Bjørn på norsk

Tuesday, April 08, 2014

Slankekuren SIM-TIM (spis ikke mindre, tren ikke mer)

Jeg har slanket meg!

Det begynte 19. januar. Jeg brukte en BMI-kalkulator, og den påsto at jeg var "overvektig". Jeg skulle ha vært 5 centimeter høyere, viste det seg. De første strekkøvelsene ga ikke noe nevneverdig resultat, så jeg innså at jeg måtte strekke meg så langt som til å begynne en slankekur.

Jeg fastsatte raskt to prinsipper for slankekuren:
  • jeg skulle ikke spise mindre
  • jeg skulle ikke trene mer
For meg er dette to viktige prinsipper, for en slankekur som gjør at jeg hver kveld sitter der sulten og i tillegg med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått trent, vil neppe virke på lang sikt. (Og i min jobbsituasjon, og med oppstart i januar med fare for mye inne-vær, var det greit å stikke fingeren i jorda.) Derimot har slankekuren min hatt to hovedingredienser:
  • etter at jeg har spist en helt alminnelig frokost, kutter jeg opp en kiwi og en appelsin og spiser dette etter kaffen. Jeg spiser altså mer om morgenen enn før - men merker at jeg da ikke får sjokoladesug sånn i halv elleve-tida. Jeg klarer meg fint uten å spise fram til lunsj halv tolv.
  • og litt mer nerdete: jeg registrer alt jeg spiser i en dertil egnet app (myfitnesspal). For meg er dette først og fremst snakk om bevisstgjøring. Jeg var på kino en dag, og da jeg registrerte kinogodteriet og så at det dekket halve dagsbehovet for kalorier (og sikkert hele årsbehovet med sukker) har jeg blitt noe mer forsiktig med smågodtet. Og at pølser var kaloribomber var kanskje ikke noe stort sjokk, men greit å se svart på hvitt. Og omvendt: det finnes utmerkede wokretter som smaker deilig og ikke utløser den minste dårlige samvittighet.

Jeg har ikke blitt noen asket. Jeg spiser potetgull og jeg spiser Twist, men ofte bare en, to eller tre twist (ikke fem, seks eller sju) og ofte bare 30-50 gram potetgull, ikke 100-150-200 gram... Og så har jeg gjort alvor av min gamle ambisjon om stort sett å slutte å spise når jeg er mett. Det er jo alltid så fristende å ta bare en liten påfyll til med den gode middagsretten...

Og resultatet? I dag kunne jeg endelig gå på vekta og se at målet var nådd. Jeg har gått ned 7,7 kilo på drøyt to og en halv måned. BMI-kalkulatoren viser "normalvektig".

Og det er ingenting av det jeg har gjort som jeg ikke vil kunne fortsette med i ukene og månedene som kommer. Frukt etter frokost er deilig og kommer til å bli et fast innslag i livet mitt. Været blir bedre ute, så jeg kommer til å bevege meg mer, ikke mindre, i tida framover.

PS: Det hører kanskje med til historien at jeg i utgangspunktet beveger meg en god del til fots (har ikke bil) og spiser noenlunde sunt, men at inntaket av godterier og snacks nok var det som gjorde at vekta holdt seg for høy. Og naturligvis har jeg forstått at det ikke er 7,7 kilo fett som har forsvunnet - det er gjerne vel så mye muskler som fett som blir borte. Så å trappe opp treningen er absolutt en aktuell mulighet i tida framover.

Sunday, March 09, 2014

Film: Ymse filmer

Lite filmblogging i det siste. Det skyldes ikke at jeg har sviktet nyttårsforsettet om å se minst en film i uka i snitt, det er bare selve bloggingen det har gått trått med.

Tintin et moi har jeg jo allerede nevnt - artig å bli litt bedre kjent med Tintins skaper, selv om sannhetsgehalten i alt som ble fortalt var litt vanskelig å vurdere.

Hansel & Gretel Which Hunters var en gledelig overraskelse. Tommy Wirkola har på genialt vis tatt et velkjent eventyr og fabulert videre, og klart å lage en deilig liten eventyrsplatterfilm. Anbefales.

Shutter Island har jeg lenge lurt på å se, uten helt å finne ut hvorfor. Og jeg er litt usikker nå i ettertid også. Forsåvidt noen artige grep underveis, men engasjerer ikke helt.

Boktyven hadde jeg ikke fått med meg noe reklame for eller anmeldelse av, og jeg ante ikke hva jeg gikk til. Og jeg elsker jo egentlig å se filmer jeg ikke vet noe om på forhånd. Dette var et riktig hyggelig bekjentskap, og viser at 2. verdenskrig fortsatt duger til film. Det er faktisk over et år siden jeg så en film jeg trivdes så godt med.

