Wednesday, January 14, 2015

Muhammed og tegningene, del 2. For meg er det personlig.

I blogginnlegget Muhammed og tegningene forklarte jeg hvorfor jeg mener at krenkende ytringer, også om profeter som Muhammed eller guder som Allah, må være omfattet av ytringsfriheten. Her prøver jeg å tenke litt videre.

For det første vil jeg understreke den politiske dimensjonen. I mange diskusjoner opplever jeg det som om alt blir privatisert, som om religion var en privatsak, som om man spør: "Hvorfor krenker du min gud?" Men en utfordring med å tilhøre en verdensreligion er jo at man ikke har en privat gud, den guden man har deler man med mange andre, som kanskje til og med misbruker guden for å oppnå sine egne mål. Hvis du hadde en privat gud som du holdt for deg selv og som ingen brukte i politisk øyemed, ville du - ihvertfall for min del - gjerne kunne få beholde den for deg selv.

Det er ufint å latterliggjøre dine private tanker som du ikke deler med noen. Det er naturligvis ikke ufint å bruke latterliggjøring som middel for å kritisere makta i samfunnet.

Men selv om man er enig i at ytringsfriheten omfatter krenkende ytringer, så trenger man ikke være enig i at alle redaktører med respekt for seg selv bør publisere Charlie Hebdos tegninger. Og det er man da heller ikke enige om. Man kan si at det store framskrittet siden forrige runde med karikaturdiskusjoner er at den gangen la (nesten) alle redaktørene seg flate, denne gangen er det diskusjon.

Jeg er svært glad for at mange redaktører har valgt å publisere tegningene. Ut fra vanlige journalistiske kriterier er det en latterlig enkel avgjørelse: folk blir drept på grunn av noen tegninger de har laget (ja, på grunn av tegninger!), og da vil det være instinktet til enhver redaksjon å vise tegningene. For å la være å trykke dem, må man oppkonstruere begrunnelser.

Variant 1 er at man har bestemt seg for å gå bort fra å trykke noe som er krenkende. Lykke til. Jeg er helt sikker på at man kan finne folk som føler seg krenket av Knausgårds utsagn om at menn alltid tenker på å ha sex med kvinner de møter, for eksempel. Avisene blir ganske tomme hvis de først skal sensureres for alt mulig krenkende materiale.

Variant 2 er at muslimer er så mye mer hårsåre enn andre, at mens man gjerne trykker et bilde av et Jesuskrusifiks nedsenket i urin (dette er jo et berømt kunstverk), så er muslimer for følsomme til å tåle tilsvarende "krenkelse". Dette er nok ikke i utgangspunktet sant, skjønt det kan være en selvoppfyllende profeti på sikt. Og det skaper et samfunn hvor det gjelder å rope høyest om krenkelser for å kneble motpartene i diskusjoer.

Variant 3 er at det er så farlig å trykke tegningene, fordi det finnes grupper som vil drepe folk som trykker tegningene. Det er et ærlig svar, og det er jo mange som har sagt at det var det som var den reelle begrunnelsen da man lot være å trykke Jyllandspostens karikaturer. Men spesielt ærerikt er det ikke. Ved å unnlate å trykke tegningene, skaper man et samfunn hvor det å trykke tegningene er noe så spesielt at det medfører fare. Hvis det vanlige er å trykke tegningene, er det vanskelig å se for seg at det innebærer stor fare for den enkelte. Og spesielt nå er det viktig å trykke tegningene i ren trass mot terroristene.

Det første jeg skrev på Facebook på ettermiddagen 7. januar var "Det er mye vold og drap og elendighet i verden, og man blir ofte ikke så forbannet som man burde.Men at man dreper meningsbærende tegnere blir jeg eitrende forbanna for. Og så - når sinnet legger seg litt - må vi vel møte terroren med mer åpenhet og mer ytringsfrihet og mindre misforstått selvsensur..."

