Sommer på New Zealand i august, TV2?

TV2 hadde følgende artige overskrift på en artikkel tidligere i dag: "Sommersnø på New Zealand". Ingressen var: "Kald vind fra Antarktis har forårsaket den verste snøstormen på 40 år på New Zealand - og det i august." (postet kl. 14.08) (mine uthevinger)

Nå har overskriften klokelig blitt endret til "Første snøfall i newzealandsk by siden 1939" og ingressen er endret til "Kald vind fra Antarktis har forårsaket den verste snøstormen på 40 år på New Zealand, et land hvor snøen sjelden kryper ned fra fjellene."

I den nye artikkelen har man tatt med et innledende avsnitt som ser slik ut: "Snø, vind, og rekordlave temperaturer har vært stikkordene for New Zealand de siste dagene. Det er kanskje vinter på den sørlige halvkule men snø utenfor fjellområdene er fremdeles veldig uvanlig." (min utheving)

Noe sier meg at journalisten (Ingrid Toppe) mellom første og andre versjon av artikkelen fikk noen innspill om at det umulig kan være sommersnø på New Zealand i august, siden august er midt på vinteren på den sørlige halvkule.

Jeg vil legge til at mange, inkludert mannen bak bloggen Regret the error, anser det som en uting å rette artikler uten å etterlate spor om hva rettelsen består i. Jeg er enig. (Den eneste grunnen til at jeg har tilgang til den opprinnelige overskriften og ingressen, er at jeg abonnerer på TV2s rss-feed...)

Øklands "mor, far og barn"

Aftenpostens Ingunn Økland har i dag et innlegg om "den nye barneproduksjonen", og hun gir den felles ekteskapsloven skylden for en mentalitetsendring i samfunnet.

Men hun tar feil. Mentalitetsendringen er ikke så ny, og den har ikke så mye med homofile å gjøre. Men det kan være at enkelte først reagerer når det er noe så merkelig som homofile som får samme rettigheter som "alle andre".

Norge fikk sin første lov om kunstig befruktning i 1987 (Regjeringen) - før partnerskapsloven - og jeg formoder at man har brukt donorsæd like lenge. Men lenge før det ble pater est-regelen tatt i bruk, som sier at det er morens ektemann som i utgangspunktet regnes som barnets far, uten krav om beviselig biologisk tilknytning. Sosial tilknytning ble ansett som viktig nok.

Økland skriver at "den nye ekteskapsloven [...], medførte at lesbiske par fikk samme rett til assistert befruktning som heterofile par." og påstår at "loven har satt et godkjentstempel på høyst diskutable behov og praksiser", skjønt uten å være villig til å konkretisere hva hun mener er diskutable praksiser. For når er det praksisen blir diskutabel? Når andre enn heterofamilier trenger hjelp?

Hun påstår videre at "fremveksten av den nye barneproduksjonen er i grunnen et gigantisk eksperiment, som i sin ideologiske kjerne handler om å nedtone betydningen av biologisk opphav til fordel for betydningen av omsorgspersoner". Aha - på samme måte som pater est-regelen, altså. På samme måte som kunstig befruktning for heterofile. På samme måte som adopsjonsinstituttet. Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvorfor nettopp den felles ekteskapsloven gis skurkerollen i Øklands fortelling.

Kan ikke Økland være litt mer presis, og fortelle nøyaktig hva slags praksiser det er hun er så bekymret for, og som er så mye verre enn de heterofile praksisene som vi har blitt vant til gjennom årtier med kunstig befruktning? Hennes avsluttende iver for "far, mor og barn" tyder på at det egentlig er alle barn som vokser opp med andre enn sin biologiske far og biologiske mor hun er bekymret for. Og da er det langt flere å bekymre seg for enn homoforeldrene.

Hvor mye tjener du per meter?

Dagsavisen hadde denne uka et stort oppslag om at Statens Vegvesen har brukt 230.000 kroner for hver meter Bjørvika-tunnel. (NRK)

Dette er et så artig regnestykke at jeg er spent på om Dagsavisens journalister vil fortsette med det ovenfor andre yrkesgrupper. Hva tjener for eksempel en Dagsavisenjournalist per spaltemeter, sånn cirka? For ikke å snakke om hva en tannlege tjener pr meter uttrekte tenner? Hva tjener en postbetjent pr meter solgte frimerker?

