Jeg har hørt deLillos på Rockefeller mange ganger. Jeg har hørt dem i Alta, jeg har hørt dem på Norwegian Wood og jeg har til og med hørt dem i Inderøy Kulturhus. Nå gikk jeg i Nationaltheatret for å høre på dem. Hvorfor det?
deLillos sin musikk fungerer helt utmerket alene. Hva bidrar egentlig skuespillerne med? På det verste blir de bare i veien, der de står på scenekanten med umotiverte, spastiske bevegelser. Der de synger ustøtt og lager sine egne melodilinjer. Og der Ole Johan Skjelbred bruker nøyaktig det samme tonefallet og den samme stemmemelodien som når han spiller Jon Fosse eller Ibsenmaskin. (Akkurat dette var faktisk gjennomgripende distraherende - men jeg håper det bare var jeg som irriterte meg over det...)
Lenge var det slik at det ble et høydepunkt hver gang deLillos selv sto fram og kunne få styre både instrumenter og sang selv. Og da spurte jeg meg selv igjen: ville det ikke strengt tatt vært vel så bra å stå på Rockefeller og høre på en gjennomført konsert?
Men så glimter det til av og til. "Balladen om Kåre og Nelly" fungerer faktisk riktig så bra, med en uforglemmelig dramatisering av kråkenes drapsmannsdrap. Vekslingen mellom ulike vokalister ble her en berikelse (Marika Enstad fungerte for øvrig gjennomgående bra gjennom hele stykket).
Også andre scener grep tak i meg. Setningen "Hvis du bare hadde vært der hadde alt vært greit" hang med meg lenge etterpå - på t-banen hjem kjente jeg etter om det var en tåre i øyekroken. For det er mulig at tekstene kommer enda tydeligere fram fra Nationaltheatrets scene enn på en konsert (bortsett fra når skuespillernes vokal overdøves av musikken, slik den gjorde av og til). At tolkningsrommet utvides en smule på grunn av folka som flytter seg rundt på "svabergene" på scenen.
Helt vellykket var det vel ikke, dette eksperimentet. Kanskje hadde det fungert bedre med litt mer forsøk på rød tråd gjennom stykket. Men noen får forhåpentligvis opp øynene for deLillos' genialitet på denne måten. Disse bør i så fall snarest kjøpe seg deLillos-platene og komme seg på deLillos-konsert. For det er der deLillos tross alt er best.
Wednesday, May 01, 2013
Sunday, January 20, 2013
Årsak og virkning
I en artikkel om feiing (!) fant jeg følgende godbit fra en offentlig utredning:
Det kan sikkert være gode argumenter for å endre dagens ordning, men dette er ikke et av dem. Det at det sjelden blir brann i piper er vel snarere et argument for at ordningen fungerer fint enn for at den bør avskaffes.
Logisk sett er den på linje med følgende argumentasjon: det er ingen grunn til å fortsette med å ha på seg klær om vinteren i Oslo sentrum, for statistikken viser at det er veldig få som får alvorlige forfrystninger i Oslo sentrum. Det er mange flere som forfryser seg på høyfjellet, så vi bør heller bruke mye mer klær der, og droppe klærne i byen.
Det framstår som lite kostnadseffektivt å ha en omfattende offentlig ordning med feiing av fyringsanlegg hvert fjerde år, når piper og fyringsanlegg sjelden er årsak til mer enn rene pipebranner (uten spredning til bolig), mens elektriske anlegg og utstyr, som er en hyppigere brannårsak, langt sjeldnere har tilsyn, i gjennomsnitt hvert 20. år. Det er behov for å endre dagens ordning med feiing og tilsyn med fyringsanlegg.
Det kan sikkert være gode argumenter for å endre dagens ordning, men dette er ikke et av dem. Det at det sjelden blir brann i piper er vel snarere et argument for at ordningen fungerer fint enn for at den bør avskaffes.
Logisk sett er den på linje med følgende argumentasjon: det er ingen grunn til å fortsette med å ha på seg klær om vinteren i Oslo sentrum, for statistikken viser at det er veldig få som får alvorlige forfrystninger i Oslo sentrum. Det er mange flere som forfryser seg på høyfjellet, så vi bør heller bruke mye mer klær der, og droppe klærne i byen.
