Tuesday, November 08, 2011

40

Jeg har filosofert litt over hvorfor tallet 40 ikke er så skremmende for meg som jeg har hørt at det er for en del andre. Tallet 40 er for meg bare et tall i ei rekke, rett etter 39 og rett før 41. Er det andre som ikke tenker helt sånn, og tenker på 40-åra som en helhet, og at 40-åra er fryktelig annerledes enn 30-åra, for ikke å snakke om 20-åra eller tenåra?

En venn av meg sa i anledning oppgraderingen til tallet 40 at han ikke forsto 40-årskrisa helt. Han hadde ikke lyst på ny bil, ville definitivt ikke skille seg og trivdes i jobben sin. Men han kom fram til at 40-årskrisa kunne være en god unnskyldning til å kjøpe seg noe av det fotoutstyret han lenge hadde ønsket seg...

Kanskje hjelper det også at jeg jobber i et hektisk og dynamisk arbeidsmiljø hvor de som er i 60-åra ikke skiller seg nevneverdig fra de i 30-åra verken i arbeidskapasitet eller i entusiasme. Jeg har riktignok søkt ny jobb nå nettopp, men det er på samme arbeidsplass, og det er ikke fordi jeg har panikk for å bli sittende i samme jobb resten av livet, men tvert imot fordi jeg vet at jeg kan trives godt med å undervise og FoUe det meste av yrkeslivet og at det da kan være helt ok med et avbrudd på 4-5 år nå.

40 er bare et tall. Men det er også en mulighet til å få litt positiv oppmerksomhet og hyggelige ord, å stoppe opp litt og merke at jeg faktisk setter veldig pris på de menneskene jeg har rundt meg i det daglige - og de jeg møter sjeldnere (altfor sjelden, faktisk).

No comments:

Post a Comment