Det er kort sagt relativt sjelden at "kroner per meter" er en særlig meningsfull måleenhet. Så kan man naturligvis legge til at Statens Vegvesen påpeker at utregningen er feil (Dagsavisen har bare tatt med selve tunnellen, mens konsulenttjenestene også er knyttet til noen bruer, bygater osv i tillegg), og dermed kan man slå fast at Dagsavisens overskrift var langt mer forvirrende enn opplysende.

(PS: Jeg tok ikke med spørsmålet om hva en mannlig prostituert tjener per meter. Jeg skal ikke bevege meg ned på nivået til statlige prester.)

Homonytt fra hele verden 26/10/10

Heterofile vil ha partnerskap
I England har man fortsatt ikke fått felles ekteskapslov. Heterofile kan inngå ekteskap, mens homofile kan inngå partnerskap, men ikke omvendt. Nå planlegges en høstkampanje hvor åtte par - fire homofile og fire heterofile - skal søke om å inngå den typen "skap" som de ikke i dag har lov til. De forventer at sakene vil ende opp i rettsapparatet. Peter Tatchell i homorettighetsgruppa OutRage! organiserer kampanjen. (Guardian)

Uganda igjen
Uganda er blitt mye omtalt i denne spalten. Nå leser jeg i Tetu at en ugander som har fått asyl i Frankrike har startet en organisasjon, l'Agloah, for rettigheter for homofile og lesbiske i Afrika. Han planlegger å starte et nettsted som skal kartlegge homofobe handlinger i Afrika, og har foreløpig startet en Facebookprofil. Hvis dette blir noe av, kan det bli en viktig informasjonskanal for å holde seg oppdatert om situasjonen i ulike afrikanske land.

Jeg leser også at Ugandas etikk- og integritetsminister (!) Nsaba Buturo avviser at homofile er blitt utsatt for noe i Uganda. "De lyver alltid", sier han til CNN, "Det er deres måte å mobilisere støtte utenfra, de prøver å få sympati fra utsiden. Det er en del av kampanjen." Samtidig sier han at han håper at lovforslaget som fortsatt ligger i parlamentet, om dødsstraff for homosex, blir vedtatt. Kanskje den loven også er en del av homofiles plan for å få oppmerksomhet?
GayUganda-bloggeren kommenterer saken i innlegget "Lies and lying liars".

Samtidig meldes det at avisa "Rolling Stone" igjen er stoppet, denne gang på grunn av brudd på privatlivets fred. (Blikk)

Ikke ekteskapsannonser i The Manchester Union Leader
Sammenliknet med hva aviser i Uganda driver med, blir en av homohovedsakene i USA den siste uka, en liten bagatell. Den handler om The Manchester Union Leader som, til tross for at homoekteskap er lovlig i delstaten New Hampshire, nekter å trykke kunngjøringer om homofile ekteskap. Men det viser ihvertfall at avisledelsen ikke er like opptatt av sine homofile lesere og deres familie og venner som av de heterofile. (CNN)

Homoforbud i Kongo?
I Kongo foreligger det et lovforslag i parlamentet som vil forby homoseksualitet, og gi fengsel og bøter. (Tetu)

Homoskjellsord som disiplinering
Homokampen er en kamp for homofiles rettigheter, naturligvis. Men det sies også ofte at det er en kamp for alles rettigheter til å unnslippe kjønnsstereotypiene (hvorav det å forelske seg i en av motsatt kjønn er en del). Et lite eksempel på det står i en artikkel fra Nicaragua, om hvordan en gutt blir tatt for å være homofil og havner i slåsskamp fordi han deltar på et workshop om likestilling mellom kjønnene. Selv om han gikk sammen med sin kvinnelige kjæreste.

Slik er mekanismene. "Homo" blir brukt som skjellsord for å "disiplinere" folk inn i de tradisjonelle kjønnsrollene - ikke vær mindre macho enn de andre, for da får du føle det på kroppen. Det er derfor kamp mot homomobbing er en kamp for alles rettighet til å være den de er.

Søt demonstrasjon i Barcelona
Paven skal til Barcelona i november. Den katolske kirke motarbeider homofiles rettigheter etter beste evne over hele verden (skjønt evnen nok er skadelidende av overgrepsskandalene og motarbeidelsen av HIV-forebygging med kondomer). Nå planlegger en gruppe homofile en veldig søt og veldig ikke-voldelig aksjon i Barcelona: de planlegger å kysse foran katedralen i Barcelona idet paven kommer ut av katedralen. En gruppe på Facebook hadde 12000 medlemmer før den på mystisk vis forsvant. Uansett: en fin aksjon, hvor intoleranse møtes med uttrykk for kjærlighet. (The Reader.es)

Mindre homostigma i India
Ting tyder på at legaliseringen av homosex i Dehli i fjor har ført til at stigmaet knyttet til homofili har blitt en anelse redusert. Et tegn på dette er at stadig flere kvinner krever skilsmisse med mannens homofile legning som eksplisitt begrunnelse. Tidligere antar man at det var like mange skilsmisser på dette grunnlaget, men færre kvinner ville si dette rett ut...

