Homonytt fra hele verden 13/10/10

Tøft å stå fram - selv i Norge
Håndballspilleren Are Grongstad, som sto fram som homofil for et par år siden, advarer nå andre unge idrettsutøvere mot å gjøre det samme. "Hvis man driver med toppidrett og er ung så vil jeg absolutt ikke anbefale noen å stå frem. Byrden er stor og fokuset kan være tungt å bære for en ung idrettsutøver. Men eldre idrettsutøvere som er mer etablerte kan gjerne stå frem", sier han.

Det er nitrist at det fortsatt er slik. Og den opplagte løsningen er vel at flere godt voksne homofile idrettsutøvere kommer ut av skapet, og dermed gjør det litt mindre sensasjonelt. (NRK. Se også Blikk og VG)

Valgkamp i USA
Carl Paladino, en republikaner som prøver å bli guvernør i New York, holdt på søndag en tale hvor det sto at "There is nothing to be proud of in being a dysfunctional homosexual. That's not how God created us." Dette har vakt store reaksjoner, men for egen del synes er jeg jo delvis enig - Gud (hvis hun hadde eksistert, da) har skapt oss til fullt fungerende homoseksuelle, og det er ikke noe å være stolt av å være en homoseksuell som ikke virker... (Det må legges til at Paladino aldri faktisk sa akkurat disse ordene, de bare sto i talen som ble delt ut til journalistene. Derimot sa han at barn burde spares for å se prideparader.)

Spøk til side, kommentaren har møtt ekstra reaksjoner fordi New York nettopp har opplevd tre (!) stygge kidnappingssaker hvor homofile er blitt mishandlet på det groveste, og etter at seks unge menn har tatt sitt liv på kort tid i USA. (Gay City News) Det sjette selvmordet skjedde den første uka i oktober i Oklahoma. (Dallas Voice)

Valgkamp i Kenya
I Kenya stiller David Kuria til valg til senatet. Blir han valgt blir han bare den andre åpne homofile parlamentarikeren i Afrika noensinne (den første er Sør-Afrikas Ian Ollis. (Letzgetreal)

Likekjønnet ekteskap i Tanzania
Hos Kuryafolket i nord-Tanzania er det tradisjon for at eldre "barnløse" kvinner gifter seg med unge kvinner som skal få barn med mannlige slektninger (av den eldre kvinnen) og også ta seg av den gamle og buskapen. Så veldig romantisk er det ikke, for det er nok snakk om tvangsekteskap. Og nå i våre dager stikker de unge kvinnene stadig oftere vekk fra de gamle kvinnene for å gifte seg med en mann isteden. (Daily News)

Homofobi er ikke arvelig
Jonathan Katz er en amerikansk homofob akademiker. Han har skrevet det selv: "I am a homophobe, and proud." Nå har en av sønnene hans, Isaac Katz, vist seg å ikke bli homofob, og det er jo godt. Han er faktisk homofil. Han forteller hvordan det var å si til faren at han var det: "When I told my dad I was gay, his immediate response was, "No, you're not."" Det er veldig godt å se at homofobi ikke nødvendigvis er arvelig...
(Perez Hilton)

Århusparade
Århus har sin første prideparade på fredag, skriver QX.se. Det var på tide.

Homo i Bagdad
Gay City News har for øvrig en reportasje om hvordan det er å være homofil i Bagdad. Vel verdt å lese.

Filmnytt fra USA
I USA har filmmerkeordningen MPAA nå innført kategorien "male nudity", visstnok etter ønske fra foreldre som ønsker å unngå at barna ser det. Tidligere har de hatt kategorien "nudity", men aldri "female nudity"... På Queerty.com er folk ambivalente - skal det tas som et illiberalt angrep på nakenhet i film eller som en nyttig merkeordning som gjør det enklere å finne filmene med nakenhet? :-)

Romøren åpner Barnas Holmenkolldag - om beklagelse og tilgivelse

Jeg merker at jeg blir litt glad i Osloordfører Fabian Stang i dag. Han har bedt Bjørn Einar Romøren åpne Barnas Holmenkolldag, skriver VG, Aftenposten og TV2. Fabian Stang sier til VG Nett: "Jeg synes folk som til de grader beklager det de har gjort, slik han gjorde, skal bli tilgitt. Jeg har tilbudt ham et plaster på såret og det er at han skal få være med å åpne Barna Holmenkolldag på søndag."

Og dermed er kanskje endelig siste ord i ferd med å bli sagt i prøvehoppsaken?

Æren i å være prøvehopper

VG skriver i dag en stor sak om at noen har prøvehoppet Holmenkollen før åpningshoppet i kveld, og Espen Bredesen mener at "Nå kan de bare drite i rennet".

Dette er en symbolsak. Og med alle symboler kan man til en viss grad velge hvilken mening man skal tillegge dem. Her har man først valgt å legge voldsom symbolverdi i det å få lov til å ta det offisielle førstehoppet i Kollen, og så velger man nå å legge masse symbolverdi i det å gjøre det første prøvehoppet.

