Teater: Jeg er min egen kone

Jeg var på Centralteatret i går og så "Jeg er min egen kone" av Dough Wright. Stykket handler om den fabelaktige kvinnen Charlotte von Mahlsdorf som klarte seg gjennom både fascistisk og kommunistisk styre uten å begynne å oppføre seg som en mann, slik hennes "egentlige" kjønn skulle tilsi, ifølge samfunnets konvensjoner. Man blir nødvendigvis glad i henne i løpet av stykket, til tross for at stykket ikke legger skjul på at historien ikke er helt rosenrød. Man får ikke til en slik overlevelse uten kostnader.



Det andre fabelaktige ved stykket er Terje Strømdahl, som spiller alle rollene. Noen har fintelt og kommet fram til at det er 35 i alt - av dem er det 4-5 som er helt sentrale i stykket. Måten han gjør dette på, med lynraske skifter av mimikk, kroppsspråk, tonefall og aksent, gjør at vi helt glemmer at alle rollefigurene har Charlottes kjole på.

I går arrangerte LLH Oslo en samtale med Terje Strømdahl etter stykket, og det var en hyggelig og interessant affære. Han fortalte om en fem måneders forberedelsesperiode, der han til tider var så sliten at han glemte seg og ble sittende og vente på neste replikk, slik at regissør Ola B. Johannessen måtte minne om at "Det er bare deg." Strømdahl måtte fint finne seg i at det til enhver tid var han selv som hadde neste replikk...

Det var alt i alt en gripende kveld. Historien var delvis kjent fra en dokumentarfilm fra noen år siden. Etter å ha sett teaterstykket er det også fristende å lese Charlotte von Mahlsdorfs selvbiografi fra 1995, som også heter Ich bin meine eigene Frau. Uten å tro at verden noensinne er så enkel at man kan tro alt man blir fortalt.