Wednesday, September 05, 2012

Mediene bidrar til identifisering - bør skjerpe inn praksis

Nå som det er siktet personer i forbindelse med Sigrid-drapet og de siktede er identifisert "overalt" på nettet, har det dukket opp en diskusjon om bruken av blogger, Facebook etc. Det er i disse kanalene folk identifiseres. Jeg mener at det like mye er de tradisjonelle mediene som ikke følger med i tida - for det er de tradisjonelle mediene som har publisert de informasjonene som har gjort det mulig å identifisere de siktede på nett.

Vær varsom-plakaten sier blant annet: "Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold."

Pressen har tydeligvis ikke tatt inn over seg hva "klare identifikasjonstegn" er i vår tid. For fem år siden kunne man kanskje trykke et bilde av en person bare man sladdet ansiktet. I våre dager tar det fire tastetrykk å finne originalen usladdet når man først har det sladdete bildet. Å vise et bilde av den det gjelder, er altså i våre dager identifiserende, selv om man sladder. Å sladde i våre dager tilsvarer om man for fem år siden publiserte et bilde med en pålimt sladd som leseren kunne fjerne på et øyeblikk.

Mediene må også ta inn over seg at alle har mange kilder til informasjon. Viktigheten av dette ble jeg for alvor oppmerksom på da jeg for en stund siden fulgte litt med på mediedekningen av en overgrepssak. Hver enkelt avis holdt seg muligens akkurat på riktig side av den tradisjonelle grensen for identifisering av offeret - ingen skrev navnet, og alle skrev bare noen få opplysninger om offeret. Men problemet var bare at noen offentliggjorde alderen, andre hvor offeret var oppvokst, atter andre offentliggjorde offerets partitilhørighet og til slutt var det noen som nevnte fritidsinteressene til offeret. I sum var det for ganske mange helt åpenbart hvem offeret var, selv om hver avis kunne toe sine hender og mene seg uskyldige. Ingen hadde identifisert, men alle hadde bidratt til identifikasjonen.

Kort sagt: Varsomheten kan ikke lenger bare innebære at avisa ikke selv skal identifisere personen, men også at de ikke bør viderebringe opplysninger/bilder som er egnet til å identifisere personen når de settes i sammenheng med det andre medier måtte trykke. Det krever en helt annen varsomhet enn i dag.

Monday, July 02, 2012

Mine bilder farter rundt...

Jeg har mange ganger mast om at jeg synes det er gøy når folk bruker bilder jeg har tatt. For eksempel i en video om samfunnskontrakten og en vietnamesisk nettside om logoer, en italiensk nettside om dinosaurer - blant mange andre.

Denne uka har jeg fått to forespørsler - den ene var Høgskolen i Vestfold som ville bruke et bilde jeg har tatt av Valentourettes.






















Og en blogger brukte et bilde jeg har tatt av en Rudolf Nilsen-statue.

Formodentlig kan det være flere også - for det er ikke noe krav å spørre om lov, siden bildene har CC-lisens. (Såfremt det da ikke har kommersielle formål.)

Sunday, June 03, 2012

Pressens liksomanonymisering

Vær varsom-plakaten foreskriver: "Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold."

Jeg har i det siste reagert et par ganger på pressens manglende evne til å anonymisere. De ønsker tilsynelatende å anonymisere, ihvertfall nevner de ikke navn. Men de gir så mange opplysninger at det er bare leserens manglende interesse som kan hindre at man finner ut hvem det er.

Det ene eksemplet var gutten som Trond Birkedal ifølge tiltalen hadde hatt sex med før gutten var 16 år. Media oppga ikke navn, men ga til gjengjeld en mengde andre opplysninger om guttens verv og virke, slik at det var forholdsvis enkelt å gjette hvem det gjaldt.

I dag fikk vi et nytt eksempel: en "profilert, norsk artist" er dømt for sex med en mindreårig (på 15 år og 11 måneder). TV2 oppgir av en eller annen grunn ikke navn - de synes det holder med å si at mannen er 30 år gammel, er "profilert jazzmusiker", har fått Spellemannsprisen og var kjent alt for åtte år siden, da hendelsen skjedde. Det er neppe mange profilerte jazzmusikere på 30 år som har fått Spellemannspris i Norge...

