Det er litt tidlig å tenke på alderdommen, men marerittbildet er jo prentet inn i meg gjennom skrekkreportasjer i avisene: om en alderdom hvor folk rundt deg mener at livet ditt er over og at du bare venter på å dø.
Da er det oppløftende å lese om positive tiltak rundt omkring som gjør alderdommen mer interessant. For lenge siden leste jeg en reportasje i Aftenposten om bruk av YouTube på sykehjem, hvor beboerne fikk ønskekonsert med bilder og lyd fra den musikkskatten de har et forhold til.
I nyeste Fri Tanke står det en artikkel om "Filosofi i livets siste del" (ikke på nett, bortsett fra i pdf-versjonen av bladet). På filosofikafé på Cathinka Guldberg-senteret går filosofiske samtaler høyt. Tine Lindeman (83) sier: "Sammen lufter vi tanker og ideer som vi alle har inne i oss, men aldri sier høyt ellers. Når jeg er hjemme alene, tar jeg opp igjen emnene vi har diskutert, og tenker videre på dem. Det setter tankene i sving, på en god måte."
Dette høres fint ut. Det er også å ta på alvor frasen om "livslang læring". Hvis læring ikke kun skal ha et snevert økonomisk og bruksrettet siktemål men også være til glede for enkeltmennesket, sier det seg selv at man også kan ha filosofiseminarer på eldresentre, for eksempel.
Showing posts with label aldershjem. Show all posts
Showing posts with label aldershjem. Show all posts
Monday, May 17, 2010
Saturday, August 08, 2009
Homoaldershjem i Norge?
"Sverige får homoaldershjem" melder LLH. Noe å tenke på for Norge også?
Jeg hører naturligvis allerede reaksjonene. Er ikke homofile og lesbiske som alle andre? Hvorfor skal de alltid skille seg ut? De mest fordomsfulle får sikkert også rare bilder i hodet sitt av hva slags fritidstilbud et slikt aldershjem skal ha.
En sentral bakgrunn er den store homofiendtligheten som har eksistert og delvis fortsatt eksisterer i samfunnet. Holdningene til homofili har heldigvis bedret seg i det norske samfunnet de siste åra, men det var for eksempel først i 1971 at homosexforbudet ble opphevet og først i 2009 at homofile fikk lov til å gifte seg. De som bor på aldershjem har altså levd det meste av livet i et samfunn med store fordommer mot homofile. Da er det ikke så rart at mange fortsatt bærer på fordommene.
Og et sentralt element i ordet "homoaldershjem" er ordet "hjem". Et aldershjem er et sted man flytter til for å bo der. For en homofil som har levd store deler av livet i et homonegativt samfunn, men som de siste par tiårene har opplevd å kunne være åpen om hvem man er, er det ikke særlig forlokkende å skulle flytte sammen med en gjeng mennesker med tildels store fordommer. Vil det innebære at man må inn i skapet igjen? At man ikke kan fortelle om sitt liv sammen med sin kjære når andre gjør det?
Mantraet fra homobevegelsen er naturligvis at man bør være åpen der man er, og at samfunnet vil endre seg gradvis. For akkurat denne gruppa tror jeg imidlertid at det vil være urimelig å kreve at de skal gå i bresjen nok en gang.
Homoaldershjem vil ikke være noen langsiktig løsning. Om førti år bør homoaldershjem være unødvendige. Og homoaldershjem er heller ikke for alle. Hvis Kim Friele flytter på aldershjem vil hun neppe la seg dytte inn i skapet men isteden oppdra sine nye samboere. Kanskje er det ganske få som vil oppleve tilværelsen på et homoaldershjem som mye friere og mer tolerant enn et annet aldershjem. Men de kan være mange nok til at det er plass til et homoaldershjem i Norge.
I det minste blir det spennende å følge erfaringene fra Sverige.
Jeg hører naturligvis allerede reaksjonene. Er ikke homofile og lesbiske som alle andre? Hvorfor skal de alltid skille seg ut? De mest fordomsfulle får sikkert også rare bilder i hodet sitt av hva slags fritidstilbud et slikt aldershjem skal ha.
En sentral bakgrunn er den store homofiendtligheten som har eksistert og delvis fortsatt eksisterer i samfunnet. Holdningene til homofili har heldigvis bedret seg i det norske samfunnet de siste åra, men det var for eksempel først i 1971 at homosexforbudet ble opphevet og først i 2009 at homofile fikk lov til å gifte seg. De som bor på aldershjem har altså levd det meste av livet i et samfunn med store fordommer mot homofile. Da er det ikke så rart at mange fortsatt bærer på fordommene.
Og et sentralt element i ordet "homoaldershjem" er ordet "hjem". Et aldershjem er et sted man flytter til for å bo der. For en homofil som har levd store deler av livet i et homonegativt samfunn, men som de siste par tiårene har opplevd å kunne være åpen om hvem man er, er det ikke særlig forlokkende å skulle flytte sammen med en gjeng mennesker med tildels store fordommer. Vil det innebære at man må inn i skapet igjen? At man ikke kan fortelle om sitt liv sammen med sin kjære når andre gjør det?
Mantraet fra homobevegelsen er naturligvis at man bør være åpen der man er, og at samfunnet vil endre seg gradvis. For akkurat denne gruppa tror jeg imidlertid at det vil være urimelig å kreve at de skal gå i bresjen nok en gang.
Homoaldershjem vil ikke være noen langsiktig løsning. Om førti år bør homoaldershjem være unødvendige. Og homoaldershjem er heller ikke for alle. Hvis Kim Friele flytter på aldershjem vil hun neppe la seg dytte inn i skapet men isteden oppdra sine nye samboere. Kanskje er det ganske få som vil oppleve tilværelsen på et homoaldershjem som mye friere og mer tolerant enn et annet aldershjem. Men de kan være mange nok til at det er plass til et homoaldershjem i Norge.
I det minste blir det spennende å følge erfaringene fra Sverige.
Subscribe to:
Posts (Atom)
Posts
