Friday, December 30, 2011

Det var det året

2011 var året jeg fikk det etterlengtede opprykket til førstestilling, året jeg hoppet over til lederjobb og året jeg ikke var utenfor Skandinavia. (Jeg vet ikke når det skjedde sist - det kan godt være 20 år siden.) Og det var et år jeg var mye sammen med min elskede mann.

22. juli nøt vi en pizza på Peppe's da vi hørte en underlig lyd. Vi spiste videre, men i ettertid viste det seg at det var ei bombe 400 meter unna. Det var først dagen etter at omfanget av terrorangrepet ble klart og vi forsto at vi aldri vil huske 2011 uten å huske 22. juli.

Likevel måtte vi ha valg, og selv med min noe reduserte valgkampinnsats gikk det da med noen lørdager og noen morgener. Valgresultatet ble bra: Venstre fikk byrådsplasser og plass i bydelsutvalget lokalt.

På musikkfronten er det rart å se (hos last.fm) at jeg hører på stort sett det samme som før. Musikk utgitt i 2011 når rett og slett ikke opp på listene over det jeg hører mest på. Det går fortsatt mest i Tre små kinesere, deLillos og The Beatles - og en masse annet.

Blant annet på grunn av ny jobb ble det lite filmseing i år. Riktignok startet jeg friskt med besøk på Gøteborg filmfestival, men etter hvert har det dabbet av, og jeg endte opp med å se 44 filmer. Den beste filmen jeg så i år var "The Kids are All Right". Av de "nest beste" vil jeg nevne spesielt "Chico & Rita", som jeg husker for musikken og tegninger som ga en god følelse.

Denne bloggen har hatt knapt 25.000 sidevisninger i år, noe som avspeiler at jeg har nedprioritert den en god del. Men jeg skrev da noe som fenget: Innlegget "Hvorfor er folk så sikre om surrogati?" har fått over 1700 besøk dette året.

2011 ble året jeg fikk iPad, og som så mange andre har jeg blitt opptatt av å laste ned kule apper. De jeg har brukt mest er nok Byline, iAnnotate PDF, Wordfeud, FIFA 11 HD og Harbor Master. Og appen AppsGonefree er i tillegg et must.

2011 ble også året jeg for alvor ble revet med av slektsgranskning. Og det tok av da jeg hoppet over fra tribalpages til MyHeritage, hovedsakelig fordi MyHeritage er mye bedre på å tipse om sammenfall med andres slektstrær. Og det morsomme er at jeg vet at denne interessen kan følge meg langt inn i alderdommen...

A propos alderdom: jeg fylte 40 år nylig. Det ga meg en unnskyldning for å feire sammen med en mengde hyggelige mennesker - en solid energiinnsprøytning som sikkert varer til jeg fyller 50...

Jeg liker å fotografere, men det blir ofte til at jeg tar mest bilder når jeg reiser. I 2011 har jeg ikke reist så langt, men det har da blitt noen bilder likevel. Så jeg avslutter oppsummeringen av 2011 med en aldri så liten bildekavalkade.




Monday, December 19, 2011

Drømmen om punktum

Komponist Synne Skouen har et innlegg i Aftenposten i dag som blant annet har følgende setning:

Når musiker Eirik Raude nylig, i møte med kulturkomiteen på Stortinget, lurte på hva som skal erstatte det genreovergripende verkstedet for ambisiøse prosjekter som Rikskkonsertenes landsdekkende kveldsprogram på sitt beste har vært, så har nok kulturministeren blitt fortalt at dette ikke vil bli noe problem, for det er så mange lokale arrangører der ute, med egne prosjekter.
Jeg minner om skrivevettregelen "Det er ingen skam å sette punktum".

Tuesday, December 13, 2011

Et språkspørsmål etter Språkteigen

På Språkteigens Facebookgruppe har jeg stilt følgende spørsmål:

I Språkteigen for et par uker siden ble følgende konstruksjon brukt: (etter hukommelsen) "Ikke alle blir provosert av karpegenitiv. En av dem er språkforsker NN."

Er de språkforskeren en av dem som blir provosert eller en av dem som ikke blir provosert? (Fra sammenhengen framgikk det at han ikke ble provosert, men jeg stusset på formuleringen.) Noen opplysende kommentarer?

Kommentarer er også velkomne her...

Det jeg stusser på er nok at det blir uklart hva ordet "dem" viser til. For det er jo egentlig ikke noe ordentlig subjekt i den første setningen. Den andre forutsetter nærmest at den første setningen "oversettes" ubevisst til "Det finnes noen mennesker som ikke blir provosert av karpegenitiv". Eller er jeg på villspor?

(Og hvis noen synes det er dumt å henge seg opp i slikt: Når skal det ellers være lov til å henge seg opp i språklige bagateller om ikke når man hører på Språkteigen?)

Monday, December 12, 2011

Ukas sjokolade: Ritter Sport Knusperkeks

IMG_6076 Denne Ritter Sport-varianten smaker på sett og vis ikke så ulikt Kvikk Lunsj, men både sjokoladen og kjeksen er et lite hakk opp fra Kvikk Lunsj-standard. Man kunne nærmest kalle det en luksusvariant av Kvikk Lunsj, bortsett fra at prisen vi betalte (som man ser på bildet over) ikke er helt representativ - jeg har sett den til nærmere halve prisen andre steder.

Men jeg er usikker på om bildet på pakka er særlig lurt - det gir inntrykk av at kjeksen er helt dominerende, men i virkeligheten er det en fin blanding av sjokolade og kjeks. Bør prøves.

Konklusjon:

Tuesday, December 06, 2011

Kommunen sparer på lite snø - og taper

Oslo kommune sparer store beløp på at det ikke er kommet snø, ifølge Aftenposten. Oslo Vei, derimot, taper på lavere snørydningsinntekter: "Men når Oslo Vei taper penger, sparer kommunen." skriver Aftenposten Aften.

Nåvel. Som kjent eies Oslo Vei 100% av Oslo kommune, og det kunne journalist Mathias Vedeler godt ha nevnt. Så pengene Oslo kommune lar være å betale seg selv, sparer de ikke all verden på...

Sunday, December 04, 2011

Over 50000 lyttede låter på last.fm

I dag passerte låttelleren min på last.fm 50.000. Det vil si at last.fm nå har forsøkt å registrere alt jeg har hørt på siden mars 2005, og nå har kommet opp i over 50.000 registreringer. Og dermed har jeg statistikk over det...

Topp 10 ser som vanlig slik ut når det gjelder artister:

  1. deLillos (1970)
  2. The Beatles (1517)
  3. Tre små kinesere (1201)
  4. Paul McCartney (1061)
  5. a-ha (854)
  6. Ole Paus (627)
  7. The Cranberries (607)
  8. Lillebjørn Nilsen (567)
  9. Lisa Ekdahl (567)
  10. Øystein Sunde (527)
Bare godbiter her, naturligvis.

Når et gjelder album, ser lista slik ut:

  1. Morten Harket – Wild Seed (200)
  2. Sondre Lerche – Faces Down (187)
  3. Odd Nordstoga – Pilegrim (182)
  4. Tre Små Kinesere – Kjærlighet På Tunga (181)
  5. Simon & Garfunkel – The Concert in Central Park (179)
  6. Lisa Ekdahl – Lisa Ekdahl (172)
  7. a-ha – Hunting High and Low (167)
  8. Hellbillies – CoolTur (166)
  9. Lars Martin Myhre & Odd Børretzen – Syv Sørgelige Sanger Og Tre Triste (159)
  10. John Lennon – The John Lennon Collection (154)
  11. deLillos – Mere (154)
Det er kanskje overraskende at The Beatles ikke er på ti på topp her, men til gjengjeld har jeg jo så mange album å spre meg på når jeg skal høre Beatles...

Og hvis vi skal se på låtene jeg har hørt mest på, blir dette lista:

  1. deLillos – Min beibi dro avsted (114)
  2. Patti Smith – Smells Like Teen Spirit (105)
  3. Green Day – Good Riddance (Time of Your Life) (71)
  4. Crowded House – There Goes God (70)
  5. Paul McCartney – Somebody Who Cares (70)
  6. Bo Kaspers Orkester – Hon Är Så Söt (69)
  7. deLillos – Finnes det en kvinne (68)
  8. Unni Wilhelmsen – Anything 'Bout June (68)
  9. The Beatles – Lovely Rita (64)
  10. Dumdum Boys – Splitter Pine (64)
  11. Hellbillies – Den Finast Eg Veit (64)
Jeg ville aldri ha gjettet på at den Beatlessangen jeg hører mest på er "Lovely Rita", for eksempel. Det er litt artig å få slike statistikker - og kanskje minner det meg også på artister jeg er glad i og som jeg burde høre mer på...

Nødvendigvis ikke godt språk

Hvorfor er det så vanskelig for folk å velge riktig av "nødvendigvis ikke" og "ikke nødvendigvis"?

Et eksempel fra Aftenposten i dag:

Dette er kanskje noe av grunnen til at dyktige fagfolk nødvendigvis ikke blir dyktige ledere.
Det er Kari Bech-Moen i Telenor som sier dette, men hun mener forhåpentligvis ikke at ingen dyktige fagfolk blir dyktige ledere. Jeg tipper at hun eller journalisten har blandet rekkefølgen på ordene "nødvendigvis" og "ikke".

Noen andre eksempler: "Hun legger til at alle som er i leirene nødvendigvis ikke har fått husene sine rasert, men mange er redde for å være hjemme." (Fra artikkel om nødhjelp på Sri Lanka i VG, ifølge Skjorhagen.) Hvor er da de som har fått husene sine rasert?

"Gud gjør nødvendigvis ikke ting enkelt, men Han gjør det mulig." (Et blogginnlegg) Det var en sterk dom over Gud...

"En som er positiv til donasjon i dag, er nødvendigvis ikke en donor i morgen." (TV2) Så det er de negative vi må stole på.

"Magre kjøttpålegg, som kokt skinke eller kalkunfilet, koster nødvendigvis ikke mer enn kjøttpålegg med høyere fettinnhold." (Matportalen)

"Økt treningskvalitet innebærer nødvendigvis ikke at du skal trene hardere." (Fitnessbloggen) Det var en deilig nyhet. Det eneste som er sikkert er altså at jeg ikke trenger å trene hardere...

"Sushi forbindes ofte med rå sjømat, men trenger nødvendigvis ikke å inneholde fisk." (Trines matblogg)

"Mange lamper betyr nødvendigvis ikke godt lys." (ifi.no)

"Tomt betyr nødvendigvis ikke tomt." (Forskning.no) Dette er jo den rene zen.

"Det finnes en mellomting, men vi må huske på at jenter som blir voldtatt nødvendigvis ikke går med puppene ute og rompa bar." (Blogit) Så dermed var voldtektsproblemene løst - ut med puppene!

Og jeg kunne lett ha funnet mange, mange flere...

(Se også Per Egil Hegges språkspalte for noen år siden.)

Wednesday, November 30, 2011

Det verst tenkelige?

"Det var dagen før lille julaften, samboerparet Birthe Johannesen og Darren Smyth skulle fra Haugesund til London for å feire høytiden i hans familie.
Da skjer det verst tenkelige:"

Dette er starten på en artikkel i Aftenposten i dag. Så hva er det verst tenkelige ifølge journalist Knut-Erik Mikalsen? Alvorlig sykdom? Død?

"Ryanair-flyet blir kansellert."

Jaja.

Tuesday, November 08, 2011

40

Jeg har filosofert litt over hvorfor tallet 40 ikke er så skremmende for meg som jeg har hørt at det er for en del andre. Tallet 40 er for meg bare et tall i ei rekke, rett etter 39 og rett før 41. Er det andre som ikke tenker helt sånn, og tenker på 40-åra som en helhet, og at 40-åra er fryktelig annerledes enn 30-åra, for ikke å snakke om 20-åra eller tenåra?

En venn av meg sa i anledning oppgraderingen til tallet 40 at han ikke forsto 40-årskrisa helt. Han hadde ikke lyst på ny bil, ville definitivt ikke skille seg og trivdes i jobben sin. Men han kom fram til at 40-årskrisa kunne være en god unnskyldning til å kjøpe seg noe av det fotoutstyret han lenge hadde ønsket seg...