Så mitt spørsmål er: Hvorfor oppgir journalistene så mye informasjon om de personene de ønsker å "anonymisere"?

Sunday, May 27, 2012

Dommerstreiken - til glede for nye lesere

For noen år siden var det en episode i Finnmarksfotballen hvor dommerne følte seg så hetset at de truet med å boikotte siste serierunde. Under opprydding på kontoret har jeg funnet mitt leserinnlegg i avisa i den forbindelse - det er evig aktuelt...

DOMMERSTREIKEN

Jeg ser at dommerne i Finnmark vurderer å boikotte den siste serierunden i 3. divisjon. Det er sikkert en effektiv aksjonsform, men jeg har forslag til en som ville vært mye morsommere:

Jeg foreslår at dommerne møter opp til kamp som vanlig. Men istedenfor å konsentrere seg fullt ut om dommerjobben sin, kan de bruke mye av energien på å mene ting om de andre aktørenes innsats. Når en spiller overser en god pasningsmulighet, er det naturlig å gjøre grimaser for å antyde at spilleren er blind. For litt verre feil, som feilpasninger, dårlige neddempinger av ballen osv, kan dommeren rope skjellsord etter spillerne. For riktig store feil, som skudd over fra kort hold og liknende, må en passende reaksjon være å løpe etter spilleren over hele banen mens kjeften går. Her kan man jo også få hjelp fra linjedommerne.

Trenerne må ikke overses. Ved jevne mellomrom bør dommeren løpe bort til benken og rope ting som for eksempel ”Er du helt dum, eller? Du må jo se at innbytteren din er bedre enn nr. 8 som du har utpå der!” eller ”4-4-2?! Hva slags amatørtrenerkurs er det du har vært på?”

Etter kampen er det tid for refleksjoner. Da kan dommeren uttale seg i pressen om hva han tror var grunnen til at spillerne og trenerne gjorde en så dårlig kamp. Her er det flere muligheter, og man bør som dommer ha et variert repertoar. Man kan for eksempel påstå at spillerne og trenerne faktisk er så dårlige, eller at de av familiære eller andre årsaker faktisk holdt med motstanderne. Antydninger om bestikkelser må man komme med på en forsiktig nok måte til at de er umulige å forsvare seg mot.

I tillegg er det en selvfølge at dommerne skaffer seg egne internettsider, hvor de i de påfølgende dagene kan utdype kommentarene. Her bør det også være åpent for allmennheten til å skjelle ut spillere og trenere – enten de som uttaler seg har sett kampen eller ikke.

Ville ikke dette på en artig måte supplert spillernes og trenernes bidrag til å gjøre det morsomt å lese om finnmarksfotballen i lokalavisa?

Bjørn Smestad,
Alta

Saturday, April 14, 2012

Bra med en Breivik-fjerne-knapp

Dagbladet.no skal innføre en knapp så man kan få lese en Breivik-fri avis. "En usedvanlig dårlig idé" konkluderer Aftenbladets Sven Egil Omdal med - og sier at filteret vil skape "et nyhetsbilde hvor det sekundære blir det primære".

Jeg synes Omdal har et pussig syn på mediemangfoldet. Tror han virkelig at det finnes mange nordmenn som har Dagbladet som sin eneste nyhetskilde, og som på grunn av denne knappen blir sittende helt uvitende om hva som skjer i Oslo Tinghus?

Jeg hilser Dagbladets knapp velkommen. Jeg vet med meg selv at jeg vil få rikelig med referater fra rettssaken ved å lese nettaviser, se TV-nyheter og følge venners lenker på Facebook og Twitter. Jeg er faktisk mer bekymret for at rettssaken i så stor grad vil dominere nyhetsbildet at det blir vanskelig å holde seg oppdatert på hva som ellers måtte skje i verden. Å kunne trykke på denne knappen en gang daglig, vil i teorien gi et raskt overblikk over hva som ellers skjer. (Og i tillegg er det et viktig argument for en slik knapp at det er ganske mange som vil ønske seg Breivik-frie soner noen øyeblikk de nærmeste ukene, fordi det er en psykisk belastning å møte bilder av ham overalt hele tida.)

I framtida ønsker jeg meg ikke først og fremst knapper som fjerner hovedsakene - det er mer interessant med knapper som fjerner uvesentlighetene, som sporten og kjendiseriet. Men det blir en litt annen sak.

