De som tror de er gode

Jeg leser daglig en mengde nyheter om homoseksualitet rundt om på kloden - som en del av arbeidet med å holde Homonytt fra hele verden oppdatert. Og da kommer jeg borti mye rart, må jeg si. I dag leste jeg et velformulert forsvar for "det tradisjonelle ekteskapet", skrevet av en John Nelson. Han angriper at det er blitt tillatt for homofile å være i forsvaret og at ekteskapsdiskrimineringen tar slutt i stadig flere stater. Det som er fascinerende er hvordan han begrunner dette.

Subsequently, America was visited by the renowned French political thinker and historian Alexis de Tocqueville in the 1830s. He famously noted that: “America is great because America is good, and if America ever ceases to be good, America will cease to be great.” In this statement, de Tocqueville summarized the essence of the greatness of America by linking the “goodness” of America to her wholesale embrace of Christianity.

For those of us who continue to embrace Christianity and view ourselves as mere sinners who are “washed in the blood of the Lamb,” we humbly, but assertively, stand against those who would grossly modify traditional marriage, a foundational stone both of our nation and our Christian beliefs.

In our view, usurping this institution by replacing it with the normalization of homosexual relations is tantamount to attacking the “goodness” of America. Biblically, Romans 1 lays out a clear roadmap for any nation or people that are on a path to self destruction. The latter stage of that roadmap is the society’s willing embrace of homosexual relations.

Altså: USA er godt, og USA blir mindre godt hvis også homofile får gifte seg.

For meg er det oppsiktsvekkende at folk kan tenke så godt om seg selv - og ikke minst at han ikke har det aller minste av egne reservasjoner til de Tocquevilles håpløse påstand. For vi må huske på at de Tocquevilles utsagn kom før borgerrettighetskampen i USA, før svarte kunne gå på samme skoler som hvite. Og ikke bare det, det kom før borgerkrigen og slutten på slaveriet. Den godheten de Tocqueville tillegger USA innbefatter altså å holde hverandre som slaver.

Joda, vi kan gjerne tilgi de Tocqueville dette - han levde i en helt annen tid og han ville sikkert være høflig mot landet han besøkte. Men når vi i dag omtaler de Tocquevilles utsagn, er det vel nærliggende å peke på hvor absurd det er sett fra vår forståelse av godt og ondt.

Med dette historiske bakteppet blir det kanskje heller ikke så vanskelig å se at den rettighetskampen som i dag føres, om hundre år kan sees som en helt naturlig del av kampen for å gjøre USA til et bedre samfunn.

Dette med å se på seg selv som representant for "de gode" og alle andre for noe mindre godt, er dessverre ikke bare knyttet til USA. Selvgodheten sitter sterkt i veggene mange steder. Bloggeren og politikeren Heidi Nordby Lunde (H) refererer i et innlegg til hva Mina Gerhardsen skal ha sagt i et portrettintervju med DN da hun skulle beskrive forskjellen mellom å jobbe i Røde Kors og å jobbe ved Statsministerens kontor:

Forskjellen på Røde Kors og Statsministerens kontor, er at nå skjønner ikke alle at vi er de gode.

Noe av det samme ser man i Lysbakkensaken. Når man foretrekker egne partifeller i tildeling av penger, enten partifellene heter Berit Ås eller kaller seg Jenteforsvaret, er det liksom greit fordi det var så gode formål.

Jeg tror ikke noe på at folk går inn i politikken for å kjempe mot "det gode" - jeg tror tvert imot at 99 prosent av alle politikere kjemper for et godt samfunn. Så er man naturligvis uenige om noen av målene og ikke minst en hel bråte av virkemidlene.

Folk må gjerne få gå rundt og tro at "vi er de gode" og at andre krefter i politikken er "onde". Og samtidig må jeg få lov til å synes at det er noe dypt usympatisk med dette. Det er nok litt derfor sympatien for de som har brutt reglene på toppen i departementene også er ganske liten.