Wednesday, September 05, 2012
Mediene bidrar til identifisering - bør skjerpe inn praksis
Nå som det er siktet personer i forbindelse med Sigrid-drapet og de siktede er identifisert "overalt" på nettet, har det dukket opp en diskusjon om bruken av blogger, Facebook etc. Det er i disse kanalene folk identifiseres. Jeg mener at det like mye er de tradisjonelle mediene som ikke følger med i tida - for det er de tradisjonelle mediene som har publisert de informasjonene som har gjort det mulig å identifisere de siktede på nett.
Vær varsom-plakaten sier blant annet: "Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold."
Pressen har tydeligvis ikke tatt inn over seg hva "klare identifikasjonstegn" er i vår tid. For fem år siden kunne man kanskje trykke et bilde av en person bare man sladdet ansiktet. I våre dager tar det fire tastetrykk å finne originalen usladdet når man først har det sladdete bildet. Å vise et bilde av den det gjelder, er altså i våre dager identifiserende, selv om man sladder. Å sladde i våre dager tilsvarer om man for fem år siden publiserte et bilde med en pålimt sladd som leseren kunne fjerne på et øyeblikk.
Mediene må også ta inn over seg at alle har mange kilder til informasjon. Viktigheten av dette ble jeg for alvor oppmerksom på da jeg for en stund siden fulgte litt med på mediedekningen av en overgrepssak. Hver enkelt avis holdt seg muligens akkurat på riktig side av den tradisjonelle grensen for identifisering av offeret - ingen skrev navnet, og alle skrev bare noen få opplysninger om offeret. Men problemet var bare at noen offentliggjorde alderen, andre hvor offeret var oppvokst, atter andre offentliggjorde offerets partitilhørighet og til slutt var det noen som nevnte fritidsinteressene til offeret. I sum var det for ganske mange helt åpenbart hvem offeret var, selv om hver avis kunne toe sine hender og mene seg uskyldige. Ingen hadde identifisert, men alle hadde bidratt til identifikasjonen.
Kort sagt: Varsomheten kan ikke lenger bare innebære at avisa ikke selv skal identifisere personen, men også at de ikke bør viderebringe opplysninger/bilder som er egnet til å identifisere personen når de settes i sammenheng med det andre medier måtte trykke. Det krever en helt annen varsomhet enn i dag.
Vær varsom-plakaten sier blant annet: "Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold."
Pressen har tydeligvis ikke tatt inn over seg hva "klare identifikasjonstegn" er i vår tid. For fem år siden kunne man kanskje trykke et bilde av en person bare man sladdet ansiktet. I våre dager tar det fire tastetrykk å finne originalen usladdet når man først har det sladdete bildet. Å vise et bilde av den det gjelder, er altså i våre dager identifiserende, selv om man sladder. Å sladde i våre dager tilsvarer om man for fem år siden publiserte et bilde med en pålimt sladd som leseren kunne fjerne på et øyeblikk.
Mediene må også ta inn over seg at alle har mange kilder til informasjon. Viktigheten av dette ble jeg for alvor oppmerksom på da jeg for en stund siden fulgte litt med på mediedekningen av en overgrepssak. Hver enkelt avis holdt seg muligens akkurat på riktig side av den tradisjonelle grensen for identifisering av offeret - ingen skrev navnet, og alle skrev bare noen få opplysninger om offeret. Men problemet var bare at noen offentliggjorde alderen, andre hvor offeret var oppvokst, atter andre offentliggjorde offerets partitilhørighet og til slutt var det noen som nevnte fritidsinteressene til offeret. I sum var det for ganske mange helt åpenbart hvem offeret var, selv om hver avis kunne toe sine hender og mene seg uskyldige. Ingen hadde identifisert, men alle hadde bidratt til identifikasjonen.
Kort sagt: Varsomheten kan ikke lenger bare innebære at avisa ikke selv skal identifisere personen, men også at de ikke bør viderebringe opplysninger/bilder som er egnet til å identifisere personen når de settes i sammenheng med det andre medier måtte trykke. Det krever en helt annen varsomhet enn i dag.
Monday, July 02, 2012
Mine bilder farter rundt...
Jeg har mange ganger mast om at jeg synes det er gøy når folk bruker bilder jeg har tatt. For eksempel i en video om samfunnskontrakten og en vietnamesisk nettside om logoer, en italiensk nettside om dinosaurer - blant mange andre.
Denne uka har jeg fått to forespørsler - den ene var Høgskolen i Vestfold som ville bruke et bilde jeg har tatt av Valentourettes.