Mange har vært bekymret for at den nye mediehverdagen kun vil gi oss nyheter som vi ønsker å lese - slik Breivikknappen kan være et symbol på. Det mener jeg også er en helt gal analyse av utviklingen. For 40 år siden ble nyhetsbildet definert av en håndfull personer i NRK og i de to-tre største avisene nasjonalt og lokalt. Syntes de at utviklingen i et fjerntliggende land var uinteressant, fikk den jevne nordmann ikke vite om det. I dag blir mitt nyhetsbilde formet av et stort antall norske og utenlandske aviser og ikke minst av at en mengde Facebookvenner og folk jeg følger på Twitter deler ting de er opptatt av. Og nei, det er ikke slik at alle jeg er venner med på Facebook er helt like meg - Facebookvennene mine er langt mer mangfoldige enn de folka jeg møter ansikt til ansikt, for eksempel.

Konklusjon: jeg er ikke bekymret. Og jeg kan tenke meg å bruke Dagbladets knapp selv også - hvis da ikke det å hoppe til utenlandske nettaviser gir tilstrekkelig bredde i nyhetsbildet.

Tuesday, April 10, 2012

Hvem var Sophie Olsdatter?

Jeg har 32 tipp-tipp-oldeforeldre, og en av dem var Sophie Olsdatter. Hun fødte nemlig min tippoldemor Mari Hansdatter i 1827, viser kirkeboka. Sophie var gift med Hans Carstensøn (født 1789), men der stoppet stort sett min kunnskap om Sophie. Når var hun født? Hvem var hennes foreldre?

Dette var årets påskemysterium for meg. Et problem var at det fantes to Sophie Olsdatter på Stange på denne tida (minst) - 1801-folketellinga viser at det var ei 17 år gammel jente med det navnet som tjenestegjorde på Rønne Vestre, men det var sannelig også ei 16 år gammel jente på Kaaterud som het det samme. Jeg tok meg ikke engang bryderiet med å lete fram dåpsnotisene deres i kirkeboka til å begynne med, for hvordan skulle jeg ut fra dåpsnotisene kunne finne ut hvem som senere giftet seg med Hans? Men etter å ha prøvd mye annet, fant jeg fram de to Sophie Olsdatter: den ene døpt 19. september 1784, den andre 22. august 1785. Den ene født av Ole Christiansen og Sophie Andersen på Hosmestad, den andre av Ole Simensen og Mari Amundsdtr på Sinnerud.

Jeg lette i mange ulike databaser på nettet for å finne ut mer om "min" Sophie, jeg søkte i en database over gravminner, lette i kirkebøkene etter informasjon om når hun døde (for i den sammenheng står ofte også fødselsår). Og jeg lette etter mer info om Hans. Og naturligvis lette jeg i slektstrær som andre har lagt ut på nett, men det er visst ingen andre etterkommere av Sophie som er interessert i slektsgranskning. Så jeg kom ikke noe lenger bakover i tida.

Sophie og Hans hadde flere barn. Disse fikk jeg oversikt over på Familysearch.org (en nettside drevet av Jesu Kristi Kirke av de Siste Dagers Hellige - noe bra skal jo alle gjøre). Der fant jeg for eksempel ut at sønnen Even ble født 1. april 1822. Og når jeg fant notatet om hans barnedåp i kirkeboka for Stange viste det seg at det sto en essensiell tilleggsopplysning: etter foreldrenes navn sto det noe jeg tolket som "Sinerud Eie".

Aha - dette tydet sterkt på at det var Ole Simensen og Mari Amundsdatter på Sinnerud som var "min" Sophies foreldre. Og når jeg la inn dette på nettsida jeg bruker til å holde orden på slektstreet, kunne den endelig bidra med noe nyttig: noen andre hadde også Ole Simensen og Mari Amundsdatter i sine slektstrær - og jeg fikk opplysninger om deres foreldre også.

Som et ekstra indisium på at jeg hadde funnet riktig familie kan nevnes at Sophies datter altså het det samme som hennes mor (Mari) - noe som ikke er helt uvanlig navneskikk.

