Elling på Broadway

Elling har premiere på Broadway i dag. Aftenposten har en liten sak om det, og den er interessant. Stykket er spilt mer enn 200 ganger i Europa, skrives det, til og med i en oppsetning hvor Elling gjøres homofil. Det gjør sannsynligvis Ambjørnsen til Norges tredje mest spilte dramatiker for tida, tipper jeg.

Her er plakaten (som jeg knipset et bilde av forrige uke):

Teater: Byggmester Solness

Det var nylig Ibsenfestival igjen. Det eneste jeg så denne gangen var en kinesisk oppsetning av Byggmester Solness. Var det bra? Jeg vet ikke.

La meg forklare: Oppsetningen var – rimeligvis – på kinesisk. Og jeg oppdaget to ting om teater som jeg naturligvis burde ha forstått før. For det første: Mye av troverdigheten til karakterene ligger i måten de uttaler seg. Når jeg ikke er i stand til å vurdere setningsmelodi og sånt noe, blir mye av grunnlaget for å synes noe om stykket borte. For det andre: Å se på tekstingen (som var plassert høyt over skuespillerne, oppunder taket) gjør at jeg nesten ikke får sett på skuespillerne.

Kort sagt: når jeg verken ser skuespillerne eller er i stand til å vurdere måten de snakker på, blir det ikke så fryktelig ulikt å lese et teaterstykke.

Naturligvis overdriver jeg litt. Jeg så jo skuespillerne en del av tida. Jeg så for eksempel at regissøren hadde valgt å plassere skuespillerne slik at de ofte sto vendt mot publikum istedenfor å stå vendt mot hverandre. Det var lange samtaler hvor skuespillerne ikke så på hverandre men så på oss. Det fungerer fint i et Jon Fosse-stykke, hvor man uansett ofte får følelse av at folk snakker mer med seg selv enn med hverandre, men ikke nødvendigvis like godt hos Ibsen.

Det var altså ingen stor teateropplevelse.

Teater: Blodig alvor

På fredag var jeg på Nationaltheatret og så "Blodig alvor" av Yasmina Reza.

Stykket er en komedie, og lykkes i det. Samtidig trekker det opp noen betydelige diskusjoner, ikke minst om hvordan forholdet mellom lokalt og globalt engasjement kan variere. I dette stykket er fire ytterpunkter representert: Veronika er den globalt toppengasjerte som også er sterkt engasjert lokalt, Anette er dypt engasjert i sin egen sønn men ikke i så mye utenfor. Arvid (Anettes mann) er uinteressert i egen familie, men interessert i mye utenom - i den grad at mobiltelefonen ringer uavlatelig, mens Mikkel (Veronikas mann) virker nokså uinteressert i det meste - ikke minst i en liten hamster som han nettopp har satt ut i det fri fordi den bråket for mye om natta.

Innimellom hovedfortellingen (som handler om at Veronika og Mikkels sønn har fått skadet et par tenner på grunn av Anette og Arvids sønn) kommer vi innom etisk uforsvarlig advokatvirksomhet, hvordan kvinner og menn egentlig "er", og en masse annet.

Alt i alt: stykket anbefales, det er god underholdning med alvorlige undertoner.

Skuespillerne er Ågot Sendstad, Kim Haugen, Gisken Armand og Mads Ousdal.

Teater: Ibsenmaskin

Jeg så nylig Ibsenmaskin (av Sebastian Hartmann) på Nationaltheatret.

For meg var det en veldig blandet teateropplevelse. Til tider var det noe av det mest elendige jeg har sett på noen scene. Det var ulidelig lange scener uten gjenkjennelig poeng. Og til tider var det hysterisk morsomt. Men da jeg gikk ut av salen var jeg enig med meg selv i at jeg nok aldri før hadde sett et så dårlig teaterstykke, til tross for at det var en del billige grep som ga noen latterkuler. Å plassere Kai Remlov naken på scenen i en halvtimes tid gir jo oppmerksomhet og latter, men er det bra teater? Og når stykket først er dårlig, er det en lidelse at det varer i to og en halv time uten pause.

