Tuesday, December 31, 2013

Årets filmer 2013

Et av mine nyttårsforsetter for 2013 var å se flere filmer. I 2012 så jeg patetiske 26 filmer, og det kunne ikke gjenta seg. Fasiten for 2013 ble 36 filmer, noe som jo er litt bedre, men fortsatt ganske langt unna toppåret 1997, da jeg så 135 filmer. Så mitt nye nyttårsforsett blir å se en film i uka i 2014, og altså havne på minst 52 filmer ialt. Det vil i så fall bli et over middels filmår for min del.

Men altså: 2013. Hva så jeg av godbiter i 2013?

Den beste filmen jeg så i 2013 var Otto Premingers "Anatomy of a Murder". En av James Stewarts bedre roller, dette, og filmen har stått på lista over filmer jeg bør få sett ganske lenge. Endelig fikk jeg altså til det. Filmen er en underholdende kriminal/rettssak-film av den gode, gamle sorten.

Jeg så også en hel rekke andre gode filmer: Kaboom, Mr. Smith Goes To Washington, Intouchables, Laurence Anyways, Woody Allen: A Documentary, Dans la maison, The Lone Ranger, Les Miserables og Jul i Flåklypa var alle gode filmer. Av de nye filmene i 2013 var altså Les Miserables og Jul i Flåklypa de beste. Men jeg hadde det også gøy med The Croods, Pornopung, Lincoln, Behind the Candelabra og La partida.

Den dårligste filmen jeg så i år var nok Mel Brooks' The Producers fra 1968. Nyinnspillingen er morsommere. Andre skuffelser var Magic Mike og Almodovars Los amantes pasajeros.

Noen trailere til noen av de jeg har nevnt:




Monday, December 30, 2013

Torka aldrig tårar utan handskar

Jonas Gardell har berørt oss. Gjennom tre bøker og en tv-serie har han belyst viktige deler av vår nære historie. Deler som vi ofte glemmer. Og som vi nå synes vi forstår litt mer av.

Kjærlighetshistorien mellom Rasmus og Benjamin er jo en ren Romeo og Julie-historie. Samfunnet ville jo slett ikke at det skulle bli dem, men sannelig var kjærligheten sterkere enn hatet, og de levde lykkelig sammen til døden brutalt ødela idyllen, så altfor tidlig. Og - i Rasmus og Benjamins tilfelle - med samfunnets fordømmelse hengende ved langt etter dødstidspunktet.

Hvem er mest representativ for 80-tallets unge homofile? Rasmus eller Benjamin? Den døde eller den levende? Omsorgsfulle - og utagerende - Paul? Nei, den mest representative er nok bifiguren Holger - den aleneboende mannen som selv i vår tid ikke tør å si at han er homofil.

Gardell har ikke påstått at han forteller hele historien og representerer alle enkeltskjebner. Men med Holger får han fram begge de alternativene som framsto som de eneste mulige for mange homofile: bli på hjemstedet, langt inne i skapet. Eller reise langt vekk og starte helt på nytt. De fleste valgte nok også på 80-tallet det første, selv om etter hvert flere og flere turte å velge det andre.

Noen har spurt meg hvorfor homsene - med Paul i spissen - måtte være så outrerte? Vel, hvorfor ikke, når samfunnet uansett har definert deg på utsiden av alt? Et annet svar: den enkelte homse hadde ikke så mye valg - det var ikke hundrevis av ulike fellesskaper å velge blant - man var med eller man var det ikke.

Selv var jeg heldig. Født sent nok til å få med meg all sikrere sex-informasjonen, usikker nok til å forbli i skapet til godt voksen alder. Sjenert nok til ikke å oppsøke tilfeldig sex. Og når jeg endelig kom ut: endelig trygg nok til å stå i uværet. Men om jeg var født i en litt annen tid, kunne jeg kanskje vært Rasmus. Eller Benjamin. Eller Paul. Eller Holger.

De som var uheldige og ble voksne akkurat til den første AIDS-bølgen, opplevde et ragnarokk av sykdom, hat, fordømmelse og uforstand som vi ikke må glemme. Gardells bok- og TV-serie er en stor hjelp i så måte. Men Gardell viser også - mer stillferdig - kostnaden ved det andre alternativet som homofile til alle tider har kunnet velge: fortielsen og usynligheten. For meg blir derfor Holger en helt sentral bifigur som gjør verket enda rikere enn det ellers ville ha vært.

