Saturday, March 10, 2012

De som tror de er gode

Jeg leser daglig en mengde nyheter om homoseksualitet rundt om på kloden - som en del av arbeidet med å holde Homonytt fra hele verden oppdatert. Og da kommer jeg borti mye rart, må jeg si. I dag leste jeg et velformulert forsvar for "det tradisjonelle ekteskapet", skrevet av en John Nelson. Han angriper at det er blitt tillatt for homofile å være i forsvaret og at ekteskapsdiskrimineringen tar slutt i stadig flere stater. Det som er fascinerende er hvordan han begrunner dette.

Subsequently, America was visited by the renowned French political thinker and historian Alexis de Tocqueville in the 1830s. He famously noted that: “America is great because America is good, and if America ever ceases to be good, America will cease to be great.” In this statement, de Tocqueville summarized the essence of the greatness of America by linking the “goodness” of America to her wholesale embrace of Christianity.

For those of us who continue to embrace Christianity and view ourselves as mere sinners who are “washed in the blood of the Lamb,” we humbly, but assertively, stand against those who would grossly modify traditional marriage, a foundational stone both of our nation and our Christian beliefs.

In our view, usurping this institution by replacing it with the normalization of homosexual relations is tantamount to attacking the “goodness” of America. Biblically, Romans 1 lays out a clear roadmap for any nation or people that are on a path to self destruction. The latter stage of that roadmap is the society’s willing embrace of homosexual relations.

Altså: USA er godt, og USA blir mindre godt hvis også homofile får gifte seg.

For meg er det oppsiktsvekkende at folk kan tenke så godt om seg selv - og ikke minst at han ikke har det aller minste av egne reservasjoner til de Tocquevilles håpløse påstand. For vi må huske på at de Tocquevilles utsagn kom før borgerrettighetskampen i USA, før svarte kunne gå på samme skoler som hvite. Og ikke bare det, det kom før borgerkrigen og slutten på slaveriet. Den godheten de Tocqueville tillegger USA innbefatter altså å holde hverandre som slaver.

Joda, vi kan gjerne tilgi de Tocqueville dette - han levde i en helt annen tid og han ville sikkert være høflig mot landet han besøkte. Men når vi i dag omtaler de Tocquevilles utsagn, er det vel nærliggende å peke på hvor absurd det er sett fra vår forståelse av godt og ondt.

Med dette historiske bakteppet blir det kanskje heller ikke så vanskelig å se at den rettighetskampen som i dag føres, om hundre år kan sees som en helt naturlig del av kampen for å gjøre USA til et bedre samfunn.

Dette med å se på seg selv som representant for "de gode" og alle andre for noe mindre godt, er dessverre ikke bare knyttet til USA. Selvgodheten sitter sterkt i veggene mange steder. Bloggeren og politikeren Heidi Nordby Lunde (H) refererer i et innlegg til hva Mina Gerhardsen skal ha sagt i et portrettintervju med DN da hun skulle beskrive forskjellen mellom å jobbe i Røde Kors og å jobbe ved Statsministerens kontor:

Forskjellen på Røde Kors og Statsministerens kontor, er at nå skjønner ikke alle at vi er de gode.

Noe av det samme ser man i Lysbakkensaken. Når man foretrekker egne partifeller i tildeling av penger, enten partifellene heter Berit Ås eller kaller seg Jenteforsvaret, er det liksom greit fordi det var så gode formål.

Jeg tror ikke noe på at folk går inn i politikken for å kjempe mot "det gode" - jeg tror tvert imot at 99 prosent av alle politikere kjemper for et godt samfunn. Så er man naturligvis uenige om noen av målene og ikke minst en hel bråte av virkemidlene.

Folk må gjerne få gå rundt og tro at "vi er de gode" og at andre krefter i politikken er "onde". Og samtidig må jeg få lov til å synes at det er noe dypt usympatisk med dette. Det er nok litt derfor sympatien for de som har brutt reglene på toppen i departementene også er ganske liten.