Kanskje hjelper det også at jeg jobber i et hektisk og dynamisk arbeidsmiljø hvor de som er i 60-åra ikke skiller seg nevneverdig fra de i 30-åra verken i arbeidskapasitet eller i entusiasme. Jeg har riktignok søkt ny jobb nå nettopp, men det er på samme arbeidsplass, og det er ikke fordi jeg har panikk for å bli sittende i samme jobb resten av livet, men tvert imot fordi jeg vet at jeg kan trives godt med å undervise og FoUe det meste av yrkeslivet og at det da kan være helt ok med et avbrudd på 4-5 år nå.

40 er bare et tall. Men det er også en mulighet til å få litt positiv oppmerksomhet og hyggelige ord, å stoppe opp litt og merke at jeg faktisk setter veldig pris på de menneskene jeg har rundt meg i det daglige - og de jeg møter sjeldnere (altfor sjelden, faktisk).

Friday, November 04, 2011

Større bredde på Oslo-kinoene

Bredde i filmtilbudet er vi glade i. At vi som publikum kan velge mellom mange filmer, fra mange land og i ulike sjangre, er viktig. Det er derimot ikke viktig for meg om de andre som går på kino går på amerikanske filmer. Det får de da gjøre som de vil med.

Derfor er det snodig når journalist Jan Gunnar Furuly i dagens Aftenposten bruker besøkstall som mål på om Oslo-kinoene er "kommersielle", og skriver en sak under overskriften "Sterkere kommers på Oslo-kinoene". Han gjør et poeng av at 94 prosent av billettene solgt ved Oslo Kino inntil 20. oktober i år, var til filmer med norsk eller engelsk tale. Er det et problem?

Smak for eksempel på disse setningene: "I overkant av 10000 har kjøpt billett til 18 ulike Bollywood-titler i år. Dette utgjør imidlertid bare 0,5 prosent av det totale billettsalget." Kunne man ikke like gjerne snu på det? Hva med: "Til tross for at Oslo Kino bare selger i størrelsesorden 550 billetter til hver Bollywood-film, har de vist 18 ulike Bollywood-filmer det siste året."

Det er jo nettopp en slik kinobedrift jeg vil ha. De skal naturligvis vise de store, kommersielle filmene som "alle" vil se, men samtidig skal de ta seg bryet med å vise filmer som ganske få vil se - ganske enkelt fordi et bredt tilbud er et gode i seg selv. Om mange ser amerikanske og norske filmer er jo det bare hyggelig - det som betyr noe for valgfriheten er at Oslo Kino også viser andre filmer. Og da er det meningsfylt å telle filmene, ikke de besøkende.

Wednesday, November 02, 2011

Ukas bilde: Hong Kong by night

145_4569 Denne spalten har lett for å bli preget av reisebilder - og naturligvis vakre bilder fra Steinbruvann. Det er vel ikke så unaturlig dette - kameraet er stort sett alltid med når jeg er på reise, og blir ofte liggende i skapet når jeg er hjemme. Så her er nok et reisebilde - denne gangen fra Hong Kong.

Det var i 2006 at jeg og min mann hadde noen dager i Hong Kong. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk, for jeg så for meg at det var både travelt og ubehagelig kommersielt og sjarmløst. Det var det ikke - det var nok av hyggelige ting å gjøre innimellom butikkene, og ikke minst det å ta Star Ferry om kvelden og se Hong Kong by night var en fin opplevelse, hvor neonlysene bidro til fargespillet.

Monday, October 31, 2011

Ukas sjokolade: Traditional liquorice fra Capricorn

IMG_6075 Valgmulighetene i norske sjokoladedisker er god, og det dukker til stadighet opp nye ting som bør prøves. Som denne marsipanstanglignende sjokoladesaken som slett ikke er noen marsipanstang - det er en lakrisstang dekket av sjokolade.

Lakrisen er ikke så langt unna smaken til de rene lakrisbitene i Engelsk lakriskonfekt, sjokoladen er en helt grei melkesjokolade. Kombinasjonen er ikke all verden, men det er ikke det som er hovedproblemet. Nei, hovedproblemet er at sjokolade ikke alltid sitter så godt fast på lakris, og at denne sjokoladen brekker i små flak når du prøver å spise fra stanga. Så spiseopplevelsen blir like mye en plukke-opp-sjokoladeflak-fra-bordet-opplevelse...

Men rent bortsett fra at den er nærmest uspiselig er den altså ikke så verst... :-)

Konklusjon:

Wednesday, October 26, 2011

Ukas sjokolade: Twist Aprikos

IMG_6077

Forrige uke markerte jeg vel tydelig hva jeg mente om Twist Fransk Nougat. Den var svært lite imponerende. Den ankom Twistposene igjen sammen med en aprikosbit, så den tar jeg for meg i dag.

Ingen skal beskylde Twist Aprikos for å være smakløs ihvertfall. Med det samme du setter tennene i den og fyllen flyter ut av sitt sjokoladeskall kjenner du en kraftig aprikosliknende smak. Den er rimelig dominerende og lar ikke så mye av oppmerksomheten gå til den rimelig ordinære melkesjokoladen, men det er kanskje like greit. Aprikosfyllen er ganske så søt, en anelse kunstig i smaken, men slett ikke ueffen likevel. Ihvertfall er den noe helt annet enn alt annet i Twistposen, og det er jo en fordel (ikke minst når du har kjøpt en Twistpose og kommer på at du egentlig ikke liker Twist - men det er kanskje ikke så ofte...)

Konklusjon:

Monday, October 24, 2011

Ukas bilde: På Mark Twains hjemtrakter

016

Ukas bilde denne uka er kanskje et ganske ordinært bilde av ei fontene og en fugl som flyr like over vannet. Når jeg ser bildet, derimot, settes jeg inn i en helt spesiell stemning. Bildet er tatt i New Orleans, jeg hadde nettopp tatt gamletrikken noen stasjoner vekk fra hotellet i sentrum, jeg hadde funnet meg en benk og jeg satt og leste Mark Twain. Tidligere på dagen hadde jeg sikkert sett på hjuldampere nede ved Mississippi. Det føltes helt riktig å lese om Huck Finn og Tom Sawyer igjen, og det føltes helt riktig å gjøre det der. I en liten pause fra lesingen tok jeg dette bildet. Etterpå gikk jeg til campusen på Tulane University og fikk meg et måltid mat.

Dette var for øvrig før jeg fikk meg digitalkameraet, og bildet her er scannet med en helt middels dårlig scanner. Skal se hva jeg får til hvis jeg får meg en bedre scanner etter hvert...

Sunday, October 23, 2011

Creative Commons igjen

IMG_5312

Jeg synes fortsatt det er gøy å oppdage bruk av mine ting i andre sammenhenger. I dag har jeg for eksempel oppdaget at et bilde jeg tok under det såkalte "rosetoget" i Oslo (som aldri ble et tog) - og som ble publisert under Creative Commons-lisens på Flickr, er blitt brukt i en video som ligger ute på Norges digitale læringsarena. Enjoy:

Video samfunnskontrakten: Rettigheter og plikter i et demokrati

(For øvrig leser jeg også navnet mitt på en vietnamesisk nettside om logoer...)

Ukas iPad-app: GeoMaster Plus

Sliter du også av og til med å huske hvor Gabon, Gambia og Ghana ligger? Eller hva som egentlig ligger lengst nord av Niger og Nigeria? Og hvordan var det egentlig med plasseringen til Kongo og den demokratiske republikken Kongo?

Jeg er ikke elendig på afrikansk geografi - jeg husker at Sør-Afrika ligger lengst i sør, at Sør-Sudan er sør for Sudan og at Ekvatorial-Guinea ligger på Ekvator. Og noe til. Men jeg trenger litt ekstra pugging en gang i blant for å huske rekkefølgen på Togo, Benin og Ghana. Og på en dårlig dag har jeg ikke fjerneste anelse om hvor Chad og Mali ligger.

Løsningen: GeoMaster Plus - et spill for iPad hvor du får opp navnet på landet og må peke på kartet hvor du mener landet er. Du får naturligvis tilbakemelding hvis du tar feil, og så er det poengsystem og så videre. I tillegg til afrikanske land finnes også spill med flagg, USAnske delstater, latinamerikanske land, USAnske byer, europeiske land, franske områder, asiatiske land og hovedsteder i alle verdensdelene. Spillet fungerer utmerket - og minner mye om Windowsspillet Seterra som jeg nylig påpekte at jeg savnet på iPad.

Spillet er en morsom måte å lære på. Og etter en stund slipper man den pinlige følelsen av å høre om land som man nesten ikke klarer å plassere i riktig verdensdel en gang...

Wednesday, October 19, 2011

Ukas bilde: På stranden

157_5717

Jeg er en fan av Hiroshi Sugimoto, den japanske fotografen som ofte har latt hav og himmel være de eneste motivene i bildene sine. Fotografiene hans er vakre, og samtidig er det noe nesten foruroligende i å være helt uten noen målestokk.

Dette bildet er naturligvis langt fra noe Sugimoto, men mannen på stranda (foran hotellet vi bodde på på Gran Canaria) har en veldig effekt på oppfatningen av størrelsesforholdene i bildet. Og det er øde - men ikke helt. Derfor synes jeg dette bildet er ganske kult.

Monday, October 17, 2011

Ukas sjokolade: Twist Fransk nougat

IMG_6078 Det er alltid verdt å merke seg når Twist innfører nye biter - det er vanligvis noenlunde gjennomtenkt. Nå har de økt sortimentet med en aprikosbit (som jeg kommer tilbake til) og en bit som heter "Fransk nougat". Joda, riktignok har den eksistert før, men det var før denne bloggens tid - ifølge Wikipedia forsvant den fra Twistposten tidlig på 90-tallet. Den har en nøttesmakende, hvit guffe inni med mørk og god sjokolade rundt. Kombinasjonen er langt fra behagelig etter min smak - snarere er det en irriterende skuffelse hver gang den gode sjokoladesmaken fortrenges av den påtrengende ettersmaken fra (pea?)nøttene.

Ifølge Handelsbladet FK har disse to gjengangerne erstattet Toblerone og Pearl Nut - det ser foreløpig ut som et riktig dårlig bytte. (Men Aprikos kommer jeg altså tilbake til.)

Konklusjon:

Wednesday, October 12, 2011

Ukas bilde: Den kinesiske muren

Kina 140 Ambisjonen om å poste bilde fra mine fotoalbumer hver uke har mildt sagt gått på en smell. Men jeg kan jo gi blaffen i regulariteten og isteden poste når det måtte passe meg. Og hvorfor ikke da et bilde av den kinesiske mur? Jeg kan være klysete nok til å påpeke at dette bildet er tatt første gang jeg var på den kinesiske mur, det var desember og faktisk ikke særlig mange turister - derfor var det fullt mulig å ta bilder av muren uten skrekkelige mengder mennesker. Men den utplasserte søppelkassen avslører jo at det er fra et turistområde likevel.

Jeg synes muren er fascinerende - måten den tøyer og bøyer seg etter landskapet gjør den mye mer dynamisk og stilig enn de fleste andre murer i verden. Samtidig er det jo trist å se det enorme arbeidet som er lagt ned for å holde mennesker unna hverandre.

Sunday, October 09, 2011

To millioner treff!

Jeg ser av telleren nederst på sida her at bloggene mine nå har passert to millioner treff. Nå har jeg vært en rimelig slapp blogger en stund, så det er nok stort sett tidligere skriverier som har fått besøk, men det er jo likevel artig!

Tyrannosaurus

IMG_4313 En blogg på italiensk om dinosaurer (som jeg ikke er spesielt interessert i, egentlig) som heter AGATHAUMAS trengte tydeligvis et bilde av en (modell av en) tyrannosaurus. Valget falt på et bilde jeg tok i Taipei Zoo, og som står ovenfor her.

