Hvorfor er folk så sikre om surrogati?

Jeg er misfornøyd med surrogatidebatten som raser rundt i mediene nå. Det er sikkert fordi jeg foreløpig ikke har funnet meg noen skyttergrav, men står usikkert midt imellom frontene. Begge sider i saken er så lite treffsikre at det så langt har vært ganske trygt å stå der.

Jeg synes det er fabelaktig når noen er villig til å bære fram et barn til glede for et barnløst par som inderlig ønsker et. Det er til glede for både de vordende foreldre og ikke minst barnet, som ellers ikke ville vært født.

Men jeg synes ikke det er greit hvis en indisk kvinne uten noe egentlig valg får en stusslig slant for å bære fram et barn i slaveliknende forhold.

Altså: jeg ser to ytterpunkter som jeg ser ulikt på, og da må grensen for hva som er bra og hva som ikke er bra, ligge et sted mellom.

Nok om meg og mitt syn. I den norske debatten har det vært lite nyanser, synes jeg (og i denne omgang ser jeg bort fra de tåpelige forsøkene på å si at vår kommende politidirektør "omgår loven" og de like tåpelige forsøkene på å gjøre surrogati til noe som kun angår homofile).

VGs Hanne Skartveit hadde for eksempel et lite reflektert innlegg under tittelen "Barn for voksnes skyld", hvor hun tilsynelatende i fullt alvor sier at "Surrogati skjer av hensyn til de voksne." Som om folk som får barn ved surrogati ikke først og fremst tenker på barnet sitt og hvordan de skal gi barnet den best mulige start i livet. Og som om ikke folk som får barn ved godt, gammeldags, heterofilt seksuelt samkvem også tenker på seg selv når de får barn. (De tenker ikke engang alltid at de ønsker seg barn, som kjent.)

Hanne Skartveit skriver for øvrig om "Noe av det sikre og grunnleggende i livet: vissheten om hvem som er mor. Surrogatbarna blir fratatt denne vissheten." Jojo, det er sikkert noe i det. Men noe av det sikre og grunnleggende i livet er også hvem som faktisk elsker deg, hvem som hele livet har vært der som omsorgspersoner og kun har hatt ditt beste i tankene. Som gir deg trøst når du er lei deg og deler gledene med deg når du er glad. Denne vissheten kan alle barn få, også barn født ved surrogati. (Og som alltid: hvis vissheten er det sentrale, går det an å innføre obligatorisk DNA-test av påstått far, istedenfor dagens pater est-regel, som sier at morens ektefelle automatisk regner som far, uten videre bevis.)

Jeg leser i Vårt Land at Hege Ulstein (i Dagsavisen) har det motsatte syn, og sammenlikner surrogati med organtransplantasjon: "Organtransplantasjon oppfattes som greit, ja, mer enn det. Statsministeren promoterer det. Det drives landsomfattende kampanjer i stor stil. Det er selvfølgelig forskjell på å gi liv og å redde liv, men det er like fullt mange slående paralleller mellom organtransplantasjon og surrogati. Følelser til side, hva er egentlig forskjellen på å donere bort den ene nyren og å bære fram et barn for et par som ikke kan selv?"

Så går hun videre til å beskrive at naturligvis ville også organtransplantasjon hatt et lurvete rykte hvis man bare fikk tak i organer på svartebørs, importert på tvilsomt vis fra fattige land. Men Ulstein går ikke i det hele tatt inn i det som etter min mening er surrogatimotstandernes fremste - kanskje eneste - virkelig argument: Er det riktig å planlegge å få barn som ikke får bli kjent med sine biologiske foreldre?

Slik en del av surrogatimotstanderne uttaler seg virker det riktignok som de egentlig vil ha forbud mot skilsmisse, så viktig er det visst at barna får være sammen med biologiske foreldre. (Og hvis mor har vært utro og fått barn med postmannen, bør hun sannsynligvis flytte sammen med ham sporenstreks, sammen med barnet.) Dette kan bli parodisk. I den mer pragmatiske virkeligheten har man i Norge avskaffet anonymitet ved sæddonasjon, slik at alle barn som forstår at de er barn av en sæddonor kan få vite hans identitet når de blir 18. (Barn av homofile foreldre vil gjerne forstå det på egen hånd, mens barn av heterofile foreldre er avhengig av at foreldrene forteller dem det.)

Hvis jeg skal konkludere med noe, må det vel være at jeg er tilhenger av en surrogati som sikrer full frivillighet og - som ved sæddonasjon - sikrer barnas rett til å få vite hvem de biologiske foreldrene er.

Men jeg er åpen for å høre saklige argumenter fra skyttergravene.