I ettertid har jeg et noe mer nyansert bilde av stykket. Dette er først og fremst fordi jeg har snakket med mange som kjenner Ibsen enda bedre enn meg, og som har overbevist meg om at du virkelig "kjenner din Ibsen", og da ikke minst Gjengangere, som er en "gjenganger" i stykket, så blir det hele mye bedre.

Selv hadde jeg tidligere i uka Byggmester Solness, og gjennom Ibsenfestivalene de siste årene har jeg sett ganske mange Ibsenstykker, men har vel aldri sett Gjengangere. Jeg innser altså at når det var lange scener "uten gjenkjennelig poeng", var det gjenkjennelig for andre som satt i salen. Og av og til poppet det jo opp referanser til stykker jeg kjente.

For egen del sitter jeg altså ikke igjen med særlig mye etter å ha sett stykket, men jeg har ikke problemer med å anbefale andre å se det, især folk som har studert Ibsen. Men velg en plass et stykke bak i salen.

Pussig Fossekritikk i Aftenposten

Aftenpostens Inger-Margrethe Lunde skrev for en stund siden en liten sak om Jon Fosse, med overskriften "Fosse skriver på samlebånd". Jeg leste den da, og jeg har tenkt på den flere ganger siden, ikke minst fordi jeg selv er ganske glad i Jon Fosse, naturligvis.

Naturligvis er det kurant å påstå at Fosses stykker er for like. Det er kurant at Lunde mener at hun ikke får så mye ut av å se nye Jon Fosse-stykker. Men det er en del rare ting i innlegget som gjør at jeg stusser. Påstandene er bemerkelsesmessig dårlig dokumentert. For eksempel:

"Mengden av Fosse-utgivelser kan tyde på at også Fosse skriver raskt. Skuespillene har et lite antall sider og svært få ord. På scenen tar det mellom 60 og 90 minutter."

Hm - argumenterer ikke Lunde mot seg selv her? At skuespillene er korte er vel ikke noe argument for at han skriver fort? Snarere tvert imot - han skriver kanskje mange stykker, men til sammen blir det ikke mange ordene likevel. Fosse skriver relativt langsomt. Sammenlikn gjerne antall ord Knausgård skriver med antall ord Fosse skriver, og du ender neppe opp med at Fosse er norsk mester i hurtigskriving.

Lunde konstrasterer Fosse med Beckett: "Men i motsetning til Fosse er Becketts absurde teater hver gang en overraskelse og noe nytt, selv i de korteste og mest ordløse stykkene. Vi kan puste med Beckett, til og med humre og le, selv om det er aldri så svart." Hva har denne siste setningen med noenting å gjøre? Mener Lunde at hun ikke humrer og ler når hun ser Fosse? Jeg har til gode å se et Fossestykke uten humor.

Så kommer Lunde med den minst dokumenterbare påstanden av alle: "Det er mange som betakker seg for nye Fosse-produksjoner. Det hviskes mye i korridorene, i salongene, i stuene og på universitetene. Men svært få sier det høyt: "Har du sett ham tre ganger, har du sett nok."" Hvem er nå disse? Og: hvor mange kan de være?

Jeg er ganske sikker på at det er rikelig med nordmenn som ikke har sett Fosse tre ganger til at dette ikke er noe stort problem. Fosse spilles jo slettes ikke så ofte på norske teatre som Lunde vil ha det til. Det er ikke slik at det går nye Fossestykker på Osloteatrene hver dag - og gamle Fossestykker er enda sjeldnere å se. (Og jeg tipper situasjonen er tilsvarende - eller enda verre - i resten av Norge...)

Lunde avslutter med "Om ikke teatrene var så ivrige med å produsere Fosse-dramatikken, ville Fosse-slitasjen, som nesten ingen våger å snakke om, kanskje blitt mindre – og Fosse kanskje større." Men jeg lurer på om ikke denne "Fosse-slitasjen" kan være et teateranmelderfenomen. Folk flest ser ikke alle teaterstykker som settes opp, og blir derfor vanskelig lei en dramatiker. Selv ikke Ibsen - som det settes opp mange stykker i året av i Oslo - blir folk lei, ganske enkelt fordi det er de færreste som i praksis ser mer enn et eller to Ibsenstykker i året. De fleste ser faktisk enda færre...

