Bjørn på norsk

Saturday, October 17, 2015

Jeg, en kjendis?

(Dette innlegget ble ved en inkurie liggende på draft noen år. Men nå legger jeg det ut...)

På kjendisskalaen snakker man vanligvis om A-kjendiser, B-kjendiser og C-kjendiser. A-kjendiser kan være folk som Øystein Sunde, B-kjendiser kan være i klasse med Dennis Storhøi, mens C-kjendiser kan være profiler som Christine Koth (alt ifølge kjendis.no).

Men da stopper man for tidlig. Vi har jo hele alfabetet å ta av, og jeg tenker meg at definisjonen på en Å-kjendis bør være "person som den nærmeste familien har problemer med å huske på en dårlig dag".

I så fall regner jeg med at jeg kan være noe sånt som en Æ-kjendis. Om jeg hadde hatt målsetting om å bli A-kjendis ville jeg neppe ha valgt å bli lærerutdanner. Men jeg merker at det er ørsmå antydninger til at jeg er på vei til å bli en Z-kjendis. Da snakker jeg ikke om at latteren min kom med på "Nytt på nytt" på fredag. Men månedsbladet Blikk var i november gått så tom for folk å skrive om i "Urunde år"-spalta, at de snakket med meg (og to andre som fylte år i november). Der fikk jeg one minute of fame! (At de rotet til tittelen min fælt får jeg bare leve med...)

Og på tirsdag ringte sannelig Bjørn Gabrielsen og spurte hva jeg har på nattbordet. "På nattbordet"-spalta i DN er jo legendarisk (som en Facebookvenn sa: "Nå kan du dø lykkelig, Bjørn. Å havne på nattbordspalta til DN er gull.")

På den annen side: kan du nevne én eneste person som har vært intervjuet i den spalta? Ok, siden du nettopp har lest såpass langt i dette blogginnlegget, må jeg vel øke vanskegraden: kan du nevne to?

Ikke det, nei. Anyway: Jeg må venne meg til tanken om at mine dager som Æ-kjendis er talte, og at jeg i framtida kommer til å bli gjenkjent på gata. Ihvertfall av den aller nærmeste familien.

Og jeg starter fortsatt setninger med "Og"

De siste ukene har jeg flere ganger(1) blitt rettet på når jeg starter setninger i skrift med "Og" eller "Men". Det er jo en velkjent myte at det ikke er "lov" å starte setninger med "og" eller "men" i norsk, og man bør vel være oppmerksom på at det rykker i noen norsklærerreflekser hos folk når man velger å starte setninger slik. Men jeg gjør det likevel.

Hva er poenget med å starte setninger med "Og" eller "Men"? Jo, poenget er naturligvis å koble det man skal si sterkere til det man nettopp har sagt enn det man får til uten disse to ordene. Samtidig ønsker man å ha en kort pause mellom setningene, og setter derfor punktum imellom. La oss ta et eksempel. For moro skyld velger jeg en av de første passasjene i ei bok som mange kjenner til:
Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.
 Man kan naturligvis spørre seg om ikke bibelforfatteren heller kunne skrive
Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Det ble lys.
og samtidig få fram det samme budskapet - uten å fornærme de som ikke liker setninger som starter med "Og" eller "Men". For meg signaliserer "Og" her en årsakssammenheng - forfatteren ønsker å understreke at det at det ble lys var en naturlig konsekvens av at guden kommanderte at det skulle bli lys.

En liknende språkmyte er at man (på engelsk) ikke kan avslutte en setning med en preposisjon. Det sies (uten faktagrunnlag, dessverre) at en korrekturleser korrigerte Churchill ut fra denne "myteregelen" og at Churchill svarte "This is the sort of English up with which I will not put."

Fotnote:
(1): Det er vel lov å overdrive litt i sin egen blogg?

Friday, July 03, 2015

Tale fra en russisk soldat

17. mai 1945 holdt en russisk soldat, som hadde vært krigsfange, en tale på Åndalsnes. Åndalsnes Avis gjenga talen et par dager senere, og den står nedenfor. Hvis noen kjenner til hva som skjedde videre med soldaten, er det interessant. (Flere av barna i Romsdalen ble kjent med de russiske fangene, derimot deler av min familie.)