Og en blogger brukte et bilde jeg har tatt av en Rudolf Nilsen-statue.
Formodentlig kan det være flere også - for det er ikke noe krav å spørre om lov, siden bildene har CC-lisens. (Såfremt det da ikke har kommersielle formål.)
Denne uka har jeg fått to forespørsler - den ene var Høgskolen i Vestfold som ville bruke et bilde jeg har tatt av Valentourettes.
Og en blogger brukte et bilde jeg har tatt av en Rudolf Nilsen-statue.
Formodentlig kan det være flere også - for det er ikke noe krav å spørre om lov, siden bildene har CC-lisens. (Såfremt det da ikke har kommersielle formål.)
Sunday, June 03, 2012
Pressens liksomanonymisering
Vær varsom-plakaten foreskriver: "Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold."
Jeg har i det siste reagert et par ganger på pressens manglende evne til å anonymisere. De ønsker tilsynelatende å anonymisere, ihvertfall nevner de ikke navn. Men de gir så mange opplysninger at det er bare leserens manglende interesse som kan hindre at man finner ut hvem det er.
Det ene eksemplet var gutten som Trond Birkedal ifølge tiltalen hadde hatt sex med før gutten var 16 år. Media oppga ikke navn, men ga til gjengjeld en mengde andre opplysninger om guttens verv og virke, slik at det var forholdsvis enkelt å gjette hvem det gjaldt.
I dag fikk vi et nytt eksempel: en "profilert, norsk artist" er dømt for sex med en mindreårig (på 15 år og 11 måneder). TV2 oppgir av en eller annen grunn ikke navn - de synes det holder med å si at mannen er 30 år gammel, er "profilert jazzmusiker", har fått Spellemannsprisen og var kjent alt for åtte år siden, da hendelsen skjedde. Det er neppe mange profilerte jazzmusikere på 30 år som har fått Spellemannspris i Norge...
Så mitt spørsmål er: Hvorfor oppgir journalistene så mye informasjon om de personene de ønsker å "anonymisere"?
Jeg har i det siste reagert et par ganger på pressens manglende evne til å anonymisere. De ønsker tilsynelatende å anonymisere, ihvertfall nevner de ikke navn. Men de gir så mange opplysninger at det er bare leserens manglende interesse som kan hindre at man finner ut hvem det er.
Det ene eksemplet var gutten som Trond Birkedal ifølge tiltalen hadde hatt sex med før gutten var 16 år. Media oppga ikke navn, men ga til gjengjeld en mengde andre opplysninger om guttens verv og virke, slik at det var forholdsvis enkelt å gjette hvem det gjaldt.
I dag fikk vi et nytt eksempel: en "profilert, norsk artist" er dømt for sex med en mindreårig (på 15 år og 11 måneder). TV2 oppgir av en eller annen grunn ikke navn - de synes det holder med å si at mannen er 30 år gammel, er "profilert jazzmusiker", har fått Spellemannsprisen og var kjent alt for åtte år siden, da hendelsen skjedde. Det er neppe mange profilerte jazzmusikere på 30 år som har fått Spellemannspris i Norge...
Så mitt spørsmål er: Hvorfor oppgir journalistene så mye informasjon om de personene de ønsker å "anonymisere"?
Sunday, May 27, 2012
Dommerstreiken - til glede for nye lesere
For noen år siden var det en episode i Finnmarksfotballen hvor dommerne følte seg så hetset at de truet med å boikotte siste serierunde. Under opprydding på kontoret har jeg funnet mitt leserinnlegg i avisa i den forbindelse - det er evig aktuelt...
DOMMERSTREIKEN
Jeg ser at dommerne i Finnmark vurderer å boikotte den siste serierunden i 3. divisjon. Det er sikkert en effektiv aksjonsform, men jeg har forslag til en som ville vært mye morsommere:
Jeg foreslår at dommerne møter opp til kamp som vanlig. Men istedenfor å konsentrere seg fullt ut om dommerjobben sin, kan de bruke mye av energien på å mene ting om de andre aktørenes innsats. Når en spiller overser en god pasningsmulighet, er det naturlig å gjøre grimaser for å antyde at spilleren er blind. For litt verre feil, som feilpasninger, dårlige neddempinger av ballen osv, kan dommeren rope skjellsord etter spillerne. For riktig store feil, som skudd over fra kort hold og liknende, må en passende reaksjon være å løpe etter spilleren over hele banen mens kjeften går. Her kan man jo også få hjelp fra linjedommerne.