(Visste du forresten at det er skrevet en masteroppgave i Taiwan med tema Jon Fosse, hvor det har sneket seg inn en takk til min mann og meg i forordet? Hvilket sikkert gjør meg inhabil i en vurdering av om Jon Fosse skriver for mye. Jeg har for øvrig heller ikke sett mer enn tre Jon Fosse-stykker, hvis jeg ikke regner med hans bearbeidinger av andres verk.)

Teater: Fanny og Alexander

På fredag så jeg Nationaltheatrets oppsetning av Fanny og Alexander på Nationaltheatret.

Jeg har et veldig godt forhold til filmen, som jeg har sett fire ganger (alle ganger på stort lerret). Filmen er vakker, trist, varm og tvetydig. Den gir julestemning og nostalgi. Kort sagt er den et av Ingmar Bergmans sentrale mesterverker.

Men den burde passe like godt som teaterstykke - så nært forhold som Ekdahlfamilien har til nettopp teatret. Og jeg synes teaterversjonen klarer å få fram mange av de samme kvalitetene som filmen. Den varme familiehyggen, den burleske humoren, de varme menneskeskildringene, alle disse aspektene er til stede. Riktignok gir scenen begrensninger som blir spesielt tydelige både når Nationaltheatret prøver seg på pyrotekniske effekter (relativt mislykket) under juleselskapet, og når de ikke prøver, mot slutten av stykket.

Men av en eller annen grunn har man valgt å tydeliggjøre tvetydigheten på en måte som for meg faller rett til jorden. Å la Alexander som voksen være en bærende karakter i stykket, en forteller og en tolker, kler ikke stykket. Hans refleksjoner om hva som skjer blir bare forstyrrende, hans pekere fram mot hva som kommer til å skje er unødvendige og hans blotte nærvær avdekker deler av slutten på en begrensende måte (ingen situasjoner blir virkelig farlige så lenge man har den samme personen mange år etter stående på scenen og se på).

Men denne figuren (i Kåre Conradis skikkelse) klarer på ingen måte helt å ødelegge stykket. Til det er historien for sterk og alle de deltakende for kompetente. Så alt i alt blir det et hyggelig gjensyn med det Ekdahlske hjem.

Den sjette gangen jeg oppsøker historien, blir det nok igjen på det store lerret.

Måken på Nasjonaltheatret

Jeg har sett Anton Tsjekhovs "Måken" på Nationaltheatret. Det var faktisk mitt første møte med Tsjekhov. Jeg har verken lest eller sett noen av hans stykker tidligere, og det var på tide.

Det er noen av Norges presumptivt beste skuespillere som spiller i denne oppsetningen; vi har Lise Fjeldstad, Espen Skjønberg, Per Jansen, Bjørn Floberg og Kai Remlov, for å nevne noen.

For meg blir hovedproblemet med denne oppsetningen at skuespillerne har så voldsomt ulik stil. Lise Fjeldstad spiller på en måte, skal jeg kalle den "forfinet"?, mens den mannlige hovedrollen spilles av Nils Jørgen Kaalstad ("Fatso"), som bryter ut i stadige, utagerende raseriutbrudd. Espen Skjønberg har en komediefigur med morsomme replikker som han får det meste ut av, mens Ole Johan Skjelbred hadde det samme pussige tonefallet som han hadde i "En vanlig dag i helvete". Der oppfattet jeg det som humoristisk (og det gjorde jeg forsåvidt også i "Eg er vinden"), men her ble det snodig.

Neida, jeg påstår ikke at alle skuespillere skal ha samme stil, men for meg ble det altså forstyrrende at alle skuespillerne hadde hver sin - ut over det som var nødvendig ut fra rollefigurene. Det blir nesten som om noen av skuespillerne skulle hatt kostymer fra vår tid og andre fra Tsjekhovs tid.

Men bortsett fra det: Tsjekhov var et småmorsomt og interessant bekjentskap. Jeg forstår at det anses som ganske krevende å spille Tsjekhov, og venter i spenning på flere oppsetninger.

