Et kvart kvinneår

Før 1. juli satte jeg meg noen mål for det jeg kalte "kvinneåret": at minst 60 % av musikken jeg hørte skulle være av artister som er kvinner, at 60 % av bøkene jeg leste skulle være av forfattere som er kvinner, og at 60 % av filmene jeg så skulle være av regissører som er kvinner. Hva er stoda når jeg nærmer meg tremånedersjubileet for disse forsettene?

Musikk - ca. 100 prosent

Musikken er det enkleste, som nevnt før. Jeg opprettet altså en egen spilleliste på Spotify med masse god musikk som jeg likte fra før, og har supplert den litt underveis. Resultatet er åpenbart at "kvinneandelen" - altså andelen musikk av en artist som er kvinne (eller i det minste kvinnelig frontfigur) er nær 100 prosent. Men så innmari mye nytt har jeg ikke hørt - det går mye i Cranberries, Suzanne Vega, Lisa Ekdahl, Eurythmics, Adele, Angelique Kidjo, Anne Grete Preus, Bertine Zetlitz, Anita Skorgan og Tracy Chapman, for å nevne topp 10. Dette er stort sett artister jeg også hørte på for 20 år sida (bortsett fra Adele, naturligvis).

Bøker - ca. 92 prosent

Mens musikk i stor grad har vært gjenhør med gamle kjente, så har boklesingen i større grad vært å bli kjent med forfattere jeg ikke har lest før. Dels er det folk jeg selv (delvis) kjenner: Marlen Ferrer, Guro Sibeko og Marte Magnusdotter Solem. Dette var fine litteraturbekjentskaper. Dels klassikere som jeg av en eller annen grunn ikke har lest før: Halldis Moren Vesaas, Virginia Woolf, Patricia Highsmith, Margaret Atwood. En blandet fornøyelse, bortsett fra Vesaas, som var en udelt fornøyelse. Og dels nyere navn som jeg har fått anbefalt: Agnes Ravatn og Olga Tokarczuk - ikke så fantastisk, men med gode partier begge to. Mary L. Trump stiller i en egen klasse. Det er spennende å lese om hvordan Donald Trump har blitt som han har blitt, selv om det er lite hjelp i det.

Filmer - ca. 93 prosent

Når det gjelder filmer, må jeg innrømme at jeg har måttet lete en del. Men jeg har fått stor sans for Susanne Bier, og sett fem av hennes filmer på kort tid. Det er gøy. Men ut over det har det vært en pussig blanding av "klassikere" jeg på en måte burde ha sett før (Little Women, Orlando, Hustruer), lettbente filmer jeg ikke har hatt så veldig lyst til å se (To All the Boys I've Loved Before, The Intern, Clueless) og andre filmer jeg tilfeldig har kommet over og tenkt "joda, regissøren er jo kvinne", som Hysteria og Somewhere. The Untold Tales of Armistead Maupin var også en av disse - riktig interessant. Men problemet med film er altså, som jeg har nevnt før, at jeg ikke bare kan lage en liste over klassikere med regissør som er kvinne og så se dem, fordi mange klassikere ikke er å finne på de strømmetjenestene jeg har.

Oppsummering 

Hovedideen bak dette prosjektet er jo at det er vanskelig å komme opp med noen god grunn til at 70-80-90 prosent av mediekonsumet mitt har mannlig opphavsperson. Det å bevisst se etter kvinnelige opphavspersoner kan være bevisstgjørende. På musikksida har det altså ikke ført til at jeg hører på så mye nytt, bare at jeg hører mer på visse deler av det jeg uansett har hørt på. Når det gjelder bøker har jeg lest en god del som jeg av en eller annen grunn har hoppet over før, og som jeg er glad for at jeg nå har lest. Når det gjelder film er det et mer broket bilde. Her er det jo også et poeng at de filmene som får god finansiering, stort sett lages av menn, slik at langt under halvpartene av filmene på Netflix er laget av kvinner.

