Bjørn på norsk

Tuesday, September 29, 2020

Et kvart kvinneår

Før 1. juli satte jeg meg noen mål for det jeg kalte "kvinneåret": at minst 60 % av musikken jeg hørte skulle være av artister som er kvinner, at 60 % av bøkene jeg leste skulle være av forfattere som er kvinner, og at 60 % av filmene jeg så skulle være av regissører som er kvinner. Hva er stoda når jeg nærmer meg tremånedersjubileet for disse forsettene?

Musikk - ca. 100 prosent

Musikken er det enkleste, som nevnt før. Jeg opprettet altså en egen spilleliste på Spotify med masse god musikk som jeg likte fra før, og har supplert den litt underveis. Resultatet er åpenbart at "kvinneandelen" - altså andelen musikk av en artist som er kvinne (eller i det minste kvinnelig frontfigur) er nær 100 prosent. Men så innmari mye nytt har jeg ikke hørt - det går mye i Cranberries, Suzanne Vega, Lisa Ekdahl, Eurythmics, Adele, Angelique Kidjo, Anne Grete Preus, Bertine Zetlitz, Anita Skorgan og Tracy Chapman, for å nevne topp 10. Dette er stort sett artister jeg også hørte på for 20 år sida (bortsett fra Adele, naturligvis).

Bøker - ca. 92 prosent

Mens musikk i stor grad har vært gjenhør med gamle kjente, så har boklesingen i større grad vært å bli kjent med forfattere jeg ikke har lest før. Dels er det folk jeg selv (delvis) kjenner: Marlen Ferrer, Guro Sibeko og Marte Magnusdotter Solem. Dette var fine litteraturbekjentskaper. Dels klassikere som jeg av en eller annen grunn ikke har lest før: Halldis Moren Vesaas, Virginia Woolf, Patricia Highsmith, Margaret Atwood. En blandet fornøyelse, bortsett fra Vesaas, som var en udelt fornøyelse. Og dels nyere navn som jeg har fått anbefalt: Agnes Ravatn og Olga Tokarczuk - ikke så fantastisk, men med gode partier begge to. Mary L. Trump stiller i en egen klasse. Det er spennende å lese om hvordan Donald Trump har blitt som han har blitt, selv om det er lite hjelp i det.

Filmer - ca. 93 prosent

Når det gjelder filmer, må jeg innrømme at jeg har måttet lete en del. Men jeg har fått stor sans for Susanne Bier, og sett fem av hennes filmer på kort tid. Det er gøy. Men ut over det har det vært en pussig blanding av "klassikere" jeg på en måte burde ha sett før (Little Women, Orlando, Hustruer), lettbente filmer jeg ikke har hatt så veldig lyst til å se (To All the Boys I've Loved Before, The Intern, Clueless) og andre filmer jeg tilfeldig har kommet over og tenkt "joda, regissøren er jo kvinne", som Hysteria og Somewhere. The Untold Tales of Armistead Maupin var også en av disse - riktig interessant. Men problemet med film er altså, som jeg har nevnt før, at jeg ikke bare kan lage en liste over klassikere med regissør som er kvinne og så se dem, fordi mange klassikere ikke er å finne på de strømmetjenestene jeg har.

Oppsummering 

Hovedideen bak dette prosjektet er jo at det er vanskelig å komme opp med noen god grunn til at 70-80-90 prosent av mediekonsumet mitt har mannlig opphavsperson. Det å bevisst se etter kvinnelige opphavspersoner kan være bevisstgjørende. På musikksida har det altså ikke ført til at jeg hører på så mye nytt, bare at jeg hører mer på visse deler av det jeg uansett har hørt på. Når det gjelder bøker har jeg lest en god del som jeg av en eller annen grunn har hoppet over før, og som jeg er glad for at jeg nå har lest. Når det gjelder film er det et mer broket bilde. Her er det jo også et poeng at de filmene som får god finansiering, stort sett lages av menn, slik at langt under halvpartene av filmene på Netflix er laget av kvinner.

Og så kan man jo alltids krangle på akkurat det målet jeg har satt. Det er jo slik sett et tankekors at den ene filmen som ødela 100-prosenten er Enola Holmes, en film av en kvinnelig forfatter, med en kvinnelig hovedperson, mens boka som ødela 100-prosenten er ei bok av André Aciman med noen homofile hovedpersoner. Det kan diskuteres om det ikke er mer givende å lese den boka enn ei bok om Donald Trump.