Friday, March 09, 2012

Groruddalen er et trygt sted å bo

I avisa leser jeg uttalelser som fryder en Groruddalsinnbygger:

Groruddalen har fått mye urettferdig omtale. Kriminalitet, ran og innbrudd har sunket som en stein. Dette er et trygt og godt sted å bo

Dette sier Stovnerpolitimannen Stein Erik Olsen til Lokalavisen Groruddalen.

Stasjonssjefen på Stovner politistasjon, Espen Nag Aas, følger opp:

Groruddalen er nå blant de tryggeste områdene i Oslo.

Dette er jo ingen overraskelse for meg som bor på trygge, gode Grorud, men stemmer kanskje ikke med fordommene som mange har?

(For øvrig er det nedslående å lese Olsens meninger om politiarbeid - han mener at det brukes altfor mye ressurser i politiet til å unngå justismord - "selv om tallene på dette historisk alltid har vært mikroskopiske i forhold til det totale antall saker." For det første er det litt meningsløst å snakke om statistikk over sånt, for det ligger i sakens natur at man ofte ikke vet om at man har begått justismord. Og for det andre er det jo en viktig verdi i et fritt samfunn at man helst ikke setter folk i fengsel uten at de har brutt noen lov. Naturligvis kunne politiet vært mye mer effektive hvis man la mindre vekt på det, men det er ikke et samfunn jeg ønsker å være del av...)

Tuesday, March 06, 2012

Neppe siste akt i den snodige Lysbakkenskandalen

Det har vært en snodig statsrådavgang.

Først eksellerte Lysbakken i øvelsen dobbeltkommunikasjon, idet han gjentok frasen "tar ansvar" mens han prøvde å skape et inntrykk av at det var noen andre som hadde rotet ting til. Så gjorde han det som vanligvis er en dødssynd for en statsråd: han feilinformerte Stortinget ved å påstå at alle dokumenter i saken var innlevert. Og når man så fant de resterende papirene og det viste seg at Lysbakken hadde vært informert om bevilgningene til SU-underbruket, gikk han av, "tok ansvar" og skyldte på forgjengerne i departementet.

Men selv om håndteringen av selvforsvarssaken isolert sett var nok til å felle ham, var det nok ikke den som overbeviste ham. At han i tillegg har gitt penger til gode venner uten å si ifra at han var inhabil, var det umulig å overse. Men når han gikk av, var det merkelig nok fortsatt dårlige rutiner i departementet han var opptatt av, ikke egen manglende dømmekraft.

Og så kom et helt korps av "komiske Ali"-er på banen, ledet av komiske Kristin, som mente at hele skandalen var en utrolig positiv affære for Lysbakken, for partiet og for det norske folk. Saken skulle ikke lenger handle om Lysbakkens manglende dømmekraft, men om hans evne til å takle de kriser som denne manglende dømmekraften uvegerlig vil føre ham opp i. Jesusmetaforene som andre bloggere har brukt, er snublende nær: Lysbakken går av for andres synder.

Uheldigvis er dette en sjenerøsitet som ikke kan gjenfinnes i saker hvor andre politikere har rotet det til for seg. Jeg husker ihvertfall ikke hvilke fremtredende SV-politikere som trakk fram hvor utrolig styrket en Syse eller en Ditlev-Simonsen kom ut av sine skandaler.

Det har vært spennende å følge med på saken. Men det snodigste gjenstår kanskje, når SV velger Lysbakken til sin neste leder, i desperat mangel på villige motkandidater. Det viser en tro på egen evne til å vri skandalen til noe positivt som jeg tror er kraftig overvurdert. Det må bli tungt å gå til valg med en leder som ikke forstår at bevilgninger til gode venner er problematisk.

Og ledervalget sikrer samtidig at avisene ikke kommer til å slutte å grave i BLD-bevilgningene med det første. Det kan fort bli til at Lysbakken må "ta ansvar" igjen.