Men hva vet jeg nå om Sophie? Jo, jeg vet ihvertfall at hun ble født i 1785 av Ole Simensen og Mari Amundsdatter på Sinnerud gård i Stange. (Det er jo litt artig for en Stangegutt som meg å vite at flere av mine tipp-tipp-oldeforeldre var døpt i Stange kirke...) Jeg vet forsåvidt også navnene på hennes faddere. I 1801 var hun som nevnt tjenestejente på Kaaterud. 30. desember 1812 giftet hun seg med Hans Carstensøn. De fikk sønnen Christian i 1815, sønnen Even i 1822 og dattera Mari i 1827. Men fortsatt forsvinner alle spor der. Mari ble konfirmert i 1842, og det er foreløpig det siste jeg har sett av navnet til Sophie (hun sto oppgitt som forelder der). Mari giftet seg i 1855 og ble behørig telt i folketellinger i 1865, 1875 og 1900 (da var hun "Haandværker væverske"), mens Sophie ser jeg ingen spor etter.

Slik går nå dagene. Slektstreet mitt anser jeg som et evigvarende prosjekt som jeg tar fram av og til når jeg har god tid. Så får jeg se om kildene forteller meg mer om Sophie etter hvert som årene går...

Saturday, March 10, 2012

De som tror de er gode

Jeg leser daglig en mengde nyheter om homoseksualitet rundt om på kloden - som en del av arbeidet med å holde Homonytt fra hele verden oppdatert. Og da kommer jeg borti mye rart, må jeg si. I dag leste jeg et velformulert forsvar for "det tradisjonelle ekteskapet", skrevet av en John Nelson. Han angriper at det er blitt tillatt for homofile å være i forsvaret og at ekteskapsdiskrimineringen tar slutt i stadig flere stater. Det som er fascinerende er hvordan han begrunner dette.

Subsequently, America was visited by the renowned French political thinker and historian Alexis de Tocqueville in the 1830s. He famously noted that: “America is great because America is good, and if America ever ceases to be good, America will cease to be great.” In this statement, de Tocqueville summarized the essence of the greatness of America by linking the “goodness” of America to her wholesale embrace of Christianity.

For those of us who continue to embrace Christianity and view ourselves as mere sinners who are “washed in the blood of the Lamb,” we humbly, but assertively, stand against those who would grossly modify traditional marriage, a foundational stone both of our nation and our Christian beliefs.

In our view, usurping this institution by replacing it with the normalization of homosexual relations is tantamount to attacking the “goodness” of America. Biblically, Romans 1 lays out a clear roadmap for any nation or people that are on a path to self destruction. The latter stage of that roadmap is the society’s willing embrace of homosexual relations.

Altså: USA er godt, og USA blir mindre godt hvis også homofile får gifte seg.

For meg er det oppsiktsvekkende at folk kan tenke så godt om seg selv - og ikke minst at han ikke har det aller minste av egne reservasjoner til de Tocquevilles håpløse påstand. For vi må huske på at de Tocquevilles utsagn kom før borgerrettighetskampen i USA, før svarte kunne gå på samme skoler som hvite. Og ikke bare det, det kom før borgerkrigen og slutten på slaveriet. Den godheten de Tocqueville tillegger USA innbefatter altså å holde hverandre som slaver.

Joda, vi kan gjerne tilgi de Tocqueville dette - han levde i en helt annen tid og han ville sikkert være høflig mot landet han besøkte. Men når vi i dag omtaler de Tocquevilles utsagn, er det vel nærliggende å peke på hvor absurd det er sett fra vår forståelse av godt og ondt.

Med dette historiske bakteppet blir det kanskje heller ikke så vanskelig å se at den rettighetskampen som i dag føres, om hundre år kan sees som en helt naturlig del av kampen for å gjøre USA til et bedre samfunn.

Dette med å se på seg selv som representant for "de gode" og alle andre for noe mindre godt, er dessverre ikke bare knyttet til USA. Selvgodheten sitter sterkt i veggene mange steder. Bloggeren og politikeren Heidi Nordby Lunde (H) refererer i et innlegg til hva Mina Gerhardsen skal ha sagt i et portrettintervju med DN da hun skulle beskrive forskjellen mellom å jobbe i Røde Kors og å jobbe ved Statsministerens kontor:

Forskjellen på Røde Kors og Statsministerens kontor, er at nå skjønner ikke alle at vi er de gode.

