Navlebeskuende UiT-forskere

UiT-forsker Asgeir Brekke har et harmdirrende innlegg i Aftenposten 28. april under tittelen "Takk til Jagland og Nobelkomiteen". Nobelkomiteens upassende omtanke for menneskerettighetssituasjonen til det kinesiske folk har nemlig ført til at Brekke og hans forskningskolleger må vente en uke på sine visa.

"Det er åpenbart at dette er takk for sist fra kinesiske myndigheter der den famøse fredsprisen henger som en rød klut foran ekspedisjonsluken i konsulatet", skriver Brekke, men mener tydeligvis at skylden for dette ligger hos Jagland og Nobelkomiteen, ikke hos kinesisk UD.

Det er deprimerende å se at det finnes norske forskere som ikke bare er navlebeskuende, men også mener at Nobelkomiteen burde vært mer opptatt av norske forskeres navle enn av menneskerettighetene i Kina.

(Rettelse 1. mai: I Aftenposten står innlegget signert med "Asgeir Brekke, professor, Universitetet i Oslo". Jeg har fått beskjed fra en kollega ved UiO at ingen ved det navn er registrert der, og et raskt Googlesøk tyder på at det er Universitetet i Tromsø han er ansatt ved. Dermed må jeg bare unnskylde til Universitetet i Oslo. Innlegget er rettet i tråd med dette.)

Er Hanne Nabintu Herland en "forsker"?

Hanne Nabintu Herland, som har en mastergrad om Quadi-domstolens betydning for islamisering i Kenya, kalles "forsker" i en del media. Dette til tross for at hun ikke har noen stilling hvor hun forsker, og heller ikke på annen måte vel kan sies å bedrive forskning.

Nettstedet forskning.no har i to artikler tatt opp spørsmålet. I går skrev Bjørnar Kjensli en artikkel hvor det framgår at mediene ikke har klare retningslinjer for hvem de kaller forskere. Religionshistoriker Anne Sofie Roald sier at "Slik jeg ser det kan man være religionshistoriker med en mastergrad i religionshistorie, men forsker kan man ikke kalle seg med mindre man faktisk har gjort et større forskningsarbeid etter avsluttet master." Det høres ikke helt urimelig ut.

I dag følger ansvarlig redaktør og daglig leder for forskning.no, Nina Kristiansen, opp med innlegget "Forsker, ekspert eller privatperson". "Forsker er ikke en beskyttet tittel. Men den bør bare brukes om en person som driver forskningsarbeid tilknyttet et universitet, høyskole eller forskningsinstitutt. En person som er professor, førsteamanuensis, stipendiat, postdoc eller har en forskerstilling på prosjekt eller institutt," mener hun.

Dette er en interessant diskusjon internt i forskningsverdenen. Men jeg synes det er mer interessant hvorfor media ikke stiller kritiske spørsmål til Herland. Som Kristiansen skriver: "Så om journalister går grundigere til verks overfor Herland, og ber om dokumentasjon for påstanden om at afrikanske menn voldtar i Norge på grunn av for lav verdi på kvinners seksualitet eller den om Europas akutte forfall, ville flere saker med henne falle før publisering."

Det er journalistisk latskap å la Herland komme med alle sine løse påstander uten å forlange det faglige grunnlaget for dem, og samtidig la henne gjemme seg bak tittelen "forsker".

Pussig om facebook fra filosof: - Demokratiet kan smuldre opp

Forskning.no skriver om Ejvind Hansen, som mener at demokratiet kan smuldre opp som følge av internettdiskusjoner. En pussig påstand? Ja, og pussige er også noen av begrunnelsene.

– Når vi kommuniserer på Facebook, blogger og andre debattsider, er vi ikke forpliktet til å være én person med ett sett holdninger. Vi kan endre avatar og leke med nye idéer og holdninger uten at det får konsekvenser.

Det skyldes at vi på internett ikke må stå til regnskap for det vi skriver. Tenk for eksempel på hvor lett det er å lufte forskjellige holdninger på nettet. Og tenk så på hvor vanskelig det er under diskusjoner i kantinen, hvor man kjenner alle de man snakker med.

Min umiddelbare reaksjon: Er det ikke motsatt?