Det hadde gjort seg om redusert homostigma i neste omgang fører til at færre homofile menn blir "tvangsgiftet" inn i heteroekteskap fra starten av... (Indian Express)

Mange blir "lesbiske" i Saudi-Arabia?
Aftenposten skriver om at mange kvinner i Saudi-Arabia inngår lesbiske forhold, og de "skylder på" at mannen er borte så mye og at det er kvinner de omgås mest. Effekten minner om den "heterofile" menn påpeker når de er tvunget til å være sammen med menn lenge, og "faller for fristelsen" til å utprøve sex med dem.

Jeg er fristet til å peke på at det nok også er omvendt: at mange - både i Saudi-Arabia og andre steder - velger å være sammen med en av motsatt kjønn fordi det er mest sosialt akseptert. Når Mashael i artikkelen sier at "I et hvilket som helst annet samfunn ville jeg ikke ha hatt et forhold til en kvinne, jeg ville aldri ha tenkt på det, eller ha fått tilbudet. Og jeg ville helt klart aldri ha ønsket å leve sammen med en kvinne." kan jo det være sant, men det kan også tenkes at hun ikke helt forestiller seg et samfunn hvor ikke det ene er mer sosialt akseptert enn det andre.

Mordbrannforsøk i Canada?
I Little Pond, Canada, ble bungalowen til et homofilt par satt fyr på forrige mandag. Paret slapp ut i siste liten, og politiet etterforsker saken som en kriminalsak. (kanadiske The Guardian)

Å komme ut på internett
Jeg er stadig fascinert av hva internett har gjort med komme-ut-prosessen. I dag finnes det faktisk ungdommer som kommer ut i bloggen sin før de har kommet ut til sine foreldre, for eksempel. Sjekk for eksempel ut innlegget Slik stod jeg frem som homofil" i Glenn Henriksens blogg.

Å være homofil lærer (igjen)
Les intervjuet med lærerstudenten som mistet praksisplassen fordi han fortalte en elev at han var homofil, og nå har fått plassen igjen, på Towleroad.

Dagens reklame

Aftenposten leker med tall om alkohol

Aftenposten har en snodig artikkel på trykk i dag: "Prisen på sprit halvert to ganger på 40 år" er overskriften.

Naturligvis er prisen i rene kroner økt betydelig siden 1970. Men hva hvis man justerer for konsumprisindeksen? Vel, ifølge Sirius RusStat, gikk prisene på brennevin ned med knapt 10 prosent fra 1979 til 2008 - ytterpunktene i den beste tabellen jeg klarte å finne.

Naturligvis har Aftenposten valgt å justere for lønnsutviklingen, ikke for prisutviklingen. Altså: spriten er ikke blitt særlig mye billigere enn andre varer på disse årene, men vi har hatt en store levestandardøkning siden 1970. Men dette siste er vel ikke akkurat noe å lage noen stor nyhet av?

For all del, Aftenposten må få lov til å fremme det synspunktet at alkohol er blitt for billig her i landet. Men for redelighetens skyld burde de også nevnt i artikkelen at den vanligste måten å se på prisutvikling nok er å justere for konsumprisindeksen, og nevnt at et slikt regnestykke gir helt andre resultater.

Uganda, bloggere og massemedia

Den 4. oktober skrev bloggeren bak bloggen Gay Uganda om avisen "Rolling Stone", som 2. oktober publiserte navn og adresser til en del homofile i Uganda, med teksten "Hang Them". Avisa hadde sannsynligvis fått tak i navnene fra noen som hadde utgitt seg for å være homofil på Facebook og slik "infiltrert" det lille homomiljøet. Bloggeren selv var en av de som var nevnt i artikkelen.

Nyheten om dette ble spredt av bloggen Box Turtle Bulletin samme dag og på nettsiden Mambo Online den 8. oktober. I min blogg kunne du lese om saken den 11. oktober (og igjen 17. oktober og 20. oktober).

