Friday, September 19, 2014

deLillos på Stange

Det var knapt hundre meter herfra jeg hørte deLillos første gang - på radioen på gutterommet i barndomshjemmet mitt. Drøyt hundre meter i motsatt retning lå skolen, hvor deLillos ikke var kult. Og jeg var definitivt ikke kul - gjennom ni års skolegang, med Skolegata som skolevei, følte jeg meg ukul og utafor. Som sikkert alle gjør, men det forsto jeg jo ikke da.

Derfor var det en følelsesmessig sterk opplevelse å være på deLillos-konsert i Skolegata 3 på Stange. 24 år har gått siden jeg flyttet fra Stange. Noe kulere har jeg nok ikke blitt, men veldig mye mindre interessert i hva andre synes. Å stå fem meter fra Lars Lillo-Stenberg og synge Kokken Tor av full hals - rett ved det som før var skoleveien hvor jeg helst ville gå i ett med asfalten - var herlig.


På de 24 årene har jeg vært på mange deLillos-konserter. Flere ganger på Rockefeller, som egner seg bra for dem. En gang på Inderøy kulturhus, som var ganske uegnet (deLillos skal ikke nytes sittende i et glissent lokale...) Men også på Norwegian Wood, i Alta og nå sist hjemme på Grorud(/Ammerud) for et par uker siden. Konserten på Stange var nok av de bedre. Lyden var god, lokalet var intimt og gutta var i godt humør.


Men jeg ble altså nesten satt ut av geografien - fristet til å se ut av vinduet på en usikker tenåring med "Tøff i pysjamas" på sin Sony Walkman og fortelle ham at den dagen han lærer å gi blaffen i å se seg selv utenfra og heller konsentrere seg om å leve sitt liv etter beste evne, da kan han bli lykkelig. Beviselig.

Wednesday, August 27, 2014

Film: Boyhood - Uovertruffen autensitet



Det er en storslagen idé. Og det er galskap. Å starte på et tolvårig filmprosjekt, uten å vite om hovedrolleinnehaveren i det hele tatt vil være med i tolv år, og langt mindre om han har talent til å bære noe sånt. Jeg blir overveldet alt i utgangspunktet.

Og så er det utførelsen. Filmen har en uovertruffen autensitet. Det føles som vi overværer ekte liv. Naturligvis er tidskoloritten korrekt, naturligvis er det ingen anakronismer. Ektheten er den viktigste premien for Linklaters dristige plan.

Det er en ganske lang film, med lite skyting og bare tilløp til rå bilkjøring. Det er i de menneskelige relasjonene dramatikken ligger, og det holder i massevis. Blir du ikke glad i noen av personene her, så er det fint om du bosetter deg i ei tønne et stykke unna folk.

Nå er det ikke overraskende at Linklater lykkes. Han gjør gjerne det. Slacker og Dazed and Confused tok ungdommen på kornet, Before sunrise og oppfølgerfilmene lagde stor film av lange, utprøvende dialoger mellom mennesker som nesten ikke kjenner hverandre. Jeg likte jo til og med smått sære Waking Life. Her gjentar han bragdene med å få dialoger om stort og smått til å tegne nyanserte portretter av hovedpersonene - først og fremst av Mason, moren og faren.

Filmen har sikkert svakheter, og på en dårlig dag kan det hende at jeg hadde lagt merke til dem. Men i kveld lot jeg meg fjetre av Linklaters mot - og gjennomføringsevne. Jeg følte meg heldig som fikk bruke knappe tre timer av livet mitt på å bli kjent med disse folkene.

...og så er det jo en tilleggsbonus at Oslo Kino er i konflikt med UIP, slik at filmen kunne nytes uten reklame og uten popkornknasing, i selveste Tancred på Cinemateket. Og selv om det var utsolgt i kveld, kommer det nye muligheter...

Tuesday, August 12, 2014

Min farfars farfars salmebok



Anders Thronsen er navnet på min farfars farfar. Han ble født 24. november 1831 (ifølge kirkeboka), og døde allerede 13. desember 1863, 32 år gammel (fortsatt ifølge kirkeboka). Da var min oldefar bare to og et halvt år gammel.

I salmeboka står det skrevet "Denne Psalmebog tilhører mig Anders Throndsen Grimerud Eie i Stange. Aar 1831 den 29de November er jeg Anders Throndsen født til Verden (?) paa Grimerud Eie i Stange." Det er en snodig følelse å sitte med Anders' salmebok i hendene og se hans signatur.

