Sunday, January 12, 2014

Film: Life of Pi


Life of Pi har stått en stund på lista over filmer jeg bør se. Ikke bare på grunn av koblingen til matematikk, men også fordi jeg har oppfattet at mange har likt den. Men jeg har klart å unngå å få med meg hva den handler om, og det synes jeg er en fordel - jeg liker å lene meg tilbake og la en film overraske meg. I våre dager er jo det en sjelden opplevelse, siden trailere på filmer gjerne forteller hele historien. (Den norske filmen Victoria var ekstrem på den måten - traileren var så lang og ga så mye av filmen at da jeg hadde sett traileren to ganger var jeg grundig lei filmen... Så det går nok noen år før jeg eventuelt ser den.)

Det er ikke mye man kan si om Life of Pi uten å ødelegge den jomfruelige filmopplevelsen - og da passer det fint at når man har sett filmen ferdig, vet man ikke helt hva man har sett. Men den er ihvertfall vakker, har kule dyr med - og så likte jeg slutten veldig godt, uten at jeg skal utdype hvorfor... Filmen har humor, filmen har sjarme og den har religiøse elementer som ikke blir insisterende. Den er rett og slett ganske kul.

Dette var den sjette filmen jeg så i 2014. Nyttårsforsettet var å se minst 52 filmer i 2014, og jeg ligger foreløpig foran skjemaet... (Jeg så Tintin et moi her en dag uten å ha blogget om den - for de som prøver å telle med meg...)

Wednesday, January 08, 2014

Film: Frances Ha



Det finnes noen filmer hvor persontegningen av hovedpersonen er så sterk at det ikke har noe å si hva som ellers skjer i filmen. Ruby in Paradise står for meg som en slik film. Frances Ha aspirerer til å være en annen - hovedpersonen og hennes måte å forholde seg til verden på er poenget med filmen - alt annet er bare fargelegging. (Rar ordbruk, riktignok, siden filmen er i svart/hvitt.)

Filmen er ganske morsom, og det er i tillegg fullt mulig å kjenne seg igjen i så mangt. Man kan sikkert si at filmen handler om vennskap, om kjærlighet, om drømmer og det å ta inn over seg at visse drømmer aldri blir noe av. En kjærlighetserklæring til New York er den nok også. Men altså først og fremst en forrykende skildring av et - til tider nærmest forrykt - menneske.

Dette var film nummer 4 av de 52 jeg har som mål å se i år.

Monday, January 06, 2014

Film: Smurfene


Som liten leste jeg mye om smurfene - og Geir Børresen og Smurfene var jeg også glad i som barn. Likevel var det med forholdsvis lave forventninger jeg lot smurfene innta skjermen. Og de lave forventningene ble delvis innfridd. Smurfene er sukkersøte og barnslige alt i originalen, og omgjøringen til amerikansk film hjalp ikke så mye.

I denne filmen havner smurfene i Central Park i New York, og for øvrig ganske sjarmerende Neil Patrick Harris (Doogie Howser etc etc) måtte redde livene deres innimellom forsøk på å redde jobben sin. Blandingen av animasjon og menneskelige skuespillere fungerer teknisk sett godt.

Men hva er det egentlig som gjør at jeg blir ganske begeistret for Tintin og småsøvnig av Smurfene? Det er neppe bare dagsformen. Det er nok heller ikke bare det at Tintin litterært sett er noen hakk over Smurfene. Det er fristende å si at Tintin var mer tettpakket av morsomme gags og artige slossesekvenser, men jeg er ikke sikker på at en slik opptelling ville vise noen vesentlig forskjell mellom filmene. Tintin bare funker bedre, og kanskje er det et problem at de små, blå går i ett med hverandre tross identifiserende navn og egenskaper. Uansett: et helt greit bekjentskap, dette også, hvis du ikke har noen gode filmer å se...

Dette var film nummer 3 av de 52 jeg skal se i år. Foran skjema, altså.

Friday, January 03, 2014

Film: The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn


Et par dager etter at jeg hadde satt meg mitt nye nyttårsforsett, var jeg på Coop for første gang på nyåret - og rett innenfor inngangen sto en bråte brosjyrer for en måneds gratis, uforpliktende prøve på Filmnet. Jaja, jeg har prøvd Netflix og Viaplay, så da kan jeg da prøve Filmnet også...

Og dermed fikk jeg sett "The Adventures of Tintin: The Secret of the Unicorn". Jeg er jo glad i Tintin og har lest alle Herges historier, men har vel vært skeptisk til overgangen til animasjonsfilm. Men den skepsisen var unødvendig - det ble en riktig artig affære, med tåpelige detektiver, fylleskjellsord fra Haddock og fiffige løsninger fra Terry. Og noen bidrag fra Tintin, selv, naturligvis, men Tintin har aldri vært den mest underholdende karakteren.

Alt i alt blir det et eventyr helt på høyde med Indiana Jones, med heisekrankamp som crescendo. Anbefales alle som er glad i Tintin og alle som burde vært glad i Tintin.

Dette var film nummer 2 av 52 jeg skal se i år.

Wednesday, January 01, 2014

Film: Kompani Orheim



Som sagt har jeg nyttårsforsett om å se et anstendig antall filmer i 2014 - ihvertfall 52 stk, altså én film i uka. Og jeg skal satse på å blogge om dem her.

En film jeg har hatt liggende på vent ei stund er "Kompani Orheim". Mye ligger til rette for en god filmopplevelse, forsåvidt: jeg er jo glad i Jarle Klepp, historien er god og en film vil jo få fram musikken - som ikke er uviktig for Jarle - på en fin måte. Men så var det det der med boka og filmen igjen da - jeg hadde jo tross alt lest boka, og klarte dermed ikke å opparbeide den helt store spenningen om hva som skulle skje. Filmopplevelsen ble derfor litt redusert til "hvordan forteller de den historien?", noe som er synd. For jeg tror jo strengt tatt at denne filmen kan gi en riktig god filmopplevelse hvis man ikke har lest boka først.

Men for meg denne gang ble det bare sånn passe.

Dette var film nummer 1 av 52 jeg skal se i år.