Noe av det samme ser man i Lysbakkensaken. Når man foretrekker egne partifeller i tildeling av penger, enten partifellene heter Berit Ås eller kaller seg Jenteforsvaret, er det liksom greit fordi det var så gode formål.

Jeg tror ikke noe på at folk går inn i politikken for å kjempe mot "det gode" - jeg tror tvert imot at 99 prosent av alle politikere kjemper for et godt samfunn. Så er man naturligvis uenige om noen av målene og ikke minst en hel bråte av virkemidlene.

Folk må gjerne få gå rundt og tro at "vi er de gode" og at andre krefter i politikken er "onde". Og samtidig må jeg få lov til å synes at det er noe dypt usympatisk med dette. Det er nok litt derfor sympatien for de som har brutt reglene på toppen i departementene også er ganske liten.

Friday, March 09, 2012

Groruddalen er et trygt sted å bo

I avisa leser jeg uttalelser som fryder en Groruddalsinnbygger:

Groruddalen har fått mye urettferdig omtale. Kriminalitet, ran og innbrudd har sunket som en stein. Dette er et trygt og godt sted å bo

Dette sier Stovnerpolitimannen Stein Erik Olsen til Lokalavisen Groruddalen.

Stasjonssjefen på Stovner politistasjon, Espen Nag Aas, følger opp:

Groruddalen er nå blant de tryggeste områdene i Oslo.

Dette er jo ingen overraskelse for meg som bor på trygge, gode Grorud, men stemmer kanskje ikke med fordommene som mange har?

(For øvrig er det nedslående å lese Olsens meninger om politiarbeid - han mener at det brukes altfor mye ressurser i politiet til å unngå justismord - "selv om tallene på dette historisk alltid har vært mikroskopiske i forhold til det totale antall saker." For det første er det litt meningsløst å snakke om statistikk over sånt, for det ligger i sakens natur at man ofte ikke vet om at man har begått justismord. Og for det andre er det jo en viktig verdi i et fritt samfunn at man helst ikke setter folk i fengsel uten at de har brutt noen lov. Naturligvis kunne politiet vært mye mer effektive hvis man la mindre vekt på det, men det er ikke et samfunn jeg ønsker å være del av...)

Tuesday, March 06, 2012

Neppe siste akt i den snodige Lysbakkenskandalen

Det har vært en snodig statsrådavgang.

Først eksellerte Lysbakken i øvelsen dobbeltkommunikasjon, idet han gjentok frasen "tar ansvar" mens han prøvde å skape et inntrykk av at det var noen andre som hadde rotet ting til. Så gjorde han det som vanligvis er en dødssynd for en statsråd: han feilinformerte Stortinget ved å påstå at alle dokumenter i saken var innlevert. Og når man så fant de resterende papirene og det viste seg at Lysbakken hadde vært informert om bevilgningene til SU-underbruket, gikk han av, "tok ansvar" og skyldte på forgjengerne i departementet.

Men selv om håndteringen av selvforsvarssaken isolert sett var nok til å felle ham, var det nok ikke den som overbeviste ham. At han i tillegg har gitt penger til gode venner uten å si ifra at han var inhabil, var det umulig å overse. Men når han gikk av, var det merkelig nok fortsatt dårlige rutiner i departementet han var opptatt av, ikke egen manglende dømmekraft.

Og så kom et helt korps av "komiske Ali"-er på banen, ledet av komiske Kristin, som mente at hele skandalen var en utrolig positiv affære for Lysbakken, for partiet og for det norske folk. Saken skulle ikke lenger handle om Lysbakkens manglende dømmekraft, men om hans evne til å takle de kriser som denne manglende dømmekraften uvegerlig vil føre ham opp i. Jesusmetaforene som andre bloggere har brukt, er snublende nær: Lysbakken går av for andres synder.

Uheldigvis er dette en sjenerøsitet som ikke kan gjenfinnes i saker hvor andre politikere har rotet det til for seg. Jeg husker ihvertfall ikke hvilke fremtredende SV-politikere som trakk fram hvor utrolig styrket en Syse eller en Ditlev-Simonsen kom ut av sine skandaler.

Det har vært spennende å følge med på saken. Men det snodigste gjenstår kanskje, når SV velger Lysbakken til sin neste leder, i desperat mangel på villige motkandidater. Det viser en tro på egen evne til å vri skandalen til noe positivt som jeg tror er kraftig overvurdert. Det må bli tungt å gå til valg med en leder som ikke forstår at bevilgninger til gode venner er problematisk.