Sånt synes jeg alltid er artig. Jeg legger det meste jeg tar av bilder fritt tilgjengelig på Flickr med Creative Commons-lisens for å sikre at folk stort sett kan bruke dem uten å måtte spørre så veldig. Jeg vet at jeg ikke er en stor fotograf, men det er kult å se at andre har nytte av bildene mine for det.

Se også innlegget Når andre vil bruke bildene mine.

Ukas sjokolade: Licorice Choc Log

Faste lesere av denne ukentlige spalten har muligens lagt merke til at den har hatt en tre måneders pause. De har også lagt merke til at jeg er svak for kombinasjoner av lakris og sjokolade. Denne gang er det snakk om en lakrisstang fylt med sjokolade - produsert i New Zealand! Sjokoladen er ikke så fryktelig mye å skrive hjem om, men lakrisen har en sterk smak og er god og søt - ikke ulik de klassiske Panda-lakrisene . Rett og slett en utmerket kombinasjon.

Konklusjon:

Sunday, September 25, 2011

Marianne Borgen inviterer Venstre til trepartisamarbeid ... med MDG ...

Marianne Borgen (SV) skriver på Facebook at "Jeg utfordrer Venstre til å vurdere å samarbeide med miljøpartiene MDG og SV, for å bygge en miljøallianse i Oslo. Sammen kan vi få til mer kollektivtrafikk, flere sykkelveier og en grønnere byutvikling. Jeg utfordrer Trine Schei Grande [sic], nyvalgt medlem av Oslo Bystyre, til også å snakke med venstresiden,først da er Venstre et reelt sentrumsparti, ikke som nå at de bare snakker med høyresiden."

Dette er jo morsomt. MDG, SV og Venstre er dessverre fryktelig langt unna flertall i Oslo bystyre. Det er derfor ikke slik at de tre partiene kan danne byråd sammen - og de kan heller ikke alene "få til mer kollektivtrafikk, flere sykkelveier og en grønnere byutvikling". Og det er heller ikke slik at Venstre må vende seg til SV for å få til dette - skal man være litt polemisk kan man vel si at Venstre har fått til mer ved å forhandle om budsjetter med Høyre og FrP enn SV har fått til i regjering med Ap og Sp.

Men hvis dette er et signal om at SV vil frigjøre seg fra Aps favntak, er det jo likevel et interessant politisk signal...

Saturday, September 17, 2011

Film: Romeos - og noen til

Komme ut-filmen er en egen sjanger innen skeiv film, med standardrepertoaret av forbudte følelser, fornektede følelser og til sist helst noen frigjorte følelser i en romantisk sluttsekvens. Hvis da ikke slutten er av det tragiske slaget.

På sett og vis tilfredsstiller Romeos disse sjangerkravene ganske godt. Men twisten, som vi blir kjent med alt i åpningsbildene av filmen, er at hovedpersonen her ikke er skaphomse, men derimot kvinne-til-mann-transseksuell. Han er i tillegg en svært sjarmerende ung mann, som alle homsene i strøket merker seg. Men det er jo grenser for hvor langt slike flørter kan gå så lenge han ikke kan kle av seg på overkroppen en gang.

For meg blir filmen på mange måter også en bekreftelse på hvor mye homosaken og denne saken har til felles. I begge tilfeller er det frykten for omgivelsenes reaksjonr som gjør at man føler seg tvunget til å sette livet og kjærligheten på vent. Men på den annen side er forskjellene naturligvis også store, idet homser og lesber flest ikke behøver å tenke i retning av medisiner eller operasjoner.

Det er en riktig sjarmerende film. Men noen av rollene er riktig svakt besatt. En bimbo som dukker opp i en liten rolle fikk meg til å skuttes i kinosetet. Men som så ofte på Skeive Filmer - så lenge de to mannlige hovedrolleinnehaverne er kjekke nok og har et visst minimum av talent, godtar man det meste.

Det er vanskelig å stille seg helt likegyldig til Little Children. Den tar utgangspunkt i en helt ok skildret liten romanse mellom to småbarnsforeldre som ikke trives så godt i ekteskapene sine. Men kinkig nok flytter en tidligere pedofil overgriper inn i nabolaget, og troen på at man kan forbedre seg er ikke særlig sterkt fremtredende i dette småsamfunnet. Patrick Wilson og Kate Winslet spiller to av hovedrollene.

Kais kjæreste har reist til Paris uten å ta med seg ham. Kai er knust, men holder fast på drømmen om å reise etter. Han tilbringer derfor all fritid på bokhandelen Eslite hvor han tjuvleser franskkurs. Og det legger en søt medarbeider merke til. Au revoir Taipei fikk stor oppmerksomhet da den kom, neppe upåvirket av at Wim Wenders sto oppført som "executive producer". Og det er en riktig sjarmerende, liten sak. Den tviholder på at den heller vil være småmorsom og småromantisk enn realistisk og troverdig, og det fungerer forsåvidt stort sett greit - selv om mafiaguttene (som mest av alt minner om en mer klønete versjon av Olsenbanden) setter min tålmodighet på prøve.

Filmvisningen var en del av det taiwanske kontoret i Oslos "filmfestival".

Hear me er en annen film i den taiwanske "filmfestivalen" i Oslo. Filmen er nesten uten muntlig dialog, men til gjengjeld full av tegnspråk. Det er en fjærlett komedie som er fin og sjarmerende, men heller ikke mer.

Half Nelson har jeg også sett, skjønt jeg husker ikke all verden av den nå halvannen måned senere. Dan Dunne (Ryan Gosling) er en lærer som takler skolehverdagen betydelig bedre enn fritida. Dessverre blir det i lengden vanskelig å holde disse fra hverandre. Men det er ikke bare han som trives bedre på skolen enn utenfor - en av elevene har det også vanskelig på privaten, og de finner sammen... Gosling spiller godt i denne filmen påstås det, men meg engasjerte den likevel ikke så veldig.

Friday, September 16, 2011

3. vara i bydelsutvalget på Grorud

Oslo Kommune har lagt ut en kjekk liten pdf på sin hjemmeside som viser resultatene av valget på bydelsutvalg i Grorud.

Det viktigste resultatet for Venstres del var naturligvis at vi kom inn - med 5,2 % av stemmene seilte vi ubekymret inn i BU. Og det ble førstekandidaten Jon Julius Sandal som vel fortjent tok plassen, med over 100 kryss/slengere. Vi bidro dermed til at Venstre kom inn i samtlige av byens bydelsutvalg.

For egen del ble jeg 3. vara, noe jeg er meget godt fornøyd med. Det er godt å se at det er de som har stått på mest gjennom de siste årene som også får flest personstemmer av velgerne. Men jeg er likevel glad for å ha fått 10 kryss...

Det kan lett bli et dørgende uspennende bydelsutvalg, med rent flertall for Arbeiderpartiet, men med Jon Julius Sandal fra Venstre og Maren Rismyhr fra Rødt blir de ihvertfall utfordret energisk fra to kanter, og det er viktig for demokratiet...

Tuesday, September 13, 2011

Bydelsutvalgene i Oslo - "prognoser"

Jeg har ikke forstått hvorfor resultatene av grovtellingene for bydelsutvalgene i Oslo ikke kunne vært offentliggjort nå. Men i påvente av det, kan man jo spekulere. Og en måte å spekulere på, er å regne ut fordelingen av mandater dersom stemmegivningen i bydelsvalgene skulle være den samme som i kommunevalget (hvor vi jo kjenner stemmetallene). Nå vet vi riktignok at avvikene kan være riktig store mellom disse to valgene, men det er nå likevel artig å se på.

Her er de nye bydelsutvalgene hvis alle velgere (mot formodning) har valgt likt i de to valgene:

Alna

A 49,7 % (+7.3) 8 plasser
H 22,9 % (+8.4) 4 plasser
FRP 10,3 % (-7.3) 2 plasser
SV 5,2 % (-5.9) 1 plass
V 3,8 % (+0.1) 0 plasser

Bjerke

A 42 % (+3.7) 7 plasser
H 28,4 % (+10.2) 5 plasser
FRP 9,1 % (-8.9) 1 plass
SV 5,5 % (-3.9) 1 plass
V 5,5 % (-0.1) 1 plass

Frogner

H 54,1 % (+13.7) 9 plasser
A 18,2 % (+0.6) 3 plasser
V 9 % (-2.4) 1 plass
FRP 6,4 % (-7.4) 1 plass
SV 4,5 % (-3.0) 1 plass

Gamle Oslo

A 39,6 % (+6.4) 6 plasser
H 19,3 % (+6.7) 3 plasser
SV 10,3 % (-7.1) 2 plasser
V 9,6 % (-0.2) 1 plass
RØDT 8,2 % (-3.6) 1 plass
FRP 5,6 % (-4.1) 1 plass
MDG 4,7 % (+3.7) 1 plass

Grorud

A 50,9 % (+6.6) 8 plasser
H 21,1 % (+9.1) 4 plasser
FRP 10,4 % (-8.8) 2 plasser
SV 4,8 % (-4.6) 1 plass
V 4 % (-0.0) 0 plasser

Grünerløkka

A 36 % (+3.8) 5 plasser
H 22,8 % (+7.3) 3 plasser
SV 11 % (-6.7) 2 plasser
V 10,6 % (+0.9) 2 plasser
RØDT 6,6 % (-3.4) 1 plass
FRP 4,8 % (-3.4) 1 plass
MDG 4,7 % (+3.8) 1 plass

Nordre Aker

H 38,2 % (+10.6) 6 plasser
A 28,6 % (+1.9) 5 plasser
V 10,3 % (-0.3) 2 plasser
SV 7 % (-4.0) 1 plass
FRP 6,1 % (-6.2) 1 plass

Nordstrand

H 46,2 % (+14.6) 8 plasser
A 26,4 % (+0.0) 5 plasser
FRP 8,5 % (-9.6) 1 plass
V 7 % (-0.3) 1 plass

Sagene

A 36,2 % (+3.6) 6 plasser
H 25,4 % (+7.8) 4 plasser
V 12,1 % (+0.3) 2 plasser
SV 9,2 % (-6.2) 2 plasser
RØDT 5,4 % (-2.5) 1 plass

St Hanshaugen

H 35,1 % (+8.5) 6 plasser
A 26,9 % (+1.4) 4 plasser
V 12,4 % (-0.3) 2 plasser
SV 8,1 % (-4.4) 1 plass
RØDT 4,6 % (-2.3) 1 plass
FRP 4,4 % (-4.0) 1 plass

Stovner

A 47,7 % (+6.7) 8 plasser
H 25,6 % (+11.0) 4 plasser
FRP 12,5 % (-10.1) 2 plasser
SV 4,6 % (-5.3) 1 plass
V 2,5 % (-0.3) 0 plasser

Søndre Nordstrand

A 47,7 % (+9.5) 8 plasser
H 24,4 % (+8.0) 4 plasser
FRP 8 % (-8.1) 1 plass
SV 6,3 % (-6.9) 1 plass
V 4,6 % (-0.2) 1 plass

Ullern

H 58,9 % (+15.7) 10 plasser
A 18 % (+0.7) 3 plasser
V 8,4 % (-3.5) 1 plasser
FRP 6,4 % (-8.7) 1 plass

Vestre Aker

H 60 % (+14.5) 10 plasser
A 16,2 % (+0.9) 3 plasser
V 9 % (-3.7) 1 plasser
FRP 5,8 % (-8.6) 1 plass

Østensjø

A 39,7 % (+1.6) 6 plasser
H 31,1 % (+12.1) 5 plasser
FRP 9,2 % (-9.4) 2 plasser
SV 5,8 % (-2.9) 1 plass
V 5,6 % (-0.0) 1 plass

Mandatene i Oslo

Jeg fanget opp et spørsmål på Facebook som lød: "Er det noen av mandatene [i Oslo] som er så jevne at de kan avgjøres av slengere?" Jeg satte opp et regneark og svarte litt på det, og tenkte at det kunne være av interesse for flere. (Tallmaterialet er basert på stemmetallene fra Staten)

Det er De Grønne som er nærmest å ta et nytt mandat. De mangler 76 stemmer på å ta Høyres 22. mandat (etter mine utregninger). Men 76 stemmer tilsvarer jo en mengde slengere (4484), og det skal vel mye til at de får slengere i stor stil. Det er vel snarere slik at vi allerede på forhånd kan fastslå at Høyre vil få mengder av slengere - ihvertfall til Fabian Stang. Venstre, derimot, trenger nærmere 3000 stemmer for å ta det samme mandatet. (Og 3000 stemmer tilsvarer vel noe sånt som 177.000 slengere, og det er vel noe optimistisk.)

