Bjørn på norsk

Monday, December 30, 2019

Mitt filmår 2019

De siste årene har jeg hatt som nyttårsforsett å se minst én film per uke i snitt gjennom året. (Da teller jeg bare filmer jeg ikke har sett før.) Dette begynte jeg med etter at jeg skandaløst nok så bare rundt 30 filmer i året et par år, og det kan jeg ikke ha noe av når jeg er så glad i film. I 2019 endte jeg (vil jeg anta) på 54 filmer, og jeg vil nevne noen av høydepunktene.

Den mest sjarmerende filmen jeg så i 2019 var nok Chris & Don. A Love Story. Filmen så jeg etter at jeg hadde lest min første Christopher Isherwoodbok (etter å ha fått anbefalt boka på Gay's the Word i London). Det er rikelig med fordommer som slår inn når man ser i filmen at forfatteren Christopher Isherwood (48) ble sammen med en smellvakker unggutt, Don Bachardy (18). Kan det være ekte kjærlighet? Det er vanskeligere å fortsatt sitte med fjernbedømming av andres kjærlighet når Chris & Don fortsatt var sammen 33 år senere. Filmen ga både en vakker kjærlighetshistorie, mer kunnskap om en viktig forfatter og et møte med egne fordommer. (For de som ikke klarer å koble navnet Isherwood til noe: han skrev blant annet det som senere ble det litterære forelegget til musikalen Cabaret.)

Andreplassen - og det er litt pinlig å innrømme det - går til Love Actually. Jeg har altså klart å unngå å se den helt til 2019, men så så jeg den, og syntes den var søt. Riktignok er det #metoo-aktige scener i filmen, men det får man prøve å overse hvis man vil kose seg med filmen. Og etter å ha sett Hugh Grant i A Very English Scandal - som var et eneste stort #metoo-overgrep - var Love Actually nesten etisk høyverdig. Og altså søt.

Så klarer jeg ikke helt å skille mellom de neste 11, så jeg bare ramser dem opp i tilfeldig rekkefølge. Jeg syntes at Rocketman var et fint portrett av Elton John, godt hjulpet av en vanvittig rekke knallbra låter. På den andre enden av triveligskalaen var Leaving Neverland, som var et sterkt vitnesbyrd om Michael Jacksons omgang med andre mennesker. Once Upon a Time in Hollywood var skitkul, med Leo og Brad i hovedrollene. Det har tatt noen år for meg å bli Tarantino-fan, men den som venter på noe godt... Den friheten Tarantino tar seg i å fortelle (nesten) Charles Manson-fortellingen er kostelig.

Green Book og The Butler er to ganske så ulike filmer som begge tar for seg rasediskrimineringen i USA på gode måter. The Best Exotic Marigold Hotel, derimot, kan sikkert kritiseres for å være enda en vestlig film om vestlige folk i India, men den har en samling gode skuespillere som gir den sjarmen den trenger til å overleve.

Endelig så jeg Aladdin - den ordentlige tegnefilmen fra Disney - og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sett den før. Er ist wieder da er en ganske så vellykket Hitlerkomedie. Spionen er en spennende film om Sonja Wigert, som ble dobbeltagent under krigen.

Dog Tags er en gripende film om en fyr som prøver å finne ut både hvor han kommer fra og hvor han skal i livet. Høres kjent? Joda, men det funker.


Min store favoritt som regissør er nok Woody Allen. Noen beskriver ham som ujevn og forutsigbar, men jeg er helt uenig. Jeg har nesten aldri sett en dårlig Woody Allen-film, og filmporteføljen hans er absurd variert. Zelig, Midnight in Paris og What's New, Pussycat er ikke til forveksling like filmer. I 2019 så jeg blant annet Café Society, som var en fornøyelig film.Ikke blant hans aller beste, men det er da også et voldsomt høyt ambisjonsnivå å legge seg på...

Så er det bare å forberede seg på 2020. Da planlegger jeg å få med meg Berlin Filmfestival, og der bør det da være noen godbiter.

