som en narsissistisk avlsokse uten skam. Faktisk syntes jeg det var litt flaut å donere sæd, akkurat som jeg synes det er flaut å dra ned undertøyet hos doktor om det skulle være nødvendig m.m. Men ofte er man nødt til å bare la det stå til og gjøre noe man synes er flaut eller er redd for eller annet som holder en tilbake. Å bevege seg utenfor komfortsonen kan være bra. Men jeg fikk definitivt ikke noe "kick" av å levere fra meg en dose sæd.
ReplyDeleteJeg ønsker meg egne barn en dag, men om jeg ikke kan få det, har jeg i det minste bidratt til å skape liv. Å vite at det trolig finnes barn der ute som i dag lever og føler fordi det jeg som donor valgte å ignorere det jeg eventuelt måtte føle av skam og frykt for fordommer fordi jeg visste at uten en slik avgjørelse ville disse barna ikke eksistert, gjør at jeg gjerne skulle sett noen av "avlsoksene" møte Monsen til debatt.
Jeg donerte ikke fordi jeg da slipper å ha noe med barna å gjøre, men på tross av at jeg ikke kommer til å se dem vokse opp. Men i det minste kan de kontakte meg om det ønsker når de er blitt 18 år, noe jeg håper de gjør. Noen mener at det ikke er bra for barn å vokse opp uten å vite hvem de biologiske foreldre er, men hva da med adoptivbarn eller alenemødre som aldri har møtt barnefaren hverken før eller siden unnfangelsen og ikke aner hvem han er eller hvor han bor? Om jeg hadde valget mellom å ikke eksistere eller å vokse opp i en god familie der jeg måtte vente til jeg var 18 før jeg fikk vite hvem min biologiske far var, er det ikke tvil om hva jeg hadde valgt (dessuten er det nok av de barn som heller hadde foretrukket at faren (eller moren) var ukjent fremfor å vokse opp med en eller to foreldre som overhodet ikke egner seg til foreldreoppgaven).