Venstres femtemandat er i øyeblikket det 54. mandatet i bystyret, etter mine raske beregninger, så det skal ganske mye til at det ryker.

Høyre trenger cirka 7800 stemmer til for å ta Aps 20. mandat (som er det nest mest utsatte i øyeblikket). Det tilsvarer ca. 460.000 slengere...

Altså: Det ser egentlig ikke ut til at slengere vil påvirke mandatfordelingen i Oslo bystyre.

En stemme til SV er en stemme til Ap

SV ble den ene av valgets store tapere i natt. Jeg har sans for Kristin Halvorsen som person, men valgkampen de har ført i Oslo har ikke vært mye å skryte av. Et av SVs mantra har vært at "en stemme til Venstre er en stemme til FrP". Dette skamløse forsøket på å villede de av velgerne som ikke følger særlig med på Oslopolitikken, har heldigvis ikke ført fram. Det ser ut til at Venstre holder stand mens SV går tilbake.

For Oslo ville aldri ha fått billigere månedskort, slik Venstre lovet før forrige valg, hvis en stemme til Venstre var en stemme til FrP. Vi ville aldri fått mengder av nye ladepunkter for elbiler hvis en stemme til Venstre var en stemme til FrP. Vi ville aldri ha klart å redde Oslo Nye hvis en stemme til Venstre var en stemme til FrP. Og hva ville ha skjedd med bibliotekene hvis en stemme til Venstre var en stemme til FrP? Eller med videreutdanningen av lærere? Sannheten er at en stemme til Venstre har ført til mye god Venstrepolitikk i foregående periode, og at en stemme til Venstre fortsatt vil føre til mye god Venstrepolitikk i kommende periode. Vi unngikk rødt styre i Oslo, ser det ut til, og det er jeg veldig glad for.

Ap går fram og SV tilbake i Oslo. De siste stortingsvalgene har jo en stemme til SV vist seg å være en stemme til Ap - i den forstand at SV har spist de lekreste kamelretter dandert av Stoltenberg og Haga/Navarsete. Etter hvert kan det se ut som at mange av velgerne har gitt opp, og like godt gir stemmen direkte til Ap.

I min bydel ser det derimot begredelig ut. Ap kan ende opp med mer enn 50 prosent av stemmene og rent flertall i bydelsutvalget. Venstre kommer neppe inn, og også Rødt ser ut til å falle ut - det eneste partiet som har vært en tydelig opposisjon til Aps og administrasjonens styring av bydelen de siste fire årene. Det kan gi riktig traurige bydelsutvalgmøter, hvor alt er bestemt på Aps gruppemøter på forhånd. Riktignok er dette basert på tallene fra kommunestyrevalget, men jeg har ikke stort håp om at de røde skal gjøre det vesentlig dårligere lokalt.

Resultatene i resten av landet viser store lokale variasjoner, naturligvis, men hovedtrenden er en flukt fra FrP over i Høyre. Det er bra, og kan gi bedre samarbeidsmuligheter inn mot sentrum i mange kommuner.

Alt i alt et helt greit valgresultat, synes jeg. Gleden over at Venstre ser ut til å beholde sin innflytelse i Oslo bør tross alt overskygge skuffelsen over at vi neppe kommer inn i bydelsutvalget denne gangen heller.

Sunday, September 11, 2011

11. september

ellis

11. september 2001 var jeg nettopp kommet hjem fra jobb da jeg fikk en tekstmelding fra min ekssamboer om at jeg måtte se på CNN. Jeg skrudde på TVen og så nyheter om at et fly hadde styrtet inn i det ene av tårnene i World Trade Center. Det var fortsatt uklart om det var en ulykke, men snart kom det meldinger om at flere fly var kapret, og da det andre flyet styrtet inn i det andre tårnet, var det naturligvis ikke lenger noen tvil - verden var utsatt for et spektakulært og ondsinnet terrorangrep.

Dødstallene var lenge usikre, og helt i starten håpet man jo at det var mange overlevende oppe i etasjene. Så det var et sjokk å se tårnene kollapse. Jeg håper det blir den eneste gangen i livet at jeg ser tusener av mennesker dø live på en nyhetssending.

Jeg ble sittende limt til TVen og følge med i det som føltes som en evighet. Men Alta Filmklubb skulle ha visning av en film den kvelden (jeg vet ikke hvilken) og jeg skulle holde innledning. Så jeg beveget meg opp til kinoen litt før sju og merket at det var godt å komme seg vekk fra TVen litt. Det var fint å se at Alta fortsatt var som før. Jeg holdt en kort innledning, men så ikke filmen.

Bildet ovenfor er tatt et drøyt år før terrorangrepet, fra Ellis Island hvor innvandrerne ankom USA i gamle dager. På den samme turen gikk vi forbi World Trade Center og vurderte å dra til toppen, men kom fram til at det fikk holde med Empire State Building på en tur. Og fortsatt i dag er det uvirkelig at noen kan gjennomføre et så grusomt angrep på tusener av sivile, uskyldige mennesker.

Saturday, September 10, 2011

"SV under sperregrensen" og annet rart

"SV under sperregrensen tre dager før valget" skrev VG i en artikkel i går, idet SV fikk 3,6 prosent på en meningsmåling. Hvilken sperregrense? Jeg tror at det er ganske mye som er uklart for folk når det gjelder valg. For eksempel tror jeg at det finnes ganske mange som, etter å ha lest VG-artikkelen, tror at det finnes en sperregrense i kommune- og fylkestingsvalget. Det gjør det jo ikke. Det ville jo også vært ganske meningsløst, for selv i Stortingsvalget gjelder sperregrensa kun utjevningsmandater, og slike mandater finnes jo ikke i de valgene vi skal ha nå. Men jeg synes nok likevel VG kunne vært litt mer forsiktig i ordbruken for å unngå å forvirre leserne. Her er noen andre ting jeg tror en del velgere ikke er klar over:
  1. Det er to valg som pågår samtidig, og du kan velge ulikt parti i de to valgene.
  2. Du kan gi slengere til kandidater fra andre partier enn det du stemmer på, men da gir du samtidig litt av stemmen din til partiet denne andre kandidaten tilhører. (Valgloven §7-2 (3))
  3. Du trenger ikke valgkortet for å stemme - det holder med legitimasjon. Men valgkortet gjør det lettere for de som jobber i valglokalet å finne deg i manntallet.
  4. Du trenger ikke legitimasjon dersom stemmemottakeren kjenner deg. I alle andre tilfeller trenger du legitimasjon (det holder ikke med valgkort).
  5. Det er ikke lenger noen lovregler mot å være full når man stemmer. De fleste velger likevel å være edru.
Fordelingen av plasser i kommunestyrer og fylkesting (og bydelsutvalg i Oslo) foregår etter St. Laguës modifiserte metode, som er beskrevet i Valglovens §11-4 (3) slik: "St. Laguës modifiserte metode innebærer at hver listes stemmetall divideres med 1,4-3-5-7 osv. Hvert stemmetall skal divideres så mange ganger som det er nødvendig for å finne det antall mandater listen skal ha. Det første mandatet tilfaller den listen som har den største kvotienten. Det andre mandatet tilfaller den listen som har den nest største kvotienten osv. Hvis flere lister har samme kvotient, tilfaller mandatet den av listene som har størst stemmetall. Har de samme stemmetall, avgjøres det ved loddtrekning hvilken liste mandatet skal tilfalle." Så nå er det bare å lene seg tilbake og vente på at velgerne - og så matematikken - gjør sitt...

Friday, September 09, 2011

Hvorfor jeg stemmer Venstre

Det har blitt lite politisk blogging i denne valgkampen, mye på grunn av at jeg uforvarende har havnet i en (mellom)lederstilling denne høsten, noe som ikke lå inne i de opprinnelige valgkampplanene mine. Men et innlegg om hvorfor jeg stemmer Venstre ved valget må jeg koste på meg.

Liberalismen som ideologi er viktig for meg. Hva ligger i ordet liberalisme? For meg handler liberalisme mye om å stå imot impulsen til å si at "Nei, det er ikke noe for meg, så derfor vil jeg forby det for alle." Liberalisme bygger på den viktige innsikten at det kan være ting og aktiviteter i samfunnet som jeg anser som helt og totalt verdiløst, men som andre anser som det som gir livet mening. Liberalismen tar forskjellighet på alvor ved å nekte å forby alt vi ikke liker. Enkeltmennesket må få søke sin egen lykke uten altfor strenge restriksjoner.

Men så er nå heldigvis menneskene skapt slik at de fleste av oss ikke kan bli ordentlig lykkelige hvis våre medmennesker går til grunne rundt oss. Så naturligvis skal vi gi en hjelpende hånd til de som trenger hjelp til å reise seg. Frivillige organisasjoner viser at en slik omsorg for sine medmennesker ikke er noe kun staten kan ha, men naturligvis har det offentlige en sentral rolle i å gi oss et sikkerhetsnett.

Dette er et verdigrunnlag som jeg deler med Venstre, og som gjør at jeg som oftest er enig i det Venstre står for - og når jeg ikke er enig, forstår jeg i det minste argumentene som blir brukt.

Skal jeg gå til mer konkret politikk, så har Venstre for eksempel alltid vært til å stole på i homopolitikken. Venstres skolepolitikk, med satsning på videreutdanning av lærere, er jeg helt enig i. Og Venstre har troverdighet i miljøpolitikken, som også er viktig for meg.

I økonomisk politikk befinner jeg meg godt i sentrum sammen med Venstre. Jeg opplever Ap+SV+Rødt som altfor dogmatiske i troen på at kommunal og offentlig drift alltid er best. FrP og Høyre kan naturligvis til tider tippe over i å ville konkurranseutsette for mye, mens Venstre ligger i et skjæringspunkt hvor jeg tror de gode løsningene finnes. Ikke alt bør konkurranseutsettes, men ikke alt bør driftes statlig heller.

Jeg er glad i Oslo by, og jeg er svært glad for at det går an å leve et fullverdig liv i denne byen uten å ha et tonn metall med seg overalt. Det til tider glimrende kollektivtilbudet i Oslo er sterkt medvirkende til at jeg trives så godt i denne byen. (Så bor jeg da også rett ved et kollektivknutepunkt; Grorud.) Når jeg vet at Venstre har stått bak at vi har åtte t-baneavganger i timen til byen og sterk nedsettelse av månedskortprisen, er det et kraftig tilleggsargument.

Her i bydelen er det andre saker som avgjør. Bydelen har intenst behov for at politikerne tar styringen og at det blir mer åpenhet om hvordan avgjørelser tas. Det er kanskje den fremste årsaken til at bydelsutvalget vil ha veldig godt av å få inn en Venstremann. I tillegg har Grorud Venstre naturligvis mye god Venstrepolitikk, som satsning på varierte barnehager, nedlegging av det forurensende pukkverket som kjører svære lastebiler gjennom boområdene og mer satsning på frivillighet.

På enkelte politikkområder, som i økonomisk politikk, kunne jeg nok like gjerne stemt KrF, men det er naturligvis helt uaktuelt for meg å stemme på et parti som vil påføre meg en tvangsskilsmisse. I de store, viktige verdispørsmålene havner jeg så og si alltid på Venstres side, og langt unna KrF.

Det var noen av tankene bak at jeg også ved dette valget har stemt på Venstre. Og jeg håper at riktig mange andre også gjør det...