Jon Fosse

Jeg leser for tida Cecilie N. Seiness' biografi om Jon Fosse: "Poet på Guds jord". Jon Fosse regnes i dag som Norges nest største dramatiker gjennom tidene, skjønt det er litt uklart hvilke kriterier man skal sette opp for det. Nøyaktig hva skal til for at han regnes som større enn Ibsen? Som Fosse selv sier: å sammenlikne Ibsen og Fosse er urettferdig overfor begge to. Men jeg tipper at man om hundre år vil ha opphetede diskusjoner om hvem av dem som er størst.

Men altså: Jon Fosse-biografien. Den er en morsom og interessant gjennomgang av hans liv og diktning til nå - med hovedvekt på diktningen. Fosse framstår som en noe underlig skrue, men også som intelligent og humoristisk. Noe av det morsomste er imidlertid å lese sitater fra teateranmeldelser gjennom karrieren: "Å komme ut var som å få livet tilbake," skrev Aftenpostens Eilif Straume etter å ha sett "Namnet" på Den Nationale Scene i Bergen. Tinic Talén skrev om "Bly og vatn" at "Hvis Gud hadde ment at bøker ble lettere å lese uten tegnsetting, ville han skapt verken komma eller punktum. Men det gjorde han altså, uten at Fosse har latt seg affisere synderlig av det."

Selv har jeg sett noen få Fossestykker ("Svevn", "Skuggar" og "Eg er vinden", samt Fosses versjon av "Døden i Teben"). Det gir en viss glede å se at Jon Fosse trekker fram "Eg er vinden"-oppsetningen som jeg så på Nationaltheatret som en av de aller beste oppsetningene av hans stykker. Det var en opplevelse å se hvor mye menneskelighet man kan få inn i et stykke hvor to menn står stille på scena, uten rekvisitter eller særlig scenografi, gjennom nesten hele stykket.

Et plagsomt nakenteater på Jæren

Aftenbladet slår stort opp en anmeldelse av Jo Strømgren-forestillingen "A Dance Tribute to the Art of Football". Det er to tiendeklassinger som i avisa uttaler at stykket var ekkelt og uten mening. Og ikke minst foreldrene, som ikke selv har sett stykket, reagerer sterkt på at forestillingen inneholder nakne menn. "Dersom me hadde møtt mennene nakne i Vigrestad sentrum, ville me meldt dei til politiet. Med etiketten kultur, ser det ut som alt er lov", sier Oddrun og Nils Terje Aarsland til Aftenbladet.

Jeg har også lite grunnlag for å mene noe om denne forestillingen. Jeg har vært på et par Jo Strømgrenforestillinger, men ikke denne. På grunnlag av de forestillingene jeg har sett, synes jeg ikke det er rart at tiendeklassingene synes stykket var "uten mening" - de er gjerne ikke umiddelbart tolkbare. Det hjelper jo slik sett ikke at figurene i stykket snakker kaudervelsk. At publikum mener å ha hørt banning blir imidlertid litt fascinerende.

Jo Strømgren er svært avmålt i sin respons i en oppfølgingssak i Aftenbladet:
"Den første reaksjonen min er at det er synd dersom ytringar som dei som er komne fram her vert latterleggjort og dersom dei som reagerer vert stempla som pietistar frå Jæren. Eg er glad for at reaksjonane kjem og at dei vert uttalte. Det er interessant å bli korrigert. Det gir eit bilde av kven me er her i landet. Men eg meiner nok at desse ytringane ikkje er representative for den norske røynda."

Det jeg vil stille spørsmål ved er imidlertid hvorfor elevene blir sendt på en slik teaterforestilling uten noen forberedelse. Hva er den pedagogiske tankegangen bak det, gitt at Jo Strømgren jo på sett og vis er vanskelig tilgjengelig? Jeg tror at elever som er forberedt på hva de skal møte, vil være bedre i stand til å se humoren i stykkene hans, for eksempel.

Eller er dette et tilfelle av det som evalueringene av Den kulturelle skolesekken viste at det var altfor mye av: at elevene sendes på kulturarrangementer uten at lærerne engang tar seg bryderiet med å sette seg inn i hva de skal oppleve?