En russisk soldat (Werjewkin) holdt følgende tale på norsk:
Ærede norske folk!!
Tillat meg på vegne av alle russiske krigsfanger såvel som på vegne av Sovjet-Unionen å overbringe de hjerteligste hilsener på frihetsdagen den 17de mai 1945.
Vi er krigsfanger! Befrielsens dag fra det fascistiske åk har utløst en jublende begeistring i oss.
Borgere! Vi har hatt en tung vei å gå, men vi har alle overlevd de fascistiske bødlers grusomhet og spott. Vib efant oss her under uhyre vanskeligheter: tungt arbeid, absolutt dårlig mat og daglig pryl; det har vi russiske krigsfanger holdt ut i lange år i fascistisk fangenskap.
Den mektige Sovjetunion og den berømte Røde Hær forenet med våre vestlige forbundsfeller engelskmennene og amerikanerne knuste det fascistiske Tyskland. Tyskland har kapitulert og er tvunget i kne. No kan vi lett og fritt ånde ut.
Våre hjerter er fylt med en følelse av stolthet og stor glede, ikke bare fordi vi er fri; men vi føler stolthet for vårt store fedreland, hvis militære makt formådde å bryte ned de Hitlerske krigsmaskiner og således brakte vårt folk og den Røde Armé udødelig ry.
Men denne titaniske kamp har kostet mange millioner offer. Vi bøier våre hoder for våre brødre, søstre, fedre, mødre og barn som falt i kampen for en lykkelig framtid.
I denne stund takker vi hele det norske folk for den hjertelige hjelpsomhet som det har vist oss og framdeles viser oss. Vi tror at i framtiden vil disse to folk, Norge og Russland, bygge opp en ny forbindelse på grunnlag av gjensidig forståelse og full selvstendighet. Vi ønsker det norske folk et lykkelig, velstående og glad liv.
Leve den fornyede forbindelse og vennskap mellom det norske og det sovjet-russiske folk.
Leve den herlige Røde Armé og våre forbundsfeller englenderne og amerikanerne!
Leve vår elskede Stalin!

Wednesday, January 14, 2015

Muhammed og tegningene, del 2. For meg er det personlig.

I blogginnlegget Muhammed og tegningene forklarte jeg hvorfor jeg mener at krenkende ytringer, også om profeter som Muhammed eller guder som Allah, må være omfattet av ytringsfriheten. Her prøver jeg å tenke litt videre.

For det første vil jeg understreke den politiske dimensjonen. I mange diskusjoner opplever jeg det som om alt blir privatisert, som om religion var en privatsak, som om man spør: "Hvorfor krenker du min gud?" Men en utfordring med å tilhøre en verdensreligion er jo at man ikke har en privat gud, den guden man har deler man med mange andre, som kanskje til og med misbruker guden for å oppnå sine egne mål. Hvis du hadde en privat gud som du holdt for deg selv og som ingen brukte i politisk øyemed, ville du - ihvertfall for min del - gjerne kunne få beholde den for deg selv.

Det er ufint å latterliggjøre dine private tanker som du ikke deler med noen. Det er naturligvis ikke ufint å bruke latterliggjøring som middel for å kritisere makta i samfunnet.

Men selv om man er enig i at ytringsfriheten omfatter krenkende ytringer, så trenger man ikke være enig i at alle redaktører med respekt for seg selv bør publisere Charlie Hebdos tegninger. Og det er man da heller ikke enige om. Man kan si at det store framskrittet siden forrige runde med karikaturdiskusjoner er at den gangen la (nesten) alle redaktørene seg flate, denne gangen er det diskusjon.

Jeg er svært glad for at mange redaktører har valgt å publisere tegningene. Ut fra vanlige journalistiske kriterier er det en latterlig enkel avgjørelse: folk blir drept på grunn av noen tegninger de har laget (ja, på grunn av tegninger!), og da vil det være instinktet til enhver redaksjon å vise tegningene. For å la være å trykke dem, må man oppkonstruere begrunnelser.

Variant 1 er at man har bestemt seg for å gå bort fra å trykke noe som er krenkende. Lykke til. Jeg er helt sikker på at man kan finne folk som føler seg krenket av Knausgårds utsagn om at menn alltid tenker på å ha sex med kvinner de møter, for eksempel. Avisene blir ganske tomme hvis de først skal sensureres for alt mulig krenkende materiale.