Så hva er ønskene for valget? Vel, jeg håper at når jeg kommer ut av valglokalet på mandag (hvor jeg har deltatt i å ta imot stemmer og etterpå telle dem), så vil det være et solid borgerlig flertall i Oslo, hvor FrP har gått kraftig tilbake og Venstre har gått solid fram, slik at Høyre velger et samarbeid med Venstre (og kanskje KrF). Og i bydelsutvalget ville det gjort seg med et brakvalg og to representanter (selv om vi nok jubler nesten like mye hvis vi får én). Hvis Ap+SV i tillegg mister det rene flertallet i bydelsutvalget, kan det bli reelle diskusjoner i bydelsutvalget også - det ville gjort seg.

Jeg har ihvertfall gjort den aller viktigste delen av jobben: stemt. Og det håper jeg du gjør også.

Tuesday, August 30, 2011

Slutt på sympatieffekten i Oslo?

"Sympatieffekten er over i Oslo" skriver Aftenposten i dag. En ny meningsmåling viser at partiene er tilbake der de var før terrorangrepene i juli - stort sett.

Terrorhandlingene førte til sterk sympati for Arbeiderpartiet og AUF, og for enkeltmennesker i Arbeiderpartiet og AUF som hadde mistet kjære venner. Det er å håpe at denne sympatien og medfølelsen holder seg i lang tid.

Samtidig begynte folk å snakke om "sympatistemmer" - at velgere ville gå i hopetall til Ap av ren sympati. Meningsmålinger har antydet det. Men det er grunn til å spørre om det egentlig er det meningsmålingene har vist.

Den rene sympatistemmen går ut på at man stemmer på et parti fordi man synes synd på partiet. Jeg synes det er litt synd hvis valg blir avgjort på bakgrunn av dette, og ikke på bakgrunn av politikk og politikere.

Men det finnes jo som kjent en annen forklaring på Aps store framgang. Den forklaringen er at velgerne har blitt bedre kjent med en del av Aps politikere gjennom sørgeperioden, og at de har likt det de har sett. Spesielt gjelder dette Jens Stoltenberg, men også mange lokalpolitikere, som har framstått imponerende i ei uvirkelig tung tid.

At denne effekten ikke blir så stor i Oslo, er ikke overraskende. Etter hvert som lokalvalgkampen drar seg til, minnes Oslofolk på at Jens Stoltenberg ikke er på valg her - valget står mellom Fabian Stang og Rune Gerhardsen som ordfører og mellom Stian Berger Røisland og Libe Rieber-Mohn. (Joda, det er flere kandidater, ikke minst Odd Einar Dørum som er Venstres ordførerkandidat.) Av disse var det naturligvis Fabian Stang, i egenskap av ordfører, vi ble mest kjent med i etterkant av terrorangrepene.

Slik jeg leser Aftenpostens meningsmåling, betyr dette at folk i liten grad stemmer på partier fordi de synes synd på dem, men heller fordi de liker personene og politikken. Og hvis det er rett, kan effekten av terrorangrepene i juli bli større ved stortingsvalget om to år enn nå - ganske enkelt fordi Stoltenberg har fått ny respekt i store lag av folket.

Saturday, August 27, 2011

51 drept i terrorangrep i Monterrey, Mexico

Det er rart med det. Nyheter om mengder av døde på et eller annet ukjent sted langt borte har lett for å gå inn det ene øret og ut av det andre. Det er vel et selvforsvar vi har lært oss til etter hvert som teknikken bringer katastrofer fra hele verden tett på oss.

Men altså: minst 51 mennesker ble drept i et terrorangrep i den meksikanske byen Monterrey torsdag. Også denne nyheten kunne gått meg hus forbi, hadde det ikke vært for at jeg tilbrakte en fantastisk hyggelig uke i Monterrey for bare tre år siden. Byen var vertskap for verdens største matematikkdidaktikkonferanse - ICME. Konferansen var nok lagt der spesielt fordi Monterrey var et fredelig område i et ellers urolig land. Sentrum av byen var idyllisk, med koselige parker og ei lita elv man kunne ta båt på - bort til en artig park, anlagt rundt restene av et industriområde. Det verste som hendte oss mens vi var i byen var et skybrudd under en middag som noen av nordmennene spiste sammen.

I det siste har mafiaen systematisk begått drap, til og med inne på hoteller, for å skape frykt. Og det har de klart.

Så jeg minnes byen slik den var ved å lime inn fotoalbumet fra Mexicoturen min - og tenker på de drepte og deres pårørende. (Albumet inneholder også bilder fra Mexico city.)

Thursday, August 25, 2011

Lotte Sandberg får en tankevekker

Det er litt artig å følge Lotte Sandbergs skriverier i Aftenposten. Hun er stort sett uenig i det meste. Nå vil hun verne Munchsalen, og dermed hindre at Nasjonalgalleriet får nye, flotte lokaler på Vestbanen i Oslo, bedre egnet for å vise fram de fantastiske samlingene.

Hun er naturligvis irritert når politikere mener noe annet enn fagfolkene på museet. Men nå er hun sannelig også irritert når de mener det samme. I dagens Aftenpost har hun nemlig følgende fascinerende setning:

"Og det er mildt sagt tankevekkende at det nå er Nasjonalmuseets egne ansatte som går i bresjen for en avvikling [altså flytting til nye lokaler, min anm.] som opprinnelig ble unnfanget av politikere fjernt fra fagmiljøet.

Ja, for i Sandbergs verden er det naturligvis politikerne som tar feil, selv når de får støtte fra museets egne eksperter.

Sunday, August 21, 2011

Stemmetvang?

Av de mer bisarre forslagene til "mer demokrati" jeg har sett i det siste, er forslaget om stemmetvang. Altså at man skal oppnå valgdeltakelse på nær 100 prosent ved å true velgerne til valglokalene.

Jeg synes forslaget er prinsipielt forkastelig. Jeg mener dessuten at det ikke vil kunne fungere. De to argumentene gjør at jeg altså er imot forslaget...

Hvorfor prinsipielt forkastelig? Fordi jeg mener det er en nødvendig del av demokratiet at man også velger om man vil stemme eller ikke. Dersom man av ulike årsaker innser at man ikke har grunnlag for å velge hvem man skal stemme på, bør ikke den vurderingen overprøves av myndighetene. Som en (potensiell) velger sa til meg på stand her om dagen: når du har vært til sjøs i over 30 år mister du litt interessen for lokalpolitikk i hjemlandet. Det må respekteres.

Og fordi det å stemme er et privilegium. Vi lever i et demokratisk land, og valgdagen er en feiring av dette - av vår rett til å stemme. Å gjøre om dette til et lovpålegg som mange da vil gjøre fordi de må og ikke av glede, er ille.

Hvorfor mener jeg at det ikke vil kunne fungere?
For det første: skal vi ikke fortsatt ha hemmelig valg? For hvis vi skal ha hemmelig valg, oppnår man bare å skremme velgerne til valglokalet hvor de kan stemme blankt hvis de vil.
For det andre: Å utvanne stemmene fra de 60-70 prosent som ønsker å stemme med stemmene til 30-40 prosent som ikke er interessert og som stemmer på måfå, vil også utvanne demokratiet.
For det tredje: Hva skal straffenivået være? Skal det være som med mange andre bøter, at rikfolk kan droppe å stemme (for de har råd til bota), mens fattigfolk må gjøre det?

Vi kaller stemmeretten en borgerplikt - men det er en forkortelse. Det vi mener er at det bør være en viktig samfunnsoppgave for alle som lever i Norge å sette seg inn i hvordan samfunnets styre, gjøre seg opp sin mening om det og så stemme i tråd med dette. Å innføre lovpåbud om kun det siste av disse stegene, er en farlig kortslutning. (Og å innføre lovpåbud om hele prosessen er heldigvis en umulighet.)

Friday, August 19, 2011

Geniene og oss andre

Det mest usmakelige med debatten om Odd Nerdrums påståtte skattesvik og dommen på to års ubetinget fengsel (som er anket) er ikke alle unnskyldningene. Han skal ha Tourettes syndrom og skal dessuten være dårlig med tall. Da er det ikke lett å holde rede på millionene, skal vi tro Nerdrum. Og det kan det være noe i.

Det mest usmakelige er derimot at hans påståtte geni brukes som argument. Mener virkelig hans forsvarere, mest patetisk eksemplifisert av Bjørn Li i kronikken "
Alene i sin samtid
", at genier med Tourettes skal fritas for straff, mens vanlige dødelige med Tourettes skal gå i fengsel uten å klage?

Det er noe svært ubehagelig over argumentasjon for at folk med særlige evner skal stå utenfor loven.

Så kan man diskutere hvor tungtveiende det er at man har Tourettes når man har penger nok til å betale økonomiske rådgivere - og også hvor mange klager over underkjent geni som er nok til å genierklære et menneske. Men det blir bagateller. Hovedsaken er at idealet for de fleste av oss er et samfunn hvor høyt evnenivå ikke hever noen over loven.

Derfor synes jeg Anne B. Ragdes nyord "genisyting" er så godt og treffende.

Wednesday, August 17, 2011

Sommer på New Zealand i august, TV2?

TV2 hadde følgende artige overskrift på en artikkel tidligere i dag: "Sommersnø på New Zealand". Ingressen var: "Kald vind fra Antarktis har forårsaket den verste snøstormen på 40 år på New Zealand - og det i august." (postet kl. 14.08) (mine uthevinger)

har overskriften klokelig blitt endret til "Første snøfall i newzealandsk by siden 1939" og ingressen er endret til "Kald vind fra Antarktis har forårsaket den verste snøstormen på 40 år på New Zealand, et land hvor snøen sjelden kryper ned fra fjellene."

I den nye artikkelen har man tatt med et innledende avsnitt som ser slik ut: "Snø, vind, og rekordlave temperaturer har vært stikkordene for New Zealand de siste dagene. Det er kanskje vinter på den sørlige halvkule men snø utenfor fjellområdene er fremdeles veldig uvanlig." (min utheving)

Noe sier meg at journalisten (Ingrid Toppe) mellom første og andre versjon av artikkelen fikk noen innspill om at det umulig kan være sommersnø på New Zealand i august, siden august er midt på vinteren på den sørlige halvkule.

Jeg vil legge til at mange, inkludert mannen bak bloggen Regret the error, anser det som en uting å rette artikler uten å etterlate spor om hva rettelsen består i. Jeg er enig. (Den eneste grunnen til at jeg har tilgang til den opprinnelige overskriften og ingressen, er at jeg abonnerer på TV2s rss-feed...)

Tuesday, August 16, 2011

NRKs valgomat: godkjent

Så har jeg prøvd NRKs valgomat.

For at en valgomat skal gi mening bør den, etter mitt syn, inneholde en viss bredde av saker som skiller partiene og den bør gi mulighet til å signalisere hvilke saker som er viktige og hvilke som er mindre viktige.

NRKs valgomat fungerer fint slik. For eksempel kan jeg her si meg uenig i eiendomsskatt, men samtidig fortelle valgomaten at jeg egentlig ikke er så opptatt av det. Jeg ville aldri valgt parti ut fra økonomisk politikk alene. Da er jeg mye mer opptatt av verdispørsmål - som lik rett for adopsjon for homofile (skjønt jeg stusser på hva akkurat det spørsmålet har i en lokalvalgkamp å gjøre).

Resultatet ble godkjent for valgomaten - den klarte å finne ut hvilket parti som passer meg best, og klarte også å identifisere partier som jeg virkelig ikke vil stemme på (Demokratene og Fremskrittspartiet). Rødt kommer alltid litt pussig høyt opp på slike valgomater for meg, sannsynligvis fordi de har vennlige intensjoner og i en del verdispørsmål er helt på linje med meg.

Prøv den selv! Her er resultatene mine:

Venstre 78 %
Kristelig Folkeparti 68 %
Miljøpartiet De Grøn... 68 %
Det Liberale Folkepa... 66 %
Arbeiderpartiet 65 %
Rødt 64 %
Høyre 63 %
Norges Kommunistiske... 62 %
Sosialistisk Venstre... 59 %
Kristent Samlingspar... 58 %
Senterpartiet 58 %
Kystpartiet 55 %
Pensjonistpartiet 46 %
Fremskrittspartiet 40 %
Demokratene i Norge 37 %

Wednesday, August 03, 2011

Farvel til de anonyme?