La meg til slutt si noen ord om "Je suis Charlie". Jeg la dette som profilbilde på Facebook nesten umiddelbart når jeg hørte om angrepet, nærmest instinktivt. Senere har jeg sett at folk har problematisert dette: noen påstår at de virkelig er Charlie (i motsetning til oss andre som ikke er det), eller "Jeg er ikke Charlie" (fra folk som ikke føler seg verdige til å kalle seg Charlie). Derfor en liten forklaring: Min umiddelbare reaksjon var at det å angripe Charlie Hebdo også var et angrep på meg og mitt liv. Hele livet mitt er tuftet på ytringsfriheten; på mange modige folks kritikk av den bestående orden og ikke minst kritikk av religionenes klamme hånd om "samfunnsmoralen". For egen del kom disse modige folkene i grevens tid - hadde de fått gjennomslag 50 år senere enn de gjorde, ville jeg ikke kunnet leve åpent sammen med den jeg elsker og langt mindre ville jeg kunne gifte meg med den jeg elsker. I homokampen har aktivistene brukt hele verktøykassa - fra den aller sakligste argumentasjon til den mest ramsalte latterliggjøring. Dette har virket sammen for å få et bedre samfunn, som jeg nå nyter fruktene av. (Og vi ser jo også i land etter land: at den mest effektive måten å hindre framgang i homokampen på, er å fjerne ytringsfriheten - derfor kommer det "propagandaforbud" i Russland og mange andre land.)

Så for meg er det personlig. Jeg er ikke modig som Charlie Hebdo. Men jeg vet at jeg er avhengig av modige stemmer som de som ble drept i Paris for å leve mitt liv.

Friday, January 09, 2015

Muhammed og tegningene

"Hvilken rett har vi til å krenke muslimene på denne måten?" spør Erik Poppe i alle media, blant annet Dagbladet.no. Det fortjener et svar.

To sentrale utgangspunkt:
  • Kritikk av autoriteter og "makta" er en svært sentral del av demokratiet. En av de viktigste begrunnelsene for å ha ytringsfrihet er nettopp at demokrati er umulig uten ytringsfrihet. Og ytringsfriheten gjør seg best uten for mange begrensinger - hver enkelt må få ytre seg muntlig, skriftlig, via tegninger eller andre kunstuttrykk ut fra det hver enkelt ønsker.
  • Muhammed er en profet i islam. Vi skal ha respekt for det folk tror på og det de holder hellig. Men Muhammed er på ingen måte "bare" en viktig figur på religionens område - han er også svært viktig i politikken både internasjonalt og mange steder lokalt. Politisk makt utøves under henvisning til Muhammed.
Derfor: disse to punktene tilsammen gjør at kritikk av Muhammed er en selvfølgelig del av demokrati og ytringsfrihet.

Som homofil føler jeg meg krenket over at folk uttaler at homofile bør dø. Men jeg mener at slike utspill må møtes med ytringer. Og det er opp til den enkelte om man ønsker å møte sånt med politisk argumentasjon, med latterliggjøring eller ved å ignorere det. Alle tre alternativer må være tillatt, selv om vi kan diskutere hvilke som er mest virkningsfulle i den enkelte situasjon.

Når det sies at homofile bør dø og det henvises til Muhammed, ville det være utålelig om det ikke skulle være tillatt å kritisere Muhammed. Det ville gjøre videre diskusjon umulig.

Demokratiet er viktig og ytringsfriheten er en grunnstein i demokratiet. Herunder ligger kritikk av maktstrukturer i samfunnet. Noen blir krenket av sånt, og that's life - vi må bare lære oss å leve med å bli krenket av og til. Ingen dør av litt krenkelse. Folk dør av sult, av å bli skutt, av å bli steinet, men de dør faktisk ikke av tegninger eller skrift.

