Mitt filmår 2019

De siste årene har jeg hatt som nyttårsforsett å se minst én film per uke i snitt gjennom året. (Da teller jeg bare filmer jeg ikke har sett før.) Dette begynte jeg med etter at jeg skandaløst nok så bare rundt 30 filmer i året et par år, og det kan jeg ikke ha noe av når jeg er så glad i film. I 2019 endte jeg (vil jeg anta) på 54 filmer, og jeg vil nevne noen av høydepunktene.

Den mest sjarmerende filmen jeg så i 2019 var nok Chris & Don. A Love Story. Filmen så jeg etter at jeg hadde lest min første Christopher Isherwoodbok (etter å ha fått anbefalt boka på Gay's the Word i London). Det er rikelig med fordommer som slår inn når man ser i filmen at forfatteren Christopher Isherwood (48) ble sammen med en smellvakker unggutt, Don Bachardy (18). Kan det være ekte kjærlighet? Det er vanskeligere å fortsatt sitte med fjernbedømming av andres kjærlighet når Chris & Don fortsatt var sammen 33 år senere. Filmen ga både en vakker kjærlighetshistorie, mer kunnskap om en viktig forfatter og et møte med egne fordommer. (For de som ikke klarer å koble navnet Isherwood til noe: han skrev blant annet det som senere ble det litterære forelegget til musikalen Cabaret.)

Andreplassen - og det er litt pinlig å innrømme det - går til Love Actually. Jeg har altså klart å unngå å se den helt til 2019, men så så jeg den, og syntes den var søt. Riktignok er det #metoo-aktige scener i filmen, men det får man prøve å overse hvis man vil kose seg med filmen. Og etter å ha sett Hugh Grant i A Very English Scandal - som var et eneste stort #metoo-overgrep - var Love Actually nesten etisk høyverdig. Og altså søt.

Så klarer jeg ikke helt å skille mellom de neste 11, så jeg bare ramser dem opp i tilfeldig rekkefølge. Jeg syntes at Rocketman var et fint portrett av Elton John, godt hjulpet av en vanvittig rekke knallbra låter. På den andre enden av triveligskalaen var Leaving Neverland, som var et sterkt vitnesbyrd om Michael Jacksons omgang med andre mennesker. Once Upon a Time in Hollywood var skitkul, med Leo og Brad i hovedrollene. Det har tatt noen år for meg å bli Tarantino-fan, men den som venter på noe godt... Den friheten Tarantino tar seg i å fortelle (nesten) Charles Manson-fortellingen er kostelig.

Green Book og The Butler er to ganske så ulike filmer som begge tar for seg rasediskrimineringen i USA på gode måter. The Best Exotic Marigold Hotel, derimot, kan sikkert kritiseres for å være enda en vestlig film om vestlige folk i India, men den har en samling gode skuespillere som gir den sjarmen den trenger til å overleve.

Endelig så jeg Aladdin - den ordentlige tegnefilmen fra Disney - og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har sett den før. Er ist wieder da er en ganske så vellykket Hitlerkomedie. Spionen er en spennende film om Sonja Wigert, som ble dobbeltagent under krigen.

Dog Tags er en gripende film om en fyr som prøver å finne ut både hvor han kommer fra og hvor han skal i livet. Høres kjent? Joda, men det funker.


Min store favoritt som regissør er nok Woody Allen. Noen beskriver ham som ujevn og forutsigbar, men jeg er helt uenig. Jeg har nesten aldri sett en dårlig Woody Allen-film, og filmporteføljen hans er absurd variert. Zelig, Midnight in Paris og What's New, Pussycat er ikke til forveksling like filmer. I 2019 så jeg blant annet Café Society, som var en fornøyelig film.Ikke blant hans aller beste, men det er da også et voldsomt høyt ambisjonsnivå å legge seg på...

Så er det bare å forberede seg på 2020. Da planlegger jeg å få med meg Berlin Filmfestival, og der bør det da være noen godbiter.

Å oppleve tvangen om å gå i kirken

"La skolebarna gå i kirken", skriver Hobbelstad i Dagbladet i dag. Hun mener at det ikke er så farlig at barna får høre ting som foreldrene er uenige i, og legger vekt på at det å være i kirken knytter bånd bakover i historien.

Dette har noe for seg. Min slekt har sterke bånd til to kirker, Stange kirke på Stange og Grytten kirke utenfor Åndalsnes. Her har generasjoner av mine forfedre blitt døpt, konfirmert, gift og begravet. Det vekker følelser å være der.