Men inntil videre kan jeg vel si: jeg oppfordrer alle andre til å lage seg noen regler som vrir konsumet i litt uvante retninger. 

Wednesday, July 15, 2020

Et kvinneår - en første oppdatering

For et par uker siden bestemte jeg meg altså for at i dette "året" (fra 1/7-2020 til 30/6-2021) skal
  • 60 prosent av musikken jeg hører ha vokalist som er kvinne
  • 60 prosent av bøkene jeg leser skal ha forfatter som er kvinne
  • 60 prosent av filmene jeg ser skal ha regissør som er kvinne
Så hvordan er ståa etter to uker?

Musikk

Dette er lekende lett. Det er ingen mangel på musikk med vokalister som er kvinner der ute - og i mine spillelister på Spotify var det mye å finne. Jeg laget meg ei liste (Kvinnelige) og hører på den når jeg vil høre på musikk. Etter hvert supplerer jeg den med musikk jeg får tips om, ved å høre mer på artister jeg allerede har i lista eller på andre måter. Det enkle med musikk er jo at nesten alt som er laget, er å finne på Spotify. Nå etter to uker er vel kvinneandelen i nærheten av 100 prosent.

Bøker

Joda, det er ganske enkelt med bøker også. For det første kom jeg på at jeg jo kjenner noen forfattere som er kvinner, og som jeg ikke har somlet meg til å lese bøkene til. Bøkene jeg så langt har lest av Marlen Ferrer og Guro Sibeko ga mersmak. Jeg fikk også masse tips av Facebookvenner, og jeg har nå lest Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Og så er det jo en hel strøm av klassikere jeg ikke har lest, for eksempel Virginia Woolf. Igjen er det veldig enkelt med bøker: en rask tur på biblioteket gir tilgang til et bredt utvalg av det som er gitt ut. Min eneste utfordring her er jo at jeg de nærmeste månedene også kommer til å fullføre en del bøker som jeg startet på før 1. juli, blant annet av Kjell Aukrust, André Aciman og Tore Linné Eriksen. Så opp mot 100 prosent kommer jeg ikke, men 60 prosent skal ikke være noe problem. Jeg må bare holde meg unna favorittforfattere som Alexander McCall Smith, Haruki Murakami, Terry Pratchett og Milan Kundera...

Film

Film er vanskeligere! For det første: film er dyrt å lage, og dermed er det ikke bare, bare å få regissere en film. Andelen av regissører som er kvinner er nok svært mye lavere enn andelen av forfattere eller musikere. Jeg leste et sted at ned mot 5 prosent av alle storbudsjettfilmer regisseres av kvinner. For det andre: om jeg finner noen titler jeg har lyst til å se, er det ikke gitt at Netflix, Blockbuster, Viaplay eller for den del Deichman har filmen tilgjengelig. For det tredje: å lete gjennom filmer på måfå for eksempel på Netflix er noe herk, for regissøren har ikke en så sentral plassering som forfattere eller artister har når det gjelder bøker og musikk. Av tjue filmer jeg har lyst til å se, vil ofte bare en ha regissør som er kvinne. Dette innebærer at jeg har ei lang liste av filmer av regissører som er kvinner, som jeg har lyst til å se, men må drive detektivarbeid for å finne ut hvordan jeg kan få sett dem.

Men: what's the point?

Så er jo spørsmålet: Er det noe poeng? Får jeg tilgang til noe annet på denne måten? 
Det første svaret er vel at det ihvertfall ikke har vært et bevisst valg å nesten bare se filmer, høre musikk og lese bøker laget av menn. Så egentlig handler det mye om å riste på noen vaner som ikke har vært resultat av noe bevisst ønske.
Det andre svaret er vel kanskje tja. Det kan vel godt hende at Virginia Woolf (jeg har begynt å lese Til fyret) eller kvinnerollene i Sibeko og Ferrers bøker sier noe litt annet enn den jevne bok skrevet av menn, og at filmen "Hysteria" (som jeg så i går) gir et noe annet blikk på kvinners seksualitet enn andre filmer. Men som alltid med vilkårlige resultatmål, så er det ikke alt som nødvendigvis er like nyttig: det er kanskje tvilsomt om det å erstatte Cezinandos "Vi er perfekt men verden er ikke det" med Astrid S sin coverversjon av samme låt gir et nytt syn på mennesket. 
Jeg fortsetter ihvertfall med eksperimentet i 11,5 måned til...