Trenerne må ikke overses. Ved jevne mellomrom bør dommeren løpe bort til benken og rope ting som for eksempel ”Er du helt dum, eller? Du må jo se at innbytteren din er bedre enn nr. 8 som du har utpå der!” eller ”4-4-2?! Hva slags amatørtrenerkurs er det du har vært på?”
Etter kampen er det tid for refleksjoner. Da kan dommeren uttale seg i pressen om hva han tror var grunnen til at spillerne og trenerne gjorde en så dårlig kamp. Her er det flere muligheter, og man bør som dommer ha et variert repertoar. Man kan for eksempel påstå at spillerne og trenerne faktisk er så dårlige, eller at de av familiære eller andre årsaker faktisk holdt med motstanderne. Antydninger om bestikkelser må man komme med på en forsiktig nok måte til at de er umulige å forsvare seg mot.
I tillegg er det en selvfølge at dommerne skaffer seg egne internettsider, hvor de i de påfølgende dagene kan utdype kommentarene. Her bør det også være åpent for allmennheten til å skjelle ut spillere og trenere – enten de som uttaler seg har sett kampen eller ikke.
Ville ikke dette på en artig måte supplert spillernes og trenernes bidrag til å gjøre det morsomt å lese om finnmarksfotballen i lokalavisa?
Bjørn Smestad,
Alta
DOMMERSTREIKEN
Jeg ser at dommerne i Finnmark vurderer å boikotte den siste serierunden i 3. divisjon. Det er sikkert en effektiv aksjonsform, men jeg har forslag til en som ville vært mye morsommere:
Jeg foreslår at dommerne møter opp til kamp som vanlig. Men istedenfor å konsentrere seg fullt ut om dommerjobben sin, kan de bruke mye av energien på å mene ting om de andre aktørenes innsats. Når en spiller overser en god pasningsmulighet, er det naturlig å gjøre grimaser for å antyde at spilleren er blind. For litt verre feil, som feilpasninger, dårlige neddempinger av ballen osv, kan dommeren rope skjellsord etter spillerne. For riktig store feil, som skudd over fra kort hold og liknende, må en passende reaksjon være å løpe etter spilleren over hele banen mens kjeften går. Her kan man jo også få hjelp fra linjedommerne.
Trenerne må ikke overses. Ved jevne mellomrom bør dommeren løpe bort til benken og rope ting som for eksempel ”Er du helt dum, eller? Du må jo se at innbytteren din er bedre enn nr. 8 som du har utpå der!” eller ”4-4-2?! Hva slags amatørtrenerkurs er det du har vært på?”
Etter kampen er det tid for refleksjoner. Da kan dommeren uttale seg i pressen om hva han tror var grunnen til at spillerne og trenerne gjorde en så dårlig kamp. Her er det flere muligheter, og man bør som dommer ha et variert repertoar. Man kan for eksempel påstå at spillerne og trenerne faktisk er så dårlige, eller at de av familiære eller andre årsaker faktisk holdt med motstanderne. Antydninger om bestikkelser må man komme med på en forsiktig nok måte til at de er umulige å forsvare seg mot.
I tillegg er det en selvfølge at dommerne skaffer seg egne internettsider, hvor de i de påfølgende dagene kan utdype kommentarene. Her bør det også være åpent for allmennheten til å skjelle ut spillere og trenere – enten de som uttaler seg har sett kampen eller ikke.
Ville ikke dette på en artig måte supplert spillernes og trenernes bidrag til å gjøre det morsomt å lese om finnmarksfotballen i lokalavisa?
Bjørn Smestad,
Alta
Saturday, April 14, 2012
Bra med en Breivik-fjerne-knapp
Dagbladet.no skal innføre en knapp så man kan få lese en Breivik-fri avis. "En usedvanlig dårlig idé" konkluderer Aftenbladets Sven Egil Omdal med - og sier at filteret vil skape "et nyhetsbilde hvor det sekundære blir det primære".
Jeg synes Omdal har et pussig syn på mediemangfoldet. Tror han virkelig at det finnes mange nordmenn som har Dagbladet som sin eneste nyhetskilde, og som på grunn av denne knappen blir sittende helt uvitende om hva som skjer i Oslo Tinghus?