Jeg blir også fascinert av å se på stedsnavnene i slektas biografi. Min far ble født på Stange og konfirmert på Stange. Min farfar (Harald Smestad) ble født på Stange, konfirmert på Stange, gift på Stange og ligger gravlagt ved Stange kirke. Min farfars far (Hans Andersen Smestad) ble født på Stange, konfirmert i Stange kirke, giftet seg på Nes og ble begravet på Stange. Og min farfars farfar, Anders, ble altså født på Stange (døpt i Ottestad kirke), konfirmert i Ottestad, giftet seg i Ottestad kirke og ble begravet fra Ottestad kirke. Særlig mye lenger tilbake har jeg ikke stedfestet denne greina av slekta, men Anders' far, Trond Engebretsøn Hosmestadeie Grimerud, skal også være født på Stange.

Sannsynligvis tilbragte de fleste av disse generasjonene hele livet på Hedemarken. Selv er jeg altså født på Stange, døpt i Ottestad og gift i Oslo - med en taiwaner. Jeg har bodd fem år i Alta, og jeg har reist jorda rundt. Synet på verden og alt mellom himmel og jord er nok ganske forskjellig.

Jeg tipper at min oldefar, Hans, hadde Anders' salmebok som et kjært eie, ihvertfall etter at Hans' mor (Mari) døde i 1910. Og et annet kjært eie var nok hans egen salmebok, som han fikk til konfirmasjonen av sin mor i 1875. "Erindring fra min Moder paa min Konfirmationsdag 3die Oktober 1875. Jeg er født den 5te Marts 1860." står det i boka. Selv hadde jeg ingen salmebok før disse kom i hus, og kunne neppe ha stemt i i særlig mange av salmene.

Hans' og Anders' salmebøker har neppe noen økonomisk verdi. De er i forholdsvis dårlig stand, og salmebøkene ble trykket i store opplag. Og de har altså skriblerier i, som jeg setter stor pris på å få lese.

Saturday, June 28, 2014

Hvorfor gikk jeg i parade - i 2014?

Hvorfor gikk jeg i parade - i 2014?

Bortsett fra den åpenbare årsaken - at samfunnet trenger at mangfold feires én dag i året - hvorfor gikk jeg i paraden i år? Her er de fire viktigste årsakene:

1. Prideparader er alltid en feiring. Av at rettighetene er litt sterkere enn for noen år siden, av at man har kommet ut av skapet, av at paraden finnes. Feiring er fint.

2. Å minne om at rettighetskampen ikke er over. Et eksempel på noe politikerne må rydde opp i snarest er tvangssteriliseringen av transpersoner. Lovverket for LHB er på det nærmeste på plass, men for T er det viktige ting som mangler også her hjemme.

3. Å markere - nettopp på Grønland og Karl Johan - at LHBT-folk skal ha like rettigheter som andre, og at de som ønsker å ha LHBT-frie soner får finnes seg andre steder til det. Det er langt igjen før holdningene i alle samfunnsgrupper er levelige.

4. Å påpeke at de delene av verden hvor LHBT-rettigheter begynner å komme seg, ikke er hele verden. Det er store deler av verden hvor det fortsatt er livsfarlig å være homofil, for eksempel. Nordmenn med foreldre fra disse landene kan for øvrig også være i livsfare.

Det er mange år til parader er overflødige, dessverre.

Friday, June 27, 2014

Lite treffende kritikk av Europridestyret

I en kronikk i Blikk "avsløres" det at et medlem av EuroPride-styret "lobbet" minister Solveig Horne for å få henne til å si ja til en kommende invitasjon til å åpne "Pride House". Kronikkskribentene Roen, Lundberg, Bue og Stava vrir dette til å bli til at "invitasjonen" til Horne ble sendt på Høyres brevpapir.

Dette er en snodig tolkning. For meg er det ikke noe underlig i at Høyremedlemmer og andre oppfordrer sine politikere til å stille opp på homoarrangementer. At brevet fra Høyremedlemmet kom på Høyres brevpapir er vel et tydelig tegn på at dette nettopp var en henvendelse som Høyremedlem og ikke på vegne av Europridestyret...

Retorikken for øvrig er artig. Det sies at den blåblå regjeringen rosavaskes. På nøyaktig samme vis har jo de røde og de rødrødgrønne regjeringene blitt rosavasket i en årrekke. LLH har til enhver tid mye å klage på når det gjelder den sittende regjeringens politikkk, for eksempel har tvangssteriliseringen av transpersoner fortsatt gjennom alle årene med Arbeiderpartiet i regjeringskontorene. At det likevel er nyttig å invitere regjeringsmedlemmer til å delta på arrangementer, har det så langt ikke vært reist mye tvil om.