Tuesday, June 30, 2020

Et kvinneår? (En selvransakelse.)

Det har av og til slått meg at jeg hører på lite musikk hvor de sentrale artistene er kvinner. Og at jeg leser få bøker skrevet av forfattere som er kvinner. I dag, på 30. juni 2020, tenkte jeg at datoen var passende for å ha et tilbakeblikk på de to forrige halvårene, og se hvordan det egentlig står til med kvinneandelen.

Bøker

For å ta det enkleste først: Fra 1. juli 2019 til 30. juni 2020 har jeg lest beskjedne 16 bøker (inkludert lydbøker). Av disse er 2 (to) skrevet av forfattere som er kvinner: "Hvem sa hva?" av Helene Uri og "Men du ser ikke syk ut" av Ragnhild Holmås. En prosentandel på 12,5. (Jeg har lest flere bøker av Haruki Murakami enn av kvinner det siste året. Det er riktignok sterke kvinneskikkelser i flere av bøkene jeg har lest, jeg nevner i fleng: Mme Ramotswe, Aomame, Fuka-Eri, Sally Bowles og
Astrid Hekne. But I digress...) (Takk til Goodreads for oversikten.)

Musikk

I samme periode har jeg hørt en del musikk. Jeg kan nevne de ti jeg har hørt mest på: Cezinando, Tre små kinesere, Tønes, Elton John, Jens, deLillos, Julian Lennon, Andras Farkas, Oscar Peterson, Jan Eggum. Og Anne Grete Preus. I alt er 8,0 prosent av mine lyttinger dette året artister som er kvinner (eller grupper som har kvinnelige frontfigurer). (Takk til last.fm for å avsløre dette.)

Filmer

Og så har jeg sett 61 filmer. "Hele" ti av filmene har regissører som er kvinner, en av de ti riktignok regissert sammen med en mann. Så hvis vi sier 9,5 av 61 filmer, blir det en prosentandel på 15,6. Ikke verst!? (Og her er det Collectorz-databasen som holder orden for meg.)

Konklusjon

For det første: dette var en interessant øvelse: prøv gjerne å tenk gjennom hva du har lest, hørt på og sett selv, og vurder om du er fornøyd. Jeg er ikke fornøyd. Siden jeg har en følelse av at sånn cirka halvparten av all verdens litterære, musikalske og filmatiske talent befinner seg hos kvinner, må jeg jo gå glipp av ganske mye moro ved denne skjevheten?

For det andre: Det blir jo da fristende å sette et mål for de neste to halvårene. Klarer jeg for eksempel å få en kvinneandel på over 60 i det kommende året - på alle de tre områdene? Siden jeg har fråtset i mannlige bøker, musikere og regissører fram til nå, er det sikkert nok å velge blant.

For det tredje: joda, fokus på kvinneandel er SÅ 1986. Men også 2020. Jeg er naturligvis klar over at jeg også har slagsider ved at jeg hovedsakelig leser bøker fra den vestlige verden (og Japan), hører mest norsk musikk og ser lite afrikansk og vestasiatisk film. Og at kunstnerne stort sett er CIS-folk og funksjonsfriske. Men la meg nå starte et sted.

Gode tips til bøker, musikk og filmer tas imot med takk. :-)

Monday, December 30, 2019

Mitt filmår 2019

De siste årene har jeg hatt som nyttårsforsett å se minst én film per uke i snitt gjennom året. (Da teller jeg bare filmer jeg ikke har sett før.) Dette begynte jeg med etter at jeg skandaløst nok så bare rundt 30 filmer i året et par år, og det kan jeg ikke ha noe av når jeg er så glad i film. I 2019 endte jeg (vil jeg anta) på 54 filmer, og jeg vil nevne noen av høydepunktene.

Den mest sjarmerende filmen jeg så i 2019 var nok Chris & Don. A Love Story. Filmen så jeg etter at jeg hadde lest min første Christopher Isherwoodbok (etter å ha fått anbefalt boka på Gay's the Word i London). Det er rikelig med fordommer som slår inn når man ser i filmen at forfatteren Christopher Isherwood (48) ble sammen med en smellvakker unggutt, Don Bachardy (18). Kan det være ekte kjærlighet? Det er vanskeligere å fortsatt sitte med fjernbedømming av andres kjærlighet når Chris & Don fortsatt var sammen 33 år senere. Filmen ga både en vakker kjærlighetshistorie, mer kunnskap om en viktig forfatter og et møte med egne fordommer. (For de som ikke klarer å koble navnet Isherwood til noe: han skrev blant annet det som senere ble det litterære forelegget til musikalen Cabaret.)