(PS: Dagen skriver i dag at:
"Vi tror tvert imot at stormen mot Mæland ville blitt mye sterkere dersom han ikke hadde hatt denne legningen. For i vanlige tilfeller ville en politidirektør sittet ganske løst i stolen dersom vedkommende foretok seg noe i utlandet som er forbudt i Norge. Men som homofil tilhører han på en måte per definisjon en minoritet som man ikke skal røre i den offentlige debatten." Dette er jo det rene tøv. Folk flest gjør til stadighet ting i utlandet som ikke er tillatt i Norge - som å kjøre bilen på venstre side av veien, handle vin i supermarkeder, se alkoholreklame på TV eller spille på kasino. Norske lovgivere bestemmer selv om lovreglene de vedtar skal gjelde bare i Norge eller også for nordmenn i utlandet (jf. sexkjøploven), og her har de valgt at surrogati ikke skal tilbys i Norge.)

Ukas sjokolade: HITT med lakkris

Litt islandsk sjokolade i dag: Freyjus HITT med lakkris. Sjokolader med lakris har jeg skrevet om før, og det er jo en del variable å variere: hvor store er lakrisbitene? Er lakrisen søt eller salt? og så videre.

HITT utmerker seg virkelig - for her er det ei hel lakrisstang som ligger innbakt i sjokoladen. Lakrisen er en merkelig blanding av søt og salt - som faktisk fungerer ganske bra. Og som om det ikke var nok: lakrisen ligger på et underlag av karamell.

Resultatet blir en riktig artig smak i en uvant kombinasjon, som jeg definitivt kommer til å kjøpe mer av hvis jeg tilfeldigvis slenger innom Island. (Den er forsåvidt også til salgs i Norge.)

Konklusjon:

Homoparaden 2011

En ny, fin parade gjennom Oslos gater. Denne gang litt skjemmet av tre-fire motdemonstranter, men det gikk nå stort sett fint. Og bildene nedenfor er nok på sin side litt preget av at jeg ble "presset" til å gå i paraden istedenfor å stå på fortauet og se på og ta bilder.

Prisene gikk til: Akershus fotballkrets, Svein Fuglestad og til Homofile med barn.

Hagekonsert hos Aksept

På tirsdag var jeg på min første hagekonsert hos Aksept. Det var meget bra! Høydepunktet for meg var nok Ingrid Bjørnovs overbevisende insistering på at hele Per Gessles produksjon egentlig handler om et par, Per og Marie, på svenskehandel. (...og idet de var i ferd med å passere grensa på hjemvei, kom det et menneske ut i veibanen og vinket dem bestemt inn til kanten: "Walking like a man, hitting like a hammer/She's a juvenile scam, never was a quitter/Tasty like a raindrop, she's got the look" ... og enden på visa var at Per havnet i fengsel og Marie mistet interessen: "It must have been love, but it's over now/It must have been good, but I lost it somehow"...)

Men også Bobbysocks' overraskelsesbesøk var gøy - og mange av de andre artistene var også veldig bra.

Her er noen bilder fra seansen. Jepp, de er ganske dårlige, for jeg sto aller bakerst...

Erna Solberg unnskylder lovbrudd

Det er en merkelig affære å se Erna Solbergs uttalelser til Aftenposten om den ulovlige overvåkingen av Arne Treholt. Hun mener at Staten ikke bør unnskylde ulovlighetene.

Erna Solberg har stor forståelse for lovbruddene, selv om hun mener de burde vært "bedre forankret". "Hvis politiet hadde ment at de trengte ekstra lovhjemler for å drive overvåkingen, ville man sørget for at nødvendige regler kom på plass nærmest over natten", skriver Aftenposten at hun mener. (Aftenposten påpeker uvennlig nok at Høyrelandsmøtet så sent som etter at Treholt var arrestert, gikk mot romavlytting.)

Jeg er veldig overrasket. Høyre holder seg altså med en partileder som synes det er greit at staten bryter loven, og begrunner det med at hvis de hadde brydd seg med å følge loven, ville de sikkert fått Stortinget med på å endre lovene...

Jeg gremmes.

Dårlig vurderingsevne av en arbeidsgiver

Aftenposten skriver om ambassadør Tore Hattrem, som i sin blogg har skrevet et innlegg om kokken Abdul.

Ambassadøren kritiseres for å fråtse i mat mens folk i landet han er i, sulter. Han viser "mangel på ydmykhet ovenfor lokalbefolkningen" og er "nedlatende, gammelimperialistisk og ovenfra-og-ned".