Etter terrorangrepet 22. juli har mange tatt til orde for at vi må slutte å godta at folk ytrer seg anonymt. Ytringsfrihet er vel og bra, sier de, men folk må kunne stå for det de sier. Espen Haavardsholm er et eksempel: i Aftenposten i dag skrev han: "Etter 22. juli må et minimumskrav være at en fremstår under fullt navn. Alt annet er å nære [sic] opp under muligheten for en ny massakre".

Dette er ikke først og fremst et spørsmål for hver enkelt om de velger å skrive under fullt navn eller ikke. Det er et spørsmål for samfunnet vårt om hvilke stemmer vi ønsker å høre. For hvem - i tillegg til ekstremistene - er det vi vil stenge ute fra samtalen hvis vi insisterer på fullt navn? Jo, det er for eksempel
- folk med dårlige brukererfaringer fra for eksempel NAV, som fortsatt er avhengige av NAVs goodwill for å overleve, og derfor ikke tør stå fram.
- folk med erfaringer fra psykiatrien, som ikke ønsker at disse erfaringene er det første man finner når man googler navnet deres
- homofile som er i skapet, og ikke tør skrive om slike ting i redsel for å bli "avslørt" (i dag er jo veldig mange homofile åpne, så hvis du ønsker det kan du erstatte "homofile" med "transseksuelle" eller en annen gruppe som møter fordommer)
- lærere i Osloskolen som sier at de opplever frykt for reaksjoner hvis de uttaler seg kritisk offentlig
- lærere eller andre som ønsker å uttrykke sine politiske synspunkter uten at arbeidsgiver og elever/klienter osv blir forstyrret av dem
osv osv

"Uønskede" ytringer må vi håndtere på en annen måte enn å stenge ute viktige perspektiver fra debattene. Ytringer må vurderes ut fra innholdet, ikke ut fra om forfatteren er anonym eller ikke. Ytringer som oppfordrer til vold må fjernes på vanlig måte, de fleste andre ytringer må møtes med argumenter. Det er tross alt et åpnere, mer demokratisk samfunn vi ønsker - ikke et samfunn som stenger ørene for folk vi allerede altfor sjelden hører fra.

Monday, August 01, 2011

Stoltenberg og ytringene våre

Statsminister Jens Stoltenberg sa i sine minneord i Stortinget i dag at vi er mange som kan bli flinkere til å tenke gjennom formen på det vi sier - det kan være "noe vi skulle ønske vi hadde formulert annerledes".

Hva tenker jeg når jeg leser dette? Tenker jeg at Siv Jensen godt kunne ha droppet sitt prat om "snikislamisering" og at Nina Karin Monsen kunne holdt seg for god til å kalle våre stortingsrepresentanter for "virkelighetsfjerne, sentimentale, selvskrytende, ureflekterte, løgnaktige og uvitende"?

Jo, jeg tenker nok det. Men jeg kan jo - et øyeblikk - også gå i meg selv og se på hva jeg selv sier og skriver.

For det er jo det siste Stoltenberg egentlig ber meg om. Han oppfordrer ikke alle til å skjelle ut alle andre for debattstilene deres, men til hver enkelt å ta en stille prat med seg selv. Han oppfordrer ikke til annen form for sensur enn selvsensuren.

Jeg selv, for eksempel, mener nok at de aller fleste jeg diskuterer ting med, er velmenende vesener. Det er unntakene som ønsker en ond verden, bare tenker på seg selv eller bare sier imot for å kverulere. Denne troen på at motdebattanten også har de beste hensikter, kan godt skinne gjennom litt oftere i det jeg skriver. For eksempel er nok Arbeiderpartiets motstand mot privatisering for en stor grad basert på at de faktisk mener at kvaliteten og/eller arbeidsmiljøet blir dårligere - ikke bare på at de er i lomma på fagforeningene. Og deres iver etter å bygge ut oljevirksomhet i sårbare naturområder er nok ikke begrunnet i et ønske om å ødelegge naturen, men i en seriøs tro på at det er den beste måten å få levelige liv i disse delene av landet. Og så videre.

Og tilsvarende finnes det sikkert innvandringsnegative folk som ikke et øyeblikk ønsker noe menneske noe vondt og ikke er inne på tanken om at vi er mer verdt enn andre, men som seriøst tror og tenker at innvandringen er skadelig for samfunnet vårt. Da er latterliggjøring mindre virksomt enn argumenter.

Så kan man spørre om det holder å gå i seg selv. Nei, tonen i den offentlige debatten påvirkes naturligvis også av det vi godtar at andre sier uten at vi sier ifra. Det må bli mer akseptert å stoppe opp og si at "før jeg går videre i debatten vil jeg si at jeg ikke vil være med på å omtale en folkegruppe på den måten"... (men det er vel kanskje akseptabelt allerede i dag)

Men tonen er ikke alt. Det er minst like viktig å ha gode, kunnskapsbaserte argumenter. Når man diskuterer med folk som bruker hver ledige time til å samle sammen nyhetsmeldinger om ruteknusing i Groruddalen (for å bevise i hvilken grad dalen er i ferd med å gå til hundene), holder det ikke å komme med vage motargumenter av typen "men det er da så fint og mangfoldig på Grorud - og jeg er veldig glad i innvandrerbutikken". Argumenter må møtes med bedre argumenter.

Og så er det noen som vil ha mer forbud: Forby voldelige videospill, hindre anonyme utsagn i nettdebatter, slå ned på ubehagelige meninger. Her er vi midt i ideologien med en gang. Jeg tror rett og slett sjelden på at forbud er veien å gå for å bekjempe meninger vi ikke liker - det er jo dette som er noe av bakgrunnen for at jeg kaller meg liberalist. Vi må ha tiltro nok til våre egne syn at våre meninger vil vinne fram i en åpen debatt, ikke fortrenge synspunkter vi ikke liker.

Men jeg forstår at det er godt ment å ville usynliggjøre visse meninger - for eksempel er det ubehagelig at terroristens "manifest" skal være fritt tilgjengelig. Jeg ser at forbud kan holde disse meningene borte fra enkelte lettpåvirkelige folk. Det er en forståelig, men farlig strategi. Å skjule ubehagelige meninger gjør at vi ikke heller får rom til å argumentere mot dem.

Som Stoltenberg avsluttet sin tale i dag: "Med det frie ord som våpen, og i denne sals ånd skal vi sammen la menneskeverd og trygghet vinne over frykt og hat."

Film: A Tall Dark Stranger og noen til


You Will Meet A Tall Dark Stranger er en film jeg åpenbart måtte se før eller senere. Det er en Woody Allen-film - og det pleier jo å holde for meg. Men i tillegg har den Antonio Banderas og Anthony Hopkins som skuespillere.

Det er slett ikke Woody Allens beste film - langt derifra. Men den er tilstrekkelig småmorsom og med en historie med nok overraskelser til at jeg synes det hele er en fin opplevelse. Den handler mye om ideen "et nytt liv" - og de ulike hovedpersonene har ulike strategier for å få det nye livet - alt fra giftermål med en som er halvparten så gammel til å utforske tidligere liv. På passe slentrende Woody Allen-vis.


Brødre er en sterk film om en Afghanistansoldats opplevelser og hvordan disse påvirker livet hjemme i Danmark. Jeg synes dessverre ikke at hendelsene i Afghanistan er skildret troverdig nok, og det er en svakhet for meg. Men historien er sterk, for all del.


Valentine's Day er en riktig søtsuppe av en film. Joda, naturligvis har den et lite stjernelag på rollelista - inkludert Shirley MacLaine, og joda, den har kjekkaser som Taylor Lautner. Og alt er proft og riktig gjort. Men det blir nå litt krampaktig at alle personene skal ha store ting som skjer i kjærlighetslivet deres akkurat 14. februar - og sidehistorien med den lille gutten gir sukkersjokk.

Monday, July 25, 2011

Rosetog

IMG_5325

Det ble forsåvidt ikke noe rosetog i Oslo i kveld, siden for mange hadde møtt opp til at det var mulig å arrangere. Men det ble likevel ganske fint - et Oslo fylt med folk som ville markere at byen er vår og at terrorisme ikke skal ta den fra oss.

I løpet av kvelden stusset jeg noen ganger på all latteren jeg hørte. Mange var i riktig godt humør, og jeg tenkte over om det var "passende" i en sådan stund. Men etter å ha tenkt meg litt om, kom jeg vel fram til at det var greit - alle trenger ikke være triste hele tida. Men det ble likevel store kontraster når jeg på ett gatehjørne så folk som åpenbart måtte ha mistet noen de var glad i, og rundt neste sving så andre som tok denne kvelden som en hyggelig utflukt med morsomme venner.

Det var første gang jeg var i sentrum etter fredagen. Og på fredag så jeg ingenting - jeg hørte riktignok bomben smelle, fra mitt bord på Peppe's Pizza nederst i Karl Johan, men tok t-banen hjem etterpå uten å se på ødeleggelsene. Selv om de verst rammede delene av byen fortsatt var avsperret, fortalte jo også glasskårene i Akersgata sin klare historie.

Jeg har nok ikke forstått hva som egentlig har skjedd - og især ikke grusomhetene på Utøya. Vi som har vært så heldige å unnslippe de direkte følgene av terrorismen, vil nok ha vanskelig for noensinne å kunne forstå. Det føles litt som når jeg leser fryktelige historier fra konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig - jeg forstår hvor ille det er, men klarer ikke å fatte hvordan det føltes for dem som var der.

Men det betyr ikke at man ikke likevel kan ha medfølelse med de skadde og med de etterlatte - og det håper jeg at "rosetoget" i dag også bidro til å vise.

Multietnisitetens framtid

De siste månedene har jeg fulgt litt med på document.no. Dette har vært en selsom opplevelse. Ikke en rute blir knust i Groruddalen uten at dette slås stort opp på dette nettstedet, og da gjerne som bevis på at innvandringen har tatt overhånd. Ikke en bil settes i brann uten at det tolkes som et tegn på sivilisasjonens siste stadier.

Anders Behring Breivik har vært en formodentlig flittig leser av document.no, og har også lagt inn en god del kommentarer der. Han har vært enig i grunnsynet som preger nettstedet, men trukket konsekvensene i helt andre retninger enn de fleste andre - med grufulle konsekvenser.

Tilfellet Breivik skal nå heldigvis behandles av rettsvesenet. Men underskogen av endetidsprofeter som danner en bakgrunn for ham, må motarbeides på andre vis. De skal motarbeides med ord og argumenter, for all del, men det er ikke nok. (Og de skal definitivt ikke motarbeides ved å benekte at det finnes utfordringer i samfunnet vi lever i.) Først og fremst må de motarbeides ved at vi får samfunnet til å fungere bedre enn i dag. Kun ved å få det multietniske samfunnet til å bli et godt samfunn for de aller, aller fleste som lever i det, bekjempe hverdagsrasismen og gi ungdommen tro på framtida - kun på den måten tar man grobunnen vekk fra de miljøene som mener at landet er på vei utfor stupet.

Breivik tror at vi om 30 år vil se at han hadde rett. Lever han om 30 år, må vi ha fått til et samfunn som gjør at han forstår at han tok feil.

Monday, July 18, 2011

Hvorfor er det bare mannlige skuespillere jeg ser ofte?

Collectorz.com har gitt meg en (for meg) interessant statistikk over filmer jeg har sett. Den viser blant annet hvilke skuespillere jeg har sett i flest filmer. Ikke overraskende seirer Woody Allen i den konkurransen - jeg har sett 26 filmer med ham. (Antonio Banderas og Harrison Ford deler andreplassen med 16 filmer hver.)

Men blant de 20 på topp er det bare en kvinne - og hun kan nok dessuten takke Woody Allen for plasseringen. Jeg har nemlig sett 12 filmer med Mia Farrow. Blant topp 40 er det noe bedre, med også Meryl Streep, Marilyn Monroe, Julianne Moore, Susan Sarandon og Cate Blanchett.

Men likevel: hvorfor er det så få kvinner på toppen? Riktignok ser jeg en god del homsefilm på Skeive Filmer og sånt, men skuespillerne der dukker sjelden opp i et titalls filmer.