Når vi kommuniserer til daglig, er vi vant til å kunne endre holdninger og synspunkter alt etter hvem vi snakker med. Vi kan ha mer ytterliggående synspunkter i diskusjon på puben med venner enn når vi drikker kaffe med bestemor. Vi kan være halvrasistiske i en sammenheng og antirasistiske i en annen. Alt avhenger av konteksten. På Facebook, derimot, eller i bloggen vår, vet vi aldri helt hvem som hører på. Det kan være at både gamle skolekamerater, kolleger og bestemor følger med samtidig. Dermed tvinges vi til å holde oss til et mer begrenset utvalg av synspunkter. Kanskje konklusjonen derfor er at demokratiet kan styrkes av Facebook?

Og hva er dette med å "endre avatar"? På Facebook har man gjerne sitt eget navn og holder på det. I bloggen min kan du ikke bare lese hva jeg mener i dag, men også sjekke det opp mot det jeg mente for fem år siden og spørre hvorfor jeg har skiftet mening.

Jeg mener at Hansen har et altfor unyansert syn på internett og internettdiskusjoner i dette utspillet - og håper det er mer nyansert i forskningen hans.

(Takk til Korsets Seier(!) som lenket til denne forskning.no-artikkelen.)

Mannlige prostituerte

Helseutvalget skriver om en ny studie om gutter, menn og transpersoner som selger seksuelle tjenester i Norge.

Ofte diskuteres prostitusjon som om det er noe som kun har med kvinnelige prostituerte og mannlige kunder å gjøre - av og til endog som kun kvinnesak. Det kan være dette som gjør at også politiet og hjelpeapparatet har ensidig fokus på kvinner som selger sex til menn.

Blant hovedfunnene i studien er at

• Mye tyder på at majoriteten av gutter og menn med prostitusjonserfaring har mer sporadiske salgserfaringer og kortere prostitusjonskarrierer enn kvinner med prostitusjonserfaring
  
• Forskningen viser at betraktelig flere mindreårige gutter enn jenter oppgir at de har prostitusjonserfaring
  

Kan dette tolkes dithen at mannlige prostituerte sjeldnere har prostitusjon som "levevei" og at det oftere er snakk om rene overgrep mot barn, for eksempel? Uansett er mer kunnskap om dette feltet interessant for å få vekk noen skylapper som ofte preger slike diskusjoner.

Hold kjeft om gode lesbiske mødre

At barn som bor sammen med to lesbiske mødre stort sett har det veldig bra er ingen overraskelse. Disse barna er jo i stor grad blitt til etter nøye vurderinger, og de er ofte født av mødre som vet litt om hvordan det er å være annerledes og hvor viktig det er å gi barna forståelse av at det er helt vanlig og fint å være annerledes enn gjennomsnittet.

At forskning også viser at barn av lesbiske mødre har det bra, er heller ikke noe nytt. Litt nytt er det at Schrödingers katt har referert til slik forskning.

Det riktig nye er at NRK blir trukket for PFU og Kringkastingsrådet for å formidle forskning. Det er (ikke overraskende) Nina Karin Monsen og Jon Kvalbein som har reagert, ifølge Fri Tanke.

Det er forsåvidt greit å stille strenge krav til at NRK skal være kritiske til forskningen og åpne for alternative tolkninger av resultatene. Men man må jo kunne spørre seg hvor Monsen og Kvalbein var da ekteskapslovmotstandere påsto at barn av lesbiske mødre ville få det mindre godt enn barn av heterofile - eller for den dels skyld da Monsen sa at "de barna som planlegges farløse vil tenke på far, og vil spørre; hvor er far? hvem er far?"

Det er fristende å si som en bekjent av meg sa i denne sakens anledning: det er visst greit å omtale lesbiske, bare man er negativ.

Full forskningsdekning nå!

(Dette innlegget er nr. 1000 i denne bloggen.)

På et felles møte for Grorud og Bjerke Venstre denne uka påpekte noen det litt vanskelige med forskningspolitikken: det er vanskelig å si hvor mye som er nok.

Vi ser at lettfattelige slagord er lett å ty til i politikken. "Full barnehagedekning" er lett forståelig - tilsynelatende. "Full sykehjemsdekning" er et annet. (I realiteten er ikke slagordene så klare som de ser ut til - hvem ville for eksempel tro at "full barnehagedekning" innebar barnehager som ikke kunne fylle krav om pedagogisk kompetanse?)