Jeg henger meg opp i noe litt annet. Hvor god idé er det egentlig å blogge om sine ansatte ved navns nevnelse? For egen del ser jeg helst at sjefene mine ikke blogger om meg. Er de fornøyde med meg vil det naturligvis også være litt hyggelig om de blogger om meg - men desto mer uhyggelig for de av mine kolleger som ikke "når opp" til eget blogginnlegg. Og hvis sjefene mine ikke er fornøyde med meg, vil det bli riktig pinlig om de skriver det i en blogg.

Det kan naturligvis tenkes at ambassadør Hattrem i prinsippet er enig i dette, men gjør et unntak fordi det handler om kokken Abdul, som ikke leser norsk og derfor ikke trenger forholde seg til sjefens blogg. Men "Google Translate" er oppfunnet.

Altså: dagens internettips fra meg: Ikke blogg om dine underordnede - det er et vepsebol. Og viser ikke den diskresjon som utenrikstjenesten tidligere har vært stolt av.

OL til TV2 - så bra!

Jeg mener prinsipielt at NRK i våre dager er til for å gi et solid alternativ til de kommersielle kanalene, ved å dekke programområder som er litt smale og gjøre det på en spennende måte. Da er det helt unødvendig å vise ting som ellers uansett vil bli vist på TV. NRK bør bruke pengene sine på å produsere kvalitetsprogrammer som de andre kanalene ikke vil lage, ikke kaste penger etter arrangementer bare for at de skal vises på NRK istedenfor TV2.

Derfor er jeg glad for at TV2 nå har fått rettighetene til et par OL. OL kommer uansett på TV, og NRK har 100 millioner kroner mer å lage andre programmer for. Det blir mye bra Språkteigen for 100 millioner, for eksempel...

Det samme mener jeg om fotball-VM og alle andre begivenheter som TV2 er villige til å betale for å overføre. Jo mer av slike programmer som uansett havner i TV-ruta som havner på andre kanaler, desto mer penger til at NRK kan være et kvalitetsmessig sterkt alternativ.

Vakkert Paradise Hotel-øyeblikk

Hvis jeg sier at årets vakreste TV-øyeblikk var i finalen av Paradise Hotel, tror du da at jeg har blitt gal?

Joda, jeg kan forstå det. Det er ikke det at jeg ser mye på den serien heller, men en lei forkjølelse ga litt ekstra TV-tid, og av en eller annen grunn så jeg derfor de to-tre siste episodene. Og ble på sett og vis positivt overrasket. Og da snakker jeg ikke om at serien for første gang hadde en åpent homofil gutt med - det var bare en bonus.

Nei, høydepunktet jeg snakker om skjedde da vinnerparet var kåret. I den såkalte "troskapstesten" sto de to vinnerne, Niklas og Madelen, med hver sin kule. Seks poser med 50.000 kroner i hver ble lagt fram en og en, og hver av de to kunne når som helst slippe sin kule og få hele beløpet som så langt var lagt fram. Når alle 300.000 kronene var lagt fram fikk de fortsatt to minutter til å slippe kula og dermed ta hele beløpet. Først hvis ingen av dem slapp kula, delte de beløpet mellom seg.

I spillteorien ville man diskutert NÅR det var lurt å slippe kula, ikke OM man burde gjøre det. Det er åpenbart mer lønnsomt å slippe kula når 200.000 kroner ligger i potten enn å vente til begge får 150.000 kroner. Det beste er naturligvis å slippe kula når 300.000 kroner ligger i potten, men da risikerer man jo at den andre allerede har sluppet kula og tatt det hele. Det finnes ingen økonomiske incentiver for å vente og dele pengene.

Det vakre er altså at de likevel gjorde det. I løpet av en del uker i Paradise Hotel har altså på forhånd helt ukjente mennesker blitt så nært knyttet at hensynet til hverandre og det de oppfatter som "rettferdig" teller mer enn mengden penger de selv får.

Og da kan vi jo bare spekulere på hvor mektig medmenneskelighet er i dagliglivet utenfor hotellet...

Ukas sjokolade: Ritter Sport Yogurt

Ja, det er morsomt med noe litt utenom det vanlige. En litt syrlig yogurtkrem er en tydelig kontrast til den søte melkesjokoladen.

Ikke akkurat en sjokolade å spise store mengder av, men en grei avveksling.