Tuesday, April 08, 2014

Slankekuren SIM-TIM (spis ikke mindre, tren ikke mer)

Jeg har slanket meg!

Det begynte 19. januar. Jeg brukte en BMI-kalkulator, og den påsto at jeg var "overvektig". Jeg skulle ha vært 5 centimeter høyere, viste det seg. De første strekkøvelsene ga ikke noe nevneverdig resultat, så jeg innså at jeg måtte strekke meg så langt som til å begynne en slankekur.

Jeg fastsatte raskt to prinsipper for slankekuren:
  • jeg skulle ikke spise mindre
  • jeg skulle ikke trene mer
For meg er dette to viktige prinsipper, for en slankekur som gjør at jeg hver kveld sitter der sulten og i tillegg med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått trent, vil neppe virke på lang sikt. (Og i min jobbsituasjon, og med oppstart i januar med fare for mye inne-vær, var det greit å stikke fingeren i jorda.) Derimot har slankekuren min hatt to hovedingredienser:
  • etter at jeg har spist en helt alminnelig frokost, kutter jeg opp en kiwi og en appelsin og spiser dette etter kaffen. Jeg spiser altså mer om morgenen enn før - men merker at jeg da ikke får sjokoladesug sånn i halv elleve-tida. Jeg klarer meg fint uten å spise fram til lunsj halv tolv.
  • og litt mer nerdete: jeg registrer alt jeg spiser i en dertil egnet app (myfitnesspal). For meg er dette først og fremst snakk om bevisstgjøring. Jeg var på kino en dag, og da jeg registrerte kinogodteriet og så at det dekket halve dagsbehovet for kalorier (og sikkert hele årsbehovet med sukker) har jeg blitt noe mer forsiktig med smågodtet. Og at pølser var kaloribomber var kanskje ikke noe stort sjokk, men greit å se svart på hvitt. Og omvendt: det finnes utmerkede wokretter som smaker deilig og ikke utløser den minste dårlige samvittighet.

Jeg har ikke blitt noen asket. Jeg spiser potetgull og jeg spiser Twist, men ofte bare en, to eller tre twist (ikke fem, seks eller sju) og ofte bare 30-50 gram potetgull, ikke 100-150-200 gram... Og så har jeg gjort alvor av min gamle ambisjon om stort sett å slutte å spise når jeg er mett. Det er jo alltid så fristende å ta bare en liten påfyll til med den gode middagsretten...

Og resultatet? I dag kunne jeg endelig gå på vekta og se at målet var nådd. Jeg har gått ned 7,7 kilo på drøyt to og en halv måned. BMI-kalkulatoren viser "normalvektig".

Og det er ingenting av det jeg har gjort som jeg ikke vil kunne fortsette med i ukene og månedene som kommer. Frukt etter frokost er deilig og kommer til å bli et fast innslag i livet mitt. Været blir bedre ute, så jeg kommer til å bevege meg mer, ikke mindre, i tida framover.

PS: Det hører kanskje med til historien at jeg i utgangspunktet beveger meg en god del til fots (har ikke bil) og spiser noenlunde sunt, men at inntaket av godterier og snacks nok var det som gjorde at vekta holdt seg for høy. Og naturligvis har jeg forstått at det ikke er 7,7 kilo fett som har forsvunnet - det er gjerne vel så mye muskler som fett som blir borte. Så å trappe opp treningen er absolutt en aktuell mulighet i tida framover.

Sunday, March 09, 2014

Film: Ymse filmer

Lite filmblogging i det siste. Det skyldes ikke at jeg har sviktet nyttårsforsettet om å se minst en film i uka i snitt, det er bare selve bloggingen det har gått trått med.

Tintin et moi har jeg jo allerede nevnt - artig å bli litt bedre kjent med Tintins skaper, selv om sannhetsgehalten i alt som ble fortalt var litt vanskelig å vurdere.

Hansel & Gretel Which Hunters var en gledelig overraskelse. Tommy Wirkola har på genialt vis tatt et velkjent eventyr og fabulert videre, og klart å lage en deilig liten eventyrsplatterfilm. Anbefales.

Shutter Island har jeg lenge lurt på å se, uten helt å finne ut hvorfor. Og jeg er litt usikker nå i ettertid også. Forsåvidt noen artige grep underveis, men engasjerer ikke helt.