Andreplassen - og det er litt pinlig å innrømme det - går til Love Actually. Jeg har altså klart å unngå å se den helt til 2019, men så så jeg den, og syntes den var søt. Riktignok er det #metoo-aktige scener i filmen, men det får man prøve å overse hvis man vil kose seg med filmen. Og etter å ha sett Hugh Grant i A Very English Scandal - som var et eneste stort #metoo-overgrep - var Love Actually nesten etisk høyverdig. Og altså søt.

Så klarer jeg ikke helt å skille mellom de neste 11, så jeg bare ramser dem opp i tilfeldig rekkefølge. Jeg syntes at Rocketman var et fint portrett av Elton John, godt hjulpet av en vanvittig rekke knallbra låter. På den andre enden av triveligskalaen var Leaving Neverland, som var et sterkt vitnesbyrd om Michael Jacksons omgang med andre mennesker. Once Upon a Time in Hollywood var skitkul, med Leo og Brad i hovedrollene. Det har tatt noen år for meg å bli Tarantino-fan, men den som venter på noe godt... Den friheten Tarantino tar seg i å fortelle (nesten) Charles Manson-fortellingen er kostelig.

Green Book og The Butler er to ganske så ulike filmer som begge tar for seg rasediskrimineringen i USA på gode måter. The Best Exotic Marigold Hotel, derimot, kan sikkert kritiseres for å være enda en vestlig film om vestlige folk i India, men den har en samling gode skuespillere som gir den sjarmen den trenger til å overleve.

Endelig så jeg Aladdin - den ordentlige tegnefilmen fra Disney - og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sett den før. Er ist wieder da er en ganske så vellykket Hitlerkomedie. Spionen er en spennende film om Sonja Wigert, som ble dobbeltagent under krigen.

Dog Tags er en gripende film om en fyr som prøver å finne ut både hvor han kommer fra og hvor han skal i livet. Høres kjent? Joda, men det funker.


Min store favoritt som regissør er nok Woody Allen. Noen beskriver ham som ujevn og forutsigbar, men jeg er helt uenig. Jeg har nesten aldri sett en dårlig Woody Allen-film, og filmporteføljen hans er absurd variert. Zelig, Midnight in Paris og What's New, Pussycat er ikke til forveksling like filmer. I 2019 så jeg blant annet Café Society, som var en fornøyelig film.Ikke blant hans aller beste, men det er da også et voldsomt høyt ambisjonsnivå å legge seg på...

Så er det bare å forberede seg på 2020. Da planlegger jeg å få med meg Berlin Filmfestival, og der bør det da være noen godbiter.

Monday, December 16, 2019

Å oppleve tvangen om å gå i kirken

"La skolebarna gå i kirken", skriver Hobbelstad i Dagbladet i dag. Hun mener at det ikke er så farlig at barna får høre ting som foreldrene er uenige i, og legger vekt på at det å være i kirken knytter bånd bakover i historien.

Dette har noe for seg. Min slekt har sterke bånd til to kirker, Stange kirke på Stange og Grytten kirke utenfor Åndalsnes. Her har generasjoner av mine forfedre blitt døpt, konfirmert, gift og begravet. Det vekker følelser å være der.

Mange av forfedrene mine har nok vært kristne, men det har ikke vært avgjørende for om de har gått i kirka. Det har jo vært tvang - om ikke nødvendigvis juridisk, så i hvert fall sosialt. De av forfedrene som har vært småbønder og leilendinger har nok ikke hatt luksusen å kunne velge. Så har de sittet der i kirka, da, og hørt på prester snakke om "åndelige ting" mens urettferdigheten har rådet i samfunnet utenfor kirkemurene. Og innenfor, naturligvis, for fintfolket har vel gjerne hatt de beste plassene. Her har homofile forfedre sittet og blitt fordømt, det samme har folk som ikke har fulgt kirkas snevre seksualmoral og så videre.