Konklusjon:

Beste spill til iPad

Ja, jeg liker å spille spill, og iPaden har den fordel at den alltid er i nærheten når jeg kjeder meg og vil spille - på hotellrom, på flyplasser eller rett og slett i sofaen. Og etter å ha hatt iPad noen måneder begynner jeg å forstå hvilke spill jeg setter høyest. Så her er min rankingliste over mine 10 favoritt-iPadspill:

1. Fifa 11
Ja, jeg er en gammel fotballspiller i dataverdenen, og synes det er veldig morsomt å spille fotball på iPaden også. Grafikk og sånt kan ikke konkurrere med de nyeste Playstationversjonene og sånt, men jeg, som har spilt International Soccer på Commodore 64 midt på 80-tallet, synes Fifa 11 holder i massevis. Og fortjener førsteplassen.

2. Super StickMan Golf
Akkurat for tida er det SSGjeg bruker mye tid på. Det er golf, jada, men på sett og vis mer et strategispill hvor du har ulike hjelpemidler til å komme deg fram til hullet. Og vi som ikke ønsker å bruke altfor mye penger på et spill får gleden av å løse ut stadig nye baner og hjelpemidler etter hvert som vi blir bedre. Selve belønningssystemet er mye av moroa.

3. Wordfeud
Wordfeud er det nærmeste du kommer Scrabble på iPaden uten å måtte gå over til engelsk. Det mest geniale med spillet er imidlertid at du spiller så mange spill du ønsker samtidig. Dermed gjør det ikke så mye om motspilleren din tar kvelden og ikke fortsetter før i morgen - du har alltids andre spill hvor du står for tur. (Du taper først hvis du ikke har gjort noe på 72 timer i et spill.) Spillet finnes for øvrig også på Android.
Et lite problem er at hvis du bare velger å få tildelt motstandere tilfeldig, får du rimeligvis en del motstandere som ikke er vant til Scrabble. Joda, det er morsomt å vinne, men også morsomt å få litt seriøs konkurranse og til og med tape av og til. (Jeg er ingen Scrabble-mester, men har vel vunnet noe sånt som 95% av spillene jeg har spilt i Wordfeud.) Utfordre meg gjerne - jeg heter bjorns i Wordfeud...

4. Harbor Master
Det er en stund siden jeg har spilt dette nå, men jeg spilte det "hele tida" noen uker etter at jeg fikk det. Båter kommer inn på skjermen, og du skal sørge for at de kommer i havn, samtidig som du skal få båtene som er i havn ut av skjermen igjen. Spillet er så enkelt å forstå at det er latterlig, men likevel skrekkelig vanedannende. For det skal ikke mye konsentrasjonssvikt til før båtene kolliderer og du har tapt... Spillet gjør full nytte av berøringsskjermen, naturligvis.

5. Snooker Club
Jeg er glad i snooker (som TV-idrett) og synes dette spillet faktisk er riktig underholdende - til tross for at spillerne her er lettkledde damer istedenfor dresskledde menn. Etter den siste oppdateringen låser ikke spillet seg heller...

6. Shredder
Et skikkelig sjakkprogram må man ha. Nå er ikke jeg noen mesterspiller, og setter derfor stor pris på at programmet lar meg starte på et rimelig lavt nivå, og justerer spillestyrken sin opp etter hvert. Selve sjakkprogrammet synes jeg altså er utmerket - oppgavedelen av programmet er betydelig mer opp og ned. Og Shredder koster penger.

7. Trainyard EX
Et rent "pusle"-spill, hvor målet er å legge spor rundt om på brettet slik at togene som kommer fra helt bestemte steder, havner akkurat der de skal. Det høres jo enkelt ut? Joda, de første utfordringene er riktig enkle, men så tar det av etter hvert... Fiffig og fint.

8. Slice It!
På en måte er dette et matematikk-spill. Ihvertfall: du får en figur på skjermen, og skal dele den i et bestemt antall like store deler med et bestemt antall streker. Igjen: det er lett på starten men vanskegraden eskalerer etter hvert, spesielt når det dukker opp begrensninger på hvor du får sette strekene dine. Fin hjernetrim dette også.

9. AgeOfCurling
Curling er jo en norsk nasjonalidrett sånn cirka to uker hver fireårsperiode. Tida innimellom bruker jeg av og til på å spille curling digitalt. Et vesentlig problem med dette spillet er riktignok at vanskegraden ser noe lav ut etter hvert, men det vil tiden vise.
(Spillet kan også spilles direkte i browseren din: http://online-curling.com/)

10. Angry Birds
Jeg har aldri tent helt på Angry Birds, men forholdsvis morsomt må jeg jo si at det er.

Sjekk også ut:

• Doodle Bowling - enkel og vanedannende bowling på iPad.
  
• Air Hockey - en klassiker i all sin enkelhet.
  
• Sudoku Tablet. KakuroLite, KENKEN Lite - velfungerende Sudoku-, Kakuro- og KenKen-spill.
  