Variant 2 er at muslimer er så mye mer hårsåre enn andre, at mens man gjerne trykker et bilde av et Jesuskrusifiks nedsenket i urin (dette er jo et berømt kunstverk), så er muslimer for følsomme til å tåle tilsvarende "krenkelse". Dette er nok ikke i utgangspunktet sant, skjønt det kan være en selvoppfyllende profeti på sikt. Og det skaper et samfunn hvor det gjelder å rope høyest om krenkelser for å kneble motpartene i diskusjoer.

Variant 3 er at det er så farlig å trykke tegningene, fordi det finnes grupper som vil drepe folk som trykker tegningene. Det er et ærlig svar, og det er jo mange som har sagt at det var det som var den reelle begrunnelsen da man lot være å trykke Jyllandspostens karikaturer. Men spesielt ærerikt er det ikke. Ved å unnlate å trykke tegningene, skaper man et samfunn hvor det å trykke tegningene er noe så spesielt at det medfører fare. Hvis det vanlige er å trykke tegningene, er det vanskelig å se for seg at det innebærer stor fare for den enkelte. Og spesielt nå er det viktig å trykke tegningene i ren trass mot terroristene.

Det første jeg skrev på Facebook på ettermiddagen 7. januar var "Det er mye vold og drap og elendighet i verden, og man blir ofte ikke så forbannet som man burde.Men at man dreper meningsbærende tegnere blir jeg eitrende forbanna for. Og så - når sinnet legger seg litt - må vi vel møte terroren med mer åpenhet og mer ytringsfrihet og mindre misforstått selvsensur..."

La meg til slutt si noen ord om "Je suis Charlie". Jeg la dette som profilbilde på Facebook nesten umiddelbart når jeg hørte om angrepet, nærmest instinktivt. Senere har jeg sett at folk har problematisert dette: noen påstår at de virkelig er Charlie (i motsetning til oss andre som ikke er det), eller "Jeg er ikke Charlie" (fra folk som ikke føler seg verdige til å kalle seg Charlie). Derfor en liten forklaring: Min umiddelbare reaksjon var at det å angripe Charlie Hebdo også var et angrep på meg og mitt liv. Hele livet mitt er tuftet på ytringsfriheten; på mange modige folks kritikk av den bestående orden og ikke minst kritikk av religionenes klamme hånd om "samfunnsmoralen". For egen del kom disse modige folkene i grevens tid - hadde de fått gjennomslag 50 år senere enn de gjorde, ville jeg ikke kunnet leve åpent sammen med den jeg elsker og langt mindre ville jeg kunne gifte meg med den jeg elsker. I homokampen har aktivistene brukt hele verktøykassa - fra den aller sakligste argumentasjon til den mest ramsalte latterliggjøring. Dette har virket sammen for å få et bedre samfunn, som jeg nå nyter fruktene av. (Og vi ser jo også i land etter land: at den mest effektive måten å hindre framgang i homokampen på, er å fjerne ytringsfriheten - derfor kommer det "propagandaforbud" i Russland og mange andre land.)

Så for meg er det personlig. Jeg er ikke modig som Charlie Hebdo. Men jeg vet at jeg er avhengig av modige stemmer som de som ble drept i Paris for å leve mitt liv.

Friday, January 09, 2015

Muhammed og tegningene

"Hvilken rett har vi til å krenke muslimene på denne måten?" spør Erik Poppe i alle media, blant annet Dagbladet.no. Det fortjener et svar.

To sentrale utgangspunkt:
  • Kritikk av autoriteter og "makta" er en svært sentral del av demokratiet. En av de viktigste begrunnelsene for å ha ytringsfrihet er nettopp at demokrati er umulig uten ytringsfrihet. Og ytringsfriheten gjør seg best uten for mange begrensinger - hver enkelt må få ytre seg muntlig, skriftlig, via tegninger eller andre kunstuttrykk ut fra det hver enkelt ønsker.
  • Muhammed er en profet i islam. Vi skal ha respekt for det folk tror på og det de holder hellig. Men Muhammed er på ingen måte "bare" en viktig figur på religionens område - han er også svært viktig i politikken både internasjonalt og mange steder lokalt. Politisk makt utøves under henvisning til Muhammed.
Derfor: disse to punktene tilsammen gjør at kritikk av Muhammed er en selvfølgelig del av demokrati og ytringsfrihet.