Slik sett er det en fin historisk parallell at skolebarn i dag skal "tvinges" (ved sosialt press) til å gå i kirka og høre på noe de og foreldrene ikke er enige i. Men argumentet har likevel noe pussig over seg. Hvilken annen undertrykking fra fortida skal vi la barna gjenoppleve for å føle nærheten til tidligere generasjoner?

Monday, July 01, 2019

Klesforretningen Kvisgaard 1922-2019

Det er vemodig. Klesforretningen Kvisgaard på Stange har eksistert siden 1922. Den var der da bestemor og bestefar trengte klær da far var en smågutt, den var der da jeg var barn og ungdom og mor tok meg med for å prøve å få kjøpt noen nye klær til meg. (Jeg var ofte ikke så interessert.) Og den var der i går da mor og jeg gikk en liten søndagstur og det å kikke i vinduene på Kvisgaard var en naturlig del av byrunda. I dag kom beskjeden om at butikken på Stange (og filialene på Hamar og Elverum) er stengt.

Selv har jeg knapt nok handlet der siden jeg flyttet fra Stange i januar 1991, det er snart 30 år siden. Men det er ikke fraflytting som gjør at butikken ikke har gått rundt - det er vel den vanlige saken at folk heller reiser til et kjøpesenter for å handle klær, sko, møbler - kort sagt alt som ikke er daglige behov. Der er utvalget større. Eller de bestiller på nett - det er enklere. Når nedleggelsen av lokalbutikken er et faktum, er det mange som synes de burde ha handlet mer lokalt da de hadde sjansen.

Men det er altså definitivt ikke en viktig del av hverdagen min som blir borte nå - jeg blir ikke i beit for klær. Men jeg er glad i Stangebyen, hvor jeg trådte mine (Kvisgaard-)barnesko, og det er litt trist hver gang noen må stenge dørene og Stange nærmer seg mer og mer en "soveby" for folk som jobber og handler på Hamar. Ingen som lever nå husker et Stange uten Kvisgaard som selvfølgelig første stopp hvis man skulle ha nye klær. Takk for innsatsen gjennom 97 år.

(Kvisgaard (på venstre side av krysset) på slutten av 30-tallet. Public domain.)

Tuesday, June 25, 2019

Da ble jeg medlem i Norges Sjakkforbund igjen

De siste par årene har jeg spilt mye sjakk igjen, etter å ha oppdaget chess.com. Dette etter en pause på kanskje 35 år uten noe særlig sjakkspilling etter noen turneringer som barnespiller. Jeg har også fulgt ivrig med på Magnus Carlsens store framganger de siste årene, både ved å følge livesendingene og å abonnere på Norsk Sjakkblad. Men medlem har jeg ikke blitt før nå.

Det dreier seg naturligvis om spillemonopolet og den såkalte Kindred-saken. Personlig er jeg ikke noe glad i monopoler og har mer sans for at man regulerer næringsvirksomhet. I Norge har man også et ganske dårlig fungerende spillemonopol, hvor man kombinerer en aggressiv markedsføring fra monopolisten av en del vanedannende spill, med dårlig bredde i spilleobjekter og en urimelig fordelingsnøkkel av overskuddet. (Sjakken får vel lite av spillemidlene...) Når et internasjonalt selskap da ønsker å støtte Norsk Sjakkforbund med store beløp, er det underlig å forvente at sjakkforbundet skal tenke at de heller må si nei og støtte spillemonopolet. Så når det dukker opp et tilbud om at Magnus Carlsen selv kan dekke medlemskontingenten min, så var det en nobrainer å melde seg inn i Offerspill SK. (Jeg burde ha tenkt på det selv uten dette, men har ikke fått noe klart bilde av hvilke klubber som vil støtte avtalen.)

Nå skrives det i media at dette er udemokratisk av Magnus Carlsen. Det enkle svaret på det er vel at hvis man ønsker å unngå at folk melder seg inn i forbundet rett før et viktig møte for å påvirke utfallet, får man lage regler som forhindrer det. Det er - for å si det mildt - ikke første gang at organisasjoner opplever sånt, så det er urimelig uoppmerksomt at man ikke har justert reglene. At nye medlemmer sponses det første året er visstnok heller ikke uvanlig, så det kan vel heller ikke være udemokratisk.

Så får vi se da, hva innmeldingen ellers fører med seg. Kanskje gjør jeg alvor av å melde meg på en IRL-turnering om ikke så lenge - jeg har litt lyst, selv om det å sette av timevis per dag i flere dager er vanskelig.