Er det slik at det er flere mannlige skuespillere enn kvinnelige på rollelistene? Tar databasene (som imdb) med flere menn? Eller er det slik at kvinner har "raskere omløpshastighet" - altså at de blir "avdanket" raskere enn menn? Eller noe annet? Eller "all of the above"?

Det er for øvrig INGEN kvinnelige regissører blant de 40 regissørene jeg har sett flest filmer av, men det skyldes åpenbart at de fleste regissører er menn.

Hvordan ville listene sett ut for de filmene du har sett? Ville de også hatt dårlig med kvinnelige skuespillere og regissører på topp?

Film: Et rom med utsikt

Cinemateket i Oslo viser filmer etter publikums ønsker i sommer, og en av filmene de viser er heldigvis fantastiske A Room with a View (Et rom med utsikt).

Jeg pleier å kalle den "verdens beste film", og mener det alvorlig. Men det betyr sannsynligvis det samme som "yndlingsfilm". At det er yndlingsfilmen min merket jeg godt når jeg så filmen igjen i går - tittelsekvensen med lister over skuespillere fikk meg til å glede meg til å se de enkelte igjen, og jeg begynte å humre og le nesten før handlingen begynte - idet Charlotte Bartlett og Lucy Honeychurch (spilt av fabelaktige Maggie Smith og Helena Bonham Carter) begynner å klage på hotellrommet sitt. I det hele tatt er Maggie Smith ubetalelig gjennom hele filmen, men det er jammenmeg mange av de andre skuespillerne også, som Simon Callow, Denholm Elliott og Daniel Day-Lewis. Og naturligvis min yndlingsskuespiller gjennom alle tider, Rupert Graves.

Filmen er lett, men setter gjennomgående konvensjonene opp mot livlig spontanitet, med filmens velkjente nakenbad som naturlig høydepunkt.



Og så er nå både Firenze og den engelske landsbygda vakker, da, og fint akkompagnert av Puccini.

Har du ikke sett denne filmen i det siste, så skam deg!

Sunday, July 17, 2011

Film: En del filmer jeg har sett...

Jeg har lenge klart å følge mine ambisjoner om å skrive om hver film jeg ser i min engelskspråklige blogg. Nå har jeg brått gitt opp dette, og prøver isteden å nevne det viktigste jeg ser i denne bloggen. Nå har det riktignok samlet seg opp ganske mange, så jeg får ta et samleinnlegg:


The Kids Are All Right er en artig, sjarmerende film med den tilleggsfordelen at den har satt en del konservative sinn i USA i kok. I likhet med det forskningen skulle tilsi, har nemlig disse barna av lesbiske mødre det helt ok - en og annen forvikling til tross.


True Grit var en artig "remake" av westernklassikeren som jeg ikke har sett. Det er Hailee Steinfeld som er den egentlige hovedrolleinnehaveren her, som jenta som vil finne sin fars morder. Det blir en riktig fin jakt ut av det, med Matt Damon og Jeff Bridges i kule roller. Og Coenbrødrene er jo alltid gøy å se.

Elle s'appelait Sarah (Saras nøkkel) var på en måte en velkjent historie, om jødeutryddelsene, denne gang i Parisversjon. Historien forteller både om ugjerningene under krigen og om hvordan samfunnet har forholdt seg til disse i ettertid, og det er en helt fin behandling av temaet.

Kick-Ass er morsom. Den handler om Dave (Aaron Johnson) som ikke har superkrefter, men som synes at det ikke bør være til hinder for at han blir superhelt. Så han syr kostyme og setter i gang. Storyen er altså bare moderat sannsynlig, men det har da aldri hindret noen. Og filmen klarer seg lenge på sjarmen.

Julie & Julia er et lite sjarmtroll av en film. Den handler om mat. Nærmere bestemt handler den om en misfornøyd kontordame som bestemmer seg for å lage alle rettene i Julia Childs kokebok på 365 dager - samtidig som filmen gjenforteller historien om Julia Child, som spilles av Meryl Streep. Streep har jeg alltid likt, men jeg har forelsket meg mer i henne etter Mamma Mia!, og dette er enda en film som er verdt å se på grunn av hennes rolletolkning.

Le Temps qui reste (Ennå er det tid) er François Ozons film om den homofile motefotografen som prøver å håndtere tanken på at han snart skal dø. Filmen er faktisk rent vakker.


Me & Orson Welles. Jeg er en stor fan av Richard Linklater. "Dazed and Confused" var en strålende film, for eksempel. Her følger vi Richard Samuels (spilt av ungpike- og unggutt-idolet Zac Efron) i arbeidet med et teaterstykke som regisseres av Orson Welles. Jeg synes faktisk ikke Zac er så verst jeg, og i tillegg har filmen en tydelig kjærlighet til teateret som gjør seg godt.

Un prophète (Profeten) er en fengselsfilm. Malik settes i fengsel og lærer gjennom filmen hvordan han kan overleve - og klare seg fint. Det er et dystert og brutalt bilde som tegnes, og sikkert riktig så bra gjort, men alle som kjenner meg vet vel at jeg ikke er i den sentrale målgruppa for denne filmen.

Gomorra forteller om mafiaen i Napoli og viser et klaustrofobisk bilde av hvordan det er å leve i et samfunn som er styrt av mafiaen. Å være nøytral er ikke noe alternativ.

Knerten Gifter Seg er den andre filmen om Knerten. Jeg leste selv Knertenbøkene når jeg var liten, og synes disse filmene på en fremragende måte gjenskaper Knertens verden. Og for oss voksne er det interessant å se tidsbildet. Koselig og fint.

Inglourious Basterds er en artig, liten sak som foregår i okkuperte Frankrike under krigen. En gruppe amerikanske soldater, ledet av Aldo Raine (Brad Pitt) sendes bak fiendens linjer for å drepe nazister. Det kan man forsåvidt ha en viss sympati for etter en hjerteskjærende åpningssekvens. Filmen har rikelig med gode skuespillere, artige sekvenser og en del vold innimellom, og alt i alt blir det en riktig ok ting å se.

The Mission er en klassiker jeg ikke har sett før - den fikk Gullpalme i Cannes og har velkjente Gabriels Obo på lydsporet relativt hyppig gjennom filmen. Premisset er enkelt - her står ondt mot verre. Ondt i form av europeiske misjonærer som vil omvende indianere til sin egen religion, verre i form av europeiske slavedrivere. Naturligvis er skuespillerprestasjonene - med Jeremy Irons, Robert de Niro osv gode. Og naturen er praktfull. Men det er også noen ganger jeg ikke klarer å henge med på filmens premisser - både i musikkens kraft i starten og i krigstaktikken litt ut i filmen. Så at den har fått så voldsomt til rykte synes jeg kanskje er litt ufortjent. Men likevel vel verdt å se.


The Maltese Falcon. Jeg har sett altfor få Humphrey Bogart-filmer (faktisk bare tre!), og det er jo en liten skandale. Her er han Sam Spade, en privatdetektiv som må få orden på faktaene i en sak hvor kompanjongen blir drept og hvor klienten er en knakende vakker dame. Unektelig en film man bør ha sett, uavhengig av hvor godt man liker den...

Sky High er derimot ikke en film jeg har sett fordi den er en klassiker. Den er snarere en film jeg så fordi den tilfeldigvis var på tv når jeg trengte noe å se. Det er kanskje Kurt Russell som gjør dette mølet på grensen til severdig, ihvertfall er det vanskelig i ettertid å komme på så mange andre grunner til at jeg ga filmen en 6'er (av 10). Her er alle superhelter, men Will Stronghold sliter i utgangspunktet med å leve opp til forventningene, siden faren og moren er kjente superhelter fra før. Men så...

Quelques jours en septembre (Noen dager i september) er også en film som bare var på tv til rette tid. Juliette Binoche er hovedpersonen, en agent på den storpolitiske arenaen som prøver å håndtere konkurrerende agenter, ymse lands utsendinger og ikke minst to barn, derav kjekke David (Tom Riley). Om det bare var meg som var trøtt eller om det ble litt uspennende til tider, får andre vurdere. Jeg endte nok opp med at det var forholdet mellom David og Orlando som var det mest spennende, og det var kanskje ikke meningen.


Kommandør Treholt & Ninjatroppen gledet jeg meg til lenge. Det virket som den rene galskap å skulle lage film hvor Treholt var leder for ninjatropper som skulle sikre konge og fedreland. Tilstrekkelig sinnsykt til at det kunne fungere strålende. Men nei - for meg ble dette for usammenhengende og uten tilstrekkelig mange humoristiske høydepunkter.

Gainsbourg (Vie héroïque) forteller historien om Serge Gainsbourg. Dessverre hadde ikke Gainsbourg et spesielt spennende liv - ser man bort fra alle kvinnebekjentskapene er det rett og slett ikke nok stoff til å fylle en hel film. Riktignok er det en del musikk å ta av for å prøve å holde interessen oppe, men bra går det ikke.

Centre Stage handler om skuespilleren Ruan Ling Yu. Maggie Cheung fikk pris for beste kvinnelige hovedrolle i Berlin for denne filmen. Sannsynligvis er filmen mer interessant hvis du på forhånd har en viss interesse for kinesisk teater - for meg ble det ihvertfall - i likhet med filmen om Gainsbourg - et bevis på at en stor kunstner ikke nødvendigvis kan omgjøres til en interessant film.


Hei yan quan er en av de kjedeligste filmene jeg har sett på lenge. Det går riktignok også an å være kjedelig på en litt interessant måte - og det er mang en film hvor jeg har gitt opp å la meg begeistre av filmens handling eller skuespillere, men isteden får en helt ok filmopplevelse av å se på naturen, byen eller et eller annet annet. Det klarte jeg ikke her. Hovedpersonene finner folk i gatene og tar dem med hjem. De sover med dem. De gir dem mat. Vi hører lyder. Vi prøver å finne ut hva som er poenget med det hele. Vi prøver å forstå hvorfor filmen er laget. Og til sltut blogger vi frustrert om filmen.


(En oversikt over alle filmer jeg har sett (siden januar 1984) ligger på Collectorz.com.)

Tuesday, July 12, 2011

Google+

Det eneste som er tristere enn et sosialt nettsted uten medlemmer, er et sosialt nettsted med masse medlemmer som aldri logger inn lenger. Det er derfor jeg skriver et blogginnlegg om Google+ og ikke om MySpace.

Google+ har potensiale til å bli Stort. Det hadde Google Wave også, men problemet der var at hvis du ønsket å få med deg noen på å gjøre noe gøy, måtte du først bruke ei uke på å forklare dem hva Wave var. 

Google+ er enklere å forstå. Det er Facebook lite, med potensiale til å bli noe mer. Men foreløpig er det nesten ingenting, noe som illustreres av at jeg har hørt flere folk si at den største fordelen med Google+ er at du ikke kan legge inn venner uten å legge dem i en sirkel. Hovedargumentet er altså noe du IKKE kan gjøre.

Det er naturligvis noe stort tull. Den største fordelen med Google+ er at det er Google som står bak, og at vi derfor håper på noe stort. Som vi enda ikke vet hva er.

Jeg regner ihvertfall med at jeg får se fiffige ting som utnytter integrasjon med Google Calendar, Google Docs og Google Reader, for å nevne noen ting. 

Videogruppechat er sikkert gøy, det, men det er bare en sped begynnelse.

(Legg meg gjerne til i dine sirkler, forresten...)

Tre gallerier i Stockholm

Jeg har vært i Stockholm og sett mye kunst: Rembrandt, Rodin, van Gogh, Gauguin, Werner, Mapplethorpe og mange flere.

På Nationalmuseum var den klassiske kunsten jeg var mest opptatt av. Det var masse kjente kunstnere, men ikke så mange kjente kunstverk. Rembrandts selvportrett var nok det kunstneriske høydepunktet, men det var veldig mye fint å se. Og selve museumsbygningen var stilig, med et sentralt trapperom med antikke skulpturer og friser.