Som homofil føler jeg meg krenket over at folk uttaler at homofile bør dø. Men jeg mener at slike utspill må møtes med ytringer. Og det er opp til den enkelte om man ønsker å møte sånt med politisk argumentasjon, med latterliggjøring eller ved å ignorere det. Alle tre alternativer må være tillatt, selv om vi kan diskutere hvilke som er mest virkningsfulle i den enkelte situasjon.

Når det sies at homofile bør dø og det henvises til Muhammed, ville det være utålelig om det ikke skulle være tillatt å kritisere Muhammed. Det ville gjøre videre diskusjon umulig.

Demokratiet er viktig og ytringsfriheten er en grunnstein i demokratiet. Herunder ligger kritikk av maktstrukturer i samfunnet. Noen blir krenket av sånt, og that's life - vi må bare lære oss å leve med å bli krenket av og til. Ingen dør av litt krenkelse. Folk dør av sult, av å bli skutt, av å bli steinet, men de dør faktisk ikke av tegninger eller skrift.

Så ja: vi må faktisk ha rett til å krenke hverandre - det følger av demokrati og ytringsfrihet. Så kan det naturligvis sies at vi kanskje bør prøve å unngå å krenke hverandre unødig og at det er dårlig folkeskikk å krenke hverandre hvis det ikke er helt påkrevd. Og det er en naturlig diskusjon: hver gang noen publiserer krenkende tegninger eller skuespill eller tv-programmer kan man godt kritisere tegningene, skuespillene eller tv-programmene - det er også en del av ytringsfriheten.

Jeg går ikke god for at alle Charlie Hebdo-tegningene var nødvendige. Det er en type analyse som kunne være interessant forrige uke, ikke denne uka. Den åpenbare retten i et demokrati til å uttrykke seg også om makta må vi slå ring om. Så får vi tåle at vi krenkes litt - det er prisen vi må betale.

Thursday, January 01, 2015

Dette var 2014

Ok, da var 2014 unnagjort.

Mitt nyttårsforsett fra forrige nyttår var å se minst en film i uka (i snitt) i 2014. Det klarte jeg, jeg endte på 53 filmer - fra Kompani Orheim 1. januar til The Interview 29. desember. Høydepunktene i mitt filmår var Boktyven og The Grand Budapest Hotel - og et stort hestehode foran disse: Richard Linklaters Boyhood. (Og i tilfelle du lurer: den filmen jeg fikk minst ut av i 2014 var Tropical Malady.)

Jeg har reist litt rundt i år også - jeg var blant annet på en utpreget hyggelig konferanse i Køben etterfulgt av noen deilige dager i Paris sammen med min kjære. En tur i Karlstad med familien var også hyggelig - og en Dovretur på sommeren. Og ellers mener jeg å huske at 2014-sommeren var helt utmerket å være i Oslo - det ble mange deilige dager på Huk.

Ifølge Cristin har jeg 15 publikasjoner i 2014, hvor jeg kanskje er spesielt fornøyd med mitt innhugg i Norsk Pedagogisk Tidsskrift på starten av året og artikkelen i NOMAD på slutten av året. Nå i romjula har jeg puslet med et par artikler som kommer i 2015, en om matematikkhistorie og en om seksualundervisning. Man skal jo variere litt...

Last.fm sier at jeg i 2014 - som vanlig - har hørt mest på The Beatles, deLillos og Tre Små Kinesere. Heller ikke når det gjelder enkeltlåter er det veldig mange nye inntrykk - her er topplista for 2014 according to Bjørn:
1. Green Day – Good Riddance (Time of Your Life)
2. Magic! – Rude
3. Tre Små Kinesere – Ingenting
4. Cat Stevens – Father And Son
4. a-ha – Turn the Lights Down
6. Sting – Fields of Gold
6. a-ha – Living a Boy's Adventure Tale
6. Milky Chance – Stolen Dance
6. Meghan Trainor – All About That Bass
10. Simone Eriksrud – Klokken er mye nå

Jeg klarte å gå ned en del kilo i 2014, til tross for at jeg definitivt ikke klarte å trene så mye som jeg skulle ønske. Jeg er ihvertfall glad for at jeg har klart å holde på vekta utover høsten.

Hva vil 2015 bringe?
Jeg har nå igjen 14 måneder av min tid som studieleder, og regner med at 2015 blir like travelt som de foregående årene. Jeg har ambisjoner om å strukturere og skriftliggjøre en del av det jeg har av rutiner for å gjøre det enklere for nestemann, og for øvrig er det jo en endeløs strøm av arbeidsoppgaver som vanlig. Og på fritida driver jeg altså med en del FoU-arbeid.