Først en god stund senere ble saken plukket opp av større media. Nyhetsbyrået Associated Press bragte saken den 19. oktober, og dermed nådde den de store avisene, for eksempel The Washington Post. Da kom saken også til større norske medier - Aftenposten trykte saken 21. oktober, for eksempel. 22. oktober fulgte The Guardian opp med en artikkel av "GayUganda"-bloggeren 8. oktober.

Det er vel sannsynlig at det var denne bloggeren i Uganda som gjorde verden oppmerksom på saken, og at den spredte seg derfra helt til den nådde all verdens media. Og da kan den ha innvirkning på politikken ovenfor Uganda - nå, når blant andre Aftenposten har trykt saken, begynner jo noen (for eksempel høyrepolitikeren VamPus) å spørre seg om vi bør stille krav til bistanden til Uganda. Slik sett kan liten blogger ha stor påvirkning. Det er interessant.

Min lille blogg er vel og merke bare et blindspor i denne fortellingen - det var neppe min blogg Associated Press leste, for å si det mildt. Men det er likevel en liten fjær i hatten at jeg nevnte saken ti dager før Aftenposten gjorde det. Aftenpostens journalister kunne her hatt nytte av å lese min blogg! :-)

Og så synes jeg det er et tankekors å se hva som skjer når de store media får tak i saken. De intervjuer myndighetene i Uganda, de intervjuer redaktøren i avisa "Rolling Stone" og de ber bloggeren om å skrive et innlegg. Det er vel tvilsomt om jeg ville ha fått tak i myndighetene i Uganda eller redaktøren i Rolling Stone, men jeg kunne i det minste ha stilt noen spørsmål til bloggeren. Slikt sitter i ryggmargen til journalister, mens bloggere stort sett "bare" videreformidler og kommenterer, uten å kontakte de saken gjelder.

Alt i alt: et interessant eksempel på forholdet mellom bloggere og større massemedia - og hvordan "den lille mann" kan bli hørt selv om de lokale avisene er mildt sagt uvennlige.

Er Hanne Nabintu Herland en "forsker"?

Hanne Nabintu Herland, som har en mastergrad om Quadi-domstolens betydning for islamisering i Kenya, kalles "forsker" i en del media. Dette til tross for at hun ikke har noen stilling hvor hun forsker, og heller ikke på annen måte vel kan sies å bedrive forskning.

Nettstedet forskning.no har i to artikler tatt opp spørsmålet. I går skrev Bjørnar Kjensli en artikkel hvor det framgår at mediene ikke har klare retningslinjer for hvem de kaller forskere. Religionshistoriker Anne Sofie Roald sier at "Slik jeg ser det kan man være religionshistoriker med en mastergrad i religionshistorie, men forsker kan man ikke kalle seg med mindre man faktisk har gjort et større forskningsarbeid etter avsluttet master." Det høres ikke helt urimelig ut.

I dag følger ansvarlig redaktør og daglig leder for forskning.no, Nina Kristiansen, opp med innlegget "Forsker, ekspert eller privatperson". "Forsker er ikke en beskyttet tittel. Men den bør bare brukes om en person som driver forskningsarbeid tilknyttet et universitet, høyskole eller forskningsinstitutt. En person som er professor, førsteamanuensis, stipendiat, postdoc eller har en forskerstilling på prosjekt eller institutt," mener hun.

Dette er en interessant diskusjon internt i forskningsverdenen. Men jeg synes det er mer interessant hvorfor media ikke stiller kritiske spørsmål til Herland. Som Kristiansen skriver: "Så om journalister går grundigere til verks overfor Herland, og ber om dokumentasjon for påstanden om at afrikanske menn voldtar i Norge på grunn av for lav verdi på kvinners seksualitet eller den om Europas akutte forfall, ville flere saker med henne falle før publisering."

Det er journalistisk latskap å la Herland komme med alle sine løse påstander uten å forlange det faglige grunnlaget for dem, og samtidig la henne gjemme seg bak tittelen "forsker".

Aftenposten frykter at flomofre får hjelp

Aftenposten har i dag en høyst merkelig sak om flomofrene i Pakistan. I en artikkel om at flomofrene i Pakistan ikke får hjelp slår de (nærmere bestemt Kristin Solberg) til med følgende:

Frykten øker for at veldedige islamistiske organisasjoner – enkelte med koblinger til militante grupper – vil forsøke å fylle nødhjelpsvakuumet som er oppstått. Jamaat-ud-Dawah, den angivelige dekkorganisasjonen til den militante gruppen Lashkar-e-Taiba innrømmer eksempelvis at de forsyner flomofrene med mat og rent vann.

