Det var en deilig dag – en godtepose full av ulike inntrykk.
Der var gode venner, som jeg tilbragte dagen med. Der var kjente politikere,
som Trine SG (som kanskje stusset på at hun gikk i toget mens jeg sto og så på),
Knut Arild Hareide, ordfører Borgen og mange flere. Der var ymse kjendiser, som
John Arne Riise (hvor kult er ikke det, artig å se han der!). Der var koselige
folk som jeg kjenner, men altfor sjelden treffer, fra ulike stadier av livet
mitt (dere vet hvem dere er). Der var politiet og forsvaret (så sterkt det er å
se samfunnet slutte opp om mangfoldet!), der var bamser og transer (så herlig å
se folk være som de vil), der var unge og gamle. Der var politiske budskap (så
viktig å huske at det er et hav av homokamp igjen i store deler av verden!) og
det var fjas og moro. Det var smil og glede.
Og alt dette fikk jeg, selv om dagen ikke er til for meg.
For dagen er ikke først og fremst for lykkelig gifte med fast jobb, med positive
og fornuftige familiemedlemmer, venner og kolleger. Dagen er sannsynligvis
skrekkelig mye viktigere for de som har Pride som et pustehull fra hverdagen – markeringene
og varmen gir energi og blir motgift mot hverdagshomonegativisme,
hverdagskjønnsnormativisme og så videre.
Det var en deilig dag. Av og til spør kunnskapsløse heterofile
om hvorfor homsene har en parade – heteroene har jo ikke det. Vanligvis har jeg
svart at heteroene ikke trenger det, fordi de har hverdagsparader året rundt.
Men et like godt svar er: Dere trenger ikke det, dere kan få være med på vår!
Prideparaden gir energi til hverdagen og tro på at mennesker er fine – både de
vi kjenner og de vi ikke kjenner enda.