Jeg vil se minst like mange filmer i 2015 som i 2014. Film er viktig for meg, men i en travel hverdag blir det faktisk sjelden prioritert hvis jeg ikke "tvinger" meg selv til å prioritere det. Det samme gjelder for øvrig trening, og jeg skal definitivt trene mer i 2015 enn i 2014 (hvis helsa holder).

Og for øvrig skal jeg være snill og grei, hadde jeg tenkt...

Friday, September 19, 2014

deLillos på Stange

Det var knapt hundre meter herfra jeg hørte deLillos første gang - på radioen på gutterommet i barndomshjemmet mitt. Drøyt hundre meter i motsatt retning lå skolen, hvor deLillos ikke var kult. Og jeg var definitivt ikke kul - gjennom ni års skolegang, med Skolegata som skolevei, følte jeg meg ukul og utafor. Som sikkert alle gjør, men det forsto jeg jo ikke da.

Derfor var det en følelsesmessig sterk opplevelse å være på deLillos-konsert i Skolegata 3 på Stange. 24 år har gått siden jeg flyttet fra Stange. Noe kulere har jeg nok ikke blitt, men veldig mye mindre interessert i hva andre synes. Å stå fem meter fra Lars Lillo-Stenberg og synge Kokken Tor av full hals - rett ved det som før var skoleveien hvor jeg helst ville gå i ett med asfalten - var herlig.


På de 24 årene har jeg vært på mange deLillos-konserter. Flere ganger på Rockefeller, som egner seg bra for dem. En gang på Inderøy kulturhus, som var ganske uegnet (deLillos skal ikke nytes sittende i et glissent lokale...) Men også på Norwegian Wood, i Alta og nå sist hjemme på Grorud(/Ammerud) for et par uker siden. Konserten på Stange var nok av de bedre. Lyden var god, lokalet var intimt og gutta var i godt humør.


Men jeg ble altså nesten satt ut av geografien - fristet til å se ut av vinduet på en usikker tenåring med "Tøff i pysjamas" på sin Sony Walkman og fortelle ham at den dagen han lærer å gi blaffen i å se seg selv utenfra og heller konsentrere seg om å leve sitt liv etter beste evne, da kan han bli lykkelig. Beviselig.

Wednesday, August 27, 2014

Film: Boyhood - Uovertruffen autensitet



Det er en storslagen idé. Og det er galskap. Å starte på et tolvårig filmprosjekt, uten å vite om hovedrolleinnehaveren i det hele tatt vil være med i tolv år, og langt mindre om han har talent til å bære noe sånt. Jeg blir overveldet alt i utgangspunktet.

Og så er det utførelsen. Filmen har en uovertruffen autensitet. Det føles som vi overværer ekte liv. Naturligvis er tidskoloritten korrekt, naturligvis er det ingen anakronismer. Ektheten er den viktigste premien for Linklaters dristige plan.

Det er en ganske lang film, med lite skyting og bare tilløp til rå bilkjøring. Det er i de menneskelige relasjonene dramatikken ligger, og det holder i massevis. Blir du ikke glad i noen av personene her, så er det fint om du bosetter deg i ei tønne et stykke unna folk.

Nå er det ikke overraskende at Linklater lykkes. Han gjør gjerne det. Slacker og Dazed and Confused tok ungdommen på kornet, Before sunrise og oppfølgerfilmene lagde stor film av lange, utprøvende dialoger mellom mennesker som nesten ikke kjenner hverandre. Jeg likte jo til og med smått sære Waking Life. Her gjentar han bragdene med å få dialoger om stort og smått til å tegne nyanserte portretter av hovedpersonene - først og fremst av Mason, moren og faren.

Filmen har sikkert svakheter, og på en dårlig dag kan det hende at jeg hadde lagt merke til dem. Men i kveld lot jeg meg fjetre av Linklaters mot - og gjennomføringsevne. Jeg følte meg heldig som fikk bruke knappe tre timer av livet mitt på å bli kjent med disse folkene.

...og så er det jo en tilleggsbonus at Oslo Kino er i konflikt med UIP, slik at filmen kunne nytes uten reklame og uten popkornknasing, i selveste Tancred på Cinemateket. Og selv om det var utsolgt i kveld, kommer det nye muligheter...