Boktyven hadde jeg ikke fått med meg noe reklame for eller anmeldelse av, og jeg ante ikke hva jeg gikk til. Og jeg elsker jo egentlig å se filmer jeg ikke vet noe om på forhånd. Dette var et riktig hyggelig bekjentskap, og viser at 2. verdenskrig fortsatt duger til film. Det er faktisk over et år siden jeg så en film jeg trivdes så godt med.

12 Years a Slave. Jeg har i utgangspunktet litt problemer med filmer som avslører det meste av handlingen allerede i tittelen. Det var vanskelig å opparbeide noen spenning for hva som ville skje med hovedpersonen i denne filmen - hva var sjansen for at han ville slippe fri etter sju år, liksom? En helt grei film, men folk som trenger denne filmen (eller trenger at det er en tidligere fri mann det handler om) for å få med seg at slaveri var (og er) noe herk, de har jeg ikke så mye tålmodighet med...

Hitchcock dukket opp på Filmnet like før jeg sa opp abonnementet, og siden jeg liker regissøren Hitchcock, fikk jeg lyst til å se filmen. Og den var da helt grei, den. Igjen vanskelig å opparbeide den helt store spenningen (spennende om Psycho skulle bli laget ferdig, og om den skulle bli en suksess? Not.) men gode skuespillerprestasjoner.

Som far, så sønn er en av de andre filmene jeg har sett uten å vite noe særlig om den på forhånd. Jeg visste ikke engang at den var regissert av Kore-eda (som jeg vel bare har sett en film av før). Sånt liker jeg. Bak den ganske interessante historien om en familie som får vite at seksåringen ikke er deres biologiske barn, ligger det mengder av refleksjoner rundt hva biologi egentlig spiller slags rolle når det er dine egne barn det er snakk om.

Monuments Men er en ny film fra George Clooney. Han har jo gode karrierer som skuespiller og som kaffeselger, og det kan nok hende at det er disse han bør satse på foran regissørkarrieren. Riktig kjedelig skal det jo godt gjøres å gjøre en film med et sånt stjernelag av skuespillere og med såpass mye kunst involvert, men særlig spennende blir det dessuten heller ikke.

J. Edgar har også noen strålende skuespillere og en interessant - og uspennende - historie. Men filmen er tross alt noen hakk hvassere enn Monuments Men. Og så merker jeg meg at det blir langt mellom homsefilmene for tida - heterofilmene dominerer. Men J. Edgar er da et unntak på sitt vis.

Kong Curling sto i hylla på Deichman og så litt fristende ut. Jeg liker jo Atle Antonsen. Og jeg liker curling. Samtidig hadde jeg vel en snikende følelse av at hvis denne filmen hadde vært knakende god, ville jeg ha hørt mer om den. Og ganske riktig - Antonsen er småmorsom, men det er nesten hele beholdningen.

Fuglekikkere er en film om indianere i Brasil - en folkegruppe under press, for å si det mildt. Filmen er velment. Den skildrer en viktig konflikt og har en interessant miljøskildring. Og så har den et ganske labert tempo som jeg sikkert ville ha likt godt hvis jeg hadde vært i humør til det, men som i dag gjorde at filmen ble langtekkelig.

Sunday, January 12, 2014

Film: Life of Pi


Life of Pi har stått en stund på lista over filmer jeg bør se. Ikke bare på grunn av koblingen til matematikk, men også fordi jeg har oppfattet at mange har likt den. Men jeg har klart å unngå å få med meg hva den handler om, og det synes jeg er en fordel - jeg liker å lene meg tilbake og la en film overraske meg. I våre dager er jo det en sjelden opplevelse, siden trailere på filmer gjerne forteller hele historien. (Den norske filmen Victoria var ekstrem på den måten - traileren var så lang og ga så mye av filmen at da jeg hadde sett traileren to ganger var jeg grundig lei filmen... Så det går nok noen år før jeg eventuelt ser den.)

Det er ikke mye man kan si om Life of Pi uten å ødelegge den jomfruelige filmopplevelsen - og da passer det fint at når man har sett filmen ferdig, vet man ikke helt hva man har sett. Men den er ihvertfall vakker, har kule dyr med - og så likte jeg slutten veldig godt, uten at jeg skal utdype hvorfor... Filmen har humor, filmen har sjarme og den har religiøse elementer som ikke blir insisterende. Den er rett og slett ganske kul.

Dette var den sjette filmen jeg så i 2014. Nyttårsforsettet var å se minst 52 filmer i 2014, og jeg ligger foreløpig foran skjemaet... (Jeg så Tintin et moi her en dag uten å ha blogget om den - for de som prøver å telle med meg...)