12 Years a Slave. Jeg har i utgangspunktet litt problemer med filmer som avslører det meste av handlingen allerede i tittelen. Det var vanskelig å opparbeide noen spenning for hva som ville skje med hovedpersonen i denne filmen - hva var sjansen for at han ville slippe fri etter sju år, liksom? En helt grei film, men folk som trenger denne filmen (eller trenger at det er en tidligere fri mann det handler om) for å få med seg at slaveri var (og er) noe herk, de har jeg ikke så mye tålmodighet med...

Hitchcock dukket opp på Filmnet like før jeg sa opp abonnementet, og siden jeg liker regissøren Hitchcock, fikk jeg lyst til å se filmen. Og den var da helt grei, den. Igjen vanskelig å opparbeide den helt store spenningen (spennende om Psycho skulle bli laget ferdig, og om den skulle bli en suksess? Not.) men gode skuespillerprestasjoner.

Som far, så sønn er en av de andre filmene jeg har sett uten å vite noe særlig om den på forhånd. Jeg visste ikke engang at den var regissert av Kore-eda (som jeg vel bare har sett en film av før). Sånt liker jeg. Bak den ganske interessante historien om en familie som får vite at seksåringen ikke er deres biologiske barn, ligger det mengder av refleksjoner rundt hva biologi egentlig spiller slags rolle når det er dine egne barn det er snakk om.

Monuments Men er en ny film fra George Clooney. Han har jo gode karrierer som skuespiller og som kaffeselger, og det kan nok hende at det er disse han bør satse på foran regissørkarrieren. Riktig kjedelig skal det jo godt gjøres å gjøre en film med et sånt stjernelag av skuespillere og med såpass mye kunst involvert, men særlig spennende blir det dessuten heller ikke.

J. Edgar har også noen strålende skuespillere og en interessant - og uspennende - historie. Men filmen er tross alt noen hakk hvassere enn Monuments Men. Og så merker jeg meg at det blir langt mellom homsefilmene for tida - heterofilmene dominerer. Men J. Edgar er da et unntak på sitt vis.

Kong Curling sto i hylla på Deichman og så litt fristende ut. Jeg liker jo Atle Antonsen. Og jeg liker curling. Samtidig hadde jeg vel en snikende følelse av at hvis denne filmen hadde vært knakende god, ville jeg ha hørt mer om den. Og ganske riktig - Antonsen er småmorsom, men det er nesten hele beholdningen.

Fuglekikkere er en film om indianere i Brasil - en folkegruppe under press, for å si det mildt. Filmen er velment. Den skildrer en viktig konflikt og har en interessant miljøskildring. Og så har den et ganske labert tempo som jeg sikkert ville ha likt godt hvis jeg hadde vært i humør til det, men som i dag gjorde at filmen ble langtekkelig.

Sunday, January 12, 2014

Film: Life of Pi


Life of Pi har stått en stund på lista over filmer jeg bør se. Ikke bare på grunn av koblingen til matematikk, men også fordi jeg har oppfattet at mange har likt den. Men jeg har klart å unngå å få med meg hva den handler om, og det synes jeg er en fordel - jeg liker å lene meg tilbake og la en film overraske meg. I våre dager er jo det en sjelden opplevelse, siden trailere på filmer gjerne forteller hele historien. (Den norske filmen Victoria var ekstrem på den måten - traileren var så lang og ga så mye av filmen at da jeg hadde sett traileren to ganger var jeg grundig lei filmen... Så det går nok noen år før jeg eventuelt ser den.)

Det er ikke mye man kan si om Life of Pi uten å ødelegge den jomfruelige filmopplevelsen - og da passer det fint at når man har sett filmen ferdig, vet man ikke helt hva man har sett. Men den er ihvertfall vakker, har kule dyr med - og så likte jeg slutten veldig godt, uten at jeg skal utdype hvorfor... Filmen har humor, filmen har sjarme og den har religiøse elementer som ikke blir insisterende. Den er rett og slett ganske kul.

Dette var den sjette filmen jeg så i 2014. Nyttårsforsettet var å se minst 52 filmer i 2014, og jeg ligger foreløpig foran skjemaet... (Jeg så Tintin et moi her en dag uten å ha blogget om den - for de som prøver å telle med meg...)