Les gjerne avsnittet en gang til hvis du synes det ser rart ut. Det er altså frykt for at veldedige (og islamistiske) organisasjoner vil forsøke å gi nødhjelp. Det finnes til og med en organisasjon som innrømmer (sic!) at de gir ofrene mat og vann.

Jeg forstår frykten for at flomkatastrofen skal ha som bivirkning at islamistene blir sterkere i området, men jeg synes det er å trekke det veldig langt å være moralsk forarget over at noen andre enn de vi liker gir ofrene mat. Især siden de vi liker faktisk ikke klarer å få vann og mat fram raskt nok.

Jeg håper at alle organisasjoner - også islamistiske - gir så mye vann og mat som de bare kan. Så er det statens oppgave å være mest effektiv og ikke bli "utkonkurrert" av andre grupper.

Pussig Fossekritikk i Aftenposten

Aftenpostens Inger-Margrethe Lunde skrev for en stund siden en liten sak om Jon Fosse, med overskriften "Fosse skriver på samlebånd". Jeg leste den da, og jeg har tenkt på den flere ganger siden, ikke minst fordi jeg selv er ganske glad i Jon Fosse, naturligvis.

Naturligvis er det kurant å påstå at Fosses stykker er for like. Det er kurant at Lunde mener at hun ikke får så mye ut av å se nye Jon Fosse-stykker. Men det er en del rare ting i innlegget som gjør at jeg stusser. Påstandene er bemerkelsesmessig dårlig dokumentert. For eksempel:

"Mengden av Fosse-utgivelser kan tyde på at også Fosse skriver raskt. Skuespillene har et lite antall sider og svært få ord. På scenen tar det mellom 60 og 90 minutter."

Hm - argumenterer ikke Lunde mot seg selv her? At skuespillene er korte er vel ikke noe argument for at han skriver fort? Snarere tvert imot - han skriver kanskje mange stykker, men til sammen blir det ikke mange ordene likevel. Fosse skriver relativt langsomt. Sammenlikn gjerne antall ord Knausgård skriver med antall ord Fosse skriver, og du ender neppe opp med at Fosse er norsk mester i hurtigskriving.

Lunde konstrasterer Fosse med Beckett: "Men i motsetning til Fosse er Becketts absurde teater hver gang en overraskelse og noe nytt, selv i de korteste og mest ordløse stykkene. Vi kan puste med Beckett, til og med humre og le, selv om det er aldri så svart." Hva har denne siste setningen med noenting å gjøre? Mener Lunde at hun ikke humrer og ler når hun ser Fosse? Jeg har til gode å se et Fossestykke uten humor.

Så kommer Lunde med den minst dokumenterbare påstanden av alle: "Det er mange som betakker seg for nye Fosse-produksjoner. Det hviskes mye i korridorene, i salongene, i stuene og på universitetene. Men svært få sier det høyt: "Har du sett ham tre ganger, har du sett nok."" Hvem er nå disse? Og: hvor mange kan de være?

Jeg er ganske sikker på at det er rikelig med nordmenn som ikke har sett Fosse tre ganger til at dette ikke er noe stort problem. Fosse spilles jo slettes ikke så ofte på norske teatre som Lunde vil ha det til. Det er ikke slik at det går nye Fossestykker på Osloteatrene hver dag - og gamle Fossestykker er enda sjeldnere å se. (Og jeg tipper situasjonen er tilsvarende - eller enda verre - i resten av Norge...)

Lunde avslutter med "Om ikke teatrene var så ivrige med å produsere Fosse-dramatikken, ville Fosse-slitasjen, som nesten ingen våger å snakke om, kanskje blitt mindre – og Fosse kanskje større." Men jeg lurer på om ikke denne "Fosse-slitasjen" kan være et teateranmelderfenomen. Folk flest ser ikke alle teaterstykker som settes opp, og blir derfor vanskelig lei en dramatiker. Selv ikke Ibsen - som det settes opp mange stykker i året av i Oslo - blir folk lei, ganske enkelt fordi det er de færreste som i praksis ser mer enn et eller to Ibsenstykker i året. De fleste ser faktisk enda færre...

(Visste du forresten at det er skrevet en masteroppgave i Taiwan med tema Jon Fosse, hvor det har sneket seg inn en takk til min mann og meg i forordet? Hvilket sikkert gjør meg inhabil i en vurdering av om Jon Fosse skriver for mye. Jeg har for øvrig heller ikke sett mer enn tre Jon Fosse-stykker, hvis jeg ikke regner med hans bearbeidinger av andres verk.)