(Dette blogginnlegget har jeg skrevet etter å ha lest bare den første av bøkene - og etter å ha sett tv-serien. Kanskje blogger jeg mer når jeg har lest mer...)

Musikalsk årsoppsummering 2013

Som vanlig bruker jeg gode gamle last.fm til å fortelle meg om hvor musikksmaken min har ført meg i 2013. Topp ti-lista når det gjelder artister er ikke så nyskapende:

1. deLillos 342
2. The Beatles 281
3. Tønes 230
4. Ole Paus 172
5. LidoLido 149
6. Tre Små Kinesere 131
7. Two Door Cinema Club 119
8. Paul McCartney 86
9. Jay Brannan 83
10. Hellbillies 75

Mest overraskende er det vel at jeg har hørt såpass mye på Two Door Cinema Club, som jeg har vært på konsert med en gang og aldri hørt om verken før eller sendere...

Låtlista er vel mer snodig:

1. Tønes – Jento Mi
2. Tønes – Eg går og Legge Meg
3. Gotye – Somebody That I Used to Know
3. Ole Paus – Lydia
5. LidoLido – Different
6. Two Door Cinema Club – Sun
7. Cat Stevens – Father And Son
7. Connie Francis – Do You Love Me Like You Kiss Me?
7. First Aid Kit – Emmylou
7. Carly Rae Jepsen – Call Me Maybe

Men jeg kan gå god for at alle sangene her er vel verdt å høre på. Mest sjokkerende er det kanskje at "The Fox" ikke er høyere enn på en delt 66. plass... Men da er ikke Youtube-visninger med...

Man hører jo nesten ikke på albumer mer. Men siden last.fm gir ei liste for det også: her er de albumene jeg har hørt mest på i 2013:

1. Sondre Lerche – Faces Down
1. Morten Harket – Wild Seed
3. Lisa Ekdahl – Lisa Ekdahl
4. Simon & Garfunkel – The Concert in Central Park
5. a-ha – Hunting High and Low
6. Hellbillies – CoolTur
7. Tre Små Kinesere – Kjærlighet På Tunga
8. Odd Nordstoga – Pilegrim
9. Tønes – Sån Av Salve
10. Alexander Rybak – No Boundaries

Så det så!

Monday, December 16, 2013

Rasismekortetkortet



Jeg liker virkelig ikke at diskusjoner blir nedgradert til kortspill.

Du skjønner sikkert hva jeg sikter til: hvis en fyr sier noe rasistisk og du påpeker at det som ble sagt var rasistisk – og du får beskjed om at «Ja, jeg bare ventet på at rasismekortet skulle komme». «Hvorfor skal noen trekke rasismekortet hver gang en svarting blir diskriminert?», liksom?

Et argument eller en påstand er ikke et kort og en diskusjon er ikke et kortspill. Og hvis det var det, ville jeg ha fjernet «rasismekortetkortet» fra kortstokken. For hvorfor skulle det å påstå at noe er et kort, frita for å komme med et motargument?

Eller kanskje det beste bare er å svare med samme mynt? Så herlige diskusjoner det blir da:
NN: «Han svartingen kan vel finne seg ei kone der han kommer fra?»
Du: «Var ikke det litt rasistisk?»
NN: «Åja, der kom rasismekortet, ja, jeg bare ventet på det.»
Du: «Oj, der kom rasismekortetkortet. Det kom raskt…»
(Og når folk har vent seg til dette: NN: «Nei, ikke det gamle rasismekortetkortetkortet igjen…»)

Sunday, December 01, 2013

Film: Fremmed ved sjøen

"Fremmed ved sjøen" minner meg mest om "Døden i Venedig". Dette skyldes en rolig fortellerstil kombinert med utforskning av en irrasjonell fascinasjon for Skjønnheten, med Døden som en undertone under det hele. Og i begge filmene ligger historiens utvikling oppå en feriemonotoni, som i "Døden i Venedig" understrekes ved gjentatte måltider på hotellet og som i "Fremmed ved sjøen" markeres ved bilen som hver dag parkerer ved stranda.