Jeg hilser Dagbladets knapp velkommen. Jeg vet med meg selv at jeg vil få rikelig med referater fra rettssaken ved å lese nettaviser, se TV-nyheter og følge venners lenker på Facebook og Twitter. Jeg er faktisk mer bekymret for at rettssaken i så stor grad vil dominere nyhetsbildet at det blir vanskelig å holde seg oppdatert på hva som ellers måtte skje i verden. Å kunne trykke på denne knappen en gang daglig, vil i teorien gi et raskt overblikk over hva som ellers skjer. (Og i tillegg er det et viktig argument for en slik knapp at det er ganske mange som vil ønske seg Breivik-frie soner noen øyeblikk de nærmeste ukene, fordi det er en psykisk belastning å møte bilder av ham overalt hele tida.)
I framtida ønsker jeg meg ikke først og fremst knapper som fjerner hovedsakene - det er mer interessant med knapper som fjerner uvesentlighetene, som sporten og kjendiseriet. Men det blir en litt annen sak.
Mange har vært bekymret for at den nye mediehverdagen kun vil gi oss nyheter som vi ønsker å lese - slik Breivikknappen kan være et symbol på. Det mener jeg også er en helt gal analyse av utviklingen. For 40 år siden ble nyhetsbildet definert av en håndfull personer i NRK og i de to-tre største avisene nasjonalt og lokalt. Syntes de at utviklingen i et fjerntliggende land var uinteressant, fikk den jevne nordmann ikke vite om det. I dag blir mitt nyhetsbilde formet av et stort antall norske og utenlandske aviser og ikke minst av at en mengde Facebookvenner og folk jeg følger på Twitter deler ting de er opptatt av. Og nei, det er ikke slik at alle jeg er venner med på Facebook er helt like meg - Facebookvennene mine er langt mer mangfoldige enn de folka jeg møter ansikt til ansikt, for eksempel.
Konklusjon: jeg er ikke bekymret. Og jeg kan tenke meg å bruke Dagbladets knapp selv også - hvis da ikke det å hoppe til utenlandske nettaviser gir tilstrekkelig bredde i nyhetsbildet.
Jeg synes Omdal har et pussig syn på mediemangfoldet. Tror han virkelig at det finnes mange nordmenn som har Dagbladet som sin eneste nyhetskilde, og som på grunn av denne knappen blir sittende helt uvitende om hva som skjer i Oslo Tinghus?
Jeg hilser Dagbladets knapp velkommen. Jeg vet med meg selv at jeg vil få rikelig med referater fra rettssaken ved å lese nettaviser, se TV-nyheter og følge venners lenker på Facebook og Twitter. Jeg er faktisk mer bekymret for at rettssaken i så stor grad vil dominere nyhetsbildet at det blir vanskelig å holde seg oppdatert på hva som ellers måtte skje i verden. Å kunne trykke på denne knappen en gang daglig, vil i teorien gi et raskt overblikk over hva som ellers skjer. (Og i tillegg er det et viktig argument for en slik knapp at det er ganske mange som vil ønske seg Breivik-frie soner noen øyeblikk de nærmeste ukene, fordi det er en psykisk belastning å møte bilder av ham overalt hele tida.)
I framtida ønsker jeg meg ikke først og fremst knapper som fjerner hovedsakene - det er mer interessant med knapper som fjerner uvesentlighetene, som sporten og kjendiseriet. Men det blir en litt annen sak.
Mange har vært bekymret for at den nye mediehverdagen kun vil gi oss nyheter som vi ønsker å lese - slik Breivikknappen kan være et symbol på. Det mener jeg også er en helt gal analyse av utviklingen. For 40 år siden ble nyhetsbildet definert av en håndfull personer i NRK og i de to-tre største avisene nasjonalt og lokalt. Syntes de at utviklingen i et fjerntliggende land var uinteressant, fikk den jevne nordmann ikke vite om det. I dag blir mitt nyhetsbilde formet av et stort antall norske og utenlandske aviser og ikke minst av at en mengde Facebookvenner og folk jeg følger på Twitter deler ting de er opptatt av. Og nei, det er ikke slik at alle jeg er venner med på Facebook er helt like meg - Facebookvennene mine er langt mer mangfoldige enn de folka jeg møter ansikt til ansikt, for eksempel.
Konklusjon: jeg er ikke bekymret. Og jeg kan tenke meg å bruke Dagbladets knapp selv også - hvis da ikke det å hoppe til utenlandske nettaviser gir tilstrekkelig bredde i nyhetsbildet.
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