I forskningspolitikken er det vanskelig å finne like bastante slagord. "Full forskningsdekning!" gir ikke mening. Ei heller kan vi kreve at alle som kommer opp med gode forskningsprosjekter skal få full finansiering fra staten. Dermed må man ty til pussige målsetninger som "treprosentmålet" (at forskningen skal få tre prosent av bruttonasjonalproduktet), som er å be om motspørsmålet "Hvorfor ikke 3,1? Eller 2,9?"

Andre politikkområder har tilsvarende problemer. For Venstre er det for eksempel viktig at det private initiativ skal ha gode vilkår, og at for eksempel kulturtilbudet for barn og unge skal trives i et samspill av offentlig støtte og privat initiativ. Hvordan slagordsformulere dette i konkurranse med slagordet "SFO for alle"?

Den som finner de gode slagordene for forskningen, vil hjelpe forskningspolitikken fram fra glemselen.

Hvilken forskning skal prioriteres?

I siste nummer av Uniforum er det en artikkel hvor en astronom beklager seg over at Norge ikke deltar i astronomisamarbeidet til European Southern Observatory. "For ein inngangsbillett på 330 millionar kroner vil Noreg få tilgang til eit av Europas viktigaste grunnforskingsprosjekt og verdas største teleskop", sier han, og det legges til at han frykter at fagmiljøet vil forsvinne. Fagmiljøet består, hvis jeg forstår det rett, av tre forskere.

Så kommer det fram senere i artikkelen at det ikke kun er regjeringen som ikke har prioritert det, eller kun universitetet selv: Ikke engang Institutt for teoretisk astrofysikk har prioritert dette kostbare forskningssamarbeidet.

Hvilket får det hele til å virke som en ikke-sak. Grunnforskning er viktig, men det finnes andre viktige områder hvor det ikke koster over 100 millioner kroner per person for å få et fagmiljø opp på beina.

Venstre vil ha større bevilgninger til forskning og utviklingsarbeid, og det er jeg glad for. Men modellen for bevilgninger, hvor fagmiljøene kommer med sine prioriteringer før politikerne tar avgjørelsen, er grunnleggende fornuftig. Og da må vi tåle at visse ting fra tid til annen blir prioritert lavt.

Oppdatering: på twitter spør bjornario: @bjornsm hvor får du det fra at det er tre astronomer i Norge? Det er nemlig tull...

Svaret er: neida, det er ikke kun tre astronomer i Norge. Men det framgår av artikkelen at det er tre forskere med spesialisering innen nattastronomi ved UiO. Det er visst nattastronomene (hvis det heter det) som har behov for disse observasjonene. Andreas O. Jaunsen (som er en av dem), er, ifølge Uniforum, "redd for at Universitetet i Oslo vil miste alle dei tre fagpersonane på dette forskingsområdet, om Noreg ikkje bestemmer seg for å investera pengar i dette grunnforskingsarbeidet". Han sier også "I dag er det berre Universitetet i Oslo som har eit forskingsmiljø innanfor astronomi".

Altså: nattastronomifagmiljøet ser ut til å bestå av tre personer i Norge, hvis jeg skal stole på artikkelen. (Men jeg tar naturligvis gjerne imot innspill om andre nattastronomimiljøer i Norge.)

Betre død enn homofil

Nå har Arnfinn Nordbøs bok "Betre død enn homofil" kommet ut, boka om hvordan det har vært å vokse opp og komme ut i et konservativt bedehusmiljø på Jæren. Det var et strålende intervju med ham i forrige nummer av Blikk (og på nett) og i dag er det en reportasje i Aftenposten og andre aviser.



Det er ille at det fortsatt er mennesker i Norge som opplever at foreldrene går i vranglås når de oppdager at deres barn ikke er heterofile. Denne uka kom det også en undersøkelse som viste at homofile fortsatt mobbes i skolen i mye større grad enn heterofile. Dette viser at det er mye "homokamp" som gjenstår for å bidra til at folk ikke skal få redusert livskvalitet på grunn av noe så enkelt som deres seksuelle legning. Her er det mye å gjøre, ikke minst i skolen.

Jeg skal naturligvis blogge mer om boka når jeg har lest den.

(Samlagets side om boka.)

Hurra, jeg blir mer effektiv!