KrF resirkulerer avisinnlegg

16. juni skriver stortingsrepresentant Line Henriette Hjemdal et leserinnlegg i Moss Avis. Hun starter med "Hva ville du tenkt hvis ungdomsskolelæreren ga din sønn eller datter undervisning om sex uten å opplyse om at den seksuelle lavalderen i Norge er 16 år?"

Et interessant spørsmål. For øvrig et spørsmål som Hans Olav Syversen stilte i Aftenposten to dager tidligere - i et for øvrig ordrett likt innlegg. Han spør også om dette i Brønnøysunds avis 15. juni, 14. juni hadde Line Henriette Hjemdal det samme innlegg i Sarpsborg Arbeiderblad, Laila Dåvøy skrev det 11. juni i Askøyværingen og i avisa Hordaland 10. juni. Allerede 10. juni var Knut Arild Hareide på banen i Glåmdalen. Det var også Øyvind Håbrekke i Fosna-Folket. I Fædrelandsvennen 7. juni var det imidlertid Kjell Ingolf Ropstad som sto som forfatter av innlegget. Det gjorde han også i Agderposten 5. juni og i Tvedestrandsposten samme dag.

Innlegget sto for øvrig også på trykk i
Østlandets blad 10. juni
Bladet Vesterålen 9. juni
Vesteraalens Avis 8. juni
Telemarksavisa 7. juni
Avisa Sør-Trøndelag 5. juni og
Vest-Telemark Blad 5. juni
(og jeg kan ikke tenke meg at jeg har fått med meg alle)

Aftenposten skriver på sin nettside at "Aftenposten trykker ikke innlegg som samtidig er tilbudt andre publikasjoner." De har her gjort et - bevisst eller ubevisst - unntak for KrF. Man blir jo så lett revet med når det står "stortingsrepresentant" som avsender.

(Oppdatering 20. juni: På forespørsel bekrefter Aftenposten at regelen som står på nettsiden gjelder for alle og gir uttrykk for at de ikke var kjent med at innlegget alt var trykket i minst 12 andre aviser da Aftenposten trykket det.)

Å feste tvil til

På torsdag begikk journalist Andreas Slettholm følgende setning i Aftenposten: "Retten festet imidlertid tvil til tiltaltes forklaring." Jeg stusser.

"Det er bedre å søke tilflukt hos Herren enn å sette sin lit til stormenn." står det i Bibelen. Det går altså an å "sette (sin) lit til" noe eller noen. Det å "feste lit til" er faktisk enda mer vanlig (ihvertfall om man skal stole på Google), og det finner også anerkjennelse i Bokmålsordboka. Men å "feste tvil til"? Det har ingen treff i Google (i skrivende stund - før dette innlegget publiseres).

Jeg velger derfor å stole på magefølelsen og konkludere med at jeg heller ville ha skrevet "Retten tvilte imidlertid på tiltaltes forklaring".

Blogger fulle av feil og ufeilbarlige old media

Fortsatt er det mange som tror på ting som står i avisen, men som ikke tror like fullt på det hvis det er skrevet i en tilfeldig blogg. Dette er et konkurransefortrinn som "old media" vil gjøre klokt i å dyrke.

I så måte er bloggen Regret the error interessant. Bloggen handler om feil i "old media", og ofte gjengir den korreksjoner som har vært på trykk. Men i et innlegg nylig handlet det om hvor vanskelig det er å få aviser til å korrigere feil. Det er til og med vanskelig å komme gjennom til rett person. Et sitat:

Recently a MediaBugs user reported that an Associated Press story had misidentified the “Seinfeld” character George Costanza as Jerry’s “neighbor” on the show. Eventually the AP’s west coast entertainment editor, Steve Loeper, responded to an inquiry about the matter, and the AP subsequently decided to publish a correction.
It was a positive outcome, but here’s the rub: Getting to it involved no less than contacting five different people, sending eight emails and making three phone calls — and it took more than three weeks to get a result.

Dette er jo galskap. Hvordan skal media klare å beholde troverdighet hvis de ikke engang er raske til å rette opp feil i de tilfellene hvor folk kommer løpende for å fortelle om dem?

Hva tenker Aftenposten på?

Det er noe nytt at Aftenposten gir spalteplass til kjendiser for å gå til personlige angrep på sin nære familie. Derfor er det grunn til å spørre seg hva Aftenposten kan ha tenkt når de tok inn Carl I Hagens leserinnlegg om sin tidligere svigersønn.