Rembrandt

For tida er det også en midlertidig utstilling om årstider i kunsten, med noen fine eksempler på hvordan kunstnere oppdaget den nordiske vinteren og klarte å skildre vinterlyset.

IMG_4599

På Fotografiska museet var det mange utstillinger, med Robert Mapplethorpe som et opplagt sentrum. Utstillingen fikk godt fram Mapplethorpes geni, blant annet var portrettene av Warhol og flere andre kjendiser fabelaktige. Hans blomsterfotografier var også gode. 

Det kan finnes så mange mulige begrunnelser for at kunst er stor kunst. En slik begrunnelse er at kunsten utvider selve kunstbegrepet (selv om jeg synes det blir for snevert å ha det som eneste gyldige begrunnelse...) Mapplethorpes fotografier av peniser og sånt er åpenbart stor kunst etter en slik begrunnelse. Sexbilder av middelmådig kvalitet som kun har opphisselse som formål kan lett avskrives som ikke-kunst, men Mapplethorpes fotografier av peniser er like kunstferdige som hans fotografier av liljer, og kan derfor vanskelig avskrives på samme måte. Men like fullt er de opphissende - og er derfor sikkert rimelig uspiselige for folk som ønsker at kunsten skal være forfinet og opphøyet.

Flere andre av utstillingene var også fine, for eksempel Eleanor Coppolas minnesmerkeliknende verk. Det var et verk til ettertanke. Liu Bolins verker var også verd å få med seg.

Men årsaken til at jeg reiste til Stockholm i det hele tatt var en tredje utstilling: Sigrun Werners utstilling i et lite galleri i Gamla Stan. Hun har kule bilder i ulike teknikker (gråblyant, fargeblyant, tusj, oljemaling) og har ofte dyr som motiver. Personlig har jeg stor sans for de morsomste av dem - som serien med frosker som i varierende grad prøver å unnslippe fra rammene sine. Men det humoristiske er bare en liten del av det hun gjør.

IMG_4189

Jeg bør vel påpeke at Sigrun dessuten er en nær venn.

Ialt ble det et utmerket knippe utstillinger med vidt spekter - og et deilig avbrekk fra hverdagen.

Monday, July 04, 2011

Ukas sjokolade: Freyju Lakkrís Draumur

Freyju Lakkris Draumur

Jeg skal ikke la det bli en vane, men ja: det er islandsk sjokolade jeg skriver om i dag igjen. Og også i dag handler det om sjokolade med lakris. Denne gangen er det ingen karamell involvert, det er rett og slett helt grei, vanlig melkesjokolade med en middels søt lakrisstang i - og lakrisstanga har luft i.

Skal jeg være kritisk kan jeg jo kommentere at det hele kanskje blir litt vel søtt og dessuten at sjokoladen løsner fra lakrisen når du tygger - noe som lett fører til at det ramler sjokoladebiter.

Dermed havner jeg et hakk lavere på karakterskalaen enn forrige uke. Men konklusjonen blir likevel at det ikke er noen grunn til å la være å reise til Island...

Konklusjon:

Wednesday, June 29, 2011

Argumenter for og mot surrogati

"Hvorfor er folk så sikre om surrogati?" spurte jeg i forgårs, og havnet på VGs forside og opplevde over 1600 besøk på det innlegget - så langt. Kommentartråden der har også fått over 40 innlegg.

Og jeg har blitt litt klokere. Så jeg tenkte jeg skulle oppsummere noen hovedargumenter i diskusjonen (i en litt tilfeldig rekkefølge).

Argumenter for surrogati:
1. Barn som ellers ikke ville blitt født, blir født.
Dette har jeg ikke så mye å si til. Barn er bra.

2. Foreldre som ellers ikke ville ha kunnet danne en familie og skape et godt hjem for et barn, får muligheten til det.
Et motargument her er at man jo isteden kan adoptere. Det er riktignok en langvarig prosess, og slett ikke alle får lov - for eksempel ikke homofile par. Det er dessuten noen som mener at det er viktig at barn vokser opp med sine biologiske foreldre, og ut fra et slikt perspektiv er surrogati bedre enn adopsjon (naturligvis forutsatt at enten sæd eller egg eller begge deler kommer fra de sosiale foreldrene).


Argumenter mot surrogati:
1. Surrogati er utnyttelse av vanskeligstilte.
Dette argumentet gjelder kun tilfeller hvor surrogatmoren er vanskeligstilt og det er penger involvert. Noen land har valgt å forby pengetransaksjoner i forbindelse med surrogati, og det er jo en løsning.
For å være et gyldig argument må det også være slik at surrogati er en verre utnyttelse av de vanskeligstilte enn alternativene - for eksempel at de jobber under kummerlige kår på t-skjortefabrikker så vi kan kjøpe nok en t-skjorte til under hundrelappen. Noen av de andre argumentene nedenfor handler om det.

2. Surrogati er egoisme - det skjer for de voksnes skyld.
Dette argumentet kjøper jeg ikke. Det er (nesten) alltid egoisme involvert når folk får barn, samtidig som det (nesten) alltid er uegennytte involvert. Måten man får barn på er irrelevant her - jeg ser ingen grunn til å tro at folk som får barn ved surrogati er mindre opptatt av å skape et godt hjem og en god oppvekst for sine barn enn andre er.

3. Det er ingen menneskerett å få barn.
Dette synes jeg ikke er noe argument. Hvis mennesker kun skulle gjøre det som var en menneskerett, ville vi ikke gjort stort. Og jeg har aldri sett noen argumentere for surrogati med begrunnelse i at "det er en menneskerett å få barn".

4. Barna vet ikke hvem moren deres er.
For å rydde litt: Surrogati kan skje både med og uten egne egg og egen sæd. Problemet med å ikke vite hvem moren er, dukker kun opp ved bruk av eggdonor. Og selv ved bruk av eggdonor kan man naturligvis lage regler om at eggdonor ikke skal være anonym - for eksempel som ved sæddonasjon, hvor barnet kan få vite hvem biologisk far er når barnet er 18 år. (Hvis det skal være en rettighet å vite hvem biologisk mor og far er, må imidlertid beskjed om dette sendes barna rekommandert når de når aldersgrensen, og ikke være avhengig av at barna får vite av sine sosiale foreldre at de har andre biologiske foreldre.)

5. Barna får ikke vokse opp med sine biologiske foreldre.
Igjen: dette gjelder i de tilfellene hvor enten sæd eller egg kommer fra donor.
I disse tilfellene blir diskusjonen den samme som ved kunstig befruktning med donorsæd. Hvor stor vekt dette argumentet har, vil avhenge av hvor viktig man synes det biologiske - i motsetning til det sosiale - foreldreskapet er.
Det kan naturligvis også argumenteres med at hvis det å vokse opp med sine biologiske foreldre var så avgjørende viktig, burde vi pålegge foreldre å bo sammen med sine barn, og for eksempel forby skilsmisser. Men her kan det innvendes at det er forskjell på hva staten skal akseptere og hva den aktivt legger til rette for.
Forskning tyder imidlertid på at barn som ikke bor sammen med sine biologiske foreldre har det like bra som barn som bor sammen med sine biologiske foreldre - ihvertfall gjelder dette forskningen på homofile foreldre.

6. Det er uetisk å la en kvinne ta på seg risikoen ved svangerskap og fødsel.
Dette er et interessant argument - og det fungerer litt ulikt ved betalt og ikke-betalt surrogati. Hvis det er snakk om betalt surrogati, kan man bruke vanlig arbeidslivsargumentasjon og arbeidsmiljøloven: Å bære fram et barn er såpass risikabelt og forbundet med bivirkninger at det er tvilsomt om det kan aksepteres.
Er det derimot snakk om ikke-betalt surrogati, blir de etiske premissene mer lik de som gjelder for organdonasjoner. Hvor stor risiko kan vi godta at et menneske frivillig utsetter seg for for å hjelpe andre mennesker? Her må det både etiske diskusjoner og konkrete risikoanalyser til.

7. Surrogati er kjøp og salg av mennesker.
Dette argumentet gjelder kun når det er penger involvert. Men selv da kan det nok argumenteres for at det ikke er noe menneske som blir kjøpt eller solgt. Barnet tilhører allerede ved unnfangelsen det paret som det skal vokse opp hos.

8. Vi har allerede for mange mennesker på jorden.
Det er sant at vi har rikelig med mennesker på jorden, men dette problemet løses best ved å heve levestandarden i fattige land (fordi antall barn pr familie gjerne går ned etterhvert som levestandarden øker). Det er etter min mening ikke et problem som bør løses på individnivå.

9. Surrogati gjør at ufruktbare mennesker bringer videre sitt genmateriale.
I den grad dårlig fruktbarhet er arvelig, kan det være sant at det å bedrive surrogati for å hjelpe folk med dårlig fruktbarhet, på sikt vil svekke arvematerialet. Jeg er imidlertid svært skeptisk til en slik argumentasjon som går ut på at noen mennesker ikke bør få barn fordi vi ikke ønsker at arvematerialet deres går videre - det er en type argumentasjon som lett havner ut i den rene fascismen.

10. En halvsøster og en halvbror vil gifte seg med hverandre fordi de ikke vet hvem foreldrene er.
Dette argumentet gjelder kun hvis man har anonym sæd- og eggdonor.
Siden de fleste land har klare grenser for hvor mange barn en sæddonor og en eggdonor kan få, skal det uansett mye til at dette blir et stort problem. For å være litt flåsete: dette problemet er like stort i småsamfunn hvor man har en kjekk og viril postmann...

11. Surrogati er å tukle med det naturlige.
Mange legger stor vekt på hva som er "naturlig", og hvis man legger stor vekt på det er det vanskelig å forsvare kunstig befruktning og surrogati. (For egen del er jeg ikke så opptatt av hva som er "naturlig" - og jeg bruker store deler av livet mitt til å gjøre "unaturlige" ting, som å fly, sitte i Oslo og se på live-bilder fra andre verdensdeler og diskutere politikk med folk jeg ikke engang vet hvor er.)

12. Surrogati medfører at ressurser brukes på dette som heller kunne vært brukt på andre deler av legevitenskapen.
Dette er minst to diskusjoner på en gang. Man kan diskutere om det offentlige helsevesenet skal bruke av sine ressurser på surrogati, på samme måte som de bruker av sine ressurser på kunstig befruktning. Og man kan diskutere om staten bør legge juridisk til rette for at private klinikker kan drive med surrogati.
Med de store oppgavene i helsevesenet er behovet for prioriteringer helt klart, og jeg er ikke sikker på om kunstig befruktning og surrogati bør prioriteres. Men jeg vet da heller ikke hvor mye ressurser det er snakk om.
Når det gjelder å legge til rette for at private kan drive med dette, synes jeg nok at man burde ha forbudt visse skjønnhetsoperasjoner, for eksempel, før man forbyr surrogati, hvis det er den private ressursbruken det er snakk om.

13. Surrogati er på linje med prostitusjon.
Jeg kjøper ikke argumentet om at surrogati og prostitusjon er to sider av samme sak. Prostitusjon handler om å tilfredsstille kundens seksuelle behov, mens surrogati handler om å skape liv og føde et barn inn i en omsorgsfull familie. Surrogati kan derfor oppfattes som mer meningsfylt.
For øvrig er jeg heller ikke for forbud mot prostitusjon, men det er av hensyn til de prostituerte, ikke til kundene.

Konklusjon

Det er fortsatt vanskelig.

Jeg godtar fullt ut argumentene for surrogati - jeg mener det er fint at det blir født barn inn i omsorgsfulle familier. Adopsjon kan være et fint alternativ for mange, men ikke alle.

Mange av argumentene mot surrogati gjelder betalt surrogati med anonym eggdonor. Hvis surrogati skal innføres i norsk helsevesen, synes jeg at det er rimelig med ikke-anonyme donorer og med klare grenser for hvilken kompensasjon man kan få. Ordningen må naturligvis også ha tilfredsstillende medisinsk oppfølging.

Men om dette er noe det offentlige helsevesenet bør tilby, er jeg mer usikker på. Da er vi inne i en prioriteringsdebatt som omhandler langt mer enn surrogati.