• Set Pro HD - litt dyrt og fryktelig tankekrevende logisk spill, men også fascinerende.
  
• Tap The Frog - noe helt annet. Et rent hurtighetsspill hvor du rett og slett må gjøre bestemte trykk på skjermen så raskt som mulig. Enkelt og genialt.
  
• Parking HD - elsker du å parkere biler men får gjort for lite av det i hverdagen? Her er sjansen din. Ganske småfestlig, faktisk.
  
• SwipeSoccer - dette er i det minste noe helt annet enn vanlige fotballspill - det skal de ha. Småmorsomt.
  

Naturligvis finnes det en million andre bra spill der ute også. Jeg vil gjerne ha tips om fine spill som jeg bør teste ut! Hva slags spill jeg er interessert i, forstår man delvis av lista over. Men her er ei ønskeliste over spill jeg gjerne vil ha, men som jeg ikke tror finnes på iPad enda:

• Railroad Tycoon for iPad. Da snakker jeg aller helst om en relativt trofast versjon av Sid Meyers originale spill hvor du starter en toglinje og prøver å utvide til du dominerer hele kontinentet...
  
• Great Britain Ltd for iPad. Gjerne en noe mer avansert versjon av ZX Spectrum-klassikeren hvor du styrer Storbritannias økonomi og uavvendelig blir kastet av velgerne etter to eller tre valg...
  
• Et bra tennisspill som faktisk er styrbart med fingrene på iPaden.
  
• Pottit for iPad. Sannsynligvis husker ingen Pottit for Commodore 64, spillet hvor to spillere styrer hver sin kule på et biljardbrett og skal prøve å få den andre nedi hullene. Jeg husker ikke hvor mange joysticks som ble ødelagt av kreftene vi la inn i det spillet, og aner ikke hvordan det skulle kunne styres på en iPad, men håper fortsatt at det dukker opp... :-)
  
• Seterra for iPad. Seterra er et genialt geografipuggespill som jeg har hatt stor glede av for å repetere plassering på land i Afrika og sånt. Det finnes bare i Windows - jeg vil gjerne ha det på iPaden også.
  

PS: Mens jeg laget ønskelista kom jeg på at jeg ønsker meg en versjon av logikkspillet Sherlock for iPad. Sherlock har jeg ikke sett snurten av på mange år, men heldigvis var jeg smart nok til å søke etter det før jeg skrev at jeg ønsket det. Og det finnes: Sherlock. Så jeg kommer tilbake med info om hvor bra det var...

Hvilke spill ønsker du deg?

Snurt Nina Karin Monsen

Jeg ser i Nina Karin Monsens blogg at hun er snurt fordi Aftenposten ikke vil trykke hennes leserinnlegg som svar på Espen Ottosens innlegg her om dagen (som jeg svarte på her i bloggen, for øvrig).

Monsen ønsker å benytte anledningen til å fortelle at det finnes barn født ved kunstig befruktning som ønsker å finne sin biologiske far eller mor. Men jeg forstår Aftenposten godt - det er ikke noe spesielt godt innlegg. Det er relativt poengløst, i den forstand at det ikke er klart hva Monsen ønsker skal gjøres med dette. Ønsker hun slutt på all kunstig befruktning? Eller ønsker hun kun at barna skal ha rett til å få vite hvem biologisk far er (slik situasjonen er i Norge i dag)?

Naturligvis "krydrer" Monsen som vanlig innlegget med sårende karakteristikker, som "konstruerte barn" og "lesbiske og single kvinner lar fantasien ta overhånd".

Hvis dette betyr at Aftenposten har innført kvalitetskriterier også ved vurdering av Nina Karin Monsens innlegg, ønsker jeg den utviklingen velkommen.

Marker prisen på varene, please!

Jeg er vanligvis en ganske velvillig kunde. Men jeg har noen hangups. Og en av dem er at jeg vil vite prisene på varene før jeg kjøper dem. Står det ikke pris på varene på hylla, lar jeg stort sett varene ligge. Og hvis prisen i kassa er en annen enn på hylla (og jeg oppdager det) blir jeg sta.

På Meny på Grorud har jeg vært borti feilprisede varer ganske ofte. Prix på Grorud har vært langt bedre, men har også begynt å slurve i det siste - ikke minst med å glemme å prise varene i det hele tatt. Men nok om det.