Og så kan man jo alltids krangle på akkurat det målet jeg har satt. Det er jo slik sett et tankekors at den ene filmen som ødela 100-prosenten er Enola Holmes, en film av en kvinnelig forfatter, med en kvinnelig hovedperson, mens boka som ødela 100-prosenten er ei bok av André Aciman med noen homofile hovedpersoner. Det kan diskuteres om det ikke er mer givende å lese den boka enn ei bok om Donald Trump.

Men inntil videre kan jeg vel si: jeg oppfordrer alle andre til å lage seg noen regler som vrir konsumet i litt uvante retninger. 

Et kvinneår - en første oppdatering

For et par uker siden bestemte jeg meg altså for at i dette "året" (fra 1/7-2020 til 30/6-2021) skal

• 60 prosent av musikken jeg hører ha vokalist som er kvinne
• 60 prosent av bøkene jeg leser skal ha forfatter som er kvinne
• 60 prosent av filmene jeg ser skal ha regissør som er kvinne

Så hvordan er ståa etter to uker?

Musikk

Dette er lekende lett. Det er ingen mangel på musikk med vokalister som er kvinner der ute - og i mine spillelister på Spotify var det mye å finne. Jeg laget meg ei liste (Kvinnelige) og hører på den når jeg vil høre på musikk. Etter hvert supplerer jeg den med musikk jeg får tips om, ved å høre mer på artister jeg allerede har i lista eller på andre måter. Det enkle med musikk er jo at nesten alt som er laget, er å finne på Spotify. Nå etter to uker er vel kvinneandelen i nærheten av 100 prosent.

Bøker

Joda, det er ganske enkelt med bøker også. For det første kom jeg på at jeg jo kjenner noen forfattere som er kvinner, og som jeg ikke har somlet meg til å lese bøkene til. Bøkene jeg så langt har lest av Marlen Ferrer og Guro Sibeko ga mersmak. Jeg fikk også masse tips av Facebookvenner, og jeg har nå lest Fugletribunalet av Agnes Ravatn. Og så er det jo en hel strøm av klassikere jeg ikke har lest, for eksempel Virginia Woolf. Igjen er det veldig enkelt med bøker: en rask tur på biblioteket gir tilgang til et bredt utvalg av det som er gitt ut. Min eneste utfordring her er jo at jeg de nærmeste månedene også kommer til å fullføre en del bøker som jeg startet på før 1. juli, blant annet av Kjell Aukrust, André Aciman og Tore Linné Eriksen. Så opp mot 100 prosent kommer jeg ikke, men 60 prosent skal ikke være noe problem. Jeg må bare holde meg unna favorittforfattere som Alexander McCall Smith, Haruki Murakami, Terry Pratchett og Milan Kundera...

Film

Film er vanskeligere! For det første: film er dyrt å lage, og dermed er det ikke bare, bare å få regissere en film. Andelen av regissører som er kvinner er nok svært mye lavere enn andelen av forfattere eller musikere. Jeg leste et sted at ned mot 5 prosent av alle storbudsjettfilmer regisseres av kvinner. For det andre: om jeg finner noen titler jeg har lyst til å se, er det ikke gitt at Netflix, Blockbuster, Viaplay eller for den del Deichman har filmen tilgjengelig. For det tredje: å lete gjennom filmer på måfå for eksempel på Netflix er noe herk, for regissøren har ikke en så sentral plassering som forfattere eller artister har når det gjelder bøker og musikk. Av tjue filmer jeg har lyst til å se, vil ofte bare en ha regissør som er kvinne. Dette innebærer at jeg har ei lang liste av filmer av regissører som er kvinner, som jeg har lyst til å se, men må drive detektivarbeid for å finne ut hvordan jeg kan få sett dem.

Men: what's the point?