Mange av forfedrene mine har nok vært kristne, men det har ikke vært avgjørende for om de har gått i kirka. Det har jo vært tvang - om ikke nødvendigvis juridisk, så i hvert fall sosialt. De av forfedrene som har vært småbønder og leilendinger har nok ikke hatt luksusen å kunne velge. Så har de sittet der i kirka, da, og hørt på prester snakke om "åndelige ting" mens urettferdigheten har rådet i samfunnet utenfor kirkemurene. Og innenfor, naturligvis, for fintfolket har vel gjerne hatt de beste plassene. Her har homofile forfedre sittet og blitt fordømt, det samme har folk som ikke har fulgt kirkas snevre seksualmoral og så videre.

Slik sett er det en fin historisk parallell at skolebarn i dag skal "tvinges" (ved sosialt press) til å gå i kirka og høre på noe de og foreldrene ikke er enige i. Men argumentet har likevel noe pussig over seg. Hvilken annen undertrykking fra fortida skal vi la barna gjenoppleve for å føle nærheten til tidligere generasjoner?

Klesforretningen Kvisgaard 1922-2019

Det er vemodig. Klesforretningen Kvisgaard på Stange har eksistert siden 1922. Den var der da bestemor og bestefar trengte klær da far var en smågutt, den var der da jeg var barn og ungdom og mor tok meg med for å prøve å få kjøpt noen nye klær til meg. (Jeg var ofte ikke så interessert.) Og den var der i går da mor og jeg gikk en liten søndagstur og det å kikke i vinduene på Kvisgaard var en naturlig del av byrunda. I dag kom beskjeden om at butikken på Stange (og filialene på Hamar og Elverum) er stengt.

Selv har jeg knapt nok handlet der siden jeg flyttet fra Stange i januar 1991, det er snart 30 år siden. Men det er ikke fraflytting som gjør at butikken ikke har gått rundt - det er vel den vanlige saken at folk heller reiser til et kjøpesenter for å handle klær, sko, møbler - kort sagt alt som ikke er daglige behov. Der er utvalget større. Eller de bestiller på nett - det er enklere. Når nedleggelsen av lokalbutikken er et faktum, er det mange som synes de burde ha handlet mer lokalt da de hadde sjansen.

Men det er altså definitivt ikke en viktig del av hverdagen min som blir borte nå - jeg blir ikke i beit for klær. Men jeg er glad i Stangebyen, hvor jeg trådte mine (Kvisgaard-)barnesko, og det er litt trist hver gang noen må stenge dørene og Stange nærmer seg mer og mer en "soveby" for folk som jobber og handler på Hamar. Ingen som lever nå husker et Stange uten Kvisgaard som selvfølgelig første stopp hvis man skulle ha nye klær. Takk for innsatsen gjennom 97 år.

(Kvisgaard (på venstre side av krysset) på slutten av 30-tallet. Public domain.)

Da ble jeg medlem i Norges Sjakkforbund igjen

De siste par årene har jeg spilt mye sjakk igjen, etter å ha oppdaget chess.com. Dette etter en pause på kanskje 35 år uten noe særlig sjakkspilling etter noen turneringer som barnespiller. Jeg har også fulgt ivrig med på Magnus Carlsens store framganger de siste årene, både ved å følge livesendingene og å abonnere på Norsk Sjakkblad. Men medlem har jeg ikke blitt før nå.

Det dreier seg naturligvis om spillemonopolet og den såkalte Kindred-saken. Personlig er jeg ikke noe glad i monopoler og har mer sans for at man regulerer næringsvirksomhet. I Norge har man også et ganske dårlig fungerende spillemonopol, hvor man kombinerer en aggressiv markedsføring fra monopolisten av en del vanedannende spill, med dårlig bredde i spilleobjekter og en urimelig fordelingsnøkkel av overskuddet. (Sjakken får vel lite av spillemidlene...) Når et internasjonalt selskap da ønsker å støtte Norsk Sjakkforbund med store beløp, er det underlig å forvente at sjakkforbundet skal tenke at de heller må si nei og støtte spillemonopolet. Så når det dukker opp et tilbud om at Magnus Carlsen selv kan dekke medlemskontingenten min, så var det en nobrainer å melde seg inn i Offerspill SK. (Jeg burde ha tenkt på det selv uten dette, men har ikke fått noe klart bilde av hvilke klubber som vil støtte avtalen.)

Nå skrives det i media at dette er udemokratisk av Magnus Carlsen. Det enkle svaret på det er vel at hvis man ønsker å unngå at folk melder seg inn i forbundet rett før et viktig møte for å påvirke utfallet, får man lage regler som forhindrer det. Det er - for å si det mildt - ikke første gang at organisasjoner opplever sånt, så det er urimelig uoppmerksomt at man ikke har justert reglene. At nye medlemmer sponses det første året er visstnok heller ikke uvanlig, så det kan vel heller ikke være udemokratisk.

Så får vi se da, hva innmeldingen ellers fører med seg. Kanskje gjør jeg alvor av å melde meg på en IRL-turnering om ikke så lenge - jeg har litt lyst, selv om det å sette av timevis per dag i flere dager er vanskelig.