Monday, December 16, 2019

Å oppleve tvangen om å gå i kirken

"La skolebarna gå i kirken", skriver Hobbelstad i Dagbladet i dag. Hun mener at det ikke er så farlig at barna får høre ting som foreldrene er uenige i, og legger vekt på at det å være i kirken knytter bånd bakover i historien.

Dette har noe for seg. Min slekt har sterke bånd til to kirker, Stange kirke på Stange og Grytten kirke utenfor Åndalsnes. Her har generasjoner av mine forfedre blitt døpt, konfirmert, gift og begravet. Det vekker følelser å være der.

Mange av forfedrene mine har nok vært kristne, men det har ikke vært avgjørende for om de har gått i kirka. Det har jo vært tvang - om ikke nødvendigvis juridisk, så i hvert fall sosialt. De av forfedrene som har vært småbønder og leilendinger har nok ikke hatt luksusen å kunne velge. Så har de sittet der i kirka, da, og hørt på prester snakke om "åndelige ting" mens urettferdigheten har rådet i samfunnet utenfor kirkemurene. Og innenfor, naturligvis, for fintfolket har vel gjerne hatt de beste plassene. Her har homofile forfedre sittet og blitt fordømt, det samme har folk som ikke har fulgt kirkas snevre seksualmoral og så videre.

Slik sett er det en fin historisk parallell at skolebarn i dag skal "tvinges" (ved sosialt press) til å gå i kirka og høre på noe de og foreldrene ikke er enige i. Men argumentet har likevel noe pussig over seg. Hvilken annen undertrykking fra fortida skal vi la barna gjenoppleve for å føle nærheten til tidligere generasjoner?

Monday, July 01, 2019

Klesforretningen Kvisgaard 1922-2019

Det er vemodig. Klesforretningen Kvisgaard på Stange har eksistert siden 1922. Den var der da bestemor og bestefar trengte klær da far var en smågutt, den var der da jeg var barn og ungdom og mor tok meg med for å prøve å få kjøpt noen nye klær til meg. (Jeg var ofte ikke så interessert.) Og den var der i går da mor og jeg gikk en liten søndagstur og det å kikke i vinduene på Kvisgaard var en naturlig del av byrunda. I dag kom beskjeden om at butikken på Stange (og filialene på Hamar og Elverum) er stengt.

Selv har jeg knapt nok handlet der siden jeg flyttet fra Stange i januar 1991, det er snart 30 år siden. Men det er ikke fraflytting som gjør at butikken ikke har gått rundt - det er vel den vanlige saken at folk heller reiser til et kjøpesenter for å handle klær, sko, møbler - kort sagt alt som ikke er daglige behov. Der er utvalget større. Eller de bestiller på nett - det er enklere. Når nedleggelsen av lokalbutikken er et faktum, er det mange som synes de burde ha handlet mer lokalt da de hadde sjansen.

Men det er altså definitivt ikke en viktig del av hverdagen min som blir borte nå - jeg blir ikke i beit for klær. Men jeg er glad i Stangebyen, hvor jeg trådte mine (Kvisgaard-)barnesko, og det er litt trist hver gang noen må stenge dørene og Stange nærmer seg mer og mer en "soveby" for folk som jobber og handler på Hamar. Ingen som lever nå husker et Stange uten Kvisgaard som selvfølgelig første stopp hvis man skulle ha nye klær. Takk for innsatsen gjennom 97 år.

(Kvisgaard (på venstre side av krysset) på slutten av 30-tallet. Public domain.)

Tuesday, June 25, 2019

Da ble jeg medlem i Norges Sjakkforbund igjen

De siste par årene har jeg spilt mye sjakk igjen, etter å ha oppdaget chess.com. Dette etter en pause på kanskje 35 år uten noe særlig sjakkspilling etter noen turneringer som barnespiller. Jeg har også fulgt ivrig med på Magnus Carlsens store framganger de siste årene, både ved å følge livesendingene og å abonnere på Norsk Sjakkblad. Men medlem har jeg ikke blitt før nå.