I dag skulle jeg ha ei fancy pære til ei stålampe på stua. På hylla sto det - forbilledlig nok - en pris: 34,90. Men da pæra ble slått inn på kassa, hadde den plutselig gjort et prisbyks og kostet over 50 kroner - altså en prisstigning på over 40 prosent på et knapt minutt. Jeg så det tilfeldigvis, og påpekte at det sto en lavere pris på hylla. "Er det et tilbud skal det være lagt inn i systemet", sa kassabetjenten. Jeg klarte ikke helt å tolke om det hun mente å si var: "Her tar du nok feil", men dvelte ikke ved det. Jeg sa at jeg kunne gå og sjekke. Det gjorde jeg, men jeg vet ikke helt hva som var poenget med det, for når jeg kom tilbake til kassa tok hun ikke mitt ord for god fisk. Hun måtte ut på vandring selv for å sjekke at jeg snakket sant. (Kunne hun ikke ha gjort det med det samme?)

Nå var det naturligvis lang kø bak meg, og folk trodde formodentlig at det var jeg som var vanskelig. Hun kom tilbake, etter å ha stoppet ved en av kollegene for å få vite hva hun skulle gjøre. Hun annulerte den prisen som var slått inn og skrev inn 34,90 manuelt. Jippy! (Men er det smålig av meg å synes at jeg kunne fått et lite "beklager feilen", eller "nå ble det riktig!" eller noe annet som tydet på at det ikke var butikken som gjorde meg en stor tjeneste ved å gi meg den prisen de hadde lovet på hylla?)

Hun i kassa var sikkert fersk eller usikker - det er ikke poenget. Poenget er at butikkene må skjerpe seg i å prise varene sine riktig. Og ha bedre rutiner for hva de gjør når det likevel blir feil.

Jeg sa "Ha det fint!" når jeg gikk, slik jeg pleier, men fikk ikke noe svar. Kassebetjenten var travelt i gang med å betjene den lange køa som var dannet seg som følge av feilprisingen.

Espen Ottosen på villspor

Espen Ottosen minner i et innlegg i Aftenposten i dag om at han er veldig opptatt av biologiens betydning, men viser samtidig at han har misforstått noen sentrale fakta.

Espen Ottosen, informasjonssjef i Norsk Luthersk Misjonssamband har sett på Tore på sporet, og ser serien som bevis på at folk er opptatt av sitt biologiske opphav. Og så spør han hvorfor homobevegelsen ikke protesterer på programmet, og viser til at den nye ekteskapsloven visstnok skal ha svekket fars betydning i lovverket.

Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Ottosen bør vel kjenne til "pater est"-regelen, som har vært i lovverket lenge før homobevegelsen fikk gjennomslagskraft. Den regelen sa at det var den sosiale faren (altså den mannen mora var gift med) som ble regnet som far så lenge man ikke visste bedre. Man hadde ikke - og har fortsatt ikke - noen obligatorisk blodprøve for å sjekke hvem som biologisk sett er faren.

Ottosen kjenner vel også til at man i Norge har bedrevet kunstig befruktning med sæd fra donor til heterofile par lenge før homofile fikk rett til dette. Til og med med anonym sæddonor. Det homobevegelsen har kjempet for er å ha like rettigheter som heterofile - så må gjerne Ottosen mene at det lovverket som tidligere fantes for heterofile (og som homofile har adoptert) ivaretok det biologiske for dårlig.

Til slutt skriver Ottosen: "Det vil ikke forundre meg om Tore Strømøys etterfølger om 20 år vil lete opp sædgivere - slik at barn som er unnfanget i et laboratorium, om mulig, kan finne sine biologiske røtter." Her kan jeg berolige Ottosen: barn som i dag blir født ved kunstig befruktning, kan få vite hvem sæddonor er - vi har sluttet med anonyme sæddonorer i Norge. Imidlertid er det et visst forbehold: forutsetningen er at barna får vite at de faktisk er kommet til verden ved kunstig befruktning. Barn med homofile foreldre vil nok mistenke det, mens barn av heterofile kan lures til å tro at de er biologiske barn av sin sosiale far og mor. Men da ringer de neppe heller til Strømøy...

For å oppsummere: Ottosen skylder på homobevegelsen for noe som allerede var ordinær juss før homofile fikk de samme rettighetene, og han virker uinformert om hvordan reglene for kunstig befruktning faktisk fungerer i Norge i dag. Ikke noe godt utgangspunkt for en seriøs debatt.

Øklands "mor, far og barn"

Aftenpostens Ingunn Økland har i dag et innlegg om "den nye barneproduksjonen", og hun gir den felles ekteskapsloven skylden for en mentalitetsendring i samfunnet.

Men hun tar feil. Mentalitetsendringen er ikke så ny, og den har ikke så mye med homofile å gjøre. Men det kan være at enkelte først reagerer når det er noe så merkelig som homofile som får samme rettigheter som "alle andre".