"Fremmed ved sjøen" handler som kjent om Franck, som i ferien tilbringer tid på en homsenudiststrand som også har utbredt cruisingvirksomhet. Mange andre tilbringer ferien på samme måte, men motivene de har for å besøke stranda er varierte, blant annet den rene sexlysten, den store ensomheten og drømmen om å møte den store kjærligheten. Filmen har fått mye oppmerksomhet for eksplisitte sexscener, men det er jo visse grenser for hvor lite kjønnsorganer som kan vises når filmen foregår på en nudiststrand og folka på stranda til dels har sex. Og de er strengt tatt ikke så fryktelig lange disse sexscenene, det er langt mer dialoger enn sexscener i filmen. Heldigvis, får jeg vel si, for det er i dialogene vi først og fremst blir kjent med de ulike karakterene.

Som sagt har filmen en nærmest bedagelig fortellerstil, som passer godt til en skildring av late feriedager på stranda. Den gir også god anledning til å gruble over hvorfor personene i filmen handler som de gjør - og det blir nærliggende for den enkelte betrakter å fylle inn selv egne teorier om hvorfor ting skjer. Her er definitivt ikke alt forklart i filmen. Vi får vite tilstrekkelig lite om de fleste til at vi selv kan bygge mangefasetterte portretter.

Noen jeg har diskutert filmen med lurer på om heterofile kan forstå miljøet i filmen - cruisingkulturen er jo litt særegen for homofile, og de fleste homser har hørt om og diskutert denne kulturen før de så denne filmen. Men jeg har litt vanskelig for å tro at den jevne heterofile mangler empati til å sette seg inn i disse personenes liv.

Men man kan jo tvile iblant - og jeg klarer ikke å skrive om filmen uten å nevne Sunnmørspostens allerede herostratisk berømte anmeldelse av filmen, som ikke vil bli stående som anmelder Nils Vermund Gjerstads stolteste øyeblikk. Han starter med å påstå at det som regel er filmer med heterosex som kalles "spekulative", men velger selv å klistre denne merkelappen på denne filmen. Det synes jeg er en pussig merkelapp - tatt i betrakning all sexen som foregår i denne filmen, skulle det forholdsvis små justeringer til på kameravinkler og utsnitt for å mangedoble antall sekunder med "kjønnsorganer i bevegelse". Etter min mening har filmskaperne holdt seg noe nær et minimum av hva som kan vises uten at regissørens bluferdighet skulle komme i veien for historien. Anmelderen forteller videre at han aldri har forstått hvorfor "homofile filmer" (som han kaller dem) skal ha egne priser - noe som vel sier en hel del om refleksjonsnivået hans innen temaet. (Det er vel rimelig å påstå at heterofilmer har hatt et ganske solid hegemoni både hos de kommersielle filmprodusentene, hos filmbyråene, på kinoene og i media. Dermed har også de fleste filmpriser i praksis vært rene "heterofilmpriser". Det er en helt naturlig del av enhver frihetskamp å sette pris på fremragende trekk i "egen" kultur, og slik har det også vært naturlig å lage egne homofilmpriser for å bidra til å trekke gode homsefilmer fram i lyset.)

"Handlingen er grunnleggende kinky og lite realistisk", påstår anmelderen videre, og avslører vel slik at han ikke klarer å se skogen for bare sex, for å si det slik. "Dette er renspikka homse-porno", påstår han mot slutten av anmeldelsen, noe som naturligvis er det rene vas. Filmen er nesten like dialogspekket som "Before Sunrise" og har neppe mer enn et minutt med "kjønnsorganer i bevegelse" til sammen. Hadde det vært omvendt, ville vi kunnet begynne å snakke om homseporno.

Han avslutter med å fortelle at han ikke har noe imot homofile, og det er jo sikkert interessant for hans venner og kjente - men kanskje ikke for de fleste andre.

Men dette betyr vel at folk har ulike forutsetninger for å få noe ut av filmen. Hvis du blir svimmel og uvel av å se homsesex i noen sekunder, kan det hende du ikke får med deg alt denne filmen har å by på av innblikk i menneskelige relasjoner. For oss andre var filmen et hyggelig bekjentskap.