Bjørn Einar Romøren har nok egentlig ikke noe ønske om å bli husket som "den første prøvehopperen i Holmenkollen" - han har større bragder han heller bør huskes for. Kan man ikke bare gi blaffen i disse prøvehoppene, og legge symbolverdien inn i det å gjøre det offisielle åpningshoppet?

Ved at Espen Bredesen rykker ut som han gjør, bidrar han nettopp til det han selv mener han er imot, nemlig å frata Anette Sagen den æren hun på demokratisk vis er tildelt.

(For øvrig må jeg innrømme at jeg gir blaffen i hvem som hopper først. I hopp handler det om å hoppe lengst og med en viss stil.)

Åpen friidrettsutøver

Det er fortsatt så få åpne idrettsutøvere på toppnivå at det blir nyhetsoppslag om dem. Det er fortsatt så få som har kommet ut av skapet at man fortsatt kan oppleve å være den første som står fram i sin idrett, i sitt idrettsmiljø.



Gaysir skriver om Kjartan Løvoll, som er et sprinttalent med potensiale for å bli et stort forbilde for unge friidrettsutøvere. Derfor er det glimrende at han - ulikt så mange andre - har valgt å være åpen om at han er homofil.

Som vanlig kan man tolke alt positivt eller negativt alt etter "legning" - om man er optimist eller pessimist. Naturligvis er det trist at det fortsatt er ungdom som vokser opp og opplever å måtte være banebrytende når de forteller om hvem de forelsker seg i. Men heldigvis blir disse sakene flere og flere, slik at nyhetsverdien etter hvert taper seg. Det er godt.

Idretten har fortsatt problemer med homofili

Bra artikkel om fotballspilleren Thomas Berling i Dagbladet i dag.

Det er ganske vondt å lese at noen føler seg tvunget til å velge bort det de er mest glad i for å kunne være den de er.

Et nytt håndballforbilde!

Idretten er en av de siste heterobastionene i samfunnet vårt - et av områdene hvor homofile og lesbiske synes det er aller vanskeligst å være åpne. Mange unge spillere har ventet med å "komme ut av skapet" til de har sluttet med idretten.

I dag skriver Dagbladet om elitehåndballspilleren Are Grongstad som nettopp har kommet ut ovenfor sine lagkamerater i Elverum. "Jeg er i et miljø som består nesten kun av heterofile menn, og da er det også vanskelig å vite hvordan de vil reagere. Jeg har vært redd for reaksjonene, jeg har grudd meg for å fortelle det, og jeg har følt at jeg ikke har kunnet være meg selv 100 prosent," sier Grongstad til Østlendingen, og setter dermed ord på det mange homofile idrettsutøvere har følt.



Som ofte ellers, viste det seg at medspillerne var fornuftige når de først fikk vite om dette - han har fått massevis av støtteerklæringer.

Tenk om alle homofile toppspillere hadde kommet ut av skapet! Da ville det blitt lettere for hver enkelt av dem - og for alle andre idrettsutøvere. Are Grongstad har gjort en viktig innsats for seg selv og for mange, mange andre.

(Oppdatering: Dagbladet følger opp saken, og siterer Kristian Kjelling: "Jeg er glad på hans vegne og håper at han blir tatt vel i mot i håndballmiljøet".)

Pingleboikott

Diskusjonen går høyt om "boikott" av sommer-OL. I dag sier Kristin Halvorsen at "boikott" bør vurderes helt fram til OL starter.

Det de snakker om er boikott av festen før selve OL starter - nemlig OL-åpningsseremonien, som en reaksjon mot de håpløse menneskerettighetsforholdene i landet. Jeg foreslår at dersom Kinas myndigheter bryter menneskerettighetene enda kraftigere fram mot OL, kan vi boikotte tennisturneringen i tillegg. Begynner de å drepe bloggere, kan vi ta boksing og vektløfting med i boikotten. Og invaderer de et naboland, kan vi boikotte kappgang.

Jeg synes dette er pinglete. Har du noen gang blitt invitert til bryllupsfest og markert din motstand mot ekteparet ved å droppe desserten?

Standpunktet om at idrett ikke må blandes inn i politikk er enkelt å forstå, selv om det er vanskelig å forsvare i ekstreme tilfeller. Standpunktet om at vi burde protestere, men ikke tør fordi Kina er et så mektig land, er også enkelt å forstå i all sin pragmatisme. Og et standpunkt om at vi må protestere uansett, fordi OL brukes i propagandaøyemed for et regime som knebler sine innbyggere, er også enkelt å forsvare med en prinsipielle begrunnelse.

Et mellomstandpunkt om at vi markerer litt fordi vi vil ha god samvittighet, men blir med på alt som faktisk teller for oss (spyd og kvinnehåndball, for eksempel...) er kinkig å forsvare med etiske resonnementer...