Og ledervalget sikrer samtidig at avisene ikke kommer til å slutte å grave i BLD-bevilgningene med det første. Det kan fort bli til at Lysbakken må "ta ansvar" igjen.

Wednesday, February 29, 2012

Morsomme sitater 124

"Lykke: En sjelden kombinasjon av god helse og dårlig hukommelse, som regel innehatt av mennesker som ikke selv blir oppmerksom på tilstanden før den er forbi. Eftersom lykke krever en viss egeninnsats, velger de fleste å forbli ulykkelige." (Niels Chr. Geelmuyden)

"Jeg vil fortelle at alt som tidligere er skrevet på dette skadeskjemaet, er skrevet av fører A. Jeg er fører B. Fører B er helt omtåket etter sammenstøtet." (Fra skademelding)

"Den kloke mann motsier aldri sin kone. Han venter bare litt, så motsier hun seg selv." (Piet Hein)

Wednesday, February 22, 2012

Morsomme sitater 123

“Jeg sluker aviser. Det er min eneste form for vedvarende virkelighetsflukt.” (Aneurin Bevan, sitert i The Observer 3. April 1960)

"Han var en gave til sine omgivelser. Ingen ville betale." (Nils-Fredrik Nielsen)

"Den beste sjefen er han som har vett nok til å velge dyktige medarbeidere til å gjøre det han vil ha gjort, og selvbeherskelse nok til ikke å blande seg opp i arbeidet når de gjør det." (Theodore Roosevelt)

Wednesday, February 01, 2012

22. juli-minnesmerker og Sandberg

Veldig ofte når jeg leser noe i Aftenposten og må riste oppgitt på hodet, står det "Lotte Sandberg, kommentator" under. Jeg er så og si aldri enig i det hun skriver.

Denne gang skriver Aftenposten at "Det er et demokratisk problem at rike mennesker kan bestemme hvordan våre fellesrom skal se ut, mener Lotte Sandberg."

Det handler altså om 22. juli-minnesmerkene som en anonym giver har tilbudt alle kommuner som mistet innbyggere i terrorangrepet. Tilbudet blir underlagt vanlig demokratisk behandling i den enkelte kommune, og det er altså ikke giveren, men kommunen, som bestemmer om de plasseres ut. Allerede i ingressen er det altså helt bom fra Sandberg.

Riktignok stiller hun det bare som et spørsmål i selve kommentaren: "Er det et demokratisk problem at rike mennesker får påvirke det offentlige rom i utstrakt grad?", men jeg er enig med desken i Aftenposten om at Sandberg sannsynligvis både mener "ja", og at denne konkrete saken faktisk er et eksempel på dette. "Så hardt det enn høres ut, innebærer dette at gavmilde givere må kunne tåle både "nei takk" og "ja takk".", skriver hun. Ja, naturligvis - dette er ikke hardt, det er en selvfølge. Det er et av premissene ved å tilby en gave.

Kommentaren hennes er underlig på flere vis. For det første starter hun med "La meg først understreke det grusomme og touchy ved terrorangrepet 22. juli [...]". "Touchy"? Og til slutt begår hun en av de snodigste utfall mot en giver jeg har sett, når hun skriver om "Den anonyme privatpersonen (skulle det ikke bli mer åpenhet etter 22. juli?) [...]". Joda, vi må nok vente oss å høre frasen "skulle det ikke bli mer åpenhet etter 22. juli" i mange underlige sammenhenger i årene framover, men ærlig talt - mener Lotte Sandberg at det var anonyme givere Stoltenberg hadde i tankene da han tok til orde for mer åpenhet?

Alle forstår at dersom en riking hadde tilbudt denne gaven til 56 kommuner under fullt navn, ville det blitt mer oppmerksomhet om giveren enn om saken. Han/hun ville blitt mistenkeliggjort, og kommuner ville ha takket nei i frykt for at minnesmerket ville bli mer knyttet til personen enn til terrorangrepet. Anonymitet er nok den eneste farbare veien for å få gitt kommunene dette tilbudet. Å bruke Stoltenbergs ord for å kritisere giveren, er snålt.

Men jeg er altså ikke noen Sandberg-fan i utgangspunktet heller...