Norge fikk sin første lov om kunstig befruktning i 1987 (Regjeringen) - før partnerskapsloven - og jeg formoder at man har brukt donorsæd like lenge. Men lenge før det ble pater est-regelen tatt i bruk, som sier at det er morens ektemann som i utgangspunktet regnes som barnets far, uten krav om beviselig biologisk tilknytning. Sosial tilknytning ble ansett som viktig nok.

Økland skriver at "den nye ekteskapsloven [...], medførte at lesbiske par fikk samme rett til assistert befruktning som heterofile par." og påstår at "loven har satt et godkjentstempel på høyst diskutable behov og praksiser", skjønt uten å være villig til å konkretisere hva hun mener er diskutable praksiser. For når er det praksisen blir diskutabel? Når andre enn heterofamilier trenger hjelp?

Hun påstår videre at "fremveksten av den nye barneproduksjonen er i grunnen et gigantisk eksperiment, som i sin ideologiske kjerne handler om å nedtone betydningen av biologisk opphav til fordel for betydningen av omsorgspersoner". Aha - på samme måte som pater est-regelen, altså. På samme måte som kunstig befruktning for heterofile. På samme måte som adopsjonsinstituttet. Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvorfor nettopp den felles ekteskapsloven gis skurkerollen i Øklands fortelling.

Kan ikke Økland være litt mer presis, og fortelle nøyaktig hva slags praksiser det er hun er så bekymret for, og som er så mye verre enn de heterofile praksisene som vi har blitt vant til gjennom årtier med kunstig befruktning? Hennes avsluttende iver for "far, mor og barn" tyder på at det egentlig er alle barn som vokser opp med andre enn sin biologiske far og biologiske mor hun er bekymret for. Og da er det langt flere å bekymre seg for enn homoforeldrene.

Å juble over at en mann er drept

Da jeg hørte at Osama bin Laden var drept, var min første reaksjon (på Facebook) "Det var på tide..."

Etterpå har jeg lest flere kommentarer rundt om i media som problematiserer den nesten unisone jubelen: Hvordan kan man være mot dødsstraff og samtidig hilse velkommen at en mann er drept? Og for mitt vedkommende: Hvordan kan man være pasifist og synes det er greit at en mann er drept? Det er gode spørsmål.

La meg først si hva jeg legger i at jeg er pasifist. At jeg er pasifist betyr at jeg på rasjonelt grunnlag har kommet fram til at jeg ikke vil drepe et annet menneske. Det å drepe et annet menneske er grunnleggende problematisk. Vi ser det i spesialtilfellet dødsstraff: selv om man har så sterke ordninger man bare kan, med lange rettssaker og gode ankemuligheter, hender det rett som det er at man dreper mennesker som ikke er skyldige i det de er tiltalt for. Når man ikke engang klarer å få det riktig med forutgående rettssak, skal jeg være bra selvsikker hvis jeg skal ta på meg ansvaret på egen hånd.

Pasifisme oppfyller naturligvis Kants kategoriske imperativ, for eksempel i formuleringen "Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov". Verden ville blitt et riktig bra sted om alle (og da mener jeg alle) ble pasifister. Jeg tror til og med at et militærvesen som USAs kunne blitt ganske effektivt selv om det la vekk drepingen og satset på våpenteknologi som ikke tok liv og isteden tok fanger. (Men det er - for tida - en utopi.)

Samtidig er jeg klar over at det nettopp ikke er en allmenn lov - folk dreper hverandre til stadighet. Jeg mener det er galt å drepe andre mennesker, men forstår at ikke alle er enige med meg. Så kommer et hovedspørsmål: Er det slik at hvis jeg har en etisk regel som jeg handler etter, så bør jeg automatisk fordømme alle som ikke handler etter den samme regelen? Jeg mener nei. Det er fullt mulig å ha strengere regler for seg selv enn det man ønsker å presse på alle andre.

Hvilket bringer meg tilbake til Osama bin Laden. Skulle jeg ønsket at USAs militærvesen hadde prioritert å ta bin Laden til fange? Ja, det skulle jeg. Synes jeg det ville vært nyttig med en rettssak hvor bin Laden måtte svare for sine ugjerninger? Ja. Gir det meg en moralsk plikt til å fordømme USA for å ha handlet som de gjorde? Neppe.

Jeg er glad for at Osama bin Laden, ansvarlig for tusenvis av døde og med ønske om å bli ansvarlig for enda flere, ikke lenger er på frifot. Det er et lite skår i gleden at han ikke kunne tas i live, men jeg hisser meg ikke så veldig opp over det. Av verdens menneskerettighetsbrudd er det andre, som det at Uganda kan komme til å innføre dødsstraff for homofili til uka, som jeg føler at det er mer konstruktivt å hisse seg opp over.