Wednesday, January 08, 2014

Film: Frances Ha



Det finnes noen filmer hvor persontegningen av hovedpersonen er så sterk at det ikke har noe å si hva som ellers skjer i filmen. Ruby in Paradise står for meg som en slik film. Frances Ha aspirerer til å være en annen - hovedpersonen og hennes måte å forholde seg til verden på er poenget med filmen - alt annet er bare fargelegging. (Rar ordbruk, riktignok, siden filmen er i svart/hvitt.)

Filmen er ganske morsom, og det er i tillegg fullt mulig å kjenne seg igjen i så mangt. Man kan sikkert si at filmen handler om vennskap, om kjærlighet, om drømmer og det å ta inn over seg at visse drømmer aldri blir noe av. En kjærlighetserklæring til New York er den nok også. Men altså først og fremst en forrykende skildring av et - til tider nærmest forrykt - menneske.

Dette var film nummer 4 av de 52 jeg har som mål å se i år.

Monday, January 06, 2014

Film: Smurfene


Som liten leste jeg mye om smurfene - og Geir Børresen og Smurfene var jeg også glad i som barn. Likevel var det med forholdsvis lave forventninger jeg lot smurfene innta skjermen. Og de lave forventningene ble delvis innfridd. Smurfene er sukkersøte og barnslige alt i originalen, og omgjøringen til amerikansk film hjalp ikke så mye.

I denne filmen havner smurfene i Central Park i New York, og for øvrig ganske sjarmerende Neil Patrick Harris (Doogie Howser etc etc) måtte redde livene deres innimellom forsøk på å redde jobben sin. Blandingen av animasjon og menneskelige skuespillere fungerer teknisk sett godt.

Men hva er det egentlig som gjør at jeg blir ganske begeistret for Tintin og småsøvnig av Smurfene? Det er neppe bare dagsformen. Det er nok heller ikke bare det at Tintin litterært sett er noen hakk over Smurfene. Det er fristende å si at Tintin var mer tettpakket av morsomme gags og artige slossesekvenser, men jeg er ikke sikker på at en slik opptelling ville vise noen vesentlig forskjell mellom filmene. Tintin bare funker bedre, og kanskje er det et problem at de små, blå går i ett med hverandre tross identifiserende navn og egenskaper. Uansett: et helt greit bekjentskap, dette også, hvis du ikke har noen gode filmer å se...

Dette var film nummer 3 av de 52 jeg skal se i år. Foran skjema, altså.

Friday, January 03, 2014

Film: The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn


Et par dager etter at jeg hadde satt meg mitt nye nyttårsforsett, var jeg på Coop for første gang på nyåret - og rett innenfor inngangen sto en bråte brosjyrer for en måneds gratis, uforpliktende prøve på Filmnet. Jaja, jeg har prøvd Netflix og Viaplay, så da kan jeg da prøve Filmnet også...

Og dermed fikk jeg sett "The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn". Jeg er jo glad i Tintin og har lest alle Herges historier, men har vel vært skeptisk til overgangen til animasjonsfilm. Men den skepsisen var unødvendig - det ble en riktig artig affære, med tåpelige detektiver, fylleskjellsord fra Haddock og fiffige løsninger fra Terry. Og noen bidrag fra Tintin, selv, naturligvis, men Tintin har aldri vært den mest underholdende karakteren.

Alt i alt blir det et eventyr helt på høyde med Indiana Jones, med heisekrankamp som crescendo. Anbefales alle som er glad i Tintin og alle som burde vært glad i Tintin.

Dette var film nummer 2 av 52 jeg skal se i år.

Wednesday, January 01, 2014

Film: Kompani Orheim



Som sagt har jeg nyttårsforsett om å se et anstendig antall filmer i 2014 - ihvertfall 52 stk, altså én film i uka. Og jeg skal satse på å blogge om dem her.

En film jeg har hatt liggende på vent ei stund er "Kompani Orheim". Mye ligger til rette for en god filmopplevelse, forsåvidt: jeg er jo glad i Jarle Klepp, historien er god og en film vil jo få fram musikken - som ikke er uviktig for Jarle - på en fin måte. Men så var det det der med boka og filmen igjen da - jeg hadde jo tross alt lest boka, og klarte dermed ikke å opparbeide den helt store spenningen om hva som skulle skje. Filmopplevelsen ble derfor litt redusert til "hvordan forteller de den historien?", noe som er synd. For jeg tror jo strengt tatt at denne filmen kan gi en riktig god filmopplevelse hvis man ikke har lest boka først.

Men for meg denne gang ble det bare sånn passe.

Dette var film nummer 1 av 52 jeg skal se i år.