Det dreier seg naturligvis om spillemonopolet og den såkalte Kindred-saken. Personlig er jeg ikke noe glad i monopoler og har mer sans for at man regulerer næringsvirksomhet. I Norge har man også et ganske dårlig fungerende spillemonopol, hvor man kombinerer en aggressiv markedsføring fra monopolisten av en del vanedannende spill, med dårlig bredde i spilleobjekter og en urimelig fordelingsnøkkel av overskuddet. (Sjakken får vel lite av spillemidlene...) Når et internasjonalt selskap da ønsker å støtte Norsk Sjakkforbund med store beløp, er det underlig å forvente at sjakkforbundet skal tenke at de heller må si nei og støtte spillemonopolet. Så når det dukker opp et tilbud om at Magnus Carlsen selv kan dekke medlemskontingenten min, så var det en nobrainer å melde seg inn i Offerspill SK. (Jeg burde ha tenkt på det selv uten dette, men har ikke fått noe klart bilde av hvilke klubber som vil støtte avtalen.)

Nå skrives det i media at dette er udemokratisk av Magnus Carlsen. Det enkle svaret på det er vel at hvis man ønsker å unngå at folk melder seg inn i forbundet rett før et viktig møte for å påvirke utfallet, får man lage regler som forhindrer det. Det er - for å si det mildt - ikke første gang at organisasjoner opplever sånt, så det er urimelig uoppmerksomt at man ikke har justert reglene. At nye medlemmer sponses det første året er visstnok heller ikke uvanlig, så det kan vel heller ikke være udemokratisk.

Så får vi se da, hva innmeldingen ellers fører med seg. Kanskje gjør jeg alvor av å melde meg på en IRL-turnering om ikke så lenge - jeg har litt lyst, selv om det å sette av timevis per dag i flere dager er vanskelig.

Saturday, June 25, 2016

Oslo Pride 2016



Det var en deilig dag – en godtepose full av ulike inntrykk. Der var gode venner, som jeg tilbragte dagen med. Der var kjente politikere, som Trine SG (som kanskje stusset på at hun gikk i toget mens jeg sto og så på), Knut Arild Hareide, ordfører Borgen og mange flere. Der var ymse kjendiser, som John Arne Riise (hvor kult er ikke det, artig å se han der!). Der var koselige folk som jeg kjenner, men altfor sjelden treffer, fra ulike stadier av livet mitt (dere vet hvem dere er). Der var politiet og forsvaret (så sterkt det er å se samfunnet slutte opp om mangfoldet!), der var bamser og transer (så herlig å se folk være som de vil), der var unge og gamle. Der var politiske budskap (så viktig å huske at det er et hav av homokamp igjen i store deler av verden!) og det var fjas og moro. Det var smil og glede. 

Og alt dette fikk jeg, selv om dagen ikke er til for meg. For dagen er ikke først og fremst for lykkelig gifte med fast jobb, med positive og fornuftige familiemedlemmer, venner og kolleger. Dagen er sannsynligvis skrekkelig mye viktigere for de som har Pride som et pustehull fra hverdagen – markeringene og varmen gir energi og blir motgift mot hverdagshomonegativisme, hverdagskjønnsnormativisme og så videre. 

Det var en deilig dag. Av og til spør kunnskapsløse heterofile om hvorfor homsene har en parade – heteroene har jo ikke det. Vanligvis har jeg svart at heteroene ikke trenger det, fordi de har hverdagsparader året rundt. Men et like godt svar er: Dere trenger ikke det, dere kan få være med på vår! Prideparaden gir energi til hverdagen og tro på at mennesker er fine – både de vi kjenner og de vi ikke kjenner enda.


Friday, March 25, 2016

Hvem var Johannes Syversen?

I går jobbet jeg litt med mitt eget lille påskemysterium: Hvem var Johannes Syversen?