Så er jo spørsmålet: Er det noe poeng? Får jeg tilgang til noe annet på denne måten? 
Det første svaret er vel at det ihvertfall ikke har vært et bevisst valg å nesten bare se filmer, høre musikk og lese bøker laget av menn. Så egentlig handler det mye om å riste på noen vaner som ikke har vært resultat av noe bevisst ønske.
Det andre svaret er vel kanskje tja. Det kan vel godt hende at Virginia Woolf (jeg har begynt å lese Til fyret) eller kvinnerollene i Sibeko og Ferrers bøker sier noe litt annet enn den jevne bok skrevet av menn, og at filmen "Hysteria" (som jeg så i går) gir et noe annet blikk på kvinners seksualitet enn andre filmer. Men som alltid med vilkårlige resultatmål, så er det ikke alt som nødvendigvis er like nyttig: det er kanskje tvilsomt om det å erstatte Cezinandos "Vi er perfekt men verden er ikke det" med Astrid S sin coverversjon av samme låt gir et nytt syn på mennesket. 
Jeg fortsetter ihvertfall med eksperimentet i 11,5 måned til...

Et kvinneår? (En selvransakelse.)

Det har av og til slått meg at jeg hører på lite musikk hvor de sentrale artistene er kvinner. Og at jeg leser få bøker skrevet av forfattere som er kvinner. I dag, på 30. juni 2020, tenkte jeg at datoen var passende for å ha et tilbakeblikk på de to forrige halvårene, og se hvordan det egentlig står til med kvinneandelen.

Bøker

For å ta det enkleste først: Fra 1. juli 2019 til 30. juni 2020 har jeg lest beskjedne 16 bøker (inkludert lydbøker). Av disse er 2 (to) skrevet av forfattere som er kvinner: "Hvem sa hva?" av Helene Uri og "Men du ser ikke syk ut" av Ragnhild Holmås. En prosentandel på 12,5. (Jeg har lest flere bøker av Haruki Murakami enn av kvinner det siste året. Det er riktignok sterke kvinneskikkelser i flere av bøkene jeg har lest, jeg nevner i fleng: Mme Ramotswe, Aomame, Fuka-Eri, Sally Bowles og
Astrid Hekne. But I digress...) (Takk til Goodreads for oversikten.)

Musikk

I samme periode har jeg hørt en del musikk. Jeg kan nevne de ti jeg har hørt mest på: Cezinando, Tre små kinesere, Tønes, Elton John, Jens, deLillos, Julian Lennon, Andras Farkas, Oscar Peterson, Jan Eggum. Og Anne Grete Preus. I alt er 8,0 prosent av mine lyttinger dette året artister som er kvinner (eller grupper som har kvinnelige frontfigurer). (Takk til last.fm for å avsløre dette.)

Filmer

Og så har jeg sett 61 filmer. "Hele" ti av filmene har regissører som er kvinner, en av de ti riktignok regissert sammen med en mann. Så hvis vi sier 9,5 av 61 filmer, blir det en prosentandel på 15,6. Ikke verst!? (Og her er det Collectorz-databasen som holder orden for meg.)

Konklusjon

For det første: dette var en interessant øvelse: prøv gjerne å tenk gjennom hva du har lest, hørt på og sett selv, og vurder om du er fornøyd. Jeg er ikke fornøyd. Siden jeg har en følelse av at sånn cirka halvparten av all verdens litterære, musikalske og filmatiske talent befinner seg hos kvinner, må jeg jo gå glipp av ganske mye moro ved denne skjevheten?

For det andre: Det blir jo da fristende å sette et mål for de neste to halvårene. Klarer jeg for eksempel å få en kvinneandel på over 60 i det kommende året - på alle de tre områdene? Siden jeg har fråtset i mannlige bøker, musikere og regissører fram til nå, er det sikkert nok å velge blant.

For det tredje: joda, fokus på kvinneandel er SÅ 1986. Men også 2020. Jeg er naturligvis klar over at jeg også har slagsider ved at jeg hovedsakelig leser bøker fra den vestlige verden (og Japan), hører mest norsk musikk og ser lite afrikansk og vestasiatisk film. Og at kunstnerne stort sett er CIS-folk og funksjonsfriske. Men la meg nå starte et sted.

Gode tips til bøker, musikk og filmer tas imot med takk. :-)