Retten til å bevege seg fritt

Siste nummer av Blikk satte søkelyset på tilgjengeligheten på norske homoutesteder. Som vanlig viser slike reportasjer at det mange steder er nær sagt umulig å komme inn for eksempel med en rullestol. Noen uttaler at de har vært behjelpelige med å bære inn en rullestol, mens et utested til og med antyder at det bør gå bra hvis man bare sier ifra på forhånd at man trenger hjelp.

Vi som ferdes fritt uten å bruke rullestol føler oss sikkert både snille og greie når vi hjelper rullestolbrukere inn i et lokale, enten det innebærer bæring, geleiding gjennom bakdører eller ved provisoriske rampeanordninger. Og rullestolbrukere er så dårlig vant at de sikkert ofte er glade for hjelpa.

Men selve innholdet i det å "ta en bytur" får fort et annet innhold enn for andre. Dersom du ikke bruker rullestol: tenk deg at du hver gang du skulle ut på byen måtte tenke nøye gjennom hvilke steder som var mulig for deg å komme inn på, og du var avhengig av å be om hjelp for å komme deg inn og ut, og du attpåtil måtte ringe et par timer på forhånd for å si ifra at du kom. "Nei, her var det kjedelig - skal vi heller gå et annet sted?" "Joda, jeg må bare ringe dit vi skal og så kan vi gå herfra om et par timer."

Nå tror jeg jo ikke at heteroutesteder er noe bedre enn homoutesteder, men det er kanskje ekstra ille at homoutestedene er utilgjengelige, siden det er så få å velge blant - i mange byer er det jo bare ett. Her må skjerping til.