Litt innledning: En av mine tippoldeforeldre het Pernille Evensdatter. Hun ble født 4. januar 1835 på Helgøya og levde det meste av livet sitt der, men hun døde på Stange 27. oktober 1925. Hun fikk naturligvis barn (ellers kunne hun ikke bli min tippoldemor), ifølge Nes bygdebok (andre bind 1. del) s. 229 fikk hun tre barn:
1. Karen Johannesdtr. f. 1860. Far: Johannes Syversen Eskerud.
2. Peder Pedersen f. 1865. Far: Peder Pedersen, ungkar på Eik.
3. Johanne Kristiansdtr. f. 1874. Far: Kristian Iversen, øvre Eikstua.

Karen er min oldemor, og det mest interessante spørsmålet for meg blir derfor: Hvem var Johannes Syversen? Det mest håndfaste jeg vet er det som står i kirkeboka (klokkerboka) for Nes i forbindelse med Karens dåp: Hun var født 9. mai, døpt 10. juni, oppført som "uægte". Foreldrene står oppført som "Pige Ind Pernille Evensdatter Staffseie og Uk Ind Johannes Syversen Edskerud". Uk betyr vel ungkar og Ind betyr "inderst" ("person som leide et rom eller et hus på en gård"). Videre står faddernes navn: "Peder Evensen Vieneie m Kn [?], Magnus Iversen Stafseie, Martinus Olsen Eeg og Pernille Pedersdr ibid." (Jeg har ikke utforsket nærmere hvem disse var.) Så står det en kommentar i margen som jeg tolker slik: "Anmeldt av barnets moderens Fader at være hans 2det og hendes 1ste kul [?]". Altså formodentlig hans andre barn og hennes første. Han står også nevnt da Karen ble konfirmert 4/10-1874, rimeligvis: som "uk Johannes Syversen". Og mer interessant: da hun giftet seg (på Nes) 20/3-1885 står det "dagarbeider Johannes Syversen Vieneie" som far i kirkeboka. Forloverne er Gustav Janson Vieneie og Matthias Evensen Vieneie.

Hvem vet vi om som het Johannes Syversen på Helgøya på denne tida?
Det var en Johannes Syversen (sønn av Syver Nilsen) som fikk sønnen Simen 12/12-1858 ("uægte"), men han giftet seg 28/2-1859 (og fikk senere et par barn til med) og burde derfor ikke stå som "ungkar" 10. juni 1860.
Det var en Johannes Syversen (sønn av Syver Johnsen Wenningrud og Ahlis Andersdatter) som ble født 13. november 1835. Han ble konfirmert 6. oktober 1850. Mer har jeg ikke klart å finne ut om ham. Finner jeg spor av at han har fått et barn før juni 1860, for eksempel, så er det jo et tegn på at han kan være Karens far.

Jeg har lett i kirkeboka bakover fra 1860, og fant at en "uægte" Johan ble født 19/6-1859 og døpt 21/8-1859. Foreldre: "Pige Ind Pouline Hansdtr Vieneie og Uk Johannes Syversen Egseie". Fadderne er nærmest uleselige for et utrenet øye, men i kommentar i margen står det "Anmeldt av moderen. Fars 1ste og hendes 3dje [uklart]. Dette kan altså godt være "min" Johannes, altså Karens far. Men jeg kommer ikke nærmere om han i så fall er sønn av Syver Johnsen Wenningrud. Men det kan være noe å hente ved å lete mer etter Johan, for eksempel om han ble konfirmert og om det står noen info der. (Oppdatering: Han ble konfirmert 4/10- 1874, og da er faren oppført som "Ukrl Johannes Syversen" og moren "Pouline Hansdatter" - ikke så mye nytt der".)

I 1865-folketellinga finnes det 11 Johannes Syversen i Hedmark. Mange er altfor unge til å kunne ha fått barn i 1860. Vi finner naturligvis tidligere nevnte Johannes Syversen som på den tida bodde sammen med kone og tre barn (blant annet Simen) på Larssveen på Helgøya. Men det er ingen tegn til noen annen Johannes Syversen født ca. 1835 på Helgøya. Så hva som har skjedd med Syver Johnsen Wenningsruds sønn er uklart.

