Muhammed og tegningene, del 2. For meg er det personlig.

I blogginnlegget Muhammed og tegningene forklarte jeg hvorfor jeg mener at krenkende ytringer, også om profeter som Muhammed eller guder som Allah, må være omfattet av ytringsfriheten. Her prøver jeg å tenke litt videre.

For det første vil jeg understreke den politiske dimensjonen. I mange diskusjoner opplever jeg det som om alt blir privatisert, som om religion var en privatsak, som om man spør: "Hvorfor krenker du min gud?" Men en utfordring med å tilhøre en verdensreligion er jo at man ikke har en privat gud, den guden man har deler man med mange andre, som kanskje til og med misbruker guden for å oppnå sine egne mål. Hvis du hadde en privat gud som du holdt for deg selv og som ingen brukte i politisk øyemed, ville du - ihvertfall for min del - gjerne kunne få beholde den for deg selv.

Det er ufint å latterliggjøre dine private tanker som du ikke deler med noen. Det er naturligvis ikke ufint å bruke latterliggjøring som middel for å kritisere makta i samfunnet.

Men selv om man er enig i at ytringsfriheten omfatter krenkende ytringer, så trenger man ikke være enig i at alle redaktører med respekt for seg selv bør publisere Charlie Hebdos tegninger. Og det er man da heller ikke enige om. Man kan si at det store framskrittet siden forrige runde med karikaturdiskusjoner er at den gangen la (nesten) alle redaktørene seg flate, denne gangen er det diskusjon.

Jeg er svært glad for at mange redaktører har valgt å publisere tegningene. Ut fra vanlige journalistiske kriterier er det en latterlig enkel avgjørelse: folk blir drept på grunn av noen tegninger de har laget (ja, på grunn av tegninger!), og da vil det være instinktet til enhver redaksjon å vise tegningene. For å la være å trykke dem, må man oppkonstruere begrunnelser.

Variant 1 er at man har bestemt seg for å gå bort fra å trykke noe som er krenkende. Lykke til. Jeg er helt sikker på at man kan finne folk som føler seg krenket av Knausgårds utsagn om at menn alltid tenker på å ha sex med kvinner de møter, for eksempel. Avisene blir ganske tomme hvis de først skal sensureres for alt mulig krenkende materiale.

Variant 2 er at muslimer er så mye mer hårsåre enn andre, at mens man gjerne trykker et bilde av et Jesuskrusifiks nedsenket i urin (dette er jo et berømt kunstverk), så er muslimer for følsomme til å tåle tilsvarende "krenkelse". Dette er nok ikke i utgangspunktet sant, skjønt det kan være en selvoppfyllende profeti på sikt. Og det skaper et samfunn hvor det gjelder å rope høyest om krenkelser for å kneble motpartene i diskusjoer.

Variant 3 er at det er så farlig å trykke tegningene, fordi det finnes grupper som vil drepe folk som trykker tegningene. Det er et ærlig svar, og det er jo mange som har sagt at det var det som var den reelle begrunnelsen da man lot være å trykke Jyllandspostens karikaturer. Men spesielt ærerikt er det ikke. Ved å unnlate å trykke tegningene, skaper man et samfunn hvor det å trykke tegningene er noe så spesielt at det medfører fare. Hvis det vanlige er å trykke tegningene, er det vanskelig å se for seg at det innebærer stor fare for den enkelte. Og spesielt nå er det viktig å trykke tegningene i ren trass mot terroristene.

Det første jeg skrev på Facebook på ettermiddagen 7. januar var "Det er mye vold og drap og elendighet i verden, og man blir ofte ikke så forbannet som man burde.Men at man dreper meningsbærende tegnere blir jeg eitrende forbanna for. Og så - når sinnet legger seg litt - må vi vel møte terroren med mer åpenhet og mer ytringsfrihet og mindre misforstått selvsensur..."

La meg til slutt si noen ord om "Je suis Charlie". Jeg la dette som profilbilde på Facebook nesten umiddelbart når jeg hørte om angrepet, nærmest instinktivt. Senere har jeg sett at folk har problematisert dette: noen påstår at de virkelig er Charlie (i motsetning til oss andre som ikke er det), eller "Jeg er ikke Charlie" (fra folk som ikke føler seg verdige til å kalle seg Charlie). Derfor en liten forklaring: Min umiddelbare reaksjon var at det å angripe Charlie Hebdo også var et angrep på meg og mitt liv. Hele livet mitt er tuftet på ytringsfriheten; på mange modige folks kritikk av den bestående orden og ikke minst kritikk av religionenes klamme hånd om "samfunnsmoralen". For egen del kom disse modige folkene i grevens tid - hadde de fått gjennomslag 50 år senere enn de gjorde, ville jeg ikke kunnet leve åpent sammen med den jeg elsker og langt mindre ville jeg kunne gifte meg med den jeg elsker. I homokampen har aktivistene brukt hele verktøykassa - fra den aller sakligste argumentasjon til den mest ramsalte latterliggjøring. Dette har virket sammen for å få et bedre samfunn, som jeg nå nyter fruktene av. (Og vi ser jo også i land etter land: at den mest effektive måten å hindre framgang i homokampen på, er å fjerne ytringsfriheten - derfor kommer det "propagandaforbud" i Russland og mange andre land.)

Så for meg er det personlig. Jeg er ikke modig som Charlie Hebdo. Men jeg vet at jeg er avhengig av modige stemmer som de som ble drept i Paris for å leve mitt liv.