En bedre Nobelkomite?

I Aftenpostens spalter diskuteres Nobelkomiteens sammensetning. Henrik O. Madsen i Det Norske Veritas dro i gang denne runden. Han vil ha en annen sammensetning av Nobelkomiteen fordi Nobelprisen i dag oppfattes som en del av norsk utenrikspolitikk. Det merker Veritas, som mister lisenser i Kina.

For det første: er det noe land i verden som har råd til å miste noen lisenser for å stå opp for menneskerettighetene, så er det Norge. Og i denne konkrete saken tror jeg nok at Kinas reaksjoner på Norge ikke bare skyldes fredsprisen, men også at regjeringen så helhjertet støttet opp om den. Uansett sammensetning av fredspriskomiteen vil undertrykkende regimer reagere mot Norge når norske myndigheter gir anerkjennelse til fredspriser til de undertrykte. Det må vi leve med.

Nils Butenschøn er mer på ballen når han mener at fredsprisen er blitt for vestlig, og at en bredere sammensetning ville gi den mer legitimitet. Det er relativt enkelt å latterliggjøre Nobelkomiteen når den fungerer som en pensjonsordning for avgåtte stortingspolitikere, og når den velges ut fra nasjonale politiske kriterier.

Jeg synes et morsomt og radikalt grep ville vært dette: la komiteen bestå av fem tidligere nobelprisvinnere som fikk prisen for minst fem år siden. Mange ville ikke kunne ta på seg et slikt verv, men en del ville. Thorbjørn Jagland nærmest fnyser av ideen om eksperter i nobelkomiteen - men hvem kan være bedre på fred enn fredsprisvinnerne (som Jagland selv har vært med på å plukke ut...)?

Kanskje kunne vi fått en Nobelkomite bestående av Muhammad Yunus, Mohamed ElBaradei, Wangari Maathai, Shirin Ebadi og Jimmy Carter. Ville det nødvendigvis vært verre enn Thorbjørn Jagland, Kaci Kullmann Five, Sissel Rønbeck, Inger-Marie Ytterhorn og Ågot Valle?

(Men graver vi i historien finner vi også navn vi neppe ville ha hatt i Nobelkomiteen, som Yasir Arafat, Frederik Willem de Klerk, Anwar Al-Sadat og Henry Kissinger...)