Mann og kvinne

Espen Ottosen fra Norsk Luthers Misjonssamband har et innlegg i Aftenposten denne uken, hvor han fortviler over at "familien er i oppløsning". Det er en naturlig ting å fortvile over, ikke minst for de mange enkeltmennesker som opplever traumatiske samlivsbrudd. Man starter gjerne samliv med tanker om at man skal leve lykkelig sammen, og da er det gjerne ille at det går i oppløsning. For barna kan det være traumatisk.

Men så sporer dessverre Espen Ottosen av. Istedenfor å analysere hva som kan gjøres for at heterofile mennesker som ønsker å leve sammen skal få til det på en bedre måte, trekker han inn homofile. Han setter opp som ideal: "At en mann og en kvinne elsker hverandre livet igjennom", men overser at det naturligvis kun kan være et ideal for de heterofile. For homofile vil det tilsvarende idealet være "At to menn eller to kvinner elsker hverandre livet igjennom." Dette er et klassisk eksempel på at man ser hva som er ideelt for seg selv, og overser at andre av naturlige og opplagte årsaker har andre idealer.

I et spesielt interessant avsnitt skriver Ottesen: "Få tør i dag å si noe særlig om seksualitetens grenser. Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring vil "støtte alle seksuelle uttrykk som er basert på likeverd og samtykke". Andre hevder at all frivillig sex mellom voksne mennesker er likeverdig. Konsekvensene av en slik holdning er dramatiske. Mener mennesker på ramme alvor at sex mellom en gift mann og hans sekretær er like høyverdig som sex mellom den gifte mannen og kona hans? Vil vi ha et samfunn som ikke ser forskjell på sex i et fast forhold og sex etter en fuktig kveld på byen?"

Vi ser for det første at Ottesen klokelig avstår fra å påstå at LLH mener at all frivillig sex mellom voksne mennesker er likeverdig. Men dermed er det også vanskelig å se hvorfor han siterer LLH her. LLHs anliggende er å forsvare folks seksualitet fra moralisters forsøk på stigmatisering og forbud. LLH har aldri uttalt at det er like bra å lyve som å snakke sant. Måten Ottosen setter sammen dette avsnittet gjør at han står i akutt fare for å villede leseren.

Men bortsett fra at Ottesen går seg vill av og til underveis, er jeg jo enig i hovedinnholdet: for mange heterofile er det et ideal å leve sammen med en av motsatt kjønn hele livet. Det forstår jeg, for jeg har jo selv som ideal for mitt eget liv å leve sammen med min kjære hele livet. Og jeg er enig med Ottosen at det er trist at de heterofile i så liten grad makter å leve sammen. Det får de imidlertid ta skylda for selv.