VG skriver om en studie som viser at arbeidstakere som tar små avbrekk med Facebook, Twitter eller liknende, blir mer effektive.

Forsåvidt minner argumentet om alle de røykerne som gjennom årene har påstått at røykepausene de tar, bidrar til at de jobber bedre når de er på jobb.

Det opplagte spørsmålet er imidlertid: hva skjer når man bruker Facebook og Twitter til jobbrelaterte gjøremål? Blir man da mer eller mindre effektiv?

Religiøse ser mer porno enn andre

Religiøse ser mer porno enn andre, skriver Vårt Land. Forskning viser at amerikanske delstater med flere religiøse har større pornoforbruk. "I delstater hvor homofile ekteskap er forbudt, ser porno ut å være ekstra populært."

Jeg har problemer med å bestemme meg for om dette er et argument for eller mot religion, men det vil ihvertfall neppe bli brukt i religiøs reklame med det første.

Grøss...

I en ny holdningsundersøkelse basert på et representativt utvalg av den norske befolkning, sier 29 % av menn seg enig i at "Når jeg tenker på homofile menn, grøsser jeg." 15 % av menn er enig i at "Det ville vært ubehagelig å sitte ved siden av en mann på bussen som jeg visste var homofil".

Her ser vi tydelig at skolen - og resten av samfunnet - har sviktet i å gi disse menneskene hjelp til å få et sunt syn på homofili. Det må jo være ubehagelig å grøsse sånn?

(Kilde: Anderssen, N. and H. Slåtten (2008). Holdninger til lesbiske kvinner, homofile menn, bifile kvinner og menn og transpersoner (LHBT-personer): en landsomfattende representativ spørreundersøkelse, 2008. Bergen, Universitetet i Bergen, Avdeling for samfunnspsykologi.)

Jomfruløfte gir usikker sex

"Verdt å vente på" er et slagord i noen miljøer, og ungdommer lover å være jomfru til de gifter seg.

Nå viser forskning fra Harvard-universitetet at ungdom som gir jomfruløfte ikke er mindre seksuelt aktive enn andre tenåringer, skriver Free Republic. Derimot er disse ungdommene mindre forberedt på sex, så de har ikke kondom eller andre prevensjonsmidler i like stor grad som andre ungdommer.

Altså: det er ingen grunn til å slappe av med "blomster og bier"-samtalene selv om englebarna sier at de ikke vil ha sex... Som med så mange andre løfter (nå i disse nyttårsforsett-tider) blir løfter lett brutt når fristelsene blir for store.

Og jeg lover å trene mer neste år enn jeg gjorde i år.

Menn er mest skeptiske til homofili

"Menn er mest skeptiske til homofili" skriver Gaysir, og viser til en artikkel i På høyden (som har valgt overskriften "Kvinner minst skeptiske til homofili"). Undersøkelsen viser at det fortsatt er kjønnsforskjeller i holdninger til homofili. Den viser også at mange har positive holdninger på et "overordnet" nivå, men blir mindre positive når spørsmålene blir mer konkrete.

Holdninger til heterofili er ikke kartlagt i denne undersøkelsen.

Forskning og blogging

Norske forskere nøler med blogging skriver Aftenposten i dag.

Forskere er opptatt av å få fram forskningen sin på en nyansert måte i media, men gidder ikke selv å publisere blogger hvor de kunne ha fått skrevet det akkurat slik de ønsker. Det er naturlig, tross alt er vi underlagt et tellekantsystem hvor blogger gir absolutt ingen uttelling.

På den annen side har jeg tro på at det kan være nyttig for en forsker å ha en blogg - både for å kommentere hendelser som forskerens FoU-arbeid er relevant for, og for å få kontakter som er interessert i det samme. (Ja, Google er oppfunnet, så folk som er interesserte kan finne bloggen din selv om den ikke har daglig opplag på 100.000...)

Denne bloggen er jo mest opptatt av politikk, humor og sånt, men jeg har nylig opprettet en egen blogg hvor jeg skal skrive om mine FoU-arbeider: Førstelektor?. I tillegg har jeg bloggen Homofili for profesjonsutdanningene som er knyttet til et konkret prosjekt; utvikling av ei ressurspakke for undervisning om homofili i profesjonsutdanningene.

Blogging anbefales! Om ikke annet er det en hjelp til å samle tankene...