Her stopper letinga for denne gang. "Min" Johannes Syversen var i live og ble benevnt med "Vieneie" i 1885, tilsynelatende, men sporene stopper der, og det er vanskelig å knytte ham sikkert til Syver Johnsen Wenningsrud... Jeg får lete videre ved en annen anledning. (Og tar gjerne imot gode tips!)

Saturday, October 17, 2015

Jeg, en kjendis?

(Dette innlegget ble ved en inkurie liggende på draft noen år. Men nå legger jeg det ut...)

På kjendisskalaen snakker man vanligvis om A-kjendiser, B-kjendiser og C-kjendiser. A-kjendiser kan være folk som Øystein Sunde, B-kjendiser kan være i klasse med Dennis Storhøi, mens C-kjendiser kan være profiler som Christine Koth (alt ifølge kjendis.no).

Men da stopper man for tidlig. Vi har jo hele alfabetet å ta av, og jeg tenker meg at definisjonen på en Å-kjendis bør være "person som den nærmeste familien har problemer med å huske på en dårlig dag".

I så fall regner jeg med at jeg kan være noe sånt som en Æ-kjendis. Om jeg hadde hatt målsetting om å bli A-kjendis ville jeg neppe ha valgt å bli lærerutdanner. Men jeg merker at det er ørsmå antydninger til at jeg er på vei til å bli en Z-kjendis. Da snakker jeg ikke om at latteren min kom med på "Nytt på nytt" på fredag. Men månedsbladet Blikk var i november gått så tom for folk å skrive om i "Urunde år"-spalta, at de snakket med meg (og to andre som fylte år i november). Der fikk jeg one minute of fame! (At de rotet til tittelen min fælt får jeg bare leve med...)

Og på tirsdag ringte sannelig Bjørn Gabrielsen og spurte hva jeg har på nattbordet. "På nattbordet"-spalta i DN er jo legendarisk (som en Facebookvenn sa: "Nå kan du dø lykkelig, Bjørn. Å havne på nattbordspalta til DN er gull.")

På den annen side: kan du nevne én eneste person som har vært intervjuet i den spalta? Ok, siden du nettopp har lest såpass langt i dette blogginnlegget, må jeg vel øke vanskegraden: kan du nevne to?

Ikke det, nei. Anyway: Jeg må venne meg til tanken om at mine dager som Æ-kjendis er talte, og at jeg i framtida kommer til å bli gjenkjent på gata. Ihvertfall av den aller nærmeste familien.

Og jeg starter fortsatt setninger med "Og"

De siste ukene har jeg flere ganger(1) blitt rettet på når jeg starter setninger i skrift med "Og" eller "Men". Det er jo en velkjent myte at det ikke er "lov" å starte setninger med "og" eller "men" i norsk, og man bør vel være oppmerksom på at det rykker i noen norsklærerreflekser hos folk når man velger å starte setninger slik. Men jeg gjør det likevel.

Hva er poenget med å starte setninger med "Og" eller "Men"? Jo, poenget er naturligvis å koble det man skal si sterkere til det man nettopp har sagt enn det man får til uten disse to ordene. Samtidig ønsker man å ha en kort pause mellom setningene, og setter derfor punktum imellom. La oss ta et eksempel. For moro skyld velger jeg en av de første passasjene i ei bok som mange kjenner til:
Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.
 Man kan naturligvis spørre seg om ikke bibelforfatteren heller kunne skrive
Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Det ble lys.
og samtidig få fram det samme budskapet - uten å fornærme de som ikke liker setninger som starter med "Og" eller "Men". For meg signaliserer "Og" her en årsakssammenheng - forfatteren ønsker å understreke at det at det ble lys var en naturlig konsekvens av at guden kommanderte at det skulle bli lys.

En liknende språkmyte er at man (på engelsk) ikke kan avslutte en setning med en preposisjon. Det sies (uten faktagrunnlag, dessverre) at en korrekturleser korrigerte Churchill ut fra denne "myteregelen" og at Churchill svarte "This is the sort of English up with which I will not put."

Fotnote:
(1): Det er vel lov å overdrive litt i sin egen blogg?