Ariane Mnouchkine

Ariane Mnouchkine har fått utdelt Ibsenprisen. I Aftenposten sier hun noe om hvordan hun tenker om teater: "Man trenger modige skuespillere og regissører og tid. Men regissører som bare har seks ukers prøvetid, har ikke tid til å si: jeg vet ikke. Man har ikke tid til et fruktbart kaos".

Det slår meg at det samme kan sies om god undervisning: Man trenger modige elever/studenter og lærere og tid. Læreren må gjerne si "Jeg vet ikke", men like viktig: "Hva tror du? Hvordan kan vi finne det ut?" Hvis neste prøve aldri er mer enn en uke eller to unna, har man ikke tid. Og først må elevene/studentene gjøres modige, slik at de tør å prøve ut ting.

Selv har jeg bare sett en forestilling (eller en halv, alt etter hvordan man definerer det) av Ariane Mnouchkine. Det var i et teatertelt på plassen mellom Nasjonalteatret og Nasjonalkonserthallen i Taipei sentrum i romjula 2007. Jeg blogget om det i et blogginnlegg. Et par øyeblikk sitter fortsatt igjen.

Les Misérables

På tirsdag var jeg på Les Misérables på Oslo Nye, sponset av min snille arbeidsgiver.

Jeg gikk med store forventninger. Jeg kjenner stykket godt - har lest boka, sett stykket i London og har hørt massevis på stykket. Jeg merket det veldig godt gjennom stykket, siden den engelske teksten surret rundt i hodet mitt mens sangerne sang norsk. Det er et fabelaktig stykke, med latter og sorg, romantikk og dramatikk.

Naturligvis merkes det at Oslo Nyes scene er ganske beskjeden, men stort sett var det en storartet forestilling. Erik Wenberg Jacobsen var en strålende Jean Valjean, Dennis Storhøi en fornøyelig Thénardier, mens også de som sang Marius og Gavroche var veldig gode. Andre av sangerne var mer utrygge.

Svein Sturla Hungnes' regi synes jeg var god - med mange sterke tablåer. Det vanskeligste å gjenskape på ei lita scene er barrikadescenene, men det meste fungerte godt. Musikken (i sing-back) var litt tander til tider, men absolutt til å leve med.

Det føltes litt merkelig å se et slikt "stå på barrikadene og kjemp!"-stykke betalt av arbeidsgiver mens fagforeningen vår satt og forhandlet med dem og streiken var nær. Det pågangsmotet stykket ga blir nyttig å ha med hvis det blir streik... :-)

Teaterforestillingen fra helvete

Dagens høydepunkt i Aftenposten er oppslaget om oppsetningen av Vildanden under Festspillene i Bergen.

Forestillingen skulle vare i fem timer, noe som er krevende nok. Da den hadde vart i ni timer, og man fortsatt var i første akt, grep festspilldirektør Per Boye Hansen og stoppet stykket. Da var klokka rukket å bli ti over halv tre om natta. To tredjedeler av publikummet var gått. Man kan ha en mistanke om at en del av de som fortsatt var igjen, var igjen fordi det ikke ville ta seg ut at de gikk.

Riksteatrets direktør Ellen Horn var ganske skarp i sine kommentarer: "Når publikum helt uforberedt blir sittende til over halv tre om natten, og man ennå befinner seg i første akt, ja da har man for lengst passert en smertegrense. Spesielt fordi lyden på musikken i tillegg var så høy. Personlig følte jeg et kvalmende ubehag, og slet veldig med at det aldri tok slutt." (min utheving)

Regissør Vegard Vinge sier til BT at "Vi jobber med langsomhet. Det kan være slitsomt, men det er slitsomt å komme under huden på folk. Det handler heller ikke om å bli ferdig. På mange måter er hele uken én oppsetning. Vi bruker den tiden vi trenger. Men vi blir jo glad i de publikummerne som er igjen til slutt." Sannsynligvis ville det fungert bedre om publikummerne fikk vite om lengden av stykket før de kom...

Mye å glede seg til...