Riksarkivet på Flickr

Det er artig å se at Riksarkivet har lagt ut mange bilder på Flickr med Creative Commons-lisens. Det skulle jo også bare mangle, når de gjennom årene har skaffet seg rettigheter til bilder ved hjelp av borgernes penger. Bildet her er, som man ser, av Hamar domkirkes ruiner og er tatt ca. 1863.

(Foto: M. Selmer., "Ruiner av Hamar kirke 1863", Creative Commons-lisens Attribution-NonCommercial-ShareAlike 2.0 Generic)

Blir Osamadrapet avgjørende for Obama?

Etter drapet på Osama bin Laden har avisene vært fulle av advarsler om at dette ikke betyr at Obama vinner valget i november neste år. Naturligvis. For eksempel vil en økt økonomisk krise kunne gjøre Obama sårbar. Likevel sitter jeg fortsatt med den magefølelsen jeg hadde da jeg hørte at Osama var død: dette kan vise seg å være avgjørende.

Analytikere har jo allerede lenge snakket om at republikanerne er sent i gang med valgkampen. Det er halvannet år til valget, men det skal gjennomføres nominasjonsvalg før den tid, og foreløpog har republikanerne nesten bare uvalgbare kandidater: Palin, Trump og Santorum er neppe aktuelle for det store flertallet av de usikre velgerne. Republikanerne trenger at det dukker opp en mer moderat kandidat. Drapet på Osama kan være det lille ekstra som gjør at en slik kandidat velger å vente fire år til med å gjøre sitt framstøt for å bli president.

For det er jo gjerne slik det fungerer. Demokratene hadde problemer med å finne gode kandidater etter at Bush sr. vant den første Golfkrigen. Men det eksemplet viser også usikkerheten i resonnementet, for den gang dukket "ukjente" Bill Clinton opp, med fokus på økonomien. Mange andre i det demokratiske partiet angret nok fælt på at de ikke var på banen da det avsparket gikk.

Altså: en uke er lang tid i politikken - halvannet år er latterlig lang tid. Det kan skje finanskriser større enn det vi har sett før, det kan skje terrorangreep, det kan skje jordskjelv i San Francisco som Obama takler like dårlig som Bush jr. taklet orkanen i New Orleans. Men likevel: drapet på bin Laden kan ha gitt noen potensielle motkandidater en ekstra grunn til ikke å stille til valg.

Ukas bilde: Nespresso i farger

Jeg er glad i Nespressos kaffekonsept. Og selv om jeg vanligvis ikke liker å vandre i butikker, må jeg si at Nespressobutikkene til tider har noe for seg. Og her er nærbilde av en vegg fra en slik (nærmere bestemt i Wien).

Ukas sjokolade: Ego Walters mandler

Forrige uke deppet jeg over Freias nye Ego marengs og nøtter, som smakte lite. Ego Walters mandler lider av det samme problemet som den andre: smaken domineres av en dvask og kjedelig sjokoladesmak. Men her dominerer ikke denne helt - det er tross alt tilløp til den litt mer spennende smaken fra Walters mandler: salte nøtter. Men hold for all del på storplatevarianten av denne og ikke Ego-varianten - dette er en blek variant.

Konklusjon:

Navlebeskuende UiT-forskere

UiT-forsker Asgeir Brekke har et harmdirrende innlegg i Aftenposten 28. april under tittelen "Takk til Jagland og Nobelkomiteen". Nobelkomiteens upassende omtanke for menneskerettighetssituasjonen til det kinesiske folk har nemlig ført til at Brekke og hans forskningskolleger må vente en uke på sine visa.

"Det er åpenbart at dette er takk for sist fra kinesiske myndigheter der den famøse fredsprisen henger som en rød klut foran ekspedisjonsluken i konsulatet", skriver Brekke, men mener tydeligvis at skylden for dette ligger hos Jagland og Nobelkomiteen, ikke hos kinesisk UD.

Det er deprimerende å se at det finnes norske forskere som ikke bare er navlebeskuende, men også mener at Nobelkomiteen burde vært mer opptatt av norske forskeres navle enn av menneskerettighetene i Kina.

(Rettelse 1. mai: I Aftenposten står innlegget signert med "Asgeir Brekke, professor, Universitetet i Oslo". Jeg har fått beskjed fra en kollega ved UiO at ingen ved det navn er registrert der, og et raskt Googlesøk tyder på at det er Universitetet i Tromsø han er ansatt ved. Dermed må jeg bare unnskylde til Universitetet i Oslo. Innlegget er rettet i tråd med dette.)