Så ja: vi må faktisk ha rett til å krenke hverandre - det følger av demokrati og ytringsfrihet. Så kan det naturligvis sies at vi kanskje bør prøve å unngå å krenke hverandre unødig og at det er dårlig folkeskikk å krenke hverandre hvis det ikke er helt påkrevd. Og det er en naturlig diskusjon: hver gang noen publiserer krenkende tegninger eller skuespill eller tv-programmer kan man godt kritisere tegningene, skuespillene eller tv-programmene - det er også en del av ytringsfriheten.

Jeg går ikke god for at alle Charlie Hebdo-tegningene var nødvendige. Det er en type analyse som kunne være interessant forrige uke, ikke denne uka. Den åpenbare retten i et demokrati til å uttrykke seg også om makta må vi slå ring om. Så får vi tåle at vi krenkes litt - det er prisen vi må betale.

Thursday, January 01, 2015

Dette var 2014

Ok, da var 2014 unnagjort.

Mitt nyttårsforsett fra forrige nyttår var å se minst en film i uka (i snitt) i 2014. Det klarte jeg, jeg endte på 53 filmer - fra Kompani Orheim 1. januar til The Interview 29. desember. Høydepunktene i mitt filmår var Boktyven og The Grand Budapest Hotel - og et stort hestehode foran disse: Richard Linklaters Boyhood. (Og i tilfelle du lurer: den filmen jeg fikk minst ut av i 2014 var Tropical Malady.)

Jeg har reist litt rundt i år også - jeg var blant annet på en utpreget hyggelig konferanse i Køben etterfulgt av noen deilige dager i Paris sammen med min kjære. En tur i Karlstad med familien var også hyggelig - og en Dovretur på sommeren. Og ellers mener jeg å huske at 2014-sommeren var helt utmerket å være i Oslo - det ble mange deilige dager på Huk.

Ifølge Cristin har jeg 15 publikasjoner i 2014, hvor jeg kanskje er spesielt fornøyd med mitt innhugg i Norsk Pedagogisk Tidsskrift på starten av året og artikkelen i NOMAD på slutten av året. Nå i romjula har jeg puslet med et par artikler som kommer i 2015, en om matematikkhistorie og en om seksualundervisning. Man skal jo variere litt...

Last.fm sier at jeg i 2014 - som vanlig - har hørt mest på The Beatles, deLillos og Tre Små Kinesere. Heller ikke når det gjelder enkeltlåter er det veldig mange nye inntrykk - her er topplista for 2014 according to Bjørn:
1. Green Day – Good Riddance (Time of Your Life)
2. Magic! – Rude
3. Tre Små Kinesere – Ingenting
4. Cat Stevens – Father And Son
4. a-ha – Turn the Lights Down
6. Sting – Fields of Gold
6. a-ha – Living a Boy's Adventure Tale
6. Milky Chance – Stolen Dance
6. Meghan Trainor – All About That Bass
10. Simone Eriksrud – Klokken er mye nå

Jeg klarte å gå ned en del kilo i 2014, til tross for at jeg definitivt ikke klarte å trene så mye som jeg skulle ønske. Jeg er ihvertfall glad for at jeg har klart å holde på vekta utover høsten.

Hva vil 2015 bringe?
Jeg har nå igjen 14 måneder av min tid som studieleder, og regner med at 2015 blir like travelt som de foregående årene. Jeg har ambisjoner om å strukturere og skriftliggjøre en del av det jeg har av rutiner for å gjøre det enklere for nestemann, og for øvrig er det jo en endeløs strøm av arbeidsoppgaver som vanlig. Og på fritida driver jeg altså med en del FoU-arbeid.

Jeg vil se minst like mange filmer i 2015 som i 2014. Film er viktig for meg, men i en travel hverdag blir det faktisk sjelden prioritert hvis jeg ikke "tvinger" meg selv til å prioritere det. Det samme gjelder for øvrig trening, og jeg skal definitivt trene mer i 2015 enn i 2014 (hvis helsa holder).

Og for øvrig skal jeg være snill og grei, hadde jeg tenkt...