For tida er jeg overarbeidet, men får med meg at det skjer spennende ting på kino- og teaterfronten. Så i steden for å blogge om det jeg har opplevd, får jeg blogge om det jeg gleder meg til:


Først på lista akkurat nå står nok "Mannen som elsket Yngve" - filmatiseringen av Tore Renbergs homoroman fra 2003. (For det er nemlig ikke forfatteren som bestemmer hva en bok først og fremst handler om - det er leseren.) Jeg husker romanen først og fremst for en sår skildring av uforløst kjærlighet og noen vonde scener der Yngve er i konflikt med sin velmenende mor. Det blir spennende å se hva de har fått til.


Enda større litteratur er naturligvis Asterixtegneseriene. Det kan tenkes at Asterix og Obelix alltid vil være best i tegneserie (og da helst i Else Michelets oversettelse), men Gérard Depardieu som Obelix er vel igrunnen god nok grunn til å ta en tur på kino.

Når det gjelder teater har jeg en liten Det norske teatret-raptus akkurat nå. Etter Døden i Teben for ei uke siden, er det nå Peter Pan og så Tolvskillingsoperaen som står for tur. Gleder meg!

Teater: Hedda Gabler

Nationaltheatret har satt opp en kortversjon av Hedda Gabler, og for meg - som faktisk ikke har lest stykket - dukker det opp et spørsmål om hva som har gått tapt på veien. Jeg har faktisk bare sett stykket en gang før, i fjorårets danske oppsetning hvor Hedda var lesbisk. Mitt hovedproblem med Nationaltheatrets versjon er at Hedda blir for endimensjonal - hun framstår som en for ensidig ond person, som kun har øye for å ødelegge for folk rundt seg, slik at slutten framstår som en happy ending. Slik kan jeg ikke huske at jeg følte det etter den danske versjonen.

For øvrig likte jeg veldig godt scenografien denne gang, og skuespillerne gjorde en solid jobb - med mulig unntak for Bjørn Floberg, som etter min smak var for "morsom", og slik distraherte litt fra det som for øvrig foregikk.

Men alt i alt en fin (drøy) time på Nationaltheatret.

>

Teater: Øyet som ser

På onsdag så jeg "Øyet som ser" på Oslo Nye - et stykke av Lars Saabye Christensen. Tematikken i stykket er interessant - del 1 handler om (som tittelen antyder) hva vi kan vite, og har åpningsreplikken "Det du ser er sant. Så sant du ser det". Del 2 handler om kulturkonflikter - banalt nok om et bilde av en gris på et sykehus (basert på en tidligere novelle).

Det som gjør at stykket ikke er noen stor opplevelse, er hovedsaklig dårlige skuespillerprestasjoner, men også klare mangler i manuset. Dommeren i stykket har replikker som neppe en norsk dommer ville komme med (hører mer hjemme i halvdårlige amerikanske rettsdramaer). Store deler av andre akt er en diskusjon mellom en muslim og en ikke-muslim som virker kjedelig oppkonstruert.

Jeg var på siste forestilling, så det er liten fare for at du snubler inn på dette stykket med det første.

>

Teater: En spillemann på taket

Jeg så forestillingen "En spellemann på taket" dagen etter premieren på Oslo Nye. Bortsett fra at jeg kjente noe av musikken, var musicalen ukjent for meg - inkludert historien. Det var en flott forestilling. De viktigste skuespillerne (Dennis Storhøi, Eli Anne Linnestad og Alexander Rybak) gjør en flott jobb og musikken og scenografien fungerer utmerket.



Noen av kritikerne har kritisert (that's their job!) at noe av alvoret blir borte, og det er sant. Det er først og fremst et morsomt og livsglad stykke, hvor vi ser hvordan Tevye (Storhøi) tar ting som de kommer, og justerer dogmene sine etter vinden. Pogromene som raserer den russiske landsbygda blir i denne oppsetningen bare nok et inngrep utenfra som enkeltmennesket må forholde seg til.

Tittelen spiller jo på det samme - man kan være spillemann selv om bare centimetre skiller en fra tragedien. Spillemannen (Rybak) er da heller aldri langt unna.



Stykket har visstnok solgt 35000 billetter - det blir nok flere...