Wednesday, January 08, 2014

Film: Frances Ha



Det finnes noen filmer hvor persontegningen av hovedpersonen er så sterk at det ikke har noe å si hva som ellers skjer i filmen. Ruby in Paradise står for meg som en slik film. Frances Ha aspirerer til å være en annen - hovedpersonen og hennes måte å forholde seg til verden på er poenget med filmen - alt annet er bare fargelegging. (Rar ordbruk, riktignok, siden filmen er i svart/hvitt.)

Filmen er ganske morsom, og det er i tillegg fullt mulig å kjenne seg igjen i så mangt. Man kan sikkert si at filmen handler om vennskap, om kjærlighet, om drømmer og det å ta inn over seg at visse drømmer aldri blir noe av. En kjærlighetserklæring til New York er den nok også. Men altså først og fremst en forrykende skildring av et - til tider nærmest forrykt - menneske.

Dette var film nummer 4 av de 52 jeg har som mål å se i år.

Monday, January 06, 2014

Film: Smurfene


Som liten leste jeg mye om smurfene - og Geir Børresen og Smurfene var jeg også glad i som barn. Likevel var det med forholdsvis lave forventninger jeg lot smurfene innta skjermen. Og de lave forventningene ble delvis innfridd. Smurfene er sukkersøte og barnslige alt i originalen, og omgjøringen til amerikansk film hjalp ikke så mye.

I denne filmen havner smurfene i Central Park i New York, og for øvrig ganske sjarmerende Neil Patrick Harris (Doogie Howser etc etc) måtte redde livene deres innimellom forsøk på å redde jobben sin. Blandingen av animasjon og menneskelige skuespillere fungerer teknisk sett godt.

Men hva er det egentlig som gjør at jeg blir ganske begeistret for Tintin og småsøvnig av Smurfene? Det er neppe bare dagsformen. Det er nok heller ikke bare det at Tintin litterært sett er noen hakk over Smurfene. Det er fristende å si at Tintin var mer tettpakket av morsomme gags og artige slossesekvenser, men jeg er ikke sikker på at en slik opptelling ville vise noen vesentlig forskjell mellom filmene. Tintin bare funker bedre, og kanskje er det et problem at de små, blå går i ett med hverandre tross identifiserende navn og egenskaper. Uansett: et helt greit bekjentskap, dette også, hvis du ikke har noen gode filmer å se...

Dette var film nummer 3 av de 52 jeg skal se i år. Foran skjema, altså.

Friday, January 03, 2014

Film: The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn


Et par dager etter at jeg hadde satt meg mitt nye nyttårsforsett, var jeg på Coop for første gang på nyåret - og rett innenfor inngangen sto en bråte brosjyrer for en måneds gratis, uforpliktende prøve på Filmnet. Jaja, jeg har prøvd Netflix og Viaplay, så da kan jeg da prøve Filmnet også...

Og dermed fikk jeg sett "The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn". Jeg er jo glad i Tintin og har lest alle Herges historier, men har vel vært skeptisk til overgangen til animasjonsfilm. Men den skepsisen var unødvendig - det ble en riktig artig affære, med tåpelige detektiver, fylleskjellsord fra Haddock og fiffige løsninger fra Terry. Og noen bidrag fra Tintin, selv, naturligvis, men Tintin har aldri vært den mest underholdende karakteren.

Alt i alt blir det et eventyr helt på høyde med Indiana Jones, med heisekrankamp som crescendo. Anbefales alle som er glad i Tintin og alle som burde vært glad i Tintin.

Dette var film nummer 2 av 52 jeg skal se i år.

Wednesday, January 01, 2014

Film: Kompani Orheim



Som sagt har jeg nyttårsforsett om å se et anstendig antall filmer i 2014 - ihvertfall 52 stk, altså én film i uka. Og jeg skal satse på å blogge om dem her.

En film jeg har hatt liggende på vent ei stund er "Kompani Orheim". Mye ligger til rette for en god filmopplevelse, forsåvidt: jeg er jo glad i Jarle Klepp, historien er god og en film vil jo få fram musikken - som ikke er uviktig for Jarle - på en fin måte. Men så var det det der med boka og filmen igjen da - jeg hadde jo tross alt lest boka, og klarte dermed ikke å opparbeide den helt store spenningen om hva som skulle skje. Filmopplevelsen ble derfor litt redusert til "hvordan forteller de den historien?", noe som er synd. For jeg tror jo strengt tatt at denne filmen kan gi en riktig god filmopplevelse hvis man ikke har lest boka først.

Men for meg denne gang ble det bare sånn passe.

Dette var film nummer 1 av 52 jeg skal se i år.