For det første: var det fordi han heter Carl I Hagen og er tidligere toppolitiker han fikk inn innlegget sitt, eller vil Aftenposten heretter ta inn leserinnlegg om personkonflikter i alle familier? Jeg tror det hjalp å hete Carl I Hagen.

For det andre: vil Aftenposten trykke personangrep på helt ukjente personer, eller vil det være et krav at personene er halvkjente? Sannsynligvis er det et krav at de er halvkjente.

For det tredje: vil Aftenposten trykke personangrep ut fra alle konfliktgrunnlag, eller er det et krav at de som angripes tilhører spesielt sårbare grupper? Det har vi ikke noe svar på foreløpig.

Selv synes jeg Aftenpostens nye praksis er uforsvarlig. Etter det jeg forstår går Carl I Hagens kritikk ut på at
1) personen han kritiserer ikke fortalte folk tidligere at han var transkjønnet
2) fortalte folk at han var transkjønnet
3) sa på TV at han hadde et godt forhold til familien.

De to første punktene er det lett å kjenne seg igjen i også for en homofil person. Fordommene og undertrykkingen i samfunnet har vært så stor - både for homofile og for transpersoner - at det er en naturlig reaksjon å utsette det å fortelle det. Og når man først forteller det er det folk som synes at "dette behøver ikke de andre å vite". For den enkelte er dette et dilemma, og man blir kritisert uansett hva man gjør.

Det tredje punktet synes jeg er spesielt interessant. Det er helt vanlig at folk blir spurt om familielivet sitt, og det er helt vanlig at folk forteller at de har et godt forhold til kone og barn - selv i tilfeller hvor det ikke er så godt. Skal det nå altså bli slik at hver gang noen tar en "hvit løgn" om hjemmeforholdene, så kan andre rykke ut i Aftenposten og fortelle at de ikke har det like uproblematisk på hjemmebane som de later som?

For å låne Carl I Hagens egen språkbruk: "For å si det rett frem: Det er ingen unnskyldning for en drittsekk at han er en bestefar og tidligere politiker. Carl I Hagen burde ikke vært gitt adgang til å gå til personangrep på sin tidligere svigersønn i riksavisa Aftenposten."

(Jeg leser i VG at Aftenposten nå klages inn til Pressens Faglige Utvalg. Jeg får håpe Aftenposten tar selvkritikk selv om de ikke blir felt der.)

Huskeregel om sladreblader

En svensk prinsesse har visstnok brutt sin forlovelse, og i forkant av det rakk et norsk sladreblad å trykke noen utroskapsrykter. "Horribelt", sies det i VG.

Men så viser det seg at det vedkommende synes er "horribelt" ikke er utroskapssladderet, men derimot mediepresset mot jenta som ble intervjuet av sladrebladet. Journalistene i Trønder-Avisa, som "horribelt"-nyheten kommer fra, har visst ikke engang spurt vedkommende om hvordan han vil karakterisere selve sladderet.

Huskeregel til senere bruk: Hvis sladreblader er villig til å betale deg penger for et intervju, er det sannsynlig at det blir oppmerksomhet rundt det hvis du svarer ja. Det er liksom sånn sladrebladene fungerer.

PS. Jeg var litt usikker på hva slags bilde jeg skulle bruke i dette innlegget, helt til jeg googlet navnet til en av personene som lar seg intervjue av Trønder-Avisa:

(NRK)

Store saker - og små saker

Det er krisestemning på Island på grunn av flomvarsel, og store deler av det europeiske luftrommet er stengt på grunn av aske - noe som kan sette liv og helse i fare. Men de journalistene som ikke får skrive om de store sakene skal også leve - og dermed får vi overskrifter som denne:

Vulkan-aske kan gi skitne biler i Norge



Det skal vi vel klare å leve med...

Å "overse" noe

"Mandag Morgen - for nytenkende ledere" har en nytenkende betydning av ordet "overse" i dag: "Etter at Obama brukte filosofien bak Nudge, såkalt liberal paternalisme, i valgkampen, og i ettertid ansatte den ene forfatteren til å overse alle nye statlige reguleringer, har adferdsøkonomi etterhvert begynt å vekke interesse utenfor USAs grenser, også blant relativt konservative politikere som til nå har vært skeptiske."

Jeg vet at det er mange amerikanere som prøver å overse alle statlige reguleringer, men at staten er nødt til å ansette noen for å gjøre det, er noe nytt... :-)

(Men på engelsk betyr "oversee" noe sånt som "supervise" (holde overoppsyn med), så det er ikke så vanskelig å tenke seg til hva de egentlig mener å skrive...)

Hva er et flertall?

"Et flertall av danskene ønsker at dronning Margrethe skal abdisere i forbindelse med 70-årsdagen hennes 16. april, viser en meningsmåling." Dette skriver VG i dag.

Du lurer kanskje på hvor stort flertallet er? Jo, det er 46 prosent som ønsker det. 38 prosent mener det ikke, mens 16 prosent ikke har gjort seg opp noen mening.

Altså er det ikke dekning for å si at "et flertall av danskene" mener dette, men derimot at et flertall av de som mener noe om det, vil at hun skal abdisere.

Er det ikke pussig hvordan fakta har en tendens til å vris jo lenger opp du kommer i en nyhetssak, helt til du kommer til overskriften og ingressen som ofte er helt misvisende?

Reduksjon i homomidler

Blikk har en sak hvor Håkon Haugli forteller at det ikke har vært noen reduksjon i homomidler fra i fjor til i år. Blikk går god for denne påstanden med overskriften "Ingen reduksjon i homomidler".

Regnestykket framstilles slik: "I 2009 var det totale budsjettet for kapittel 846, som omfatter homomidlene, på 12 912 000 kroner eksklusiv de midlene som ble brukt på bokprosjektet «Skapsprengerne» og forskning på levekår. Det totale budsjettet for 2010 ligger på 12 551 000 kroner. Altså 361 000 kr mindre.
– Det er en liten reduksjon i kapittel 846, men i budsjettet for 2010 er det også satt av 1,15 millioner utenfor kapittel 846 til en ny stilling ved Galdu, som skal fremme likestilling og motvirke diskriminering i det samiske miljøet, og til en holdningsundersøkelse i regi av FAFO, forteller Haugli."

Men hvorfor oppgi tallet "eksklusiv de midlene som ble brukt på bokprosjektet «Skapsprengerne» og forskning på levekår"? Er det ikke mer naturlig å ta med disse i regnestykket? I så fall blir tallet for 2009 kroner 13 697 000 (har jeg hørt...), og budsjettet for 2010 blir med sine 13 701 000 kroner faktisk mindre (hvis man justerer for inflasjon, og det må man naturligvis gjøre).

"I tillegg vil seksuell orientering bli nevnt eksplisitt ved utlysning av stimuleringsmidler knyttet til oppfølging av aktivitets- og redegjørelsespliktene i hensyn til diskrimineringsloven. Til dette er det satt av 1,7 millioner som heller ikke er regnet inn i homopotten." skriver Blikk til slutt. Det er altså uklart hvor mye (om noe) av disse 1,7 millionene som går til homorelaterte tiltak.

Betyr dette at påstanden om "ingen nedgang" er feilaktig eller prematur, eller bare at tallene er framstilt såpass uklart at det blir for vanskelig for meg å henge med i svingene? Oppklaring ønskes!

NRK for tabloide

Overskrifter som er laget mer for å være vittige enn å være informative kjenner vi godt fra tabloidavisene. Men NRK prøver å være "like gode". På morgenkvisten i dag kan vi lese at "Norge ble feiet av isen" av Sverige i curling.

Sannheten er at stillingen var 7-7 etter niende runde, og at Norge hadde sistestein i siste omgang. Så klarte ikke Thomas Ulsrud å sette sistesteinen, og dermed stjal Sverige et poeng i den omgangen og dermed seieren. Å vinne kampen på at Norge setter siste stein dårlig, kan ikke kalles å bli "feiet av isen"...

Ja, naturligvis forstår jeg at man har forsøkt å være morsomme, siden det å feie isen er noe man holder på med i curling. Men det er vel et poeng å prøve å være informative også...

(Merker at jeg er litt smågretten på morgenen... Ny uke, nye muligheter til å bli irritert... :-)

Behov for matematikkunnskaper i Dagbladet

Dagbladet skriver i dag at "Republikanerne kan nå stanse nye lover ved hjelp av uthalingsmetoden filibuster. I senatet kan nemlig en lov ikke vedtas uten at alle senatorer har fått sagt sitt. Og de kan snakke så lenge de vil, så fremt det ikke er to tredjedels flertall for saken, i senatet 60 mot 40."

To tredjedels flertall er vel ikke 60 mot 40 